For dere som ble sammen med (beste)vennen deres...

[AnonymBruker]

Det er jo en del som blir sammen med en (beste)venn, det hender jo følelser utvikler seg over tid...

Det jeg lurer på er hvordan var overgangen deres fra venn til kjæreste? Hvor brått endret alt seg? Og hvordan gikk det med forholdet?

Hilsen en som er redd for å ødelegge et godt vennskap..

[Gjest loren]

Jeg er sammen med en hvor ting startet med vennskap, kjente hverandre i 2 år, delte alt mulig gjennom hele den tida. Jeg var i et forhold, men det ble slutt (ikke på grunn av meg og min nåværende)

5 mnd etter bruddet skulle han jeg er sammen med nå reise til England for å studere. Da fikk jeg en følelse av at det var noe mer enn vennskap. Eller, den hadde vært der litt gjennom sommeren, men siden han skulle reise hadde jeg latt den følelsen gli bort igjen.

Vi tok en lang prat om hva vi følte for hverandre, og ble sammen kun en uke før han reiste til England.

Det er fortsatt rimelig fersk, men jeg føler meg trygg. Det at vi har vært venner i flere år er med på å bygge oppunder den tryggheten så klart.

Jeg har aldri følt meg så rolig og trygg i et forhold før, og jeg har vært i to langvarige samboerskap tidligere. Så for meg føles dette her veldig riktig og veldig fint.

Kan selvfølgelig ikke garantere at vi vil vare, det kan jo ingen, men min erfaring så langt er kun positiv.

[Gjest venninnen]

Hei!

Jeg har desverre en trist opplevelse! Jeg og min aller beste venn krysset grensen og ble et par. Jeg var skeptisk siden dette var en venn gjennom maaange år. Men forelskelsen kan man ikke styre.

Vi hadde det fint og flott. Kunne snakke om absolutt alt osv. Men etter ett år så begynte ting å bli vanskelige på mange plan. Vi som alltid hadde vært kjempeåpne og ledd sammen ble brått mer anspente. Jeg vet ikke hva som gikk galt.

Ja forholdet varte nesten to år og det var ikke noe godt på slutten. MEN det som er aller mest trist er at jeg faktisk mistet min aller beste venn. Har en flott kjæreste i dag og har det topp på alle måter. Men fortsatt så savner jeg og sørger over at jeg faktisk mistet min aller beste venn.

Ja jeg angrer så sårt på at jeg gikk inn i forholdet. Fikk mange advarsler i forkant og overhørte de glatt.

Selvsagt har jeg hørt om mange det går bra med og håpet at vi var blant de. Og uansett hvor flinke vi var til å ta vare på det gode forholdet vårt så gikk det altså galt.

Vi er på talefot i dag og ingen er sure på hverandre - men bestevenner igjen kan man aldri bli.

Tror nok tapet av min aller beste venn kommer til å sitte i lenge. Er tross alt tøft å miste en som har vært der siden barndommen.

Jeg hadde aldri turt å gjøre det en gang til.

Men heldigvis er min kjæreste en voldsomt kjekk og fin kjæreste som også har blitt en veldig god venn samtidig. For meg er det viktig at ens kjæreste også kan være ens venn.

Lykke til - håper det går bedre med dere ))) Og snakk gjennom dette mye i forkant sånn som vi gjorde. Vi lovet jo hverandre at vi aldri skulle ødelegge vennskapet men men.

Man må bare prøve å se - man lærer jo gjennom livet!

[Gjesten]

Jeg ble sammen med en av mine aller beste venner. Det var var han som tok initiativet og viste at han ville noe mer. Jeg var veldig skeptisk i begynnelsen, for jeg var redd for å ødelegge et fantastisk vennskap, men vi var glade i hverandre og ble sammen. Overgangen var veldig grei og naturlig, og hele forholdet var en drøm, men allikevel holdt ikke følelsene og forholdet tok slutt etter i underkant av et år. Der mistet jeg en av mine aller beste venner, og jeg angrer på det hver eneste dag.

[AnonymBruker]

Etter to katastrofale forhold (med bad boys) så ble jeg sammen med verdens snilleste mann. Det var nok mye sterkere følelser fra han sin side, men je ble sammen med han fordi jeg trengte en rolig stabil mann. Vi er/var verdens beste venner. Dessverre for min del så har jeg aldri opplevd en skikkelig forelskelse med han og føler ingen direkte lidenskap. Men jeg har tryggheten om at jeg er sammen med verdens snilleste mann. Så jeg føler at jeg har går glipp av noe vesentlig i forholdet og føler virkelig på at jeg mangler lidenskapen som bør være mellom mann og kvinne. Giftet meg har jeg gjort også.. så da sitter jeg her med skjegget i postkassen. Jeg er selvfølgelig glad i denne mannen og elsker han men jeg elsker han ikke lidenskapelig.

[womenwomen]

Etter to katastrofale forhold (med bad boys) så ble jeg sammen med verdens snilleste mann. Det var nok mye sterkere følelser fra han sin side, men je ble sammen med han fordi jeg trengte en rolig stabil mann. Vi er/var verdens beste venner. Dessverre for min del så har jeg aldri opplevd en skikkelig forelskelse med han og føler ingen direkte lidenskap. Men jeg har tryggheten om at jeg er sammen med verdens snilleste mann. Så jeg føler at jeg har går glipp av noe vesentlig i forholdet og føler virkelig på at jeg mangler lidenskapen som bør være mellom mann og kvinne. Giftet meg har jeg gjort også.. så da sitter jeg her med skjegget i postkassen. Jeg er selvfølgelig glad i denne mannen og elsker han men jeg elsker han ikke lidenskapelig.

Trasig for han og trasig for deg selv. Både han og du fortjener noe bedre...

Husk mine ord : Dere kan ha noen gode år sammen.Selvfølgelig.Men forholdet vil ikke vare i lengden. Før eller senere vil dere begge to våge å være ærlige med hverandre og si : Vi er IKKE skapt for hverandre. Det er IKKE " oss to " som er ment å være sammen. Glem aldri mine ord....De stemmer.De går i oppfyllelse en vakker dag. Men -livet er her og nå...ingen vet om man får oppleve morgendagen. Så har dere det fint NÅ. KOS DEG de årene det varer. Men han er ikke din siste kjæreste...

[Gjest Heloise]

Jeg ble sammen med en som var min beste venn en liten stund. Det var jeg og han og hans bestekompis som var et uadskillelig trekløver. Jeg begynte (desverre) å rote med han andre, før jeg (og han første) fant ut at "whoops, vi har visst følelser for hverandre" men selvom det høres veldig rotete ut gikk det helt fint.

Vi var sammen i 1,5 år og det var veldig bra. Tilfeldigheter gjorde at det ble slutt, jeg angrer bittert på at jeg gikk fra han. Men sånn er det Vi er venner, men lite kontakt.

[Linvei]

Jeg ble kjæreste med min bestevenn og vi er nå på det 6. året og lidenskapen for hverandre fortsetter bare å vokse! Jeg angrer ikke et sekund på mitt valg, men hadde nok gjort det om det ikke hadde funket!

[Gjesten]

Jeg ble kjæreste med min bestevenn og vi er nå på det 6. året og lidenskapen for hverandre fortsetter bare å vokse! Jeg angrer ikke et sekund på mitt valg, men hadde nok gjort det om det ikke hadde funket!

Det er vel her det ligger. "Regelen" er vel at man ikke skal satse noe man ikke har råd til å miste. Jeg vil aldri anbefale noen å bli sammen men en god venn, nettopp fordi sjansen er så stor for at det ikke varer.