Et siste forsøk med the big, but complicated, love

[Coby23]

Sukk..

Jeg har de siste 6 mnd av livet mitt brukt tiden på å dempe en helt forferdelig kjærlighetssorg. Det tok slutt rundt mai, og til tross for at hun prøvde å være veldig tydelig på at det var over, at det ikke ville bli oss igjen osv, så har vi i løpet av perioden hatt sporadisk kontakt. Dvs at vi også har truffes innimellom, og ting er blitt sagt og gjort i den sammenheng.. Jeg har hele tiden hatt håp om gjenforening - trodd og håpet at hun bare trengte litt tid på seg til å finne ut av ting, da forholdet vårt (3,5 år) hadde mange hindringer foran seg, og en hel masse som var veldig komplisert i de årene vi varte. Det er ikke utroskap eller annen "styggdom" inni bildet, og følelsene har det helle aldri stått på. Det har rett og slett handlet om timing og omstendigheter.

Omsider, for en mnds tid siden bare, så klarte jeg for første gang å ta innover meg det hun har sagt med jevne mellomrom de siste 6 mnd; "du må prøve å komme deg videre" og "det vil ikke bli oss igjen", o.l.

Jeg bestemte meg da for å prøve på det, og har til en viss grad klart det. Jeg har fremdeles tonnevis av følelser, og jeg elsker henne over alt på denne jord! Men jeg har jo opplevd den "andre siden" nå, den vonde og forferdelige siden ved kjærlighetssorg, noe som gjør at jeg nok verner litt ekstra om hjertet mitt og har bidratt til et litt mer rasjonelt og "fornuftig" perspektiv på situasjonen.

Jeg fikk for noen uker siden også opp øynene for andre interessante mennesker for første gang siden bruddet, og har siden den tid hatt god kontakt med ei fantastisk jente. Vi har møttes én gang, og det er veldig god kjemi mellom oss, vi har masse til felles, hun er kjempe søt, nydelig og herlig på alle måter, og ikke minst; hun er trygg og vet hva hun vil (i motsetning til eksen..).

Nå har derimot eksen, min store store kjærlighet, tatt kontakt igjen.. Og hun sier at enn hvor mye hun har prøvd, enn hvor mye hun har gått inn for å få det til, så har hun ikke klart å glemme meg eller følelsene sine for meg. Hun vet enda ikke hva hun vil være "kapabel til" å klare i praksis, men hun vil veldig gjerne at vi tar opp kontakten igjen og prøver på nytt. Hun kan ikke love meg verken gull eller grønne skoger, men hun er innstilt på å få det til å fungere.

Jeg på min side har jo fortsatt de samme følelsene for henne også, men i forhold til tidligere så er jeg jo nå blitt litt redd. Jeg er redd for å bli såra igjen, jeg er redd for å begi meg ut på den tøffe, kompliserte og harde veien med henne igjen, når det ikke er noen mer "sikker destinasjon" i sikte.. Jeg er livredd for å åpne meg opp for alle mine underliggende følelser for henne, fordi jeg vet at de vil ta meg med storm med én gang! Og hva skjer hvis det ikke går med oss denne gangen heller? Jeg vil sitte tilbake med nok et knust hjerte - et hjerte jeg har brukt utrolig mye tid og krefter på å prøve å lappe sammen, bit for bit.. - det er vel strengt tatt fortsatt ikke helt, enda.. :/

Og uten at jeg vet om dét ville føre til noe videre, det med hun andre, så har jeg likevel fått en "smakebit" av det stikk motsatte av eksen; en trygg (trygg på hvem hun er) og stabil (vet hva hun vil) jente, som er nærmere meg i alder og som jeg har mer felles interesser med.

Burde jeg se fremover, gi dette en sjanse og ikke se tilbake på hva som var og kanskje kunne ha vært med eksen? Eller er det verdt risken med eksen, for å se hva vi kanskje kunne blitt? Jeg vet ikke..! Sukk :/

Er det noen som har vært i liknende situasjon, og/eller bare har noen tanker å komme med? Jeg føler meg fullstendig rådvill, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Jeg orker ikke tanken på å velge "feil", selvom det sannsynligvis ikke finnes noe fasitsvar her heller..

På forhånd takk!

[Gjest gjest]

Hvis du ikke umiddelbart har lyst til å løpe tilbake til x-en, ville jeg nok avsluttet det og gått saaaaakte inn for å bli kjent med den nye jenta, men ikke før du var klar og over x-en.

