Hoderegning under stress?

[AnonymBruker]

Hovedsakelig så anser min far det som en skam at man ikke takler muntlig eksamen når man er voksen. Og stryker man, bør man virkelig være skamfull.

Jeg har en tremenning som strøk i noen fag og familien hans snakker ikke om ham mer.

Min bror og jeg er oppdratt til å ikke føre skam over familien og gjør vi det eventuelt dårlig på eksamen (ikke stryk) er det kun vår egen skyld og vi kan ikke legge skylden på noe annet. Da har vi rett og slett ikke pugget nok.

I vår familie ligger det ære i å gjøre det bra på alle eksamener og det vi eventuelt måtte slite med psykisk MÅ legges til side når eksamensdagen er der.

Da skjønner jeg hvorfor du er som du er. Stakkars, stakkars deg!

[Genesis]

Dette er med all respekt å melde BS!

Du ser fortsatt ikke ut til å skjønne at hva man får til, eller ikke får til på en muntlig eksamen ikke alltid er representativt for hva man kan. At du ikke vet det er en ting, men at faren din ikke vet det, som sensor, og heller snakker dritt om kunnskapsnivået til studentene overfor sin datter, er hårreisende. Han høres ut som en elendig sensor, og jeg priser meg nok en gang lykkelig for at jeg ikke har hatt "gleden" av å ha en slik sensor. En slik grunnleggende kunnskap om hva eksamensformen gjør med mange er ihvertfall noe vi har lært på lærerutdanningen.

Jeg er en av de som er så heldig at jeg fikser muntlig eksamen bra. Men jeg vet ikke at alle er så heldig. At nerver på muntlig eksamen kommer utelukkende av at man ikke kan stoffet er noe du trekker ut av din egen ræv. Jeg studerer sammen med flere som får helt hjerneteppe av muntlig eksamen. En av de besvimer til og med. Og beklager å måtte ødelegge bobla du og faren din lever i, dette er studenter som kan stoffet. Det vet jeg, ikke bare fordi jeg har lest til eksamen med noen av dem, men også fordi jeg er i praksis med dem. Noen glemmer mer eller mindre alt de kan i det de går inn døra på muntlig eksamen. Det betyr ikke at de ikke kan det, eller at de har vansker med å bruke denne kunnskapen ellers.

Det er også latterlig om du tror du finner lærerstudenter som normalt ikke klarer å regne ut 100 delt på to. I de fleste utdanninger er det en del arbeid som må bestås før man i det hele tatt får lov til å gå opp til eksamen. Er mattekunnskapene så elendig at du ikke klarer å regne ut halvparten av 100, vel, så klarer du heller ikke disse oppgavene. Jeg har 30 stp i matte, og vi hadde 3-4 obligatoriske arbeidskrav før eksamen. Stryker du på et, så får du ikke gå opp til eksamen. Vi hadde heller ikke lov til å bruke kalkulator på verken skriftlig eksamen, eller mange obligatoriske oppgaver. De som eventuelt hadde hatt problemer med å regne ut et enkelt delestykke hadde aldri kommet seg forbi første semester. Langt mindre masternivå.

For enkelte med sosial angst kan nok dette stemme. Men i en normal arbeidshverdag på akademiske arbeidsplasser må man faktisk holde foredrag, fronte forslag for sjefen, forhandle og generelt kommunisere mye med andre mennesker. Jeg kan vanskelig se for meg hva en person som ikke klarer å regne ut 100/2 under litt press kan bidra med her. Kanskje med unntak av rene analysestillinger hvor man slipper å åpne kjeften.

[Gjest Vampen]

Hovedsakelig så anser min far det som en skam at man ikke takler muntlig eksamen når man er voksen. Og stryker man, bør man virkelig være skamfull.

Jeg har en tremenning som strøk i noen fag og familien hans snakker ikke om ham mer.

Min bror og jeg er oppdratt til å ikke føre skam over familien og gjør vi det eventuelt dårlig på eksamen (ikke stryk) er det kun vår egen skyld og vi kan ikke legge skylden på noe annet. Da har vi rett og slett ikke pugget nok.

