Forever alone? - uten venner

[AnonymBruker]

Etter å ha blitt backstabbet/tatt inn i varmen igjen gang på gang på gang, har jeg de siste par årene trukket meg veldig tilbake sosialt. Jeg tar nå videregående som privatist. Jeg går det året jeg egentlig skal, er veldig skoleflink, men orker bare ikke denne barnslige oppførselen man hele tiden blir utsatt for. Det virker som om mine jevnaldrende og tidligere venner står på det samme stadiet som for fire år siden, og i denne alderen vil jeg si det er ganske tragisk. Det er ikke bare jeg som har blitt fryst ut, mange andre også, men som på en eller annen måte har klart å få orden på alt. Personlig er jeg veldig sosial, sliter ikke med noe sosialt og er veldig intelligent og utadvendt. Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig kul å være med, og ikke minst at jeg er snill, og jeg vet at det ikke er noe i veien med personligheten min/interessene mine. Jeg er verken feit eller stygg, (nå skal jeg ikke skryte, men for å gi dere et lite bilde da..)men faktisk "modellpen" med slank, trent kropp. Har også en veldig fin klesstil jeg legger mye tid på, så det er heller ingen som føler seg flau over å bli sett/assosiert med meg - så da har vi krysset ut den! Men i og med at jeg elsker å være sosial, gjør det veldig vondt å bare sitte inne(jeg er treningsnarkoman da, men sånn vennemessig). Aldri jentekvelder, aldri party, spesielt kjedelig i sommerferien og nå som det er julebordsesong..etcetc. Jeg bor i en ganske liten by, og de fleste kjenner hverandre. Hvis et par som er ganske populære ikke liker dem og dem(selv uten grunn, muligens misunnelse), blir de mislikt av resten av "gjengen" også. Forhåpentligvis blir disse eldre om ikke lenge også, men her og nå ser det mørkt ut.

Det er uaktuelt for meg å ta kontakt med noen av dem igjen, da det ville føles fullstendig unaturlig og rart ut. De frøs meg jo ut, og har overhodet ingen respekt for meg? Det er også en god stund siden jeg har snakket med dem. Nærmere et halvt år. Jeg har muligens funnet ut årsaken til at mine tidligere venninner har brukt bruk- og kastmentaliteten på meg, og den er at jeg hele tiden har vært FOR snill. Det burde bare være en fordel spør du meg, men jeg har vel både tillatt og tilgitt altfor mye, slik at de anser meg som en "dørmatte"(hvis det går an å bruke dette ordet)... Jeg har noen venner utenom, og vi har veldig gode venneforhold. Disse bor dessverre enten i utland(ser dem noen ganger i året), eller et godt stykke unna meg her i Norge.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg er bare nysgjerrig på om jeg aldri kommer til å få meg et ordentlig nettverk? Nå har ikke dere noen fasit, men.. Bare noen tanker? Jeg har jo hatt det før, jeg får meg både venner og venninner kjempelett, men etter å ha brent meg så mange ganger mister jeg håpet på å få meg en skikkelig vennegjeng som jeg kan gjøre alt sammen med. Alt tullet har fått meg til å tenke på å studere i utlandet, da i land hvor jeg vet menneskene er veldig åpne og hyggelige(USA og evt. Australia?). Jeg ELSKER å reise og oppleve nye ting, så for meg er det ikke kun for det sosiale sin skyld. Likevel kjenner jeg ingen der borte, og vet ikke hvordan jeg skal skape nettverk når den tid kommer. Jeg vet jo at noen universiteter tar i mot ekstra mange nordmenn, det blir jo gjerne litt lettere i starten hvis man har noen med samme bakgrunn i nærheten. Har dere noen tips?

[AnonymBruker]

Dytter denne

[Gjest shirelle]

Er i litt samme situasjon, og det er veldig kjipt

Det er kjempemange nordmenn som drar på utveksling til Australia, og veldig mange til f.eks. Berkeley i California Dessuten er det mange fra andre land, og alle går vel inn for å få seg nye venner, når man er i et nytt land hvor man ikke kjenner noen! så jeg tror det er veldig lett å bli kjent med folk

[Gjest Snupp]

De er bare misunnelige på deg:) har hatt det slik selv i mange år, først i en alder av 24 har jeg endelig fått masse venner og tør å være meg selv;)

[AnonymBruker]

om man er modellpen så er det ikke noe problem å få masse guttevenner. greit nok det er ikke det samme som venninner, men bedre enn ingenting.

[Gjest Heartless]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver ut fra tidligere erfaringer. Jeg har selv tenkt tanken om "er dette slik det blir resten av livet?". Sannsynligvis blir det ikke det, MEN man tenker jo tanken.. Hvor gammel er du? Send meg gjerne en PM

[AnonymBruker]

om man er modellpen så er det ikke noe problem å få masse guttevenner. greit nok det er ikke det samme som venninner, men bedre enn ingenting.

Jeg har faktisk merket at det er lettere for meg å få meg guttevenner enn jentevenner. Men flere av guttene jeg har hatt nære vennskap med tidligere har fått følelser for meg, og da blir det jo ikke det samme. Jeg er veldig glad i å ha guttevenner, synes de er lettere å stole på og forholde meg til, men jeg savner jo å ha noen nære venninner også.

[Gjest Gjest]

Du virker i overkant opptatt av utseendet ditt. Er det mulig at du er like opptatt av andres utseende, slik at du dytter vekk det som er potensielt GODE venner?

En hard lekse for svært mange "prøver å være perfekte"-jenter (klær, kropp --- og som svarer på slikt med "jeg prøver ikke å være perfekt altså, jeg bare...") er at de de helst vil assosiere seg med - vennekretsen - ikke er gode venner for en, hvis man tenker på hva som faktisk er viktig i livet, og hvilke venner man helst vil ha.

Du må tørre å være upopulær, tørre å gå mot strømmen. Det finnes utrolig mange GODE, modne, reflekterte mennesker blant de som ikke er like opptatt av utseendet og ikke er de som står i sentrum. Det er også utrolig hvor mye man kan ha til felles med de man kanskje har oversett, og hvor gøy man kan ha det når man finner tonen.