Nå vet jeg ikke hva slags omstendigheter som har gjort det vanskelig for dere i forholdet, men det er jo ikke alltid kjærlighet er nok.

[AnonymBruker]

Jeg hadde det samme valget for ett halvt års tid siden, og satt egentlig igjen med den samme frykten som deg. Men typen min er den store kjærligheten, og med en gang han kom inn i bildet igjen brøt jeg av kontakten med han karen jeg hadde noe på gang med. Dette gjorde jeg fordi jeg kjente at jeg fortsatt satt igjen med mange følelser for typen, og det ble plutselig bare feil for meg å fortsette med han karen jeg holdt på med.

Men jeg stilte krav til typen, og fortalte han hva som er grunnleggende for at jeg skal kunne stole på han og vite at han virkelig er der for meg. Jeg ville også at vi skulle ta det med ro, for å virkelig kjenne at han mente det seriøst. Vi klarte ikke å ta det rolig og vi ble sammen like etterpå Alt det kompliserte ligger nå bak oss. Jeg kjenner jeg fortsatt er litt sårbar, men jeg stoler på han nå etter snart ett halvt år sammen:)Og jeg er lykkelig nå, virkelig lykkelig.

Men greia er jo det at selv om det er lignende situasjoner, så er vi alle forskjellige. Og det som funket for meg fungerer ikke nødvendigvis for deg. Hva sier magefølelsen? Hva sier hjertet? Kanskje det å stille krav til henne kan være en måte for deg å finne ut hva som er det rette for deg å gjøre?

[Gjest bitter86]

Hun har antakeligvis fått nyss om at du har noe nytt på gang og reagerer kun derfor. Det hun forlanger av deg er at du holder din oppmerksomhet på henne, uten at du har noen som helst garanti for hun gir noe tilbake, mao holder hun deg "varm"...Hvis hun nye liker deg vil jeg anbefale deg å kjøre på med henne i stedet. Eksen din har sagt i klartekst at hun ikke er interessert, og at hun vil først vil "prøve" igjen ca samtidig som du endelig er på vei ut av kjærlighetssorgen er et stort varsko.

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar alle sammen.

Jeg kjenner jo umiddelbart at det gjør noe med meg, å få vite at hun fortsatt har følelser og nå har lyst å gi oss en ny mulighet. Men samtidig så kjenner jeg mer på frykten for å sitte såret tilbake, enn hva jeg hadde trodd. Det forteller meg jo forsåvidt at jeg omsider har kommet et stykke på vei i "healing prosessen" min..- noe jeg for bare et par mnd siden så på som en umulighet.

Omstendighetene som gjør det vanskelig er (blant flere ting) at vi begge er jenter, jeg 23 og hun 34. Hun har to barn fra tidligere ekteskap, som skal og bør tas hensyn til. I tillegg er jeg første og eneste jenta hun har "vært borti", så det hele er veldig nytt og annerledes for henne (og dette skjedde jo i veldig voksen alder for hennes del, kan man si), noe som har ført til ytterligere komplikasjoner mht at det forholdet vi har hatt i aller største grad har foregått i det skjulte (med noen få unntak). Hun har ikke turt å ta steget og stå frem, selvom hun har prøvd å jobbe med seg selv på det området. Det har bare føltes unaturlig for henne, og fryktelig vanskelig ikke minst av hensyn til ungene..

Jeg har forsøkt å stille krav, eller sagt at dersom det skulle være aktuelt for meg så er det visse ting jeg trenger å få på plass. Men det er ting som hun enda ikke kan si noe om, som hun ikke vet hvordan vil bli, før vi evt prøver. Den kan jeg forsåvidt skjønne, samtidig som jeg ikke klarer å slå meg til ro med IKKE å få noen form for reinsurance.

Hun har for øvrig ikke fått noe nyss om at jeg har kontakt med denne andre jenta, da vi (eksen og jeg) ikke har noe felles nettverk, og jeg kun har fortalt om denne andre jenta til ytterst få av mine egne venner.

Det er faktisk helt tilfeldig at dette skjer på samme tid. Ikke at det gjør det noe mindre klisjé av den grunn...sukk... :/

[Gjest MorAase]

Jeg ville gått for den nye. Den gamle virker rett og slett for ustabil.