I vår familie ligger det ære i å gjøre det bra på alle eksamener og det vi eventuelt måtte slite med psykisk MÅ legges til side når eksamensdagen er der.

Jeg håper noen har vett nok til å sende inn en klage eller ti på faren din, for en sånn fyr burde aldri få lov til å være sensor. Det er rett og slett en skam. Ikke bare det at han har null forståelse for muntlig som eksamensform, men at han i tillegg har en holdning som sier at det er en skam at ikke alle takler en eksamensform? Og topper det hele med å snakke dritt om studentene han har hatt oppe til eksamen, til barna sine? Hadde jeg visst hvem faren din er, så hadde jeg tatt en telefon i morgen den dag. Det er uproft og det er etisk sett minimum i grenseland. Faren din er faktisk den siste som bør snakke om ære, når han selv er en så slett sensor. Det er ikke mye ærefullt i det du skriver om ham. Jeg håper for hans skyld, og studentenes, at du har misforstått. Og du er oppdratt til ikke å føre skam over familien? Du setter IKKE familien din i et godt lys nå, snarere tvert imot.

Forøvrig har tremeningen din min fulle sympati, det kan ikke være lett å ha en så schmekk familie.

[Lykkelitenen]

For enkelte med sosial angst kan nok dette stemme. Men i en normal arbeidshverdag på akademiske arbeidsplasser må man faktisk holde foredrag, fronte forslag for sjefen, forhandle og generelt kommunisere mye med andre mennesker. Jeg kan vanskelig se for meg hva en person som ikke klarer å regne ut 100/2 under litt press kan bidra med her. Kanskje med unntak av rene analysestillinger hvor man slipper å åpne kjeften.

For mange av oss er dette knyttet utelukkende til eksamen. jeg kan stå på en scene og sitere Brecht, jeg kan undervise, jeg kan holde foredrag, jeg kan impulsivt bli dratt opp på scener for å dele tips og meninger, men jeg sliter som bare fy på munntlig eksamen. Ganske sikkert psykisk, siden jeg slapp unna all munntlig eksamen på ungdomsskolen pga sensorstreik og derfor fikk utsatt den store frykten i stede for å møte den, men jeg vet at dette gjelder flere Presset er eksamenssituasjonen, ikke den sosiale

Edit: Bedt moddene om å dele tråden i to, jeg hadde helt glemt at den faktisk handlet om MAC før Betty kom med sitt innlegg som faktisk er innenfor temaet

Endret 20. november 2011 av Lykkelitenen

[Gjest Vampen]

For enkelte med sosial angst kan nok dette stemme. Men i en normal arbeidshverdag på akademiske arbeidsplasser må man faktisk holde foredrag, fronte forslag for sjefen, forhandle og generelt kommunisere mye med andre mennesker. Jeg kan vanskelig se for meg hva en person som ikke klarer å regne ut 100/2 under litt press kan bidra med her. Kanskje med unntak av rene analysestillinger hvor man slipper å åpne kjeften.

Som andre allerede har svart deg, dette er et problem som for noen utelukkende kommer i forbindelse med muntlig eksamen. Personen jeg kjenner som besvimer på muntlig eksamen er en sterk student, med toppkarakterer, som fikser alle tingene du nevner på strak arm. Men i det h*n går inn til muntlig eksamen, så skjer det noe. Dette er noe en god og rutinert sensor skal vite. Ikke minst fordi en god sensor vil forsøke å roe ned en student som de ser sliter med nerver. Og dette er ikke uvanlig. Vi er et kull på ca 60 studenter, og jeg vet om ihvertfall 10 som sliter hardt med muntlig eksamen. Uten at de er i nærheten av å slite med sosial angst eller er faglig svake av den grunn.

[Gjest Aliyyah]

Off topic, men du har selvsagt mye rett i dette. Selv har jeg hatt problemer med matematikk siden jeg gikk på barneskolen, på tross av alt jeg var meget skoleflink i andre fag. I dag har jeg mastergrad og fast jobb, men mattekunnskapene er fremdeles ikke spesielt gode. Jeg bærer faktisk nag til mine tidligere mattelærere som har latt dette skure og gå siden jeg var liten. Dersom faren sin underviser, vil jeg du skal fortelle han dette. Altfor mange mattelærere gjør en ræva jobb!!

