Å gi akutt førstehjelp i krise

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg poster dette på riktig underforum, men.

For par dager siden opplevde jeg og kjæresten min at en av hans kamerater fikk hjertestans. Heldigvis klarte vi å berge han, ga hjertekompresjoner og akutt førstehjelp og var "rolig i situasjonen". Vi er ikke utdannet som helsepersonell, men det gikk bra likevel.

Det tok 35 minutter før ambulansen og lege kom og han overlevde. Men det var svært kritisk mens det stod på. Jeg ringte kona hans og hun kom selvfølgelig med en gang.

I går kveld begynte jeg brått å kaste opp og jeg føler meg enda litt kvalm. Det var vanskelig å sove etterpå, men har fått noen timers søvn heldigvis.

Men jeg føler meg litt alene med tankene nå, og av praktiske grunner møter jeg ikke kjæresten min før onsdag hvis alt går etter planen. Vi har pratet om det som skjedde, men hva skal man si, man kan ikke dvele ved det som skjedde, heldigvis har vi klart å le av situasjonen også, selv om det slett ikke var morsomt.

Men hva er vanlige etterreaksjoner på en sånn eller lignende hendelse? Det var en trist opplevelse, og det var en av våre venner som falt om og som vi måtte redde livet til.

Man kan jo ikke planlegge hvordan man skal reagere, og alle reaksjoner er normale. Vi gjorde bare det vi måtte gjøre, og heldigvis klarte vi å beholde roen. Det var mange minutter og han lå på gulvet og svevde mellom liv og død. Skikkelig akutt.

Hvordan tror du at du ville reagert i en lignende situasjon og etterpå? Kanskje et dumt spørsmål, men jeg spør likevel. Heldigvis var jeg ikke alene når det skjedde og heller ikke like etterpå. Men jeg opplever litt av det man kan kalle flashback. Regner med at det også er normalt.

Ambulansepersonalet og legen kom heldigvis og de var dyktige. Hvordan klarer de gutta og damene som jobber i ambulansen å distansere seg? Det har jeg lurt på før. Jeg er klar over at dette var en venn og ikke en ukjent som ramlet om, men kan tippe at det må være tøft selv om.

Vet ikke hva jeg vil med denne tråden, vil vel bare dele noen tanker...

[AnonymBruker]

For det første: all ære til deg og kjæresten som reagerte riktig og berget liv!

Og det er helt normalt å få reaksjoner; selv om man kanskje er vant til slike situasjoner. Det er ikek uten grunn at den gruppen helsepersonell som er mest utsatt for selvmord er nettopp ambulansepersonell. MEn med årene har de blitt langt bedre på debriefing og det å håndtere reaksjonene.

Jeg har selv vært i endel slike situasjoner, og ja, det gjør noe med meg. Noen ganger har jeg ikke reagert i det hele tatt; og det har nesten skremt meg mere enn de gangene jeg har blitt kvalm, søvnløs, skvetten osv. For om jeg ikke føler noen ting etter at noen har dødd mellom hendene på meg; hvor er jeg på vei da? Men det har stort sett vært slik at reaksjo en har kommet senere, eller på en annen måte.

Jeg tror det er viktig å prate om det. Prat gjennom hva som skjedde, hva følte jeg,hvordan kjentes det, hvordan kjennes det nå ov osv. For når man setter ord på ting så blir det straks mere håndterlig og ikke så farlig. Og det blir bedre med litt tid.

[Gjest Nuppdupp]

hvis det var en nær venn, hadde nok etter reaksjonen vært å gråte mens jeg hadde fått flashback. jeg får fortsatt flashback da jeg så pappa sveve mellom liv og død. og da jeg så han død. drømmer om det veldig mange ganger. har hørt at det er normalt. jeg tror også det du opplever er normalt. man klarer ikke å reagere med en gang.

kanskje de klarer det fordi de ikke kjenner personen? de tenker kun jobb og føler seg bra når de har klart å redde et liv?

[AnonymBruker]

Takk for svar. Vi har pratet og til og med ledd av det absurbe i situasjonen og grått noen tårer også. Vi har klart å prate om det og på en måte gjennomgå det en gang til, men er bevisste på at vi ikke kan dytte på den andre alle tanker og flashbacks siden vi begge var midt oppi det og begge trenger å distansere seg litt også på en måte og tenke litt på andre og mer positive ting.