[Lumpelure]

Vet du - de sterke følelsene for exen kan faktisk være PÅ GRUNN AV at hun er så ustabil. Uten at jeg orker å gå inn på faglig bakgrunn for dette så er det litt det samme som når mennesker blir i usunne forhold - vold, mishandling og terror. Underbevisstheten fungerer litt sånn "hvis jeg har ofret så mye må det være utrolig verdifullt". Spillegalskap på et vis. Følelsene blir intense og kunstig høye men ikke dype eller ekte selv om det selvfølgelig føles sånn.

Ekte kjærlighet er varm, dyp og vokser over tid. Den gjør begge til bedre mennesker. Den er nær, intim og trygg. Den kan også ha stor lidenskap men ikke av typen som brenner deg ut.

Hvis du vil ha "den store kjærligheten" se fremover.

[AnonymBruker]

TS

Takk igjen for svar!

Hmm, Lumpelure.. Slik har jeg ikke sett på det før.. Det er jamen ikke umulig at det ligger noe i det du sier. Litt sånn avhengighetsfølelse over det hele, kan jeg til tider faktisk kjenne på. Til tross for at det var ustabilt og en evig berg -og dalbane, så var det likevel noe trygt og godt med det..iallefall etter hvert som årene gikk. Kjenner jo på muligheten for at mye av savnet ligger der også; savnet og lengsel etter noe som er kjent, rett og slett.

Men med lidenskap, fysisk tiltrekning og en hel masse andre følelser, så er det ikke bare-bare å legge det bak seg, uansett hva som er grunnen til at man skal gjøre nettopp det.. :/

Fælt å si det, men jeg kan til en viss grad se for meg hvordan mennesker i voldelige forhold velger å bli værende lenger enn hva fornuften tilsier..jeg skal selvfølgelig ikke sammenlikne de situasjonene med min egen, men det er ikke til å stikke under stol at jeg likevel ser enkelte likhetstrekk og liknende mønstre.. Huff..

Men vil jeg noen gang kunne få sterke nok følelser for noen andre? Det bekymrer meg... Jeg vet bare hvordan jeg har følt det de siste 4 årene mht eksen, og jeg kan ikke forestille meg at jeg noengang vil få i nærheten av samme følelser for noen andre enn henne - ever. Jo, jeg kan vel bli forelska, veldig glad i noen, og til og med elske noen igjen. Men i like stor og sterk grad som jeg allerede har gjort? Det vet jeg ikke, og det skremmer meg.. Følelsen av å "slå seg til ro" med noe mindre enn hva man tidligere har hatt (følelsesmessig sett), den skremmer livet av meg..!

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du møte noen andre... du er bare 23 så jeg forstår at du ikke vet svaret på dette. Men ja, folk kan bli forelsket hele livet

Forestill deg selv på dødsleiet som 80-åring og forestill deg hvordan du skulle ønske livet ditt skulle ha vært i forhold til valgene dine. Kanskje du da klarer å ta en avgjørelse

[Gjest MorAase]

Om du ikke føler nok for den kommende, så er ikek det rett person. Men, det betyr heller ikke at din eks er rett person. Muligens tvert i mot. Samtidig så kan du ikke sette følelsene for din eks opp mot en du nettopp har møtt. Mye fordi du nettopp har møtt vedkommende, men også fordi det finnes noen milliarder mennesker du ikke har møtt. Når din relasjon til din eks er så lite optimal som du beskriver vil jeg påstå at å gå tilbake til henne er bortkasted tid.

[AnonymBruker]

Hei TS,

Er i en situasjon som ligner litt på din, så vet egentlig ikke om jeg har noe godt råd til deg. Er i et stormfullt forhold med en som jeg hele veien har tenkt er mannen i mitt liv - og vet selvsagt at det finnes flere fisker i havet, men vil jeg noen gang føle så STERKT for noen av dem? Vil jeg måtte nøye meg med second best? Det vet jeg ikke om jeg klarer.

Jeg tror iallefall at jeg forstår deg, TS

I mitt tilfelle så tror jeg at jeg er kommet dithen at det har tvunget seg frem at jeg må passe på meg selv oppi alt sammen også, og "kreve" av kjæresten min at han enten tar tak i det som skaper problemer for oss (mye av det ligger hos ham, da det dreier seg om avgjørelser bare han kan ta), eller så må vi slippe hverandre. Noe jeg selvsagt ikke egentlig vil, eller vet om jeg orker ... men til slutt orker man kanskje bare ikke å leve med så stor usikkerhet og så mye smerte lenger.