Ja, det er faktisk VELDIG mange mattelærere (og andre lærere) som overhodet aldri burde ha blitt lærere. På grunn av at de ikke klarer å lære bort, eller også ikke fanger opp dem som trenger mest hjelp og så bare lar det, som du sier, skure og gå.

Jeg synes det er utrolig synd på dem som sliter når de er voksne på grunn av at de har hatt en UDUGELIG lærer som barn.

Det er derfor endel mennesker på høyere utdanningsinstitusjoner som ønsker seg et litt strengere regelverk slik at man kan utelukke dem som ikke passer inn som lærere. Enten det være seg faglig eller annet.

vamPEN:

Er det virkelig ille å FORVENTE at de studentene som har brukt flere år av livet sitt på høyere utdanning til å klare noen eksamener? De visste jo godt hva de gikk til!

Hvis man nesten svimer av hver gang man skal ha eksamen burde man da strengt tatt få se og få hjelp! Og hvis man ikke gjør noe med det selv så synes jeg faktisk ikke at man skal klage.

Hvis du synes at faren min aldri burde være sensor, så er det MANGE som aldri burde være det, likesom det er MANGE som aldri NOENSINNE burde fått lov til å bli lærere.

Blant annet er det mange lærere som snakker negativt om de elevene de har til andre. Med navn, alder, hva de har gjort, gjør, hva foreldrene deres gjør etc, hvilket er noe HELT annet enn det min far gjør. Faren min nevnte én person i forbindelse med at JEG en gang spurte hvordan det hadde gått på den eksamenen han skulle være sensor på. Han sa ikke navn eller kjønn, bare alder.

Man er utrolig heldig her i Norge som ikke må betale fryktelig mye for å få lov til å studere. Da min far var ung, tok han sin utdanning i USA på en av disse litt prestisjetunge universitetene hvor det koster litt for mye til at man kan stryke. Han hadde ikke råd til å stryke og da må man bare jobbe.

Moren min tilhører den typen "tigermamma" som enda mindre enn faren min tåler at man påberoper seg "jernteppe" på en eksamen. Jeg kunne selvfølgelig sagt hva hun sier om dem som får det, men det hadde vært å helle mer bensin på dette bålet allerede.

OG DESSUTEN HAR DENNE TRÅDEN GLIDD FOR MYE UT OG VI BØR TILBAKE TIL TEMA!

Jeg foreslår at kommende kommentarer blir sendt via pm.

[AnonymBruker]

Genesis: Jeg har gått sammen med mange på jusstudiet som hadde skikkelige problemer med muntlig eksamen. Likevel har disse blitt advokater og er retten rett som det er. De får ros av dommere og motparter for å være dyktige. Vinner saker gjør de og... Er ikke det litt merkelig da?

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at kommende kommentarer blir sendt via pm.

Du er på et diskusjonsforum, kjære deg.

[AnonymBruker]

Tidligere da jeg opplevde at folk i serviceyrket ikke klarte enkel hoderegning synes jeg det var merkelig og tenkte umiddelbart dårlige tanker om dem. Hvem klarer ikke å gange 9 med 3 liksom?

Nå som jeg selv har jobbet i serviceyrket tenker jeg helt annerledes på saken. Når jeg sitter alene klarer jeg vanskelig hoderegning, men når jeg står fremfor en kunde, så stopper det rett og slett opp veldig ofte. Dette har ofte mye å gjøre med at de snakker, jeg snakker, og jeg gjør flere ting samtidig. Det er litt flaut, men jeg tar frem kalkulatoren for ganske enkle regnestykker til tider, rett og slett fordi jeg vil at de skal få tilbake riktig mengde vekslepenger.

Det forbauser meg på en måte at folk har så lite forståelse for at hoderegning er vanskelig uten stress, men så tenker jeg jo tilbake på en tid der jeg også tenkte annerledes.

