Så fryktelig lite sosial

[AnonymBruker]

Jeg hadde en del venner som barn, var ikke utsatt for mobbing eller lignende, men husker at jeg trivdes svært godt i eget selskap da også.

I det siste har det slått meg at det er få jeg virkelig synes det er koselig å være sammen med. Jeg er på café med venner, spiser middag eller har besøk og slikt, men stadig oftere slår det meg at jeg gjør det fordi jeg føler at jeg må. Det blir liksom en "post" til på kalenderen, og jeg tar meg selv i å kikke på klokken. Når er det liksom sosialt akseptert å bryte opp? Jeg får ikke energi av å henge med andre, og på ukedagene er jeg ofte sliten etter jobb.

Jeg kobler best av med å trene, lese, se serier, gå turer, være med kjæresten eller de aller nærmeste. Dvs, jeg føler meg komfortabel med et par venner og aller nærmeste familie. Da kan jeg liksom slappe av og være meg selv. Ellers føles det ofte som om jeg spiller en "rolle".

Er sosial hver dag på jobb, og kunne hatt et svært rikere sosialt liv hvis jeg hadde villet det selv. Årsaken til at jeg skriver her, er egentlig fordi dette plager meg litt. Jeg vil jo egentlig være mer sosial, men det gir meg så lite. Kjeder meg ofte sammen med andre... Det er ikke "alle" andre det feiler noe, det er virkelig meg, og skjønner ikke hvorfor det har blitt slik? Det virker som alle andre er så sosiale, og elsker å feste med kolleger og henge sammen på fritida. Jeg er med fordi jeg føler at jeg må, og vil ikke havne utenfor i jobbsammenheng.

Hvor sosiale er dere? Hva får dere ut av det? Og går det an å "trene" seg opp til å bli mer sosial?

[AnonymBruker]

Jeg er også fryktelig lite sosial. Såpass at jeg tenker litt ang jobb-relaterte festing,at jeg ser dem jammen nok på jobb .... skal jeg tilbringe fritiden min med dem også?! Jada, jeg er nok litt sær.

Men jeg trives i eget selskap,og reiser ut på besøk/inviterer til besøk når jeg har lyst til det. Men kan fint være hel helg alene med hunden min. No problem. Jeg koser meg med musikk/tv/tur med hunden/og foto som er min store hobby.

[AnonymBruker]

TS her: Akkurat slik tenker jeg også, vi er jo 8 timer på jobb hver dag, er ikke det nok?

[Gjest henriett3]

Selv er jeg veldig sosial. Som barn var jeg litt sjenert, men nå snakker jeg med alle uten å være sjenert, selv om jeg ikke har møtt de før. Men jeg må passe på at jeg ikke er alt for frampå, slik at jeg ikke blir irriterende. Så jeg føler igjen at jeg ikke kan være helt meg selv fordi jeg må la andre slippe til også. Så jeg tror at det er det samme med de som er "usosiale" også, bare at det er motsatt. Kanskje du bare på vende deg til å snakke mer, slik som jeg vender meg til å snakke mindre? Kan jo selvfølgelig hende jeg tar helt feil nå da for jeg er ikke noen psykolog

[AnonymBruker]

Vi er flere raringer der ute som har det på samme måte. Liker meg best i mitt eget selskap eller sammen med kjæresten. Føler jeg ikke passer inn på samme måte som andre mennesker gjør i sosiale sammenkomster. Og hver gang jeg er sammen med andre mennesker gleder jeg meg til å komme hjem, men samtidig føler jeg meg ensom når jeg sitter hjemme og ikke har noen å snakke med.

[AnonymBruker]

TS her: Jeg tror ikke jeg er sjenert, har i alle fall ikke problemer med å snakke. Så er liksom ikke det som er problemet. Det er vel det at jeg føler at jeg "klikker" med så få mennesker. Jeg har ikke behov for å omgåes så mange. Samtidig så ønsker jeg det behovet, for jeg husker jo hvordan det var før. Det var morsomt å henge med venner, skravle om alt, planlegge ting sammen. Det kan kanskje være at jeg synes relasjoner i voksen alder er kjedelige, fordi de er så planlagte. Vi må liksom avtale litt på forhånd, fordi alle har full timeplan. Det er få som har mulighet til å ta ting på sparket. Og så snakkes det om drepende kjedelige ting, som hus, hjem, barn og kjærester. Vet ikke om dette er årsaken til at jeg føler det sånn, men jeg føler ofte at jeg må spille interessert i det folk snakker om. Det er jo ikke slik at jeg selv er så fryktelig spennende heller, jeg er jo tydeligvis litt sær. Det kan jo være at jeg har for få virkelig nære venner, og at det er de mer overfladiske caféavtalene og slikt som ikke er helt meg. Jeg har blitt brent ifht vennerelasjoner tidligere, så har ikke så lett for å åpne meg eller slippe noen innpå, ikke ønsker jeg det heller. Men innser at det er et savn, selv om jeg liksom ikke er villig til å gå veien for å komme dit.