Men - dersom kjæresten min hadde sagt at han ville prøve å få det til å fungere, at vi skulle jobbe sammen for det, og han tok en avgjørelse - da ville nok jeg ha gitt oss en sjanse til. Jeg er nok fortsatt der.

Men det er viktig at DU først og fremst følger ditt eget hjerte. Kanskje du egentlig har svaret der allerede? AB 22:51 sa også noe om det, hva sier magefølelsen/hjertet ditt egentlig?

Og det Lumpelure skrev var også interessant, jeg trakk nok noen paraleller til min egen situasjon jeg også ...

Det skal ikke være lett Masse lykke til, TS, håper du finner ut av det!

[AnonymBruker]

TS her igjen - tusen takk for svar!

Jeg vet at jeg ikke har alle svarene som 23-åring (hvem har nå egentlig det, uansett alder?), men jeg skulle ønske jeg likevel kunne vite enkelte ting med litt mer sikkerhet. Det eneste jeg vet er at selvom "den nye" har fanget interessen min til de grader, og jeg har kjempe lyst (og er innstilt på) å bli bedre kjent med henne, så sitter følelsene for eks fortsatt godt i.. Men det er kanskje bare sånn det er? At når et brudd har vært relativt "clean", uten noe direkte galt eller fælt som er blitt gjort/sagt, så er det heller ingen grunn egentlig til at følelsene skal avta i hui og hast..? Jeg vet ikke..det må kanskje jobbes aktivt med?

Jeg vet også at det er mange nok milliarder mennesker jeg enda ikke har møtt, men så kresen som jeg er av meg når det kommer til partner, så er jeg faktisk direkte overrasket over at jeg har truffet noen som gjør meg såpass interessert som den nye nå gjør..! Jeg pleier alltid å finne noen feil innen rimelighetens tid, feil som jeg gjør så store og avgjørende at det ikke blir noe videre..men det har jeg enda ikke gjort nå. Og bare dét lover ganske bra i min verden, tro det eller ei..! Hehe, huff..

AB#11

Det virker som om du forstår ganske så bra, gitt... Og ja, det er noe dritt!

Jeg skulle ønske det var "så enkelt" som å be henne ta noen valg og avgjørelser nå, som kunne sikre meg og oss litt for fremtiden.. Men de valgene og avgjørelsene som det er snakk om, er ting som hun umulig kan vite akkurat nå. Det er ting hun må finne ut av mens veien blir til, og ingen av oss vet jo hvordan veien blir enda.. Så akkurat dét forstår jeg, og klandrer henne ikke for. Men det er nå en gang sånn at jeg likevel, for mitt eget hjertes skyld, trenger en form for forsikring. Og enn hvor mye hun kanskje måtte ønske å gi meg det, så går det ikke nå.

Og da kan jeg ikke tørre å hoppe ut i det med hjertet først omtrent, i tilfelle veien ikke blir til sånn som vi håper...

Magefølelsen, hjertet og fornuften sier meg forskjellige ting opptil flere ganger om dagen, egentlig.. Det er jo også der en del av problemet ligger, og som gjør at jeg tyr til KG i denne sammenheng. Jeg føler meg ganske rådvill, i grunnen. Men nå har jeg iallefall kommet dithen at jeg ikke har kontakt med eksen (iallefall ikke for en periode, etter hva som er planen), mens jeg nærer nysgjerrigheten og interessen min for den nye så godt jeg kan. Så får jeg se om dét kan gjøre noe utslag, enten den ene eller den andre veien..

Takk igjen for gode svar, alle sammen!

[Gjest MorAase]

Når det gjelder følelser, og hvem du føler hva for. Spør en forelder hvilket av sine barn de elsker.

Tenker du deg om så finner du mange svar der...

[AnonymBruker]

AB #11 igjen

TS her igjen - tusen takk for svar!

Jeg vet at jeg ikke har alle svarene som 23-åring (hvem har nå egentlig det, uansett alder?), men jeg skulle ønske jeg likevel kunne vite enkelte ting med litt mer sikkerhet. Det eneste jeg vet er at selvom "den nye" har fanget interessen min til de grader, og jeg har kjempe lyst (og er innstilt på) å bli bedre kjent med henne, så sitter følelsene for eks fortsatt godt i.. Men det er kanskje bare sånn det er? At når et brudd har vært relativt "clean", uten noe direkte galt eller fælt som er blitt gjort/sagt, så er det heller ingen grunn egentlig til at følelsene skal avta i hui og hast..? Jeg vet ikke..det må kanskje jobbes aktivt med?

