Jeg er våken midt på natt

[AnonymBruker]

Er forferdelig deprimert, har vært det en stund nå. Var borte fra jobb en ukes tid og var hos legen etter dette for å høre om muligheter for hjelp og eventuelt sykmelding