Han har vært gjennom par akutte/tilsvarende situasjoner før, jeg har også opplevd ting men ikke riktig en så kritisk tilstand. Vi jobbet godt sammen som et team mens det stod på. Når "pasienten" våknet igjen var det også kritisk, men vi beholdt roen. Vi hadde vel ikke noe annet valg heller, når han lå der med dødsangst. Da måtte vi støtte og roe ned han også, så på en måte jobbet vi også som psykiatrisk kriseteam. Men vi klarte det og det er det viktigste.

Jeg har noen ganger tenkt på hvordan jeg vil reagere i en akutt situasjon, men nå vet jeg det. Men det var ikke noen god opplevelse, pulsen var borte osv.

Akkurat nå merker jeg at jeg har behov for å tenke på andre ting, men det var godt å få skrevet litt om tankene rundt det som skjedde denne helga.

[AnonymBruker]

En annen reaksjon dagen etterpå var at vi begynte å bite og glefse litt til hverandre, men det var vi bevisste på at kunne skje. Vi pratet om at vi lett kunne bli litt irrasjonelle begge to etter hendelsen og at ingenting vi sa til hverandre som var slemt måtte tas seriøst. Det ble nesten slutt på forholdet også når vi begynte å hakke på hverandre, men vi berga oss inn igjen, vi visste jo grunnen til irrasjonaliteten.

ts

[Gjest Nuppdupp]

En annen reaksjon dagen etterpå var at vi begynte å bite og glefse litt til hverandre, men det var vi bevisste på at kunne skje. Vi pratet om at vi lett kunne bli litt irrasjonelle begge to etter hendelsen og at ingenting vi sa til hverandre som var slemt måtte tas seriøst. Det ble nesten slutt på forholdet også når vi begynte å hakke på hverandre, men vi berga oss inn igjen, vi visste jo grunnen til irrasjonaliteten.

ts

har dere vurdert psykolog for å få ut tankene? er bedre å bry andre med problemene enn å holde det inni seg. og en psykolog kan hjelpe med dette. vet mange verger seg mot å gå til en, men...

[AnonymBruker]

Nei, foreløpig trenger vi ikke psykologhjelp. Han har venner han kan prate med og jeg har venninner, men takk for rådet. Vi klarer jo også å prate sammen og har pratet en del om det som skjedde og har ikke problemer med å kommunisere med hverandre.

Vi bor ikke sammen og klarer oss også fint noen dager uten hverandre, men klart det ble en del tankekjør, men det får det bare være. Det går over, vi er ikke de eneste som har opplevd å gi akutt førstehjelp. Hvis det som skjedde begynner å slite for mye over tid, da er det klart at psykolog er riktig.

Men det går bedre nå. Jeg er bare så trett etter å ha sovet lite, i kveld har jeg tenkt å ta en valium før jeg legger meg. Jeg skal også ta meg tid til å kjenne på følelsene. Jeg sitter ikke bare og tenker på det som skjedde, og skal klare å legge det bak meg. Det gikk jo tross alt bra.

Har snakket med kjæresten min tidlig i dag og skal ringes etterpå også. Hvis en av oss begynner å slite med noe, da er vi straks der på pletten for hverandre.

Som dere forstår har jeg verdens beste kjæreste, vi klarer å støtte hverandre når det kreves. Han er veldig reflektert og voksen, både ærlig og følsom og sterk. Jeg tror jeg vet at det gikk ekstra inn på han, siden det var kameraten hans vi reddet, men jeg vet at han har noen han kan prate med så jeg slipper å bekymre meg unødvendig om at vi ikke ses akkurat nå. Jeg har også noen jeg kan prate med, har snakket i snart en time med en venninne på telefonen, om det som skjedde og om andre ting. Men jeg vil helst ikke tenke for mye nå, ting tar litt tid, men det går over.

[Agathe]

Dere var kjempeflinke

Det er naturlig at det kommer reaksjoner, de som jobber med det har opplæring, hvor de blant annet lærer å takle det.

Hvis jeg skal gi et tips, er det veldig nyttig å sette av et kvarter til 20 minutt de neste fire-fem dagene og så skrive om det som skjedde. BAre skriv i et, uten å tenke på staving eller hvor velformulert det er. Og føler du at du går tom for ting å skrive så kan du gjenta ting du allerede har skrevet. Det kan føles veldig tøft der og da, men på sikt vil det hjelpe deg/dere å håndtere det som skjedde

[AnonymBruker]

Dere var kjempeflinke

Det er naturlig at det kommer reaksjoner, de som jobber med det har opplæring, hvor de blant annet lærer å takle det.

