Jeg er ikke perfekt

[AnonymBruker]

men jeg VIL være perfekt.

Pent utseende, bra personlighet, ha mange venner og mange sosiale ting å gjøre hele tiden, være stort sett glad og fornøyd, gjøre det bra på skolen, tjene og spare penger, bo i en fin leilighet.

Nå er jeg veldig langt unna perfekt. Og det er mye som skal til for at jeg blir perfekt.

Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre for å bli mer som jeg vil være, men jeg gjennomfører det ikke.

Blir veldig sliten av at jeg har så høye krav til meg selv, og at jeg ikke gjør noe med det. Jeg klarer ikke å være 10% perfekt engang. Er bare mislykka.

Noen av dere som lever et perfekt liv da?

[AnonymBruker]

Jeg er pen, morsom, snill, sosial, har en fin leilighet, god jobb og kjæreste.

Uten sminke og i shabby klær er jeg ikke like pen. Uten nok søvn og mat blir jeg gretten. Noen dager er jeg sur og oppgitt, og ikke noe gøy å henge med. Jeg maser og kjefter på kjæresten min, noen ganger uten god grunn. Videre kan jeg nevne at jeg er utålmodig, forfengelig, sta, lat, selvopptatt, gniten etc.

Men jeg velger å fokusere på de positive sidene mine

[Quinn]

Tror det er på tide å fokusere mindre på hva du vil være, og mer på hva som kan gjøre deg lykkelig.

Jeg tviler sterkt på at noen som helst lever ett perfekt liv.. Men det å streve mot "perfeksjon" er egentlig en god ting. Det gir oss en grunn til å leve.

Jeg er langt ifra perfekt.. Jeg skulle ønske jeg var tynn igjen, bodde i ett varmere land, hadde mindre psykiske problemer, hadde folk i mitt liv etc.

Men jeg er veldig glad for at jeg har personligheten min, pent utsendelse til tross for overvekt, hjernen min, lidenskapen min, alle tingene jeg har brukt penger på (jeg er materialistisk ) etc..

Se heller på ting som du faktisk har.

Uansett vil jeg påstå å si at det hjelper å se på disse tingene som en utfordring, i istedenfor en noe negativ som ødelegger selvfølelsen din.. Det er utrolig gøy å ha noe å jobbe i mot.

[AnonymBruker]

Jeg føler jeg har et perfekt liv, men jeg har jobbet hardt for det, med unntak av mannen og familien min, det tilskriver jeg flaks.

Jobbet livet av meg med skolen, gikk rett på studier, sparte penger ved siden av studiene, trent nesten daglig, passet på eget utseende og stil, jobbet 60 timers uke de første årene i arbeidslivet. Så nå har jeg stor omgangskrets, drømmemannen, drømmejobben, drømmeøkonomien og drømmehuset.

[AnonymBruker]

Men det å streve mot "perfeksjon" er egentlig en god ting. Det gir oss en grunn til å leve.

Er sterkt uenig i dette. Folk som streber etter perfeksjon blir som regel ulykkelige. Å strekke seg etter oppnåelige mål, og stadig utvikle seg er en annen ting, og jeg håper det var det du egentlig mente

Se heller på ting som du faktisk har.

JA

[Quinn]

Mente å streve etter sin egen "perfeksjon".. Dvs. Det du selv ønsker du skal bli / urette for å bli et fullkomment menneske for din egen skyld.

[rastløs_89]

Jeg er også en av de som helst skulle sett at alt gikk glatt hele tiden.

Egentlig så er hele livet mitt en konstant pågående optimaliseringsprosess. Jeg ser hele tiden etter ting jeg kan bli bedre på, både på skolen, i jobbsammenheng, sosialt, treningsmessig og innen interessene jeg har på fritiden. Jeg er veldig streng med meg selv, og skeier sjelden ut på noe som helst område.

Jeg har prøvd å leve uten forpliktelser og press i nesten et halvt år, da jeg var ute og reiste jorda rundt. Den første måneden var det deilig å ikke ha noen ting å måtte gjøre, jeg var en fersk backpacker og det var utfordrende nok bare å venne seg til å hele tiden være på farten, bli kjent med nye mennesker, steder, religioner og lokale skikker. Det var rett og slett vanskelig å reise, og jeg følte at jeg "fikk brukt meg".

