Jeg har sosial angst

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med sosial angst av psykologen min.

Det som plager meg veldig (i tillegg til angsten), er at jeg ønsker at menneskene rundt meg skal forstå hvordan jeg har det og hva jeg sliter med. Jeg skulle ønske de i klassen min visste hvorfor jeg trekker meg unna og ikke sier noen ting. Jeg føler at de tenker jeg er usosial eller overlegen.

Jeg vil at folk skal vite at jeg har sosial angst, slik at de bedre kan forstå hvordan jeg har det.

På den andre siden, så vet jeg ikke. Min psykiske helse er vel på en måte privat? Av og til får jeg lyst til å joine sider på Facebook av typen "Together, we can beat Social Anxiety Disorder (S.A.D)", slik at mennesker jeg omgås skal forstå hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. For de må da merke at noe er galt med meg, uten at de forstår hva.

Ville dere gått ut med diagnosen deres, eller er det bare dumt og teit? Jeg er så usikker. Jeg blir så desperat av å ha angst, at jeg ønsker forståelse fra andre. De eneste som per i dag vet det er meg, psykologen min, helsesøster på skolen og mine foreldre.

[AnonymBruker]

Jeg er diagnostisert med sosial angst av psykologen min.

Det som plager meg veldig (i tillegg til angsten), er at jeg ønsker at menneskene rundt meg skal forstå hvordan jeg har det og hva jeg sliter med. Jeg skulle ønske de i klassen min visste hvorfor jeg trekker meg unna og ikke sier noen ting. Jeg føler at de tenker jeg er usosial eller overlegen.

Jeg vil at folk skal vite at jeg har sosial angst, slik at de bedre kan forstå hvordan jeg har det.

På den andre siden, så vet jeg ikke. Min psykiske helse er vel på en måte privat? Av og til får jeg lyst til å joine sider på Facebook av typen "Together, we can beat Social Anxiety Disorder (S.A.D)", slik at mennesker jeg omgås skal forstå hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. For de må da merke at noe er galt med meg, uten at de forstår hva.

Ville dere gått ut med diagnosen deres, eller er det bare dumt og teit? Jeg er så usikker. Jeg blir så desperat av å ha angst, at jeg ønsker forståelse fra andre. De eneste som per i dag vet det er meg, psykologen min, helsesøster på skolen og mine foreldre.

Hei kjære deg,

noen ganger kan det å dele med andre være å for eksempel dele erfaringene og tankene dine her. Du beholder din anonymitet, men får allikevel luftet tankene dine og fått tilbakemeldinger. Det tror jeg er veldig sunt.

Ofte er det slik at man opplever ens egne indre liv og følelser så sterkt at man tror at alle kan "se" eller merke at noe er "galt". Men sånn er det ikke alltid. De som står deg nærmest vil nok merke når du sliter, men andre i dine omgivelser, på skolen og annet, legger ikke nødvendigvis så mye analyse i din omgang med andre på skolen. Du skylder ingen en forklaring, men om du mener det kan hjelpe å dele "diagnosen" din med andre, så skal du selvfølgelig gjøre det. Me vær klar over at du vil føle deg mer sårbar etter dette. Du vil i tillegg til angsten, føle at folk ser at "nå har jeg det vanskelig".

Involver dine nærmeste, gjerne en venn eller to, i tillegg til de allerede involverte.

Det som kan kurere angsten, er å stikke hull på "trollet". Det tar lang tid og mye trening, men det hjelper. Hver gang du kjenner på angsten, så prøv å formidle den, med ord, enten til et annet menneske, eller skriv det ned. Hva skjer med deg når du føler på angsten? I hvilke situasjoner er det mest ubehagelig og i hvilke situasjoner er den minst ubehagelig. Prøv å analysere den, som om den er noe litt utenfor deg selv, betrakte den.

Jeg har et tips, og det er å lese litt om NLP (Nevrolingvistisk programmering). Jeg har lest boken "Alt sitter i hodet" av Trine Ålstedt og den har hjulpet meg å tenke annerledes og angripe vanskelige situasjoner på en annen måte. Kan kanskje være nyttig for deg også

Lykke lykke til, du må finne din vei gjennom og ut av din egen angst - og det høres ut som du er på god vei!

[Gjest otrivin]

Jeg sa det ikke til noen da jeg gikk på u.s., men da jeg ble frivillig innlagt på psykiatrisk på vgs fortalte jeg det til klassen og fikk stående applaus og mange fine brev, kort og besøk. Jeg ville tenkt meg om om det passet å si. Syns de du er rar eller liker de deg? Hvis de liker deg kan du jo si det.