Kunne du vært sammen med en yrkesmilitær?

[AnonymBruker]

Nei. Jeg vil ikke at mine barn skal ha en mann som har drept andre mennesker, eller bidratt til det, på grunnlag jeg ikke vurderer som legitime. Jeg har ikke respekt for mennesker som velger å bruke evnene sine i militæret. Uten respekt er det lite håp.

[Fem.Taurus]

Jeg "holder på" med en som snart har vært 1 år i førstegangstjeneste. Jeg bor nedi sør-Norge og han i nord. Vi traff skikkelig tonen rett før han dro og har holdt kontakten siden det. Ringer hverandre noen ganger i uken osv.. Men helt ærlig syntes jeg det har vært litt slitsomt med et slikt "avstandforhold". Det er har hvert helt herlig hver gang han har kommet hjem da

Han er nå ferdig om 1 måned og det skal bli deilig å få seg han oftere. Har sett hverandre 1 måned totalt i løpet av 11 måneder! Han vurderte også å dra til Afghanistan en periode men droppet heldigvis det! Hadde han dratt vet jeg ikke om jeg kunne forsettet å "holde på" med han.. Selv om jeg også elsker menn i uniform, spesielt militærmenn.. Tror jeg ikke at jeg kunne hatt en langvarig forhold til en som var mye borte..!

[Gjest Illiya]

Heh, du er ikke den første som påpeker at jeg har problemer med autoriter. Og ja, noen som forventer respekt pga utdannelsen de har tatt er oftest personer jeg mistrives med. Jeg innfinner meg etter det når det trengs, men av erfaring går jeg skjelden over ens med denne typen mennesker privat.

Hieraki er forsåvidt greit nok, og jobber innenfor det et selv. Det er et praktisk system, og fungerer det som det skal er det både effektivt og nyttig.

Men noen som er villig til å gi blind lydighet i situasjoner som omhandler liv og død vil jeg automatisk bli skeptisk til.

Tror de færreste nå til dags forventer respekt kun pga utdannelsen de har tatt.

Går ut fra at du også har et problematisk forhold til lærere eller forelesere du har under din egen utdanning?

Soldater må også utdanne seg, og da må de ha noen som lærer dem hva de skal gjøre. Blind lydighet var noe det var snakk om under 2. verdenskrig. Man lærer mer å tenke selv. Likevel kan man ikke ha diskusjoner om alt mulig rart i en krigssituasjon. Det er tross alt en ekstremsituasjon.

Antar du aldri har vært nødt til å være i slike situasjoner, og dermed føler deg viktig nok til å være ego. Du kan ikke diskutere og stå på ditt når det står om liv og død, enten det gjelder at du er ambulansepersonell eller du er i en flystyrt, eller om du er i krig.

Da må du ta hensyn til andre, og dermed innrette deg det som er til felles beste. Så sånn sett kan det hende at også du må innrette deg andre i en sånn situasjon, selv om du aller helst også da ville motsatt deg det, til fordel for individualismen.

[AnonymBruker]

Joda, jeg ser for meg scenarioet..- Og jeg sier ikke at det ikke ville vært tøft i perioder! Hadde garantert vært bekymret, og savnet masse.. Men, jeg har vel innsett at jeg selv ikke passer helt til A4 livet, og kjeder meg fort i forhold hvor man er sammen 24/7.Kanskje det ville bidratt til at man ikke tar hverandre for gitt, som er en felle mange går i etter flere år sammen?Jeg kan bare uttale meg på et hypotetisk grunnlag, men vet jeg trenger en del frihet selv, og ikke minst lidenskap..- Hva er vel en mer klisje på lidenskap enn å vente på en tapper soldat som skal vende hjem hehe..Det ville nok vært relativt avgjørende hvordan fyren selv takler de følelsmessig belatsningene som følger jobben! Jeg ville opplevd det som vanskelig dersom dette medførte at han ble følelsesmessig avstumpet..

Er vel ikke helt A4 selv. Begynte å tenke på det du sa at man da ikke ville ta hverandre for gitt. Det kunne jo vært positivt, spesielt da hvis man tenker at hver dag kan være den siste og at man må elske være som om det var det Men så er det det du påpeker her.. Vet at mange blir det og har blitt det, håper selvfølgelig ikke at jeg blir avstumpet eller vil slite med ptsd. Det som er dumt er at mine valg ikke bare har en innvirkning på mitt liv, men andres også.

