Kjærsten min holder på å miste nært familiemedlem

[AnonymBruker]

Hei. Kjæresten min fikk beskjed i stad om at et nært familiemedlem sannsynligvis kommer til å dø i løpet av kort tid (ila timer-dag(er)). Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det. Har selvfølgelig sagt at jeg er der for han uansett...men hva mer kan jeg gjøre?

Akkurat nå er han alene i hybelen for å ringe hjem å høre hvordan ståa er...og så skal han ringe meg etterpå...Han sa i stad at han var usikker på om han ville være med meg i kveld, eller være alene...Jeg tenker at hadde det vært meg, så hadde jeg definitivt villet ha han der, ville hvertfall ikke vært alene. Samtidig så vet jeg at folk reagerer veldig ulikt på sorg, så det kan jo hende han trenger alenetid. Likevel så har jeg vondt av at han skal være alene i kveld, så har mest lyst til å insistere på at jeg kommer uansett..Men kan jo ikke det......håper så inderlig han vil ha meg der, for jeg får vondt av å tenke på at han har det vondt uten at jeg kan trøste...

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget...Jeg har (heldigvis) ikke opplevd nære dødsfall selv, så vet ikke helt hvordan jeg skal trøste på en ålreit måte...Noen som har innspill?

Hvordan kan jeg hjelpe kjæresten min gjennom dette på en god måte?

[Silisium]

Hei. Kjæresten min fikk beskjed i stad om at et nært familiemedlem sannsynligvis kommer til å dø i løpet av kort tid (ila timer-dag(er)). Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det. Har selvfølgelig sagt at jeg er der for han uansett...men hva mer kan jeg gjøre?

Akkurat nå er han alene i hybelen for å ringe hjem å høre hvordan ståa er...og så skal han ringe meg etterpå...Han sa i stad at han var usikker på om han ville være med meg i kveld, eller være alene...Jeg tenker at hadde det vært meg, så hadde jeg definitivt villet ha han der, ville hvertfall ikke vært alene. Samtidig så vet jeg at folk reagerer veldig ulikt på sorg, så det kan jo hende han trenger alenetid. Likevel så har jeg vondt av at han skal være alene i kveld, så har mest lyst til å insistere på at jeg kommer uansett..Men kan jo ikke det......håper så inderlig han vil ha meg der, for jeg får vondt av å tenke på at han har det vondt uten at jeg kan trøste...

Vet ikke helt hvor jeg vil med innlegget...Jeg har (heldigvis) ikke opplevd nære dødsfall selv, så vet ikke helt hvordan jeg skal trøste på en ålreit måte...Noen som har innspill?

Hvordan kan jeg hjelpe kjæresten min gjennom dette på en god måte?

Kjære deg..

Det som du har sagt angående om å være der uansett, er noe du kan gjenta i flere former. Og det å være der for ham på den måten han ønsker kan være viktig.

I tillegg kan du spørre han rett ut om han vil like å ha deg rundt seg i denne tiden, eller om han trenger alenetid. Slik får du forsikret deg om hvordan han vil reagere. Hvis han trenger alenetid, så bør du gjerne respektere det.

Det som også er et lite råd, er å "sondere terrenget" litt, og se an humøret og hva som får han til å føle seg bedre. Gjør det som får han til å føle ham bedre, men vær der også når han trenger trøst. Gjerne er du også lei deg for personen som er døende, og da er det og gjerne lettere å sette seg inn i sin samboers sorg.

Kanskje sitter du litt ufrivillig nå med ansvarsfølelsen om å ta vare på dere begge. Men jeg kjenner dere jo ikke, og gjerne er kjæresten din av typen som vil ordne opp selv og ikke vise sine tapre tårer. Men å tilby ham å snakke om sorgen, bestille pizza (da min bestefar døde glemte jeg å spise ) eller bare spørre om han trenger noe kan virkelig være gull verdt for han, og muligens gjøre at dere knytter sterkere bånd.

Dødsfall er fælt og brutalt, og det er så utrolig mange måter å reagere på dette på. Siden du også skriver at det dreier seg om et nært familiemedlem, kan jeg forestille meg at det er utrolig mye følelsesmessig som skjer.

Hva gjelder at du skulle være hos ham ikveld/natt, må nesten være opp til ham synes jeg (med mindre du bor der). Men jeg ville iallefall gitt det han vil ha, og om det er i form av ro eller å være med deg må han få velge. Men å tvinge seg på tror jeg ikke er en god ide altså, det vet jeg av erfaring.

Gi ham tid og rom om han ønsker det, vær støttende akkurat nå. Prøv å ikke krangle eller ta opp mye negative ting i denne perioden. Det jeg kan si er at det hjelper å være en god kjæreste som kan spørre han hva han trenger - og ikke minst, gjøre noe som kan løfte humøret hans litt.

Masse, masse lykke til! **Sender klemmer over nettet**

Edit: Trykkleif

Endret 27. november 2011 av Silisium

[AnonymBruker]

Takk for svar. Han ville være alene i går. Skjønner selvfølgelig det, samtidig som jeg synes det er vondt å vite at han har det vondt, uten at jeg kan gjøre noe. Vi bor ikke sammen, så hvis han vil ha alenetid de neste dagene så er det ikke mye jeg kan gjøre med det. Vi er begge studenter, så det er havnet mitt oppi alt eksamensstresset. Derfor har vi heller ikke fått vært med hverandre så mye den siste uka, så det er ekstra tungt å ikke kunne være med han nå. Men jeg respekterer selvfølgelig at han trenger litt alenetid. Han sa han ville prøve å møtes i kveld i stedet, så får prøve å gjøre noe hyggelig ut av det hvis han fortsatt vil.

[Silisium]

Skjønner deg kjempegodt jeg. Du ønsker liksom å ta del i det han går og kjenner på og være der.. Men forhåpentligvis vil det nok snart bli bedre skal du se. Slike ting er harde, og ofte er det bare tiden en må ta til hjelp.

Men fortell han gjerne at du savner å være med ham. Dumt at det er midt i en travel tid for dere begge, det kan jeg forstå kan gjøre at det er "mye som skjer" og skal fordøyes.

Gi litt rom, men ikke la han glemme hele sitt forhold. Han har jo mest sannsynlig en kjekk og forståelsesfull kjæreste! Håper du var med typen i kveld og at han slipper deg litt mer innpå. Men det kan gjerne være lurt at han tar hovedinitiativ til samtaler om dette vanskelige..

Lykke til videre, med både eksamensstria og å gjerne få komme litt mer innpå kjæresten.. Ha en god natt, ab Klem

[drosophilia]

Takk for svar. Han ville være alene i går. Skjønner selvfølgelig det, samtidig som jeg synes det er vondt å vite at han har det vondt, uten at jeg kan gjøre noe. Vi bor ikke sammen, så hvis han vil ha alenetid de neste dagene så er det ikke mye jeg kan gjøre med det. Vi er begge studenter, så det er havnet mitt oppi alt eksamensstresset. Derfor har vi heller ikke fått vært med hverandre så mye den siste uka, så det er ekstra tungt å ikke kunne være med han nå. Men jeg respekterer selvfølgelig at han trenger litt alenetid. Han sa han ville prøve å møtes i kveld i stedet, så får prøve å gjøre noe hyggelig ut av det hvis han fortsatt vil.

Dette er kanskje ikke så viktig, men ser det har gått noen dager. Håper han fikk fri fra eksamen. Hvis ikke, er det ikke for sent å få en legeattest på situasjonen. Da får han konteeksamen (sannsynligvis uansett om han gikk på eksamen eller ikke).