[Genesis]

Genesis: Jeg har gått sammen med mange på jusstudiet som hadde skikkelige problemer med muntlig eksamen. Likevel har disse blitt advokater og er retten rett som det er. De får ros av dommere og motparter for å være dyktige. Vinner saker gjør de og... Er ikke det litt merkelig da?

Jo, det synes jeg fryktelig merkelig.

[AnonymBruker]

jeg har også dyskalkuli. jobbet på en butikk, følte at folk holdt på å drepe meg med de blikkene og de frekke komentarene... jeg klarte enkelte regninger utenatt, men noen ganger ble jeg rett å slett skremt når den lange køen og de sure kundene maser...

[AnonymBruker]

Jo, det synes jeg fryktelig merkelig.

Det er likevel et faktum.

[otilie]

har ikke de fleste kasser sånn at det står hvor mye de skal ha tilbake?

Men hvis jeg driter meg ut på jobb, og glemmer å trykke sum+kontant (noe som skjer veeeldig sjeldent siden jeg har lært meg å huske på det hver gang nå) må jeg bruke kalkulator. Vet om flere som må det og. Så det er ganske vanlig at det skjer tenker jeg....

Endret 21. november 2011 av otilie

[Gjest Vampen]

Ja, det er faktisk VELDIG mange mattelærere (og andre lærere) som overhodet aldri burde ha blitt lærere. På grunn av at de ikke klarer å lære bort, eller også ikke fanger opp dem som trenger mest hjelp og så bare lar det, som du sier, skure og gå.

Jeg synes det er utrolig synd på dem som sliter når de er voksne på grunn av at de har hatt en UDUGELIG lærer som barn.

Det er derfor endel mennesker på høyere utdanningsinstitusjoner som ønsker seg et litt strengere regelverk slik at man kan utelukke dem som ikke passer inn som lærere. Enten det være seg faglig eller annet.

vamPEN:

Er det virkelig ille å FORVENTE at de studentene som har brukt flere år av livet sitt på høyere utdanning til å klare noen eksamener? De visste jo godt hva de gikk til!

Hvis man nesten svimer av hver gang man skal ha eksamen burde man da strengt tatt få se og få hjelp! Og hvis man ikke gjør noe med det selv så synes jeg faktisk ikke at man skal klage.

Hvis du synes at faren min aldri burde være sensor, så er det MANGE som aldri burde være det, likesom det er MANGE som aldri NOENSINNE burde fått lov til å bli lærere.

Blant annet er det mange lærere som snakker negativt om de elevene de har til andre. Med navn, alder, hva de har gjort, gjør, hva foreldrene deres gjør etc, hvilket er noe HELT annet enn det min far gjør. Faren min nevnte én person i forbindelse med at JEG en gang spurte hvordan det hadde gått på den eksamenen han skulle være sensor på. Han sa ikke navn eller kjønn, bare alder.

Man er utrolig heldig her i Norge som ikke må betale fryktelig mye for å få lov til å studere. Da min far var ung, tok han sin utdanning i USA på en av disse litt prestisjetunge universitetene hvor det koster litt for mye til at man kan stryke. Han hadde ikke råd til å stryke og da må man bare jobbe.

Moren min tilhører den typen "tigermamma" som enda mindre enn faren min tåler at man påberoper seg "jernteppe" på en eksamen. Jeg kunne selvfølgelig sagt hva hun sier om dem som får det, men det hadde vært å helle mer bensin på dette bålet allerede.

OG DESSUTEN HAR DENNE TRÅDEN GLIDD FOR MYE UT OG VI BØR TILBAKE TIL TEMA!

Jeg foreslår at kommende kommentarer blir sendt via pm.

At det finnes flere dårlige sensorer, gjør ikke faren din noe bedre. Hvor faren din tok sin utdannelse, og hvor heldig vi er i Norge, er fullstendig likegyldig. Det endrer ikke på det faktum at noen studenter sliter med å klare muntlig eksamen. Det hjelper ikke om man jobber som besatt, og kan ALT, om det forsvinner i det man går inn til eksamen. For det skjer faktisk. Det er ikke sånn at alle som sliter med muntlig eksamen gjør det fordi de ikke kan stoffet, ikke har jobbet nok, pugget nok eller lest nok. At du tror det er en ting, men at faren din, som sensor gjør det, er hårreisende.

