Jeg vil jo ikke gi opp!

[Gjest fyff]

hvorfor er det slik alltid at dette med barn skal skje på mannens premisser?

hvis mannen ønsker seg barn, da blir det barn og alle er fornøyde.

hvis mannen IKKE ønsker seg barn, føyer dama seg etter mannen og lærer seg å godta å være barnløs resten av sitt liv.

det er urettferdig.

[Cathrine88]

Hvis du bruker donor vil han jo ha muligheten til å gå på dagen og aldri ha noe mer med barnet å gjøre hvis han ønsker det, så jeg synes vel heller det viser med enda større tydelighet at han ikke vil ha varig ansvar for et barn.

[Cathrine88]

hvorfor er det slik alltid at dette med barn skal skje på mannens premisser?

hvis mannen ønsker seg barn, da blir det barn og alle er fornøyde.

hvis mannen IKKE ønsker seg barn, føyer dama seg etter mannen og lærer seg å godta å være barnløs resten av sitt liv.

det er urettferdig.

Tull. Vet om flere tilfeller der det er motsatt.

[Gjest Trist og lei]

Hvis du bruker donor vil han jo ha muligheten til å gå på dagen og aldri ha noe mer med barnet å gjøre hvis han ønsker det, så jeg synes vel heller det viser med enda større tydelighet at han ikke vil ha varig ansvar for et barn.

Sant. Men jeg føler kanksje det er ansvaret han er redd for? Altså, jeg vet med sikkerthet, så sikker jeg kan bli, at han aldri ville gått fra et evt donorbarn, om han ble som en far. Meg, ja kanskje. Men han er en veldig trofast type....

Jeg synes av og til han virker redd fr det ansvaret et barn er. Men kan være at jeg prøver å lage "utveier" - slik at jeg kan håpe på at vi får et barn en gang....

[tøydokka]

Det som kanskje er litt spesielt, og verdt å tilføye, spes mtp "tøydokkas" innleggg er:

Min mann HAR faktisk kommet med det "geniale" forslaget, om enn litt annerledes.

Sæddonor. Om jeg virkelig ønsket barn sååå sterkt sa han, så fikk jeg evt gå å ordne meg et da. Spermklinikk i Danmark eller noe. Dette ble sagt når han var noe bedugget,men da jeg tok det opp dagen etter så stod han fanken meg for det(?!?)

Jeg ble "litt" overrasket,synes det var veldig rart. Spurte om han mente at han fortsatt ville vært sammen med meg om jeg gjorde det. JA. Fikk inntrykk av at vi skulle fortsette som "vanlig". Virker ekstremt pussig, og kanskje derfor jeg har hatt et lite håp om at han skal kunne ombestemme seg ifht barn. For om jeg hadde blitt gravid med donor,så hadde jo han blitt "faren". Også det var han klar over når jeg spurte. Altså, ungen hadde jo vokst opp med han som farsfigur.

Dette kanskje stiller tråden "min" i et litt annet lys...jeg vet ikke? Men poenget er jo at jeg vil ha barn, men ikke med en donor. Med han! Og det vil han ikke.... Til tross for at han vil være med meg - resten av livet.... Ikke så rart man blir forvirret heller kanksje? :

Det vitner jo bare om at han elsker deg veldig høyt, og ønsker å se deg lykkelig. Han vil ikke ta fra deg muligheten til å få barn, han vil bare ikke ha det selv. Av en eller flere grunner..

[Gjest Trist og lei]

Det vitner jo bare om at han elsker deg veldig høyt, og ønsker å se deg lykkelig. Han vil ikke ta fra deg muligheten til å få barn, han vil bare ikke ha det selv. Av en eller flere grunner..

Det er det jeg også tror Umulig å se for meg livet uten han.... Vet jeg har funnet en spesiell en. Skal ikke være lett!

[Gjest Gjest]

Kan det være noe genetisk han skjuler for deg?

[Gjest TS]

Hei!

Jeg er ganske sikker på at det ikke går på genetikk. Jeg tror han ville brukt en hver unnskyldning til å forsvare å ikke få barn. Og ville nevnt om det var noe feil med genene hans.

KAN jo være at han er redd for å vidreføre visse trekk ved egen personlighet...er det eneste jeg kan komme på....

Samtidig blir alt så rart, og jeg kan ikke hjelpe for at jeg har et lite håp om at det ordner seg siden han bringer på bane spermdonor som et slags kompromiss. En som virkelig ikke vil ha barn vil vel neppe at kona/samboer/forlovede skal gå å la seg kunstig befrukte? Han sier jo at det er oss for livet, og da blir det jo selvsagt oss+ et evt barn.

Skjønner ikke helt logikken....

I tillegg åpnet han jo såvidt for barn om TI år. Selvsagt med tilleggskommentar "tror sikker tikke jeg vil ha da heller".

Men som sagt, om ti år er det nok for sent. Da er jeg 38 år, og vet ikke om særlig mange i den aldren som får barn?

Jeg er veldig usikker nå. På om jeg skal la det ligge. Et halvt år, et år. Se om noe endres. Da er jeg 29, og har forholdsvis ok tid på meg. Merker iallefall at det ikke fører noe godt med seg å gruble mer på det - jeg blir helt motløs og ser ingen fremtid. Bli nok altfor opphengt!

På en måte hadde alt vært så utrolig mye bedre om han var steril! Da hadde ikke spermdonor vært rart i det hele tatt. Sånn det er nå synes jeg det virker litt...sykt?

Hva ville andre, i min situasjon, gjort? Jeg elsker virkelig samboeren min....!

