trakassering/behandling

[Gjest voksen]

Er det noen som kjenner til terapeutisk kompetanse i Trondheim som tar posttraumatiske stressreaksjoner på alvor selv om det dreier seg om trakassering og ikke en eksplosjon eller en krig? Noen som ikke stiller med fordommer mot pasientene sine, som er i stand til å se nyansert på verden, og som ikke misforstår hele tiden slik at pasienten må veie sine ord på gullvekt?

[Gjest Linda]

Hei, bor dessverre ikke i ditt område, men vil bare si at terapeuter generelt har liten forståelse for slikt, ettersom de tar utgangspunkt i at PTSS-pasienter er oversensitive og ikke har dømmekraft. Ble selv alvorlig syk av å fortelle diverse terapeuter om trakassering, for dét var sikkert bare jeg som overreagerte og var mistenksom til verden. Mistet totalt tilliten til min egen dømmekraft og ble værende i relasjoner som brøt meg ned, fordi jeg trodde på alle terapeutene. Vet idag at jeg ikke bare var uheldig med valg av terapeut, for jeg prøvde både dps, privat og mer alternative. Sluttet derfor helt i terapi og rådførte meg KUN med venner jeg hadde tillit til, og var også nødt til å velge å stole på meg selv helt på nytt. En unødvendig, og bitter, erfaring. Og dette gjaldt ikke bare terapeuter, men også helsearbeidere. For ikke å snakke om når jeg reagerte på noe DE sa, da fikk jeg nær sagt høre jeg var paranoid. Så vil bare hylle deg for at du så tydelig i dét du skriver forstår at dette ikke dreier seg om deg, og er bevisst på å finne noen som skjønner dette, fremfor å tenke at dét er du som ikke har skjønt det. Synes det er så synd at det fortsatt er sterkt tabubelagt å snakke om mobbing, uten at det blir satt spørsmålstegn ved din tilregnelighet. Har det selv bedre idag, men har blitt utrolig selektiv med hvem jeg åpner meg opp for, og sånn SKAL det jo ikke være å gå i terapi! Man skal ikke trenge å veie sine ord da! Har nå en arbeidspsykolog hos nav, og har endelig funnet en som tar meg på alvor. Forrige gang var det til og med nesten så det sto røyk ut av nesen på han fordi han ble så forbanna på mine vegne. GODT å endelig ha funnet han, men fryktelig vondt at min opplevelse, og sorg, over mobbing, først har blitt anerkjent nå i en alder av 34 år! Synes derfor det bør komme frem klart og tydelig at terapeuter ikke er guruer, at de OFTE har fordommer de projiserer på pasienten, for ikke å snakke om at mange av de har psykiske problemer selv! VIKTIG å huske på!! Hadde selv en opplevelse med en ansatt på et støttesenter senest på onsdag, og ingen der tok meg på alvor. Fikk til og med høre at jeg analyserte og hadde problemer! Trakassering og maktmisbruk slik jeg ser det! Uansett delte jeg opplevelsen igår med flere venner, og de satt samtlige med åpen munn og sa HÆ?? (De har selv aldri gått i terapi.) Og dét er alltid den reaksjonen jeg får fra folk som ikke jobber i helsevesenet, - så vit at hvis det tar tid å finne en med riktig kompetanse så er det ikke deg det er noe galt med ihvertfall. Vil forøvrig anbefale på det sterkeste Marie Hirigoyen's bok, 'Ondskapens skjulte ansikt' tror jeg den heter. Hun er selv psykoterapeut, og belyser hvor viktig det er å belyse hvor mye terapeuter uten riktig kompetanse ødelegger for mennesker, - dessuten skriver hun masse om forskjellige typer krenkelser og at man alltid, uansett, skal holde seg unna folk man ikke gjør en bra. Det må bli slutt på dette voldsomme fokuset på at folk er paranoide med én gang de reagerer på noen, - har selv møtt mange hundre som er utsatt for traumer i mitt liv, på forkjellige støttesentere, og tror bare to-tre av de har fått meg til å tenke paranoia, - de aller, aller fleste som reagerer på andre har en GOD grunn!! Beklager foredraget forresten, klarte bare ikke å dy meg da jeg kom over tråden, men dét var jo overhodet ikke dette du spurte om. Er bare litt engasjert og provosert idag;-) Masse lykke til med å finne riktig terapeut, håper ALT ordner seg for deg! For er dét noe som er ille i livet er dét å ikke bli tatt på alvor, - bryter ned hele selvfølelsen dét!

[Gjest Gjest]

Linda (jeg er ikke ts)

Mye av det du skriver har jeg lignende erfaringer med desverre. Bukket nesten under helt.

Kan bare takke meg selv, enkelte venner og enkelte av familien (mange snudde ryggen til ) den støtte jeg fikk da jeg måtte "finne igjen" meg selv og få troen på meg selv tilbake.

Jeg ble grovt trakkasert av arbeidsgiver i flere år. (Var hele tiden på let etter ny jobb)

Tok mange år etter at jeg sluttet der, før jeg kunne høre navnet på arbeidsplassen eller "mobberen" uten at jeg måtte kaste opp eller få andre fysiske og psykiske reaksjoner.

Selv nå mange år senere, kan jeg bli satt ut å få reaksjoner, når noen går litt for mye inn på og spør for mye hva som engentlig skjedde på den tiden. Så har nok noe jobb igjen å gjøre ennå.

Men det blir bedre