Trenger råd og hjelp....

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg ble mor forholdsvis ung, og barnefar og jeg flyttet rimelig raskt fra hverandre. Jeg ble sammen med en mann, som jeg senere flyttet sammen med. Dette røk pga utroskap..

Jeg har vært sammen med en mann nå i 6 år, vi flyttet sammen for 1,5 år siden. Vi har begynt å få noen problemer, men de er ikke store "ennå". Dette går på at min samboer trenger hjelp, noe han ikke ønsker selv. Det er da vanskelig å leve med.

Jeg tenker på hva som skal skje fremover.... Hva om dette ikke går? Hva gjør jeg da? Skal jeg leve i sus og dus til barnet mitt blir stort? Gjør man det?

Hva om dette ikke fungerer, og vi går fra hverandre. Kan jeg finne meg en ny mann før barnet er voksent?

Han har jo tross alt hatt to stefedre

Ikke planer om å gå fra samboeren min hvis vi får det til å gå, men dette er tanker jeg sitter med av og til. Jeg hadde heller ikke hatt "plan" om å finne meg en ny mann med en gang heller, men man vet jo ikke hva som kan skje senere.

Hva er akseptert av "omverdenen"? Hva tenker dere ift barnet?

[Papirfly]

Jeg tror det viktigste for barnet ditt er at DU er der, uansett. Du er barnets hovedomsorgsperson og barnet ditt er helt avhengig av deg siden andre "kommer og går".

[AnonymBruker]

Føler meg totalt mislykket her Må bare få dette til å fungere optimalt igjen. Det er liksom ikke slik at jeg blir "lei" alle mannfolk heller

[Gjest Eurodice]

Du virker svært uselvstendig, synes jeg. Nå bor du sammen med mann nr. 3, kanskje dette forholdet ryker også. Har den tanken falt deg inn at det er viktigere at gutten din har en stabil tilværelse med bare deg, uten en rekke menn som kommer og går? Det blir nok ikke et liv i sus og dus, som du skriver, å være alenemor, men bedre for gutten din som slipper å forholde seg til menn som han kanskje etterhvert blir glad i, som blir erstattet med nye.

[AnonymBruker]

Du virker svært uselvstendig, synes jeg. Nå bor du sammen med mann nr. 3, kanskje dette forholdet ryker også. Har den tanken falt deg inn at det er viktigere at gutten din har en stabil tilværelse med bare deg, uten en rekke menn som kommer og går? Det blir nok ikke et liv i sus og dus, som du skriver, å være alenemor, men bedre for gutten din som slipper å forholde seg til menn som han kanskje etterhvert blir glad i, som blir erstattet med nye.

Som sagt så røyk forholdet til barnefar pga alderen vår(og utroskap), sønnen min har "aldri" bodd sammen med oss to, som han husker selv. Og forhold nr 2 gikk jeg ut av pga utroskap. Jeg ventet mange år før jeg flyttet sammen med han siste, vi var sammen i 4,5 år før vi flyttet sammen. Tok også 1,5 år før han fikk møte sønnen min, så føler jeg har tatt noen "forholdsregler".

Så jeg har vært alenemor i fler år også.

Problemene som har oppstått er jo problemer jeg ikke kan gjøre noe som helst med, så lenge han ikke vil selv.

Så du mener at jeg bør leve sammen med denne mannen uansett hvordan dette utvikler seg? Det går helt fint i hverdagen, så jeg skal klare det.

[Gjest Eurodice]

Som sagt så røyk forholdet til barnefar pga alderen vår(og utroskap), sønnen min har "aldri" bodd sammen med oss to, som han husker selv. Og forhold nr 2 gikk jeg ut av pga utroskap. Jeg ventet mange år før jeg flyttet sammen med han siste, vi var sammen i 4,5 år før vi flyttet sammen. Tok også 1,5 år før han fikk møte sønnen min, så føler jeg har tatt noen "forholdsregler".

Så jeg har vært alenemor i fler år også.

Problemene som har oppstått er jo problemer jeg ikke kan gjøre noe som helst med, så lenge han ikke vil selv.

Så du mener at jeg bør leve sammen med denne mannen uansett hvordan dette utvikler seg? Det går helt fint i hverdagen, så jeg skal klare det.

Nei, det mener jeg ikke. Hvis et forhold skal lykkes, er det begges ansvar. Det er så typisk menn å gå og være sure og grinete og ikke ville ta imot hjelp utenfra. Spør man hva som er i veien, er svaret som regel "ingenting".

Du nyanserte mer nå, så det er lettere å forstå deg. Men jeg mener allikevel at det er viktigere at barn har det stabilt med en person, det vil si mor, som er der alltid. Hvor mange år er forresten gutten din nå?

Jeg har vært alenemor selv, så jeg mangler ikke erfaring.

[AnonymBruker]

Gutten er 10 år. Jeg ser veldig godt hva du mener.. Jeg bare tenker på fremtiden, men håper snart samboeren min tar til vett, det er så slitsomt for oss rundt.

Jeg har bare tenkt tanken, hva hvis jeg skulle funnet meg en mann senere? Da er det det beste å ikke innvolvere barnet før det er på vei til å flytte ut selv kanskje?

Høres ut som jeg er veldig avhengig av menn her, men det er ikke tilfelle, jeg klarer meg fint alene også Bare litt "hvis, hvis..." tenking her

[Frk Johansen]

Jeg skjønner godt hva du mener og tenker, jeg er der selv, fikk to barn i ekteskap og i helgen pakket samboer gjennom 6 år kofferten og dro. Jeg er lettet nå over avklaringen, men tenker at herregud, skal jeg leve alene resten av livet, eller de neste 10 til barna er ute? Jeg kan da ikke dra inn mann nr 3 i livet deres? Men, tiden vil vel vise hva som skjer. Akkurat nå nyter jeg tanken på bare å være oss.