[tøydokka]

Ang den løsningen med donorbarn vil jeg bare si en ting. Husk på at du blir alene om foreldreansvaret! Tenk deg godt om om dette er noe du vil klare. Han sier ikke ja til å bli far, men aksepterer at du skaffer deg et barn som ikke blir hans. Dette innebærer at han ikke får noen som helst forpliktelser eller ansvar overfor dette barnet. Hans grad av involvering og engasjement blir frivillig. Og--han kan stikke viss han ikke gidder mer..

Sånn sett er det en mer robust løsning å få et barn med en mann som ønsker å bli far, der dere kan dele foreldreansvar f.eks annenhver uke. Da slipper du bære dette ansvaret helt alene, du og din samboer vil få tid for dere selv osv..

[rigelgutten]

dump fyren

[AnonymBruker]

Tøydokka : Viktige ting du skriver - noe jeg absolutt evt må tenke på.

Er veldig usikker på om jeg kunne ha valgt donorsæd...det høres på en måte så "feil" ut. Men enda mer feil å forlate han. OG feil å leve barnløs!

Kan jo gi det noe mer tid, jeg er enda ikke 30. Men når jeg bikker tredve...da tenker jeg at jeg må ta et valg... Og det er veldig ok og allerede ha tenkt på ulike muligheter.

Og etterhvert må jeg vel bestemme meg for å la det ligge litt også. I fht meg selv - maser ikke på samboer.

[Gjest Ruphus]

vi lever i 2011. dere trenger faktisk ikke gå fra hverandre for at begge skal få viljen sin. Du kan planlegge å få et barn med f.eks en enslig mann som også ønsker barn, eller f.eks et homofilt par. Så deler dere ansvaret som delt samvær. Skjønner jo at du aller helst vil ha barn med din kjære, men når han ikke vil, så er ikke dette noe urimelig alternativ. Han må selvsagt finne seg i å ha unger i hus halvparten av dagene(viss dere skal fortsette å bo sammen da), men det er ikke sikkert han synes det er noe problem så lenge han slipper ansvaret? Mange som lever slik, og har det godt, selv om det ikke var planen fra begynnelsen av..

Haha, dette må være tidenes "new-age-crap-innlegg", aldri sett maken til vannvittig forsøk på praktiske løsninger.

Ja, vi lever i 2011, og så??? Er dette året da man legger fullstendig lokk på alle menneskelige kjøreregler, vel utprøvd via evolusjonen over tusenvis av år?

Det ER faktisk grenser for hva selv en ihuga såkalt nytenkende asfaltnisse av en caffe-latteslurpende overurban storbycowboy(girl) skal få slippe til med for å løse familiære problemstillinger han/hun sannsynligvis aldri har vært oppi selv.

Ha meg unnskyldt en noe skærp tone, men det provoserer meg sanseløst når noen kommer med slike totalt ugjennomførbare (og umenneskelige) forslag til løsning på noe som faktisk angår mennesker, og på toppen av det hele forsvarsløse barn som skal leve med galskapen hengende ved seg et helt liv.

Prøv gjerne en gang til, men kom da med noe mennesker kan begripe, leve med og som faktisk er gjennomførbart...

[Gjest Ruphus]

Det som kanskje er litt spesielt, og verdt å tilføye, spes mtp "tøydokkas" innleggg er:

Min mann HAR faktisk kommet med det "geniale" forslaget, om enn litt annerledes.

Sæddonor. Om jeg virkelig ønsket barn sååå sterkt sa han, så fikk jeg evt gå å ordne meg et da. Spermklinikk i Danmark eller noe. Dette ble sagt når han var noe bedugget,men da jeg tok det opp dagen etter så stod han fanken meg for det(?!?)

Jeg ble "litt" overrasket,synes det var veldig rart. Spurte om han mente at han fortsatt ville vært sammen med meg om jeg gjorde det. JA. Fikk inntrykk av at vi skulle fortsette som "vanlig". Virker ekstremt pussig, og kanskje derfor jeg har hatt et lite håp om at han skal kunne ombestemme seg ifht barn. For om jeg hadde blitt gravid med donor,så hadde jo han blitt "faren". Også det var han klar over når jeg spurte. Altså, ungen hadde jo vokst opp med han som farsfigur.

Dette kanskje stiller tråden "min" i et litt annet lys...jeg vet ikke? Men poenget er jo at jeg vil ha barn, men ikke med en donor. Med han! Og det vil han ikke.... Til tross for at han vil være med meg - resten av livet.... Ikke så rart man blir forvirret heller kanksje? :

Hmm... Jeg tror dere skal legge hele barnediskusjonen på is en stund. Du vet hva du vil, og han vet også sitt ståsted, pr nå.

Dere er faktisk enda langt ifra endestasjonen for å få barn begge to, og selv om han er bestemt på ikke å ønske barn så langt, kan dette fremdeles endre seg i løpet av noen år. Det er ikke uvanlig i dag å vente til dama er over 35, og hvis du er 28 nå er jo han bare 40 da, slett ingen for høy alder for barn.

Er du ordentlig glad i mannen din og han i deg, er det slett ingen løsning i så ung alder å gå fra hverandre pga dette, da er det enda faktisk verdt å vente på at begge føler seg klar.

Og en lur ting er nok også å prøve å unngå å mase om det. La det gå et par år ihvertfall, så kan du forsøke å ymte litt frampå. I mellomtida får dere bare kose dere og nyte hverandre, for det kan nok hende han kvier seg pga at mange faktisk sliter med forholdet når første barn kommer, da det absolutt er en prøvelse for ethvert forhold.

Men dette kommer med mer modenhet, for uansett hvor mye han pr nå prøver å motsette seg det å bli voksen, vil det nok gradvis komme av seg selv da dette mye er genetisk styrt i oss mennesker.

Lykke til, håper det ordner seg over litt tid