livet etter mishandling

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for seksuelle overgrep da jeg var liten, jevnlig fra jeg var ca 6 til 13 år. Det gikk noen år hvor jeg ikke tenkte så mye på det, men de siste årene har jeg vært veldig preget av dette. Jeg er nå 25 år. Minner kommer tilbake, jeg husker mer og mer. Jeg blir veldig lei meg og kvalm av å tenke på det som skjedde. Skulle ønske jeg kunne slette det fra hukommelsen. Vil late som det ikke skjedde.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan klare å leve med disse minnene. Det ødelegger meg og livet mitt. Er det mulig å leve normalt etter å ha blitt mishandlet? Jeg tror ikke jeg klarer det

[AnonymBruker]

Jo. Det går! Du må tro på deg selv!

Istedet for å forsøke å glemme det og late som om det ikke har skjedd, så skal du snakke det ihjel! Snakke og snakke og snakke og snakke, helt til det ikke betyr noe lenger. Helt til de bare er ord i løse luften.

Du må komme i kontakt med psykolog. Ring fastlegen din og bestill time i dag, slik at du kan få henvisning til videre hjelp!

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke snakke om det. Ingen vet om det, bortsett fra mamma og pappa. Var pappa som gjorde det mot meg.

Kan man bli hypnotisert for å slette noe permanent fra hukommelsen?

[AnonymBruker]

Ja kjære deg det gjør det!

Du må ta tiden til hjelp, du må kjenne godt etter på følelsene dine og gråte når du vil gråte, ha vondt når du har det vondt og skrike når du føler du må skrike!

Jeg anbefaler deg til å ta kontakt med en god psykolog eller en terapaut, eller finne en person "utenfor"(som ikke kjenner deg og som du ikke "ser til vanlig") og virkelig "tømme hele sekken" med bagasje og bearbeide dine følelser, tanker og minner.

Om du ikke tar et skikkelig oppgjør med fortiden din, kommer du deg aldri videre... Ja, det kommer til å gjøre vondt, veldig vondt men det er vel verdt det når du er "ferdig" med det og har "kommet deg videre".

Jeg ønsker deg all hell og lykke i fremtiden, og jeg håper virkelig at du kommer deg videre i livet, uten om å bli mye plaget med dette i fremtiden...!!

Selv hjalp det meg og innrømme det høyt og snakke ut om det til en person, jeg følte meg 10kg lettere og jeg ble mindre og mindre plaget med vonde tanker som plutselig dukket opp.

Såklart varier det fra person til person, men man må forsøke for å finne ut om det hjelper.

Har du tidligere fått noe behandling, psykolog, hjelp/støtte?

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke snakke om det. Ingen vet om det, bortsett fra mamma og pappa. Var pappa som gjorde det mot meg.

Kan man bli hypnotisert for å slette noe permanent fra hukommelsen?

Du MÅ snakke om det, du må innrømme det for deg selv og du må få ut følelsene dine TS! Vis ikke skal jeg love deg at du aldri kommer deg videre.. Gjerne i en periode har du det fint ja, men i lengden funger dette aldri kjære deg!

Var forresten jeg som skrev det samme over også..

TS, dette er ikke din feil og du fortjener et liv, du MÅ gå å snakke med noen kjære deg!!!

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg har aldri snakket om det med noen. Later som om alt er perfekt. Perfekt familie. Og det er vi egentlig også, bortsett fra overgrepene da. Elsker pappa, han er verdens beste! Skulle bare ønske han ikke hadde ødelagt meg.

[AnonymBruker]

Elsker pappa, han er verdens beste! Skulle bare ønske han ikke hadde ødelagt meg.

Sykt å skrive tulleinnlegg som overgrep!!

[AnonymBruker]

Igjen TS, dette er ikke bra. At du i det hele tatt forholder deg til faren din slik det høres ut som du gjør kan ikke gjøre godt på disse vonde minnene dine...

Din egen far har seksuellt misbrukt deg, og din mor vet det?

Men du har kontakt med begge?

Altså jeg skal ikke blande meg i om du fremdeles vil ha kontakt med dem eller at du fremdeles elsker faren din, men jeg klarer ikke helt og sjønne at du elsker faren din slik du sier etter at han i årevis har gjort dette mot deg?

Hva sier din mor? Hva gjorde hun når hun fant ut hva han gjorde mot deg?

[AnonymBruker]

Tror du jeg tuller? Det gjør jeg absolutt ikke.

Jeg er glad i faren min. Vet det høres rart ut, men det er slik jeg føler det.

[AnonymBruker]

Kan jo forklare litt.