Hvis jeg skal gi et tips, er det veldig nyttig å sette av et kvarter til 20 minutt de neste fire-fem dagene og så skrive om det som skjedde. BAre skriv i et, uten å tenke på staving eller hvor velformulert det er. Og føler du at du går tom for ting å skrive så kan du gjenta ting du allerede har skrevet. Det kan føles veldig tøft der og da, men på sikt vil det hjelpe deg/dere å håndtere det som skjedde

Takk for rådet. Det er vil ikke bare bli velformulert skriving nei. Sikkert mye aggresjon som vil dukke opp, men jeg skal huske å skrive ned tankesurret og sette ord på det.

ts

[AnonymBruker]

Ts igjen.

Han ringte nå og kommer hjem til meg etter jobben. Av en eller grunn forstår han at jeg er litt utafor nå. Som sagt har han vært gjennom noen akutte tilfeller før og i går formiddag fikk jeg nesten på meg skoene før han stod opp. Men jeg gikk jo ikke før vi hadde pratet sammen par timer. Likevel er det unormalt at jeg bare drar hjem til meg tidlig på en søndag.

Er veldig glad for at han kommmer hit nå.

Husker nå at etter at ambulansen var der begynte jeg å hyperventilere, så jeg fikk en reaksjon allerede da, det vil si etter at ambulansen tok over ansvaret. Vanskelig å skrive akkurat hva som skjedde, men det var lenge dramatisk.

[Gjest MorAase]

Forson deg med at du kommer til å få mange og "urasjonelle" reaksjoner. Du vil oppleve hvor nærte glede og smerte ligger hverandre. Dette er helt vanlig, og det beste er å være helt åpen om din reaksjon med din(e) nærmeste.

Vi reagerer alle veldig forksjellig på slike ting. Det varierer jo også veldig alt etter hva slags relasjon en har til de som er rammet. Slik sett kan du reagere helt annerledes en annen gang. (Mye også fordi du ved en eventuel annen gang har lært en del nytt om deg selv, vet hva som kommer og hvordan du skal takle det).

Om du klarer å være ærlig med deg selv, de rundt deg og hele tiden se fremover, så vil dette gå inn i historien som en opplevelse du utviklet deg som menneske av

[Cata]

Hvordan tror du at du ville reagert i en lignende situasjon og etterpå? Kanskje et dumt spørsmål, men jeg spør likevel.

Personlig tror jeg faktisk ikke jeg ville fått noen etterreaksjon bortsett fra at jeg ville vært veldig glad over at vennen overlevde og at jeg bidro til det. Hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde kommet i en slik situasjon og ikke klart å redde vedkommende, se det er en helt annen sak.

Men hva man tror, og hva man faktisk gjør når man havner i krisesituasjoner er ikke alltid det samme, så det kan godt være jeg ville reagert helt annerledes enn jeg tror.

Uansett så tror jeg den ene reaksjonen er like "normal" som en annen etter noe slikt. Folk er forskjellige, og de reagerer forskjellig. Uansett var det veldig bra dere klarte å holde hodet kaldt og gjøre de rette tingene da situasjonen oppsto. Det viser hvor viktig det er at flest mulig kjenner til hjerte-lungeredning.

[AnonymBruker]

Ts igjen.

Takk for svar. Det er en uke siden og ting går greit. Men så skjedde det noe igjen, hunden min ble akutt syk og vi måtte følge den til veterinæren og ta den siste farvel med bestevennen.

Det er par, tre dager siden og nå er jeg og kjæresten min enige om å være par dager borte fra hverandre, bare for å kunne gjøre våre ting. Det holder ikke at vi holder hverandre i hånda døgnet rundt.

Han kjente ikke hunden min, siden det var en skilsmissehund som jeg bare har en tredjedel av tida. Men fy det er tungt. Men jeg krever ikke at andre skal støtte meg, de som kjenner meg vet at jeg er en ganske sterk kvinne.

Vet ikke hva jeg skal si, er kveld og jeg er veeeeelig trett nå.

[Titani]

Etter en lignende opplevelse hadde jeg såkalte "flashbacks" som plutselig kom, og da ble og blir jeg ganske satt ut. Jeg kan liksom igjen oppleve det jeg tenkte og følte da det skjedde, men heldigvis varer det ikke lenge. Dagen etter ble vi som var der innkalt til møte ved det lokale helsesenteret og fikk snakket om det som hadde skjedd og hvordan vi opplevde det, og det tror jeg har hjulpet veldig mye i ettertid!