Muntlig eksamen er ikke en eksamensform som passer like godt for alle, eller som gir et 100% nøyaktig bilde av hva noen kan. Noen klarer ikke å få ut det de sitter inne med av kunnskap, noen sliter så fælt at de besvimer eller ikke klarer å si et ord. Jeg er en av de som befinner meg i andre enden av skalaen, jeg er god på å skjule nerver og usikkerhet, og er "velsignet" med å kunne snakke meg rundt det meste. Det har faktisk ført til at jeg får bedre karakterer enn det kunnskapsnivået mitt i faget tilsier. Det har ikke skjedd ofte, men det har skjedd. Det er fordi eksamensformen spiller på mine styrker. Det betyr ikke at jeg har jobbet hardere, pugget mer eller kan mer enn alle som sliter med muntlig eksamen. Det er noe av årsaken til at det er viktig med varierte eksamensformer, slik at alle skal få flere muligheter til å vise hva de kan.

Og nok en gang, en god rutinert sensor vet om disse tingene. En god sensor er ute etter å finne ut hva en student kan, ikke hva de ikke kan. Og om de møter en student som tydelig sliter med nerver, så vil de forsøke å roe vedkommende ned for å finne ut hva slags kunnskaper som befinner seg bak nervene et sted. En god sensor bruker ikke nerver på eksamen som grunnlag for å snakke dritt om studentene til familien sin, eller trekke konklusjoner om at de ikke kan grunnleggende matematikk. Sist vi hadde muntlig eksamen hadde sensor faktisk anstrengt seg i forkant for å ufarliggjøre situasjonen. Det var julebrus, pepperkaker, terninger og en lett spøkefull tone. Alt dette var et forsøk på å roe ned studentene, ved å prøve å gjøre det mindre skummelt. Eksamen er like vanskelig, men sensor gjorde altså det han kunne for å ta bort noe av det ytre stresset og presset, for lettere å se hva studentene faktisk kan. De som han mistenkte at kunne mer enn de klarte å få ut, og stod i fare for å stryke pga nerver, ble også hentet inn igjen for en siste sjanse til å få ståkarakter. Alt i alt var det en sensor som faktisk forstod hva muntlig eksamen gjør med noen, og tok grep for å forsøke å nøytralisere selve eksamensformen så langt det var mulig. Slike sensorer burde det være flere av, ikke fordømmende typer a la din far.

[Gjest zeppelin]

Jeg kjenner jeg nesten blir litt fortvilet av å lese her:/

Jeg kjenner meg veldig godt igjen med kalkulator-rot og jerntepper når det kommer til matte.

Matte er noe av det verste jeg vet. Og nå skal jeg opp i eksamen om 2 dager. 2 forsøk. Den 1.gangen var jeg kun litt smånervøs i starten. Men når jeg fikk eksamensarkene, svart et det helt for meg. Jeg kaldsvettet, ble svimmel og klarte bokstavelig talt ikke å skjønne et enkelt tall eller hva jeg skulle gjøre med potenser.

Helt blank og brøt totalt sammen i gangen.

Så jeg måtte bryte. Jeg hadde den samme reaksjonen i 10.klasse på muntlig eksamen. Husker faktisk ingenting fra eksamenen, men jeg gikk derfra med en 2 eller 3'er.

Jeg vet ikke selv hvorfor jeg har så problemer med matte, for alene klarer jeg fint å gjøre oppgaver og lese uten at det går rundt for meg. Men ikke under press.

Slik har det også vært når jeg er i andre sammenhenger. Er det noen som venter på at jeg skal regne ut noe, merker jeg at jeg blir helt fjern og kan til og med begynnne å skjelve. Og da blir det enda verre når jeg vet hva den andre personen tenker.

At jeg er dum.