[Gjest Bekka79]

Akkurat som om jeg skulle ha skrevet hovedinnlegget selv!

[sophiaM]

Har det nesten på samme måte som deg. Jeg har venninner som gjerne vil være med meg, og jeg vil selvfølgelig være med de også, men bare ikke like ofte. Jeg trenger litt tid for meg selv av og til, og føler det bare blir mas av å måtte gjøre noe hele tiden.

Og det har ikke noe med å være sjenert og lite utadvendt å gjøre. Jeg liker å snakke med nye mennsker og å være sosial når jeg først er ute i det.

[MiniMjau]

Jeg har det også AKKURAT som trådstarter. Slapper best av hjemme, med sambo evt med nærmeste familie og søsken. Trening og håndarbeid er hobbyene mine.

[AnonymBruker]

Jeg og har det sånn... Ensomt til tider, men som regel utrolig herlig å være så uavhengig og å trives i eget selskap

[AnonymBruker]

Jeg tror det er mange som ikke er så sosiale! Det er bare ikke noe man snakker høyt om, for i dag anses det å være sosial og utadvendt som veldig gode egenskaper, mens ingen vil være en introvert einstøing. Jeg tror mange, spesielt når de er unge, later som om de er mer sosiale enn det de er. Man skal jo ha hauger med venner og ha avtaler hver dag. Jeg var i alle fall sånn. I virkeligheten var det veldig få jeg egentlig likte å tilbringe tid sammen med, de fleste ble jeg sliten av, og jeg lengtet etter å være alene.

Jeg synes ikke det er noe poeng i å skulle gjøre seg mer sosial enn det man er. Det er fint om man har noen få ordentlige gode venner. Eller man kan bare ha nok med kolleger og kjæreste. Vær glad du vet hva du liker og gjør som du føler for

[Askael]

Er også i samme situasjon, bare hakket mer usosial. Jeg blir tappet for energi av å være rundt mennesker, og når det da er slik at jeg har masse folk å forholde meg til på jobb, så foretrekker jeg å være alene på fritiden.

[Gjest Gjest]

Tror ikke du bør begynne å "trene" deg opp til å være mer sosial, TS. Liker man ikke så godt å være sosial så er det bare sånn. Jeg tenker OFTE det samme som deg, jeg føler meg rar fordi jeg ikke liker å være så sosial som alle andre tydeligvis gjør... Jeg kan godt være for meg selv hver dag hele uka, fordi jeg har nok med hobbyer osv, og når jeg kommer hjem fra jobb vil jeg helst gjøre det som jeg selv vil gjøre, ikke gå på kompromiss med venner eller ta hensyn. Da får jeg ikke slappa av.

Jeg har noen få som jeg virkelig liker godt å snakke med og storkoser meg i selskap med (i tillegg til min nærmeste familie) - fordi disse menneskene har så like verdier som meg, har opplevd mye spennende de kan fortelle om, og tar interesse i det jeg sier. Det de fleste andre er opptatt av å snakke om ("Han sa at hun sa at, og så gjorde de det og så...", eller hvilken genser de kjøpte seg i går eller hvor fulle de var i helga) er totalt uinteressant for meg, og jeg tenker ofte når jeg er med sånne mennesker at jeg vil prøve å komme meg hjem fortest mulig.

Jeg får mye mer ut av å utforme tiden min selv og gjøre de tingene jeg har lyst til, livet er for kort til å bruke det på ting man ikke gidder. Når du har kjæresten din, et par gode venner og familie, så har du da mer enn nok!

[AnonymBruker]

Kjenner meg helt igjen her.

Har egentlig alltid hatt en trang til å være alene. Bare sitte med pc, lese bøker, se tv og slappe av. Men hadde alltid venner som barn/tenåring, og var mye på farten. Også som student var jeg veldig sosial og elsket å feste hver helg, gå på kino, osv. Men nå har jeg nærmest sperret meg inne for meg selv (er i et langdistanseforhold som krever all min energi..), og jeg orker ikke tanken på å treffe noen. Når det skjer er det av ren plikt, ikke slik som før da jeg hadde det kjempe gøy og så frem til neste. Samtidig ønsker jeg at jeg faktisk hadde lyst til å farte rundt i hverdagen, ikke bare sitte inne å visne. På jobb får jeg alltid kommentarer som "ja du har vel vært ute å festet i hele natt derfor du er trøtt", osv, mens jeg egentlig bare sitter oppe på internett, haha. Jeg er ikke redd for å prate med fremmede og vil derfor ikke si at jeg er asosial sånn sett. Jeg trives rett og slett. ALENE! Har til og med tvilet på mitt eget forhold fordi jeg vet jeg trenger å være alene mye, vet ikke hvordan det blir når jeg og min kjæreste blir samboere. Om jeg vil takle det.

