Min bror kommer til å sulte ihjel pga pengemangel

[AnonymBruker]

Ingen kommer til å sulte ihjel i Norge.

[Pria]

Mon tro om denne tråden bare er tull. Hvis det er sant at din bror er så syk og i tillegg har en historie med tvangsinnleggelse ol. så burde det være en ganske grei sak og få ordnet med de nødvendige papirene hos fastlegen så dere kan kontakte nav og så sendt inn søknad om AAP.

Men først må hans fastlege kontaktes, dere får ikke hjelp av nav før de har den nødvendige dokumentasjonen så det er ingen vits i å oppsøke de først. Legen vet hva slags dok. de trenger.

[Gjest gjest]

Takk for svar. Nei, min bror fungerer ikke i jobbsituasjoner, da blir han fryktelig deprimert/suicidal, han holder seg til en viss grad normal når han er fri, da forsvinner ihvertfall det meste. Jeg er bare fryktelig redd at leger og psykologer (Samt Nav) vil tro at han er en svindler som prøver å lure seg til uføretrygd? Problemet er jo litt... uvanlig. Men han er ikke lat, han er bare fryktelig syk og blir sykere av all form for krav og arbeid. Han er også veldig ung (gikk ut fra vgs for bare noen år siden) og har ikke utdannelse, det teller vel ikke positivt for at de skal ta han på alvor.

Men er det noen som vet hvor mye penger han kan få fra det offentlige? Hvor mye får man i arbeidsavklaringspenger og evt. uføretrygd?

Beklager at jeg maser, men er så bekymret.

Problemet er ikke uvanlig, det er mange som har disse diagnosene, og som ikke fungerer i jobbsituasjon fordi de blir sykere av det. Og hvis han har diagnoser (bipolar, personlighetssforstyrrelser), som er satt av psykolog tidligere, så tror de ikke at han er ute etter å svindle noen.

Hjelp ham med å komme seg til de rette instansene, jeg er sikker på at han blir tatt alvorlig, spesielt med tanke på at han har en fastsatt diagnose.

Lykke til!

[Vera Vinge]

Jeg klarer ikke helt å forstå om denne situasjonen er akutt (altså har han ikke penger til mat akkurat nå?) eller om det er mer snakk om at han vil få et problem med å kjøpe mat etter hvert pga. pengemangel over tid? Og har han blitt akutt forverret i sin psykiske tilstand?

Om det sistnevnte er det mest aktuelle, må ts ta kontakt med fastlege og melde sin bekymring. Er han i en spesielt dårlig fase slik at han kan være til fare for seg selv eller andre, kan fastlegen vurdere om han skal tvangsinnlegges dersom ts sin bror ikke selv ønsker innleggelse eller han ikke er i stand til å gi samtykke.

Om det mest aktuelle er at bror ikke har penger til mat, bør ts bli med broren på nav og forklare situasjonen. Har han faktisk ingen penger på konto og ingen andre ytelser fra nav, har han krav på sosialstønad, altså penger til livsopphold (som dekker det aller mest grunnleggende). Ingen skal trenge å sulte i Norge. Det beste er jo hvis det kan lages en mer langsiktig plan for inntekt, f.eks. arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller annet, men dette kan kun nav ta stilling til, ved hjelp av uttalelser fra fastlege eller annet kvalifisert personell. Ingen her kan si om han har krav på uføretrygd eller annet. Det er sant som ts selv sier, at det å få innvilget uføretrygd er en lang prosess, og personen må gjerne ha vært gjennom arbeidsutprøving og det må skrives erklæringer. Spesielt når man er så ung som broren til ts, får man ikke uføretrygd over natta. Og sånn skal det også være. Kanskje er det også ting som kan tilrettelegges slik at han kan klare å være i jobb, eller kanskje ikke. Det må man finne endelig ut av.

[AnonymBruker]

Ang diagnoser: Det eneste jeg vet er at han ble testet når han begynte hos psykolog og scoret veldig høyt innenfor par-tre personlighetsforstyrrelser. Psykologen var senere veldig tydelig på at han antageligvis led av bipolar lidelse men ville sende han videre til en undersøkelse nr 2 hos en annen psykiater for å være helt sikker før hun eventuelt ville stille diagnosen - men jeg tror ikke han kom seg til psykiateren så det er vel ikke endelig. Han orker jo så lite, men dette er vel nødvendig for å kunne få hjelp senere fra Nav.

Ang psykolog og oppfølging: Han gikk som jeg sa til psykolog i et halvt år men hun ville ikke snakke om følelsene og opplevelsene som plaget han, men heller kjøre helt kognitiv stil og bare her og nå og "du burde jobbe da blir du nok bedre å slutter å tenke på alle disse tingene" samt at hun fokuserte på touchy her-og-nå-ting som f.eks mangel på vennegjeng og kjæreste som det gjorde vondt for han å snakke om. Han hadde ikke komplekser eller problemer med dette i utgangspunktet, men hun ville inn på det istedet for å løse det han slet med og jeg tror det var opprivende timer når han måtte drøfte disse tingene og psykologen kommenterte gang på gang hvor uvanlig han var som ikke hadde vennekrets og kjæreste.

Men videre, psykologen flyttet og han ble overført til en psykologvikar som ikke hadde plass til han fordi han ikke var en "hastesak" (han var litt bedre da, var i en periode han ikke jobbet) men fikk beskjed om at han kunne ta kontakt og få 2 timer hvis han var veldig syk. Jeg vil veldig gjerne se en som er veldig psykisk syk og suicidal som klarer å kontakte en psykolog og be om 2 timer.

Men når han skal kontakte Nav gjennom fastlegen må han vel få diagnosen bipolar etc. først? Og vise til tidligere arbeidsgivere? Og økonomiske problemer?

[Gjest juss]

Tar gjerne kontakt, selvfølgelig, gjør alt jeg kan. Men tror dere han har noen mulighet for å få økonomisk støtte fra Nav? Han hadde egentlig trengt å kunne få inn bittelitt fast hvert år så han overlever, som f.eks 100.000 eller noe i den dimmen.

Han har blitt tvangsinnlagt før uten at det hjalp (lidelsene er kroniske) og hva skjer hvis han blir tvangsinnlagt og ikke blir bedre? Vil han da bare returnere til samme situasjonen hvor han nesten sulter ihjel?

Takker igjen for svarene deres!

Din bror kan fint ha krav på hel eller delvis uføretrygd, etterom han har neon vanskeligheter som gjør at han jo ikk efungerer.

Skaff han kontakt med kontor for psykisk helse i bydelen/kommunen. De har sykepleiere som kan komme på hjemmebesøk. Dessuten høres det ut for at han kan ha behov for individuell plan i helsevesenet med sine rettigheter som pasient. Han kan ha behov for at fastlege og kontor for psykisk helse oppretter en ansvarsgruppe for ham, der de kaller inn sosionom fra NAV, så han kan få sine lovregulerte rettigheter ivaretatt.

Han har nemlig slike lovfestede rettigheter i følge norsk lov, din bror, som har tydeligvis ikke får nye godt av i dag, siden ingen behandlende lege tar ansvar.

Du kan også kontakte hjemmetjenesten og melde bekymring.

Ingen skal behøve å sulte og din bror har rettigheter som pasient som ikke blir ivaretatt siden dere ikke vet hva dere skal be om.

Du kan ringe Mental Helse tlf 116 123 og be om råd, dersom du er i tvil.Det er gratis å ringe og døgnbemannet. Du kan også henvende deg til legen hans og til NAV og melde bekymring.

En person som har personlighetsforstyrrelser, er kronisk syk, og vil trenge mer enn et opphold på sykehus. Det krever målrettet metaliseringsterapi over år å bli bedre, og det er fastlegen man må gå til med dette, så han kan få det tilbudet han har krav på. Får han ikke dette så ring pasientombudet for din kommune.

Siden sulter din bror, så blir norsk lov om pasientrettigheter brutt i hans tilfelle.

Lykke til

[Gjest juss]

Hei. Min bror er psykisk syk og slik det ser ut nå vil han sulte ihjel grunnet mangel på inntjening.

Han har flere personlighetsforstyrrelser, samt bipolar lidelse og sliter grunnet dette mye med tunge tanker og depresjoner. Han har klart å fungere greit mht. arbeid til nå men nå er det store problemer. Han vil rett og slett ikke jobbe. Han nekter. Og når jeg sier nekter så mener jeg ikke at hn er vrang og helst ikke vil, han har bestemt seg for å kke jobbe no matter what. Sluttet jobben og har null inntjening og sulter neesten ihjel. Jeg har selv dårlig økonomi men har prøvd å hjelpe han men nå er strikken strukket langt for min del og.

Det er jo ikke det at han er lat som gjør at han oppfører seg som er gal person, men han er syk, ordentlig syk og skjønner nesten ikke at han må jobbe for å overleve. Han blir fryktelig deprimert når han jobber, eller dvs. arbeid, krav og møte med andre mennesker forverrer depresjonen og gjør at han blir suicidal, han takler ikke krav.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, ern jo redd for han havner snart på gata. Uføretrygd tror jeg er helt usannsynelig at han vil få, man må vel ha så mange spesialistuttaelser, attester og gjentatte forsøk på jobb som har mislyktes før man får det. Men han er faktisk i nød og jeg tror ikke han kommer til å jobbe, han sulter heller ihjel.

Noen tips? Takker høyt for svar.

Han har også rett til livsopphold fra kommunen, så det er baer å møte opp hos NAV med alle hans papirer og ligningsattest. Han kan søke om nødhjelp, så han får mat i skapet.

Det er altså et lovverk på plass for sånne som din bror, og om det brytes så kan dere melde det inn til fylkeslegen og i alle tilfeller rette en henvendelse til pasientombudet. ASAP.

Siden din bror er omfattet av ordninger som er til for folk i han ssituasjon. Bare at legen hans må løse dem ut, ved å henvende seg til NAV. Gjør ikke legen dette, så bytt lege. Søk i alle tilfeller månedlig om sosialstønad og bostøtte for broren din til situasjonen hos NAV er avklart.

Broren din kan også be om økonomisk veiledning hod NAV, så de selv får se situasjonen.

Å be om 100.000 pr år er bare tull, når det er faste satser hans inntekt skal beregnes etter, og dette er som sagt regulert ved lov.

[Gjest juss]

Men når han skal kontakte Nav gjennom fastlegen må han vel få diagnosen bipolar etc. først? Og vise til tidligere arbeidsgivere? Og økonomiske problemer?

Dette er ikke din bekymring, eller din brors bekymring. Det er fastlegens ansvar, lovpålagt.

Da skal ansvarsgruppen som opprettes finne fram til løsninger i samarbeid med din bror, så han kan få de økonomsie ytelser fra NAV han har krav på.

Det fins feks noe som kalles Vilje Viser Vei, som di bror kan nyte godt av som ordning, og få arbeidsavklaringspenger fra NAV mens man kartelgger restrbeidsevnen hans.

Underveis vil de beregne hans ytelser basrt på hva han har tjent før.

Dete bør ta kontat med fastlegen og be om individuell plan. Siden dette har din bror altså krav på etter loven, med sine psykiske utfordringer.

Om han en dag blir ufør i en grad , tidsavgrenset, eller 100% og permanetn vet ingen i dag.

Kan hende kommer han seg igjen etter en tid med depersjon, og kommer tilbake til en tilpasset situasjon med arbeid han føler han kan mestre, i samarbeid med NAV.

Men dette er jo ikke fokus nå. Per i dag må han sørge for å få hjelp for sin depresjon som gjør at han unnviker den belastningen det er å stå i jobb, og sørge for at han får de ytelsene til livsopphold han har krav på etter loven.

Fastlegen er altså første steg, samt kontor for psykisk helse i bydelen/kommunen hans. Han må også få kontakt med en sosionom hos sosialtjenesten ( som ligger under NAV) som kan hjelpe han med økonomien.Altså økonomisk veiledning hos NAV, så de får øye på problemet og kan delta i en ansvarsgruppe.

Lykke til

[Gjest juss]

Tvangsinnleggelse pga at han ikke klarer å jobbe, og dermed er blakk?

NAV, frelsesarmen, og inntil videre, vurder dumpsterdiving. Om han bor i en by, så er det godt mulig at han kan få tak i nok mat til å holde seg gående.

Bor han nær sjø, og det er forholdsvis rent, så er fiske også noe som bør vurderes.

Rister på hodet.

Det er ikke meningen at folk skal gjøre seg avhengig av veldedige organisasjoner og rote i søpla i velferdsstaten Norge.Ikke skal psykisk syke overlates til å fiske maten selv heller.

Man må be om hjelp, på rett sted.

Å satse på en tvangsinnleggelse blir å skyte spurv med kanon, siden det er ikke sånn at en deprimert pasient som har brutt sammen nødvendigvis trenger å behandles med tvang. Å ta imot sttte frivillig er en langt bedre lsøning, og kanskje alt denne broren trenger er en sykemelding og en psykolog og en fastlege som tar ham på alvor.

Det fins andre måter å få hjelp i psykiatrien enn med tvang, folkens.

[Gjest Michelle82]

Pengesituasjonen er bare et av mange problem. Sett i perspektiv er det de psykiske problemene som virkelig trenger akkutte tiltak.

-FÅr han behandling med medisin/ terapi?

-Hva slags oppfølgning får han av fastlegen? Går han jevnlig?

-Hvilke konkrete diagnoser har han?

-Han har vgs, hvilken linje gikk han?

-Hvordan er boligsituasjonen hans? Klarer han å holde bostedet ryddig og i orden?

-Hvordan fungerer han sosialt?

[Gjest juss]

Å satse på en tvangsinnleggelse blir å skyte spurv med kanon, siden det er ikke sånn at en deprimert pasient som har brutt sammen nødvendigvis trenger å behandles med tvang. Å ta imot sttte frivillig er en langt bedre lsøning, og kanskje alt denne broren trenger er en sykemelding og en psykolog og en fastlege som tar ham på alvor.

Det fins andre måter å få hjelp i psykiatrien enn med tvang, folkens.

Det er ikke sikket han trenger å komme på sykehus , man at han kan klare seg fint hjemme med tettere oppfølging fra psykiatrisk sykepleier og medisinjustering.Kanskje trenger han å si til noen hvor stor utfordring han syns jobbing er, og få tilrettelagt på arbeidsplassen, og en justering av medisiner han tar.

Så å komme trekkende med tvangsinnleggelser som løsning på alt, er å gjøre folk sykere enn de faktisk er.Mange blir bra uten noen sinne å komme på noe sykehus.

Saken her er vel snarere at man ikke vet hva man har krav på etter loven, og hvor man skal henvende seg for å få det man trenger av hjelp.

[Gjest juss]

Pengesituasjonen er bare et av mange problem. Sett i perspektiv er det de psykiske problemene som virkelig trenger akkutte tiltak.

-FÅr han behandling med medisin/ terapi?

-Hva slags oppfølgning får han av fastlegen? Går han jevnlig?

-Hvilke konkrete diagnoser har han?

-Han har vgs, hvilken linje gikk han?

-Hvordan er boligsituasjonen hans? Klarer han å holde bostedet ryddig og i orden?

-Hvordan fungerer han sosialt?

Dette er igjen noe legen hans skal ta stilling til. Det er ikke pasienten eller de pårørende som skal være sin egen lege og kartlegge her. Fastlegen må på banen, samt psykisk helsevern i kommunen, muligens den lokale DPS'en , og NAV.

[Gjest juss]

Pengesituasjonen er bare et av mange problem. Sett i perspektiv er det de psykiske problemene som virkelig trenger akkutte tiltak.

-FÅr han behandling med medisin/ terapi?

-Hva slags oppfølgning får han av fastlegen? Går han jevnlig?

-Hvilke konkrete diagnoser har han?

-Han har vgs, hvilken linje gikk han?

-Hvordan er boligsituasjonen hans? Klarer han å holde bostedet ryddig og i orden?

-Hvordan fungerer han sosialt?

Dette er altså spørsmål for ansvarsgruppen til pasienten, når det har blitt satt sammen en slik, og det er utgangspunktet for personen sin individuelle plan.

Det TS kan gjøre er å sørge for at broren kommer til legen sin og få ragt fram problemene sine, og at man ikke er sjenert for å purre på helsevesenet her, så ting kommer i stand.

Man må nemlig oftest mase på disse folkene, og ringe og spørre om framdriften, og oppsøke øyeblikkelig hjelp ved behov, til man ser at ting er oppe og står.

[faba]

Han bør undersøkes og hjelpes. Det er ikke nokk at han bare får penger. Han må få hjelp til å bli frisk igjen! God bedring til broren din.

[Gjest Gjest]

Rister på hodet.

Det er ikke meningen at folk skal gjøre seg avhengig av veldedige organisasjoner og rote i søpla i velferdsstaten Norge.Ikke skal psykisk syke overlates til å fiske maten selv heller.

Man må be om hjelp, på rett sted.

Å satse på en tvangsinnleggelse blir å skyte spurv med kanon, siden det er ikke sånn at en deprimert pasient som har brutt sammen nødvendigvis trenger å behandles med tvang. Å ta imot sttte frivillig er en langt bedre lsøning, og kanskje alt denne broren trenger er en sykemelding og en psykolog og en fastlege som tar ham på alvor.

Det fins andre måter å få hjelp i psykiatrien enn med tvang, folkens.

Jeg påpekte galskapen i å bruke tvanginnleggelse her, ikke for å støtte opp under det. Beklager at dette ikke kom tydelig frem.

Og ja, det er ikke meningen at det skal være slik, men i noen situasjoner så er det tvingende nødvendig frem til hjelpen eventuelt kommer. Hadde jeg ventet på at jeg ble tatt på alvor av det offentlige så hadde jeg rett og slett blitt såpass nedkjørt i mellomtiden at jeg ikke hadde orket å orientere meg innenfor NAV ol. Så det at jeg en periode livnærte meg på mer kreative måter var, for meg, bedre enn alternativet.

Det er en grunn til at veldedige organisasjoner finnes i Norge, desverre.

[Gjest WendyClear]

det jeg finner merkelig er at han har alle disse diagnosene som du sier men ikke har noe som helst oppfølging fra psykolog/psykriater/lege.

har han disse diagnosene eller antar du bare at han har det?

om han har disse er det absolutt en mulighet for at han får uføre. evnt gradert uføre.

men igjen, meget spesielt å ha slike diagnoser uten å ha noe som helst fra hjelp. det må jo ha vært noen der som stilte disse diagnosene i utgangspunktet

Det finnes få diagnoser i Norge der en må ha fast oppfølging av psykolog, det skjer bare på amerikanske filmer. Jeg regner med at broren til TS fungerer veldig bra (personlighetsforstyrrelse og bipolar er ikke veldig uvanlig).

Medisinering og hjemmepleie som noen sier blir vel litt "far out"? Denne personen har jo tross alt klart seg i jobb tidligere og funnet ut selv at dette blir for vanskelig for han. Han må selv finne ut at han trenger hjelp tenker jeg, men du kan være der for han frem til han ser det selv. Han skal ha rett til stønad ja, så det kan jo være fint å opplyse han om dette (en tur til psykolog vil være nok vil jeg tro). Ellers kan du jo kontakte hjelpetelefon for psykisk helse, som noen over nevner, de har nok bedre tips en kvinneguidenbrukere

[Gjest juss]

Jeg påpekte galskapen i å bruke tvanginnleggelse her, ikke for å støtte opp under det. Beklager at dette ikke kom tydelig frem.

Og ja, det er ikke meningen at det skal være slik, men i noen situasjoner så er det tvingende nødvendig frem til hjelpen eventuelt kommer. Hadde jeg ventet på at jeg ble tatt på alvor av det offentlige så hadde jeg rett og slett blitt såpass nedkjørt i mellomtiden at jeg ikke hadde orket å orientere meg innenfor NAV ol. Så det at jeg en periode livnærte meg på mer kreative måter var, for meg, bedre enn alternativet.

Det er en grunn til at veldedige organisasjoner finnes i Norge, desverre.

Så trist at du mått eoppleve dette.

Der ser man grunnen til at det er viktig at behandlende lege henvender seg på vegne av en pasient, og at man har en brukandes fastlege.Samt at man purrer på helsevesnet og NAV.

Jeg syns ikke det er noen god løsning å basere seg på at en allerede nedbrutt person skal utsettes for en såpass nedverdigende situasjon som å oppfordres til å gå og spise det han finner i andres søppel.Det er ingen ok situasjon, som jeg ville ønsket å sette noen i.

Noen ganger er det dessverre nødvendig at veldedige organisasjoner støtter personer der trygden ikke strekker til. Men det vil alltid være en krykke og innebærer ingen løsning på problemet.Dette er en politisk verkebyll.

Personlig syns jeg også det er ille at studenter per i dag ikke kan søke nødhjelp.

Men uansett, det viktige her er at broren til TS får utløst de rettighetene han har krav på etter loven.

[Gjest juss]

Det finnes få diagnoser i Norge der en må ha fast oppfølging av psykolog, det skjer bare på amerikanske filmer. Jeg regner med at broren til TS fungerer veldig bra (personlighetsforstyrrelse og bipolar er ikke veldig uvanlig).

Medisinering og hjemmepleie som noen sier blir vel litt "far out"?

Det er overhode ikke fra out i en situasjon der en med bipolar lidelse åpnebart har gått inn i en depresjon. Det er derimot nødvendig til vedkommende har kommet seg på beina igjen.

Og det er tvingende nødvendig for at TS sin bror skal få det han har lovfestet rett til.

Og det sier jeg ikke som "kvinneguiden bruker."

[Gjest juss]

Medisinering og hjemmepleie som noen sier blir vel litt "far out"? Denne personen har jo tross alt klart seg i jobb tidligere og funnet ut selv at dette blir for vanskelig for han. Han må selv finne ut at han trenger hjelp tenker jeg, men du kan være der for han frem til han ser det selv. Han skal ha rett til stønad ja, så det kan jo være fint å opplyse han om dette (en tur til psykolog vil være nok vil jeg tro).

Medisinering kan nemlig være nøsvendig for å bli frisk igjen, og "hjemmelpeien" er de som sitter i personens ansvarsgruppe og som lager den individuelle plan alle i Norge har krav på etter loven.

Det trengs nemlig fagfolk der, og da må man også opprette en kontakt till dem.Man må ringe dem og få dem på hjemmebesøk, og man kan ha godt av å ha en kontakt der mens man er syk.En slik sykepleier gjør oftere jobben enn en psykolog der folk er bipolar og har personlighetsforstyrrelser.Siden den bipolare sykdommen kan ikke behandles bort med samtaler.

Men for all del, det er vel bedre å ikke foreta seg det som faktisk virker, siden det høres alvorlig ut?

[Gjest juss]

Denne personen har jo tross alt klart seg i jobb tidligere og funnet ut selv at dette blir for vanskelig for han.

I en peroiode, mens han har symptomer på depresjon, som er en del av den bipolare lidelsen.

Det betyr ikke at han kommer til å ha det slik resten av livet, siden med rett hjelp blir folk bra igjen.

Så det er ingen grunn til å ikke oppsøke denne hjelpen, eller tenke at det er "far out."