Jeg er det - enn så lenge, men vet nok ikke helt hvordan det er å være sammen med en 100 % aktiv yrkesmilitær. Min kjæreste skal omskolere seg, da han har jobbet mange år for spesialstyrkene - og nå sliter med ptsd. Det er virkelig medaljens bakside, og UTROLIG tøft for forholdet og for meg også. Disse soldatene opplever ting som er helt ufattelig for jævlige, og det setter sine spor. Men jeg valgte denne mannen, og ville ha levd så godt jeg hadde klart med det om han måtte ut igjen. Har flere ganger blitt varslet om "at nå skal jeg antagelig snart ut igjen", og da begynner man å forberede seg mentalt - og tenker at det MÅ jo bare gå bra nå også, snart er han hjemme igjen ... så og så mange uker/måneder er ikke lenge, osv.Han har forøvrig vært gift tidligere mens han var 100 % aktiv, og de har to små barn sammen ... Jeg tror nok det var tøft for ekteskapet deres ...Synes dette er å dra alle over en kam. Soldater er like forskjellige som andre folk. Min har ihvertfall ingen ufordragelig personlighet, tvert om, han er faktisk en sånn mann som er så "tydelig" rolig og snill at jeg ofte har lurt på hvordan i all verden HAN valgte nettopp det yrket. Men når det er sagt - han er preget både av ptsd'en og av "miltære tenkemåter".Tenk deg godt om, TS, og ta vare på deg selv

Bra at det fungerer for dere, kan ikke forestille meg hvordan det er for hverken deg eller han. Er også mange folk som blir overrasket når de hører at jeg ønsker å bli spesialjeger, ikke fordi jeg er fysisk eller mentalt uskikket, men fordi jeg er rolig og ellers helt grei og ikke så veldig aggressiv. Synd å høre at han har blitt utsatt for post traumatisk stress. Hvordan er det å forholde seg til dette og han nå? Er du glad nok i han/elsker du han høyt nok til at du ikke vil forlate han? Mange spørsmål fra min side, kanskje litt personlige og vet heller ikke hvordan jeg skal formulere meg. Men takk for svar

Har tenkt gjennom dette, vet ikke helt hvorfor, men dette er noe jeg virkelig ønsker, skal ta vare på meg selv.

Nei. Jeg vil ikke at mine barn skal ha en mann som har drept andre mennesker, eller bidratt til det, på grunnlag jeg ikke vurderer som legitime. Jeg har ikke respekt for mennesker som velger å bruke evnene sine i militæret. Uten respekt er det lite håp.

Kunne du ha vært venn med en sånn en som har tatt liv? Eller vært svigersøster/mor da? Hvorfor har du så mye imot dem(bare spør, skjønner godt hvis du føler det, tenker mye på det samme selv)?

Jeg "holder på" med en som snart har vært 1 år i førstegangstjeneste. Jeg bor nedi sør-Norge og han i nord. Vi traff skikkelig tonen rett før han dro og har holdt kontakten siden det. Ringer hverandre noen ganger i uken osv.. Men helt ærlig syntes jeg det har vært litt slitsomt med et slikt "avstandforhold". Det er har hvert helt herlig hver gang han har kommet hjem da Han er nå ferdig om 1 måned og det skal bli deilig å få seg han oftere. Har sett hverandre 1 måned totalt i løpet av 11 måneder! Han vurderte også å dra til Afghanistan en periode men droppet heldigvis det! Hadde han dratt vet jeg ikke om jeg kunne forsettet å "holde på" med han.. Selv om jeg også elsker menn i uniform, spesielt militærmenn.. Tror jeg ikke at jeg kunne hatt en langvarig forhold til en som var mye borte..!

Så med andre ord, hvis han hadde vært ofte på øvelser og/eller vært i feks Afganistan så kunne du ikke orket å være sammen med han?

[Commodore64]

Enkelt, kunne du ha hatt et langvarig forhold til en som var soldat? Og da tenker jeg spesielt på personer som er i spesialstyrkene, det vil si er mye ute på øvelse og på jobb. For å ikke snakke om utenlandstjeneste.

Så kunne noen av dere ha hatt et langvarig forhold eller giftet dere og stiftet familie med en sånn en? Hva tenker dere om det? Ville dere helst ønsket at han skaffet seg et annet yrke?

Ble mange spørsmål, men har tenkt på dette, ønsker selv å bære spesialjeger i FSK

Absolutt ikke! tror det må være et av de få yrkene som hadde gjort at jeg hadde styrt unna på et blunk!

