Så fryktelig lite sosial

[Tabris]

Mine tanker om dette:

Jeg tror ikke alltid det handler om å være asosial eller ikke like å være med andre. Jeg tror det handler om at man ikke har funnet de vennene man har noe til felles med enda. Jeg har en del introverte trekk, spesielt blir jeg mentalt sliten av å være med folk som bare prater "pjatt". Jeg er elendig på smalltalk, og blir utslitt av prat om gardiner, tv-programmer, sminke, klær og oppussing.

Men jeg er svært glad i å være sosial med som jeg kan prate med andre ting om, det som jeg finner meningsfylt. Det gir meg energi og inspirasjon. Men om man ikke finner slike, så vil man heller trives bedre alene enn sammen med de som sliter en ut. Da blir det å være sosial en plikt.

[hittah]

Er også i samme situasjon, bare hakket mer usosial. Jeg blir tappet for energi av å være rundt mennesker, og når det da er slik at jeg har masse folk å forholde meg til på jobb, så foretrekker jeg å være alene på fritiden.

-Som om jeg skulle skrevet det selv!

[Ildra]

Jeg er litt sånn også. Og var sånn før jeg fikk kjæreste. Russetiden feks, jeg fant på unnskyldninger for å slippe å dra ut kveld etter kveld, og lengtet hjem på hybelsofaen for å se en film og rekke over litt lekser. Og få nok søvn. Jeg kan ha litt startproblemer for å komme meg ut og sammen med folk nå også, men som regel storkoser jeg meg når er ute. Men best å komme hjem!

[Roo]

MÅ du være med sosial da? Jeg mener, det høres nå ut som du egentlig er fornøyd med ting som de er nå?! Du er sosial på jobb, du liker å være sammen med dine nærmeste som kjæreste og familie. I tillegg har du et par venner du trives i lag med.

Synes du høres helt normal ut jeg

I tillegg vil jeg ta med at jeg synes det er positivt å trives i eget selskap. Ikke alle som greier det.

[AnonymBruker]

Samme som trådstarter!!! Kjenner meg helt igjen. Men det er facebook som opprettholder denne "plikten" Jeg føler meg uttafor når jeg ikke er med på alt og med alle, men tappes for energi så må delegere det så bra jeg kan. Slitsomt..

[AnonymBruker]

Mine tanker om dette:

Jeg tror ikke alltid det handler om å være asosial eller ikke like å være med andre. Jeg tror det handler om at man ikke har funnet de vennene man har noe til felles med enda. Jeg har en del introverte trekk, spesielt blir jeg mentalt sliten av å være med folk som bare prater "pjatt". Jeg er elendig på smalltalk, og blir utslitt av prat om gardiner, tv-programmer, sminke, klær og oppussing.

Men jeg er svært glad i å være sosial med som jeg kan prate med andre ting om, det som jeg finner meningsfylt. Det gir meg energi og inspirasjon. Men om man ikke finner slike, så vil man heller trives bedre alene enn sammen med de som sliter en ut. Da blir det å være sosial en plikt.

Men hvor finner jeg mine venner? Det er det store spørsmålet..

[Tabris]

Men hvor finner jeg mine venner? Det er det store spørsmålet..

Ja, det var nå det, da. Kanskje gjennom klubber/organisasjoner som har samme interesser som deg? Jeg fant f.eks noen gode venner med flere sammenfallende interesser som meg gjennom en bokklubb.

[Gjest Solmåne]

Er det ingen av dere som kjenner dere igjen i å være lite sosial - og som trives som regel med det i å lese på www.hsperson.com som jeg nevnte tidligere? Tror det kan være relevant for en del her..

[Gjest Gjest]

jeg kjenner meg også igjen det mange skriver. Jeg er veldig sosial på jobb, har folk rundt meg hele veien. Yter service, har god og fleipete tone med kollegear. Kommer hjem så slapper vi litt av og så er det videre til en aktivitet med barna. I helgene så er det kanskje fotballkamper og jeg er på side linjen og snakker med andre foreldre. Setter på meg et smilet igjen....

Det er så godt da å ha en fri dag i fra jobben. Da sender jeg avgårde barna på skolen og mannen på jobb og timene går og jeg vet egentlig ikke hva jeg har gjort... sitter i sofaen ser ut av vinduet og dagdrømmer litt. ser litt på TV , leser aviser og bøker.... Gjør det jeg vil for å hente meg inn igjen.