Javel, da.. Så er jeg dum. Men jeg har i allefall nok empati til å forstå andre mennesker når de reagerer på samme måte som jeg gjør hvis det er en ting ikke de er så god til, men som jeg finner problemfri.

Makan..

[Gjest Linda sofie]

Jeg synes det er sjokkerende at en sensor snakker dritt om studentene til barna sine og sikkert mange andre. Jeg må bare si meg 100% enig med Vampen her!

Jeg vet godt hva 100 delt på 2 er, men i slike situasjoner som muntlig eksamen får jeg helt totalt jernteppe! Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn matte og komme opp i matte eksamen. Jeg kom opp i matte i 10 klasse og begynte å grine for jeg visste at dette kom til å gå rett vest. Jo, jeg pugget og kunne en del, men når jeg kom inn i rommet fikk jeg helt jernteppe og glemte alt. Nervene tok over og jeg fikk utrolig nok en 2er, men allikavel.

Jeg synes at det skal kunne gå ann å ha LITT medfølelse med folk som sliter med muntlig eksamener og ikke slenge dritt om de. Jeg synes det er helt for jævlig og får som sagt helt jernteppe.

Jeg jobber også i butikk og jeg bruker kalkulator når jeg må. Hvis en kunde mener jeg er dum, så er det i orden. Jeg liker å være på den sikkre siden.

[AnonymBruker]

Jeg har også deltidsjobb i butikk. Trykker alltid inn hvor mye penger jeg får fra kunden, rett og slett fordi hvis jeg ikke gjør det glemmer jeg faktisk hvor mye jeg har fått og hvor mye jeg skal gi tilbake. Når dagen går i ett, med lange køer konstant, er det ikke mye som funker - da går alt på autopilot.

Skjer det noe som gjør at jeg må regne i hodet, slår jeg det alltid inn på kalkulatoren. Selv de mest enkle ting. Jeg er i utgangspunktet ikke flink i matte, men jeg blir absolutt ikke flinkere i stressede situasjoner.

[smalls]

Jeg takler IKKE hoderegninger under stress. Har det vært en lang dag på jobben med mange kunder og køer, så sliter jeg med enkle hoderegninger. Takk gud for at jeg kan bruke kalkulatoren under stress ellers hadde jeg slitt litt. Ikke fordi at jeg ikke kan det (for jeg kan det jo) men jeg får lett jernteppe og klarer ikke å regne under stressende situasjoner.

[melly666]

Jeg er relativt god i matte. I S-matte fikk jeg 6/5 på avsluttende tentamen. Men jeg suger i hoderegning. Selv de enkleste mattestykkende må jeg tenke grundig igjennom. Derfor er jeg veldig glad for at jeg kan trykke inn hva jeg får av kundene! Spesielt når det er mange som skal handle samtidig (jobber i en liten bak-disken butikk). Men - skulle kunden være uenig, krangler jeg ikke imot. Lar tvilen komme den andre til gode, spesielt hvis jeg utførte regningen på kalkulator.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så innmari god i matematikk, men jeg prøvde meg på en matematisk iq-test på nett, hvor jeg presset meg til å regne i hodet uten å bruke kalkis. 15 minutter. Hjernen føles varm. Jeg fikk 30 i score her:

http://free.intershop.it/mathematical-free-iq-test1.htm

Jeg synes selv at det er litt flaut å ikke kunne regne i hodet. Det får i såfall heller gå tregt. Jeg synes det er litt for lettvint å bruke alle elektroniske duppedingser med en gang noe er vanskelig. Man gjør seg selv en bjørnetjeneste. Hva skjer den gangen den elektroniske duppedingsen trenger nye batterier og det ikke er å få tak i der og da?

Jeg utfordrer dem som ser på denne tråden til å prøve testen, enten ved å bruke hjernen alene eller til nød å bruke penn og papir. Ikke kalkis.

Hvordan vet man at man ikke klarer noe hvis man ikke prøver?

Går det ikke bra den første gangen, så ikke gi opp, det er bare å prøve igjen. Jo mer man øver seg på slike tester ved å bruke hjernen jo bedre blir man, og det i seg selv er jo bare positivt.