Men etter hvert som jeg begynte å komme inn i rutinen, og det ikke lenger var like stort å være i en ny by eller et nytt land begynte jeg å kjede meg. Etter 3-4 mnd var jeg rett og slett dritlei av å reise, og hadde det ikke vært for at jeg allerede hadde booket flybillettene langt frem i tid, hadde jeg kommet til å reist hjem da.

Mange lærer mye om seg selv når de er ute og reiser. Jeg lærte at jeg trenger å leve livet i høyt tempo, fullt av ting som må gjøres og gjennomføres. Jeg følte at jeg mistet grepet om tilværelsen da alt plutselig var så slapt og fritt og jeg slapp å prestere noe. Det var ingen god følelse.

Så gjør perfeksjonismen meg ulykkelig?

Nei, det vil jeg ikke si. Den gir meg heller styrke til å utnytte hver dag maksimalt på alle områder. Jeg tror ikke det er skadelig og deprimerende å strebe etter det som er bedre. Man må bare sette seg realistiske mål om hvor langt man kan nå. Man kan ikke være best på alle områder, men man kan være god på mange

Selvfølgelig skal man sette pris på det man har og ta seg tid til å slappe av og kose seg; men belønningene skal ikke komme gratis. Da er det lett for at det sklir ut.

Så TS; Vær fornøyd med den du er og nyt hver dag, men ser du at du har forbedringspotensiale på visse områder, ikke vær redd for å utfordre deg selv!

[MadamePuff]

kjære TS ingen er perfekt, men jeg syns fortsatt jeg har et bra liv.

Det er MANGE folk som er mye penere enn meg, men selv om jeg blir sett på som gjennomsnittslig pen er jeg veldig fornøyd, har nok ikke den beste personligheten heller. Jeg er snill, men er hyper og kan nok av og til gå folk litt på nervene

Ingen lever et perfekt liv, og jeg tror nok at hvis folk hadde hatt et perfekt liv hadde nok ikke livet vært like spennende

Så vær fornøyd med livet og gjør det beste du kan

[Wiggins]

men jeg VIL være perfekt.

Pent utseende, bra personlighet, ha mange venner og mange sosiale ting å gjøre hele tiden, være stort sett glad og fornøyd, gjøre det bra på skolen, tjene og spare penger, bo i en fin leilighet.

Det eldste filosofiske spørsmålet er: Hva er meninga med livet? De fleste kommer etterhvert fram til at det er å være mest mulig lykkelig i den tiden man lever. Dine forestillinger om hva et bra liv er gjør deg ulykkelig. Framfor å fokusere på å oppnå disse målene bør du fokusere på å gjøre noe meningsfylt hver dag.

Jeg er noen år eldre enn deg (tror i hvertfall det, siden du snakker om å gå på skole), og jeg har fått oppleve både livets plussider og minussider. Jeg har opplevd alvorlig sykdom og død i min nærmeste familie, og jeg har hatt fantastiske opplevelser med den personen som vi alle visste hadde kort tid igjen å leve. Heldigvis hadde vi også gjort mye meningsfylt sammen før sykdommen også.

Tenk om du bare går rundt og er ulykkelig på grunn av dine høye forventninger om hvordan livet skal være, og så får du plutselig beskjed om at du har en alvorlig sykdom og ikke lenge igjen å leve. Så ser du tilbake på livet og oppdager at istedenfor å gjøre meningsfylte ting så har du brukt mesteparten av tida på å være ulykkelig over at du ikke er "perfekt". Jeg skriver gåsøyne rundt "perfekt" fordi livet aldri vil være perfekt. Vi mennesker er skapt sånn. Filosofen Maslov sa det veldig godt med sin trappe-metafor: De grunnleggende behovene, mat, vann og et sted å bo, er aller viktigst. En som mangler en eller flere av disse faktorene vil ikke tenke på noe særlig annet. Når disse er oppfylt vil man ha overskudd til å fokusere på ønsker om utdanning for dermed kunne få seg en jobb og et levebrød. Når man har det, eller i hvertfall rimelig gode utsikter til å få det, slik vi heldigvis har her i Norge, så vil man føle behov for å fylle livet med andre ting som kultur, sosial omgang etc. Jeg tør vedde ganske mye på at om du skulle oppnå det du nå forestiller deg som det perfekte liv, så ville du allikevel ha en følelse av at du ønsker noe mer.

Kunsten er å evne å glede seg over det man har, og særlig de små hverdagsgledene, ikke bare tenke på de store opplevelsene. Det beste i livet er gratis, sies det. En vakker solnedgang, å gå tur i skog og mark og se på vakker natur, en skikkelig latter som oppstår når venner sitter og prater sammen etc.