Jeg tenker som deg her, at når et brudd har vært relativt "rent" og det ikke egentlig er noen store, ordentlige, åpenbare grunner til at det blir slutt, så er det enda vanskeligere å skru av følelsene i hui og hast ... og uansett så er det vel dessverre sånn at all kjærlighetssorg må man jobbe seg ut av, uansett hva som var grunnen til at det tok slutt. Det er jo en SORG, jeg tar iallefall problemene og turbulensen jeg har med kjæresten min veldig tungt, og kjenner på at dersom det blir helt over med oss, så blir det en dyp sorg.

Jeg vet også at det er mange nok milliarder mennesker jeg enda ikke har møtt, men så kresen som jeg er av meg når det kommer til partner, så er jeg faktisk direkte overrasket over at jeg har truffet noen som gjør meg såpass interessert som den nye nå gjør..! Jeg pleier alltid å finne noen feil innen rimelighetens tid, feil som jeg gjør så store og avgjørende at det ikke blir noe videre..men det har jeg enda ikke gjort nå. Og bare dét lover ganske bra i min verden, tro det eller ei..! Hehe, huff..

Jeg er som deg når det gjelder å treffe (i mitt tilfelle) menn! Er veldig kresen, og kjenner på tanker som at å nøye seg med en som kanskje er second best, nei det ... :gjeiper:

AB#11

Det virker som om du forstår ganske så bra, gitt... Og ja, det er noe dritt!

Jeg skulle ønske det var "så enkelt" som å be henne ta noen valg og avgjørelser nå, som kunne sikre meg og oss litt for fremtiden.. Men de valgene og avgjørelsene som det er snakk om, er ting som hun umulig kan vite akkurat nå. Det er ting hun må finne ut av mens veien blir til, og ingen av oss vet jo hvordan veien blir enda.. Så akkurat dét forstår jeg, og klandrer henne ikke for. Men det er nå en gang sånn at jeg likevel, for mitt eget hjertes skyld, trenger en form for forsikring. Og enn hvor mye hun kanskje måtte ønske å gi meg det, så går det ikke nå.

Og da kan jeg ikke tørre å hoppe ut i det med hjertet først omtrent, i tilfelle veien ikke blir til sånn som vi håper...

Tror jeg skjønner litt hva du mener her også. I situasjonen jeg er i er det heller ikke egentlig "så enkelt" som at det bare er å be ham om å ta en avgjørelse, fordi det dreier seg om en del store og viktige greier. Og han er ellers i en situasjon hvor han har det tøft, og dermed er det enda vanskeligere for ham å ta en avgjørelse. Men til slutt ble vi allikevel enige om en frist hvor han skal ha tatt en avgjørelse på det som er hovedproblemet vårt, rett og slett fordi det er helt grusomt å holde på som vi har gjort en stund nå. Sånn er det jo i livet ellers også, noen ganger så tvinger et svar seg fram, eller man MÅ bestemme seg for noe selv om det er lettere å bare utsette og utsette.

Magefølelsen, hjertet og fornuften sier meg forskjellige ting opptil flere ganger om dagen, egentlig.. Det er jo også der en del av problemet ligger, og som gjør at jeg tyr til KG i denne sammenheng. Jeg føler meg ganske rådvill, i grunnen. Men nå har jeg iallefall kommet dithen at jeg ikke har kontakt med eksen (iallefall ikke for en periode, etter hva som er planen), mens jeg nærer nysgjerrigheten og interessen min for den nye så godt jeg kan. Så får jeg se om dét kan gjøre noe utslag, enten den ene eller den andre veien..

Høres lurt ut at du ikke har kontakt med eksen en stund! Kanskje det vil klarne både hodet og hjertet ditt?

Takk igjen for gode svar, alle sammen!

Jeg fikk bare så lyst til å svare deg igjen, ikke sånn å forstå at jeg tror jeg vet nøyaktig hvordan du har det, TS Men det var faktisk litt selvterapi å svare deg også, denne tråden gjør at jeg ser min egen situasjon ihvertfall bittelitt klarere.

Lykke til, håper det ordner seg for deg!

[Lumpelure]

Vel - intensiteten blir kanskje ikke den samme. Men om du får avvent deg fra den så kanskje du oppdager at det finnes mye som gir mer mening og verdi - om kanskje ikke like mye spenning som berg og dalbane. Men det er jo ikke hun som gjør det spennende - det er din egen usikkerhet...