[Gjest gjest jente 26 å]

Jeg er også av de mange som kjenner meg godt igjen i hva trådstarter skriver.

Og jeg er lettet over å se så mye respons. Er enig i at dette er noe man gjerne

ikke vil innrømme, da det ikke er "kult" å trives godt i eget selskap, eller med

få venner. Og derfor blir det "unormalt" da det ikke snakkes om.

Jeg føler også at jeg får nok sosialt på jobben, i ukedagene. Helgene

vil jeg gjerne finne på noe, men da er det nok med et par nære venner, samt kun

Lørdag (Søndagen må jeg ha for meg selv). Jeg har også funnet ut at jeg ikke trives

godt i et forhold da jeg trenger så mye tid for meg selv. Er nå singel og trives

utrolig godt med å bo alene (flyttet til og med til en ny by pga jobb, og kjenner

ikke noen her foruten jobben enda, noe som er helt greit!!)

Så, godt å se at det er flere av oss! (Det gjør godt bare å føle at man ikke er unormal).

Mon tro om vi hadde trivdes i hverandres selskap??

Jente 26

[Gjest Solmåne]

Jeg slenger meg på, og føler det slik som dere.

Akkurat nå holder jeg på å lese boken "The highly sensitive person" som jeg tror er noe en del av dere kanskje kunne dere kjenne dere igjen i! det står mer om det her.

Vil gjerne vite om flere av dere kan kjenne dere igjen om dere leser litt om HSP!

edit: HSP handler mye om det sosiale.. man trenger ofte litt tid for seg selv, og blir litt tussete om det skjer for mye ting på en gang, spesielt sosialt.

Endret 20. november 2011 av Solmåne

[AnonymBruker]

Mitt inntrykk er at det er svært vanlig for kjærestemennesker å ha det sånn. Det skinner nemlig igjennom når man snakker med dem, at de helst vil hjem og spise taco

Problemene kommer når de plutselig en dag blir single...

[Gjest Solmåne]

Mitt inntrykk er at det er svært vanlig for kjærestemennesker å ha det sånn. Det skinner nemlig igjennom når man snakker med dem, at de helst vil hjem og spise taco

Problemene kommer når de plutselig en dag blir single...

Jeg er ikke helt sikker på hva de andre tenker om dette, men i mitt tilfelle så har jeg alltid hatt det behovet for å være hjemme for å slappe av for å lade batteriene. Spesielt etter en uke på jobb, det er viktig med pusterom og jeg må virkelig mentalt forberede meg hvis jeg skal på en stor fest, selv om det er gøy i blant så må batteriene være fulladet.

Selv om jeg har kjæreste nå så har jeg alltid hatt det samme behovet både før og etter, så det er ikke det at jeg er i et forhold som har gjort meg mindre sosial, men personligheten som jeg alltid har hatt.

[AnonymBruker]

Mange som er enige med TS her ser jeg, og jeg er en av dem.

Det blir noen ganger et ork å dra ut og møte andre mennesker, spesielt når man vet at det ikke er supergøy og det er andre ting man heller ville ha gjort. Jeg tror kanskje også at vi mer usosiale får dekt de fleste behov når vi er alene eller sammen med kjæresten, slik at vi ikke trenger å menge oss med andre hele tiden.

Om man ikke har lyst til å være sosial, så er det ikke vits i å prøve å bli mer sosial. Du må jo gjøre det du selv har lyst til? Det presset som kommer gjennom Facebook og Twitter har blitt helt latterlig. Alle skal tag'e hverandre og legge ut bilder fra at de er sosiale.

[AnonymBruker]

TS her!

Artig å se at det er så mange som føler det likt som meg. Jeg kan til dels si meg litt enig med han/hun som kommenterte at kjærestefolk kanskje ikke har like stort sosialt behov. Det er kanskje naturlig, tenker jeg? Jeg har i alle fall alltid hatt behov for å være en del alene, og etter at jeg fikk samboer har jeg fremdeles det behovet. Men siden jeg har han rundt meg så ofte, er alenetiden svært hellig. Vil liksom ikke bruke bort dyrebar alenetid på å være med andre.

Det er svært lite akseptert å trives i eget selskap virker det som. Blir sett på som trist og ensomt. Som om du har et problem, eller at det er noe galt med deg. Men etter en slitsom jentetur til London, hvor det var full rulle fra start til slutt, fant jeg ut at jeg har svært lyst til å reise alene en gang. Sove så lenge jeg vil, spise hvor jeg vil, rusle på museum, lese bok på café. Slippe å vente på folk som shopper, bare kose meg. Alt til sin tid..Er vel kanskje ikke så energisk for tiden heller.

Er ikke spesielt glad i smalltalk, og hater eviglang prating før man enten sier hadet på telefonen eller man skal skilles etter besøk og lignende.