Det er mye jeg kunne ønske var annerledes i livet mitt, men jeg vil allikevel si at jeg er lykkelig. Jeg prøver å gjøre noe som gir meg lykke hver dag; en sykkeltur på landeveien eller i Nordmarka, slappe av med en god bok, og andre ting jeg gjør på fritiden med venner som jeg ikke vil spesifisere nærmere.

Et lite svensk dikt oppsummerer det veldig godt: Alla dessa dagar og år som flög forbi, inte visste jag at det var livet. Det er f. eks. mange som går i den fellen at de jobber og jobber i sine beste år, og tenker at de skal slappe av og nyte livet senere. Så får de plutselig kreft eller annen alvorlig sykdom. Når de ser tilbake på hva de har brukt livet på så ser de at i stedenfor å være sammen med kjæresten/ektefellen og barn, så har de brukt mesteparten av tida på å jobbe.

Senk skuldrene og ta livet mindre høytidelig!

[AnonymBruker]

Jeg har jo potensiale til å bli så perfekt som jeg vil bli. På en del av tingene i hvertfall.

Utseende mitt kan jeg gjøre mye med sånn at jeg blir penere. F.eks. trene, spise sunt, fikse håret oftere. Sånne ting. Skolen (universitet) kan jeg jobbe mye mer med så jeg får gode karakterer. Jeg er sjenert, men jeg kan klare å komme meg ut av det og få venner og bli sosial. Osv.

Jeg vet liksom hva som må gjøres med en del av tingene som jeg er misfornøyd med. Men det er ikke så lett å gjennomføre. Det er problemet.

TS

[Gjest *smak*]

men jeg VIL være perfekt.

Pent utseende, bra personlighet, ha mange venner og mange sosiale ting å gjøre hele tiden, være stort sett glad og fornøyd, gjøre det bra på skolen, tjene og spare penger, bo i en fin leilighet.

Nå er jeg veldig langt unna perfekt. Og det er mye som skal til for at jeg blir perfekt.

Jeg tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre for å bli mer som jeg vil være, men jeg gjennomfører det ikke.

Blir veldig sliten av at jeg har så høye krav til meg selv, og at jeg ikke gjør noe med det. Jeg klarer ikke å være 10% perfekt engang. Er bare mislykka.

Noen av dere som lever et perfekt liv da?

Du er normal, senk krava og skuldrene

[absinthia]

Jeg lever et perfekt liv; jeg har snublet og falt, iblant har jeg vært latere enn nødvendig, jeg har blitt mobbet og neglisjert, vært totalt utbrent fordi jeg jobbet for mye, bodd i mer eller mindre shabby boliger,vært arbeidsledig,levd i et dårlig forhold,opplevd familietragedie, konkurs, hatt dårlig råd, vært alenemor, ikke hatt råd til å kjøpe det jeg ville, ikke hatt råd til å reise en mikroskopisk del av det jeg gjerne skulle ha gjort, bekymret meg over barna, ikke hatt råd til jevnlige frisørbesøk og vært nødt til å kjøpe halvparten av mine klær på bruktbutikk o.l.

..men jeg har også: fått mange komplimenter pga utseendet, kropp og personlighet, har godt humør, pågangsmot, at jeg var en flink student og fikk best karakterer i klassen til tross for at jeg var alene med 3 barn, hatt "kvalitetsvenner" (selv om jeg ikke alltid er like sosial), bor nå sammen med min egen drømmemann, opplever at barna mine viser tydelige tegn på at de er selvstendige, reflekterte og fornuftige mennesker + en hel masse andre bra ting.

Alt dette har påvirket hvem jeg er og hvordan jeg forholder meg til andre mennesker og gjort meg til et menneske som vet at ingen egentlig er perfekt - spesielt ikke de som bare har hatt som mål å være perfekte, da man bruker litt vel mye energi på fasaden enn det som virkelig betyr noe. Så rådet jeg har til ts er å senke skuldrene og kjenne nøye etter hva det er som egentlig er viktig, - Klart man skal gjøre sitt beste, man man skal også ha tid til å puste, leve og bare være seg selv!

Endret 19. november 2011 av absinthia

[Gjest Gjest]

sånn jeg ser det eksistere ikke perfekt.

[Smores]

Alle vil nok være perfekte, men ingen er det. Sier som mange over her, man må heller sette pris på det man faktisk har, og glede seg over små ting i livet. Selv om det er lettere sagt enn gjort