[AnonymBruker]

TS igjen:

Heh, du er ikke den første som påpeker at jeg har problemer med autoriter. Og ja, noen som forventer respekt pga utdannelsen de har tatt er oftest personer jeg mistrives med. Jeg innfinner meg etter det når det trengs, men av erfaring går jeg skjelden over ens med denne typen mennesker privat.

Hieraki er forsåvidt greit nok, og jobber innenfor det et selv. Det er et praktisk system, og fungerer det som det skal er det både effektivt og nyttig.

Men noen som er villig til å gi blind lydighet i situasjoner som omhandler liv og død vil jeg automatisk bli skeptisk til.

Hva mener du med det du har uthevet der? Har du tenkt over at enkelte situasjoner så må "blind lydighet" til rett og slett til fordi at det står om liv og død? Uansett så er det ikke sånn at soldater er kloner alle mann som tenker likt.

Eller har du bare problemer med personer som har som jobb å ta liv, for å sette det litt på spissen.

[Gjest Illiya]

Nei. Jeg vil ikke at mine barn skal ha en mann som har drept andre mennesker, eller bidratt til det, på grunnlag jeg ikke vurderer som legitime. Jeg har ikke respekt for mennesker som velger å bruke evnene sine i militæret. Uten respekt er det lite håp.

Vel, den norske regjering har bestemt at vi er i krig, selv om du ikke merker den på kroppen nå. Og noen må utføre den. Om det er mer beundringsverdig å være børsmekler, så deg om det.

Og den dagen den norske regjering bestemmer at vi er i krig også på norsk jord, så synes du vel det er greit at noen faktisk stiller opp? Selv om ikke akkurat du er enig?

[Gjest Illiya]

Er vel ikke helt A4 selv. Begynte å tenke på det du sa at man da ikke ville ta hverandre for gitt. Det kunne jo vært positivt, spesielt da hvis man tenker at hver dag kan være den siste og at man må elske være som om det var det Men så er det det du påpeker her.. Vet at mange blir det og har blitt det, håper selvfølgelig ikke at jeg blir avstumpet eller vil slite med ptsd. Det som er dumt er at mine valg ikke bare har en innvirkning på mitt liv, men andres også.

Bra at det fungerer for dere, kan ikke forestille meg hvordan det er for hverken deg eller han. Er også mange folk som blir overrasket når de hører at jeg ønsker å bli spesialjeger, ikke fordi jeg er fysisk eller mentalt uskikket, men fordi jeg er rolig og ellers helt grei og ikke så veldig aggressiv. Synd å høre at han har blitt utsatt for post traumatisk stress. Hvordan er det å forholde seg til dette og han nå? Er du glad nok i han/elsker du han høyt nok til at du ikke vil forlate han? Mange spørsmål fra min side, kanskje litt personlige og vet heller ikke hvordan jeg skal formulere meg. Men takk for svar

Har tenkt gjennom dette, vet ikke helt hvorfor, men dette er noe jeg virkelig ønsker, skal ta vare på meg selv.

Kunne du ha vært venn med en sånn en som har tatt liv? Eller vært svigersøster/mor da? Hvorfor har du så mye imot dem(bare spør, skjønner godt hvis du føler det, tenker mye på det samme selv)?

Så med andre ord, hvis han hadde vært ofte på øvelser og/eller vært i feks Afganistan så kunne du ikke orket å være sammen med han?

Mange av de som er mye ute får PTSD, fordi de opplever så mye som de gjør.

Det forårsaker selvfølgelig endel for familiene også, alt avhengig av hvor alvorlig det er. Så en bør være sterk psykisk om en skal gi seg ut på det.

Er man mye borte, så er det selvfølgelig ikke bare fryd og glede å være tilbake hjemme. Det er høy skilsmisseprosent blandt par den den ene er i forsvaret, nettopp pga belastningen med at man er mye borte.

Likevel går det bra med mange, men da bør begge parter ha forståelse for hverandre. Det er ikke bare lykke å flytte langt fra familie og venner, og deretter bli alene med ungene fordi mannen må være i utlandet i 6 mnd.

[Gjest Michelle82]

Enkelt og greit nei. Jeg er såpass ego at jeg vil ha mannnen i nærheten av meg. Også har jeg en nær bekjent som har vært i krigen og han ble aldri helt 'god' igjen. Frykter mere de psykiske konsekvensene av militæret på en måte.

[AnonymBruker]

Nei, jeg tviler sterkt på det. Jeg hadde blitt veldig overrasket hvis jeg hadde blitt forelsket i en yrkesmilitær, for da tror jeg vi hadde hatt veldig lite til felles.

[Gjest Gjest]

Tror de færreste nå til dags forventer respekt kun pga utdannelsen de har tatt.

Går ut fra at du også har et problematisk forhold til lærere eller forelesere du har under din egen utdanning?

Soldater må også utdanne seg, og da må de ha noen som lærer dem hva de skal gjøre. Blind lydighet var noe det var snakk om under 2. verdenskrig. Man lærer mer å tenke selv. Likevel kan man ikke ha diskusjoner om alt mulig rart i en krigssituasjon. Det er tross alt en ekstremsituasjon.

Antar du aldri har vært nødt til å være i slike situasjoner, og dermed føler deg viktig nok til å være ego. Du kan ikke diskutere og stå på ditt når det står om liv og død, enten det gjelder at du er ambulansepersonell eller du er i en flystyrt, eller om du er i krig.

Da må du ta hensyn til andre, og dermed innrette deg det som er til felles beste. Så sånn sett kan det hende at også du må innrette deg andre i en sånn situasjon, selv om du aller helst også da ville motsatt deg det, til fordel for individualismen.

De som forventet at jeg skulle sitte ned, høre etter, og ikke stille spørsmål, selvsagt.

Jeg ser tankegangen din med å trekke inn ambulansepersonell og flystyrter, men for å sette det på spissen, det er en forskjell på å redde liv, og oljekriger.

Du har rett i at jeg ikke har direkte erfaring med militæret. Den kunnskapen jeg har til militæret er i hovedsak via amerikansk omgangskrets som har vært mer eller mindre nødt til å delta i militæret for å få seg en utdannelse, slette gjeld osv. Meget mulig det er de som har vært uheldig, eller at det er andre holdninger høyere opp enn det de var.

TS igjen:

Hva mener du med det du har uthevet der? Har du tenkt over at enkelte situasjoner så må "blind lydighet" til rett og slett til fordi at det står om liv og død? Uansett så er det ikke sånn at soldater er kloner alle mann som tenker likt.

Eller har du bare problemer med personer som har som jobb å ta liv, for å sette det litt på spissen.

Jeg har ingen direkte etiske problemer med å ta liv. Det er ikke noe jeg tar lett på, men jeg er fullstendig klar over at det kan være det minst ille alternativet.

Det jeg har problemer med er noen som velger å legge en slik avgjørelse i andres hender. Tenkt situasjon, flyger som får koordinater til et ellet annet sted, og det viser seg å være en skole. Enten har du da noen som er såpass "avstumpet" (litt feil ord) at de klarer å leve med det, eller noen som mentalt sett klarer legge ansvaret over på overordnende, eller noen bryter sammen totalt.

En annen ting er at selv om en i utgangspunktet kan tenke selv, har jeg store vansker meg å tro at noen som tar en lang utdannelse, eller signerer en lengre kontrakt, vil være villig eller i stand til å trekke seg ut fra en krig de ikke står inne for.

Men det spiller vel egentlig ingen rolle hva jeg mener, Illiya har helt rett i at jeg er ikke den du ser etter, og du er ikke den jeg ser etter Så å fokusere på mine innvendinger er neppe særlig nyttig, det er sannsynligvis fare og avstandsmomentet som vil skape problemer.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg velger å være anonym her.

Jeg er i et langvarig forhold med en yrkessoldat. Jeg elsker han av hele mitt hjerte og jeg ville absolutt ikke hatt noen andre.

Ja, det var vanskelig å vite at han har tatt liv, men det er ikke noe som preger verken hverdagen min eller hans. Han, og vi som par, har klart seg bra gjennom de kontigentene han har vært ute.

Om noe så har savnet og avstanden gjort forholdet vårt både mer intenst og bringet oss veldig nært sammen. Og selvfølgelig kan det være et helvete når det står på, men det har gått over all forventning hittil.

Så ja, jeg kunne vært sammen med en yrkesmilitær. Det går mer på mannen og kjærligheten enn det går på yrke.

[Commodore64]

Vel, den norske regjering har bestemt at vi er i krig, selv om du ikke merker den på kroppen nå. Og noen må utføre den. Om det er mer beundringsverdig å være børsmekler, så deg om det.

Og den dagen den norske regjering bestemmer at vi er i krig også på norsk jord, så synes du vel det er greit at noen faktisk stiller opp? Selv om ikke akkurat du er enig?

Man trenger da ikke å ville ha en som kriger og dreper som forbilde for sine egne barn selv om regjeringen vår støtter krig..

Selv støtter jeg ikke regjeringen i dette og mener sjansen er så liten for at vi hadde endt opp i krig med en mer nøytral utenrikspolitikk at det ville vært verd risikoen å stå uten et forsvar.

[AnonymBruker]

Ja, uten problem.

Vurderte selv en militærkarriere før jeg bestemte meg.

[CathFoto]

Nei. For det første vil jeg at partneren min skal være tilstede i livet vårt, og med lange utenlandsoppdrag funker det dårlig. For det andre ville jeg bekymret meg altfor mye sånn som situasjonen er i verden nå. For det tredje ender veldig mange utenlandssoldater med store traumer. Og for det fjerde hadde vi hatt ulike syn på krig.

Jeg vil understreke at jeg har all respekt for de som velger å være yrkesmillitære, men jeg vil ikke dele livet med en.

[Olive]

Aldri i verden. Kunne aldri vært sammen med noen med såpass forskjellig syn fra mitt når det gjelder samfunnspolitiske spørsmål.

[Gjest Illiya]

Man trenger da ikke å ville ha en som kriger og dreper som forbilde for sine egne barn selv om regjeringen vår støtter krig..

Selv støtter jeg ikke regjeringen i dette og mener sjansen er så liten for at vi hadde endt opp i krig med en mer nøytral utenrikspolitikk at det ville vært verd risikoen å stå uten et forsvar.

Denne diskusjonen er nesten for dum til å gå inn på.

Hadde det du sier vært en realistisk mulighet, så er det jo rart at forsvaret fortsatt får tildelt midler, og fortsatt regnes som nødvendig.

Men du vet vel best.

[linsina]

Hehe når du sier det sånn men du/dere må huske på at de ofte er på øvelser(etter det jeg har hørt) som kan vare opptil 2uker og må jobbe MYE overtid, samtidig som at man kan bli kalt ut til utenlandstjeneste. Hvordan ville du forholdt deg til det, hvis du kan tenke deg at du frykter for at han kan dø hver dag i et halvt år?

Hva er inntrykket ditt? Dømmer deg ikke, men er interessant for meg å vite det

Det er sant, håper bare ikke at yrkesvalget mitt kommer til å ødelegge for, eller vil være en ødeleggende faktor, for fremtidige forhold. Men som sagt så ville sikkert begge to vært overlykkelige når jeg kommer hjem(høres litt rart ut å si det, mener på ingen måte at jeg er soldat enda).

Grrr, bare å ringe meg

Synd du er Anonymbruker da

[AnonymBruker]

Vel, den norske regjering har bestemt at vi er i krig, selv om du ikke merker den på kroppen nå. Og noen må utføre den. Om det er mer beundringsverdig å være børsmekler, så deg om det.

Og den dagen den norske regjering bestemmer at vi er i krig også på norsk jord, så synes du vel det er greit at noen faktisk stiller opp? Selv om ikke akkurat du er enig?

Mer beundringsverdig? Nå skrev jeg nettopp at en forutsetning for meg er at jeg har respekt for en partner. Jeg sa ingenting om børsmekling. Og svaret er nei, jeg er stort sett veldig kritisk til andres valg av yrke. Hva gjør at mennesker må bruke opptil 50-60 timer i uken, borte fra sin familie? Hvilke yrker er det som er så viktige at du ofrer dette?

Da ryker meglere, siv øk, statens papirflyttere, you name it.

Jeg hadde nok heller ikke valgt å være venner med mennesker som lot drap av uskyldige være et levebrød, det er forkastelig å ikke stille spørsmål ved det eller å ikke oppsøke kunnskapen bak det hele.

Ja, Norge er i krig, det er det ingen som stiller spørsmålstegn ved. Men det betyr ikke at noen tvinger deg til å bli yrkessoldat, alle har et valg.

[Commodore64]

Denne diskusjonen er nesten for dum til å gå inn på.

Hadde det du sier vært en realistisk mulighet, så er det jo rart at forsvaret fortsatt får tildelt midler, og fortsatt regnes som nødvendig.

Men du vet vel best.

Ja jeg synes også at denne delen av diskusjonen er for dum til å gå inn i, så det gidder jeg ikke.

Jeg sier ikke at jeg vet noe, og hvertfall ikke best, jeg sier min mening og mitt syn. Heldigvis går det an å ha forskjellig syn og meninger på ting. Selv om noen regner noe som nødvendig, er det heldigvis fremdeles lov til å si seg uenig