Han tafset på meg på nettene, kun når mamma var bortreist (jobbreiser ol). Det var ikke så ofte, men pågikk over flere år. Jeg sov jo ikke, men han trodde det. Mamma ante ingenting. Og jeg turte ikke si noe før jeg var ca 13 år. Da skilte de seg, og jeg så ikke pappa på et par år. Så ble de sammen igjen, og vi har levd som en lykkelig familie siden. Jeg husker lite av det egentlig (fortrengt det?). Men jeg elsker familien min. Drar hjem i alle ferier, prater med dem på telefon flere ganger i uken. Ja, de betyr alt for meg.

[AnonymBruker]

Nei jeg tror ikke du tuller TS, jeg bare synes det er uforståelig at en kan se denne personen i øyenen etter å mange år med grufull smerte...

Hva med din mor, hva sier hun? Er din far og mor fremdeles sammen selv om hun vet hva han har gjort`?

Om du prater med en rådgiver, psykolog, støttekontakt eller lege, så kommer det ikke videre kjære deg, det er taushetsplikt og du må ikke bære på denne mørke, tunge hemmeligheten alene, det kommer garantert til å ødelegge deg, spise deg opp innvendig.

Du vil kommer deg videre, slutte å bli påminnet om disse hendelsene og leve "et normalt liv", vil du ikke?

[Pria]

Dette er vel ikke det du vil høre men du trenger å komme deg i terapi for å bearbeide dette. Hvis det er sant at du ser på din far, din overgriper som "verdens beste far" er du helt ute å kjøre.

Å be om råd på slike kompliserte problemer på et forum er dømt til å mislykkes.

[Gjest Vettel]

Å være glad i en overgriper er du ikke alene om TS.

Det er heller ikke så uvanlig å slette deler av overgrep fra minnene, er hjernens overlevningsinstinkt (heter det så?) som slår inn.

Ta kontakt med fastlege og bli henvist til terapaut.

Jeg har ikke opplevd det som du har, men annen misbruk, og skjønte ikke at det faktisk VAR feil før terapauten hjalp meg til å få bitene på plass. Dette i voksen alder etter fødseldepresjon (som jeg heller ikke innså), depresjoner, til tider små selvdestruktiv adferd, etc.

Be om hjelp. Det er et tegn på styrke, ikke svakhet!

http://www.smiso.no/

[AnonymBruker]

Kanskje jeg burde vurdere å prate med noen da. Det kommer til å bli vanskelig:( Får jeg dekt psykolog? Jeg er student, og har ikke råd til å betale det selv.

[AnonymBruker]

Jeg går til psykolog nå for å bearbeide overgrep som 13-åring. Har du studentsamskipnad der du studerer? De har en psykososial helsetjeneste. Har de ikke kapasitet til å la deg gå til psykolog der, betaler samskipnaden for psykologtimer hos en privat psykolog. (I allefall sånn det fungerer her jeg studerer.) Jeg fikk psykolog innen en måned, selv om køa i kommunen hos en "offentlig" psykolog var 25 uker.

Når det gjelder hvordan du ser på faren din, vil jeg bare si at det er ingenting unormalt i å være glad i overgriperen sin. Vil virkelig anbefale deg nettsiden www.pandys.org. De har et forum for personer som har opplevd ovegrep, hvor man virkelig får opp øynene for at man ikke er den eneste med de "sinnsyke" tankene og følelsene man har.

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk at jeg ikke vil prate med noen om det. Har klart meg hittil, og har egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å være den personen jeg kunne ha vært, om overgrepene ikke hadde skjedd. Jeg vil ikke endre syn på pappa. Jeg hater han for det han har gjort, selvfølgelig gjør jeg det. Men samtidig vil jeg ha han i livet mitt som nå, og jeg er veldig glad i han. Selvom jeg også hater han.

jeg kommer nok til å klare meg

[AnonymBruker]

Ja, man har alltid klart seg inntil en dag man går ned for full telling. Følelsene blir du ikke kvitt selv om du for en periode klarer å gjemme de unna. Ta like godt jobben først som sist. Snakk med fastlegen og få en henvisning til psykolog. Sjekk med studentsamskipnaden. Jeg fikk refundert noe av utleggene jeg hadde. Du kan også ta kontakt med et incestsenter f.eks. dette: http://www.sentermotincest.no/

Det er ikke uvanlig å både hate og elske enn overgriper når det er en omsorgsperson.

[The Kitten]

Jeg tror faktisk at jeg ikke vil prate med noen om det. Har klart meg hittil, og har egentlig slått meg til ro med at jeg aldri kommer til å være den personen jeg kunne ha vært, om overgrepene ikke hadde skjedd. Jeg vil ikke endre syn på pappa. Jeg hater han for det han har gjort, selvfølgelig gjør jeg det. Men samtidig vil jeg ha han i livet mitt som nå, og jeg er veldig glad i han. Selvom jeg også hater han.

jeg kommer nok til å klare meg

Du kan jo fremdeles være den personen, det er ditt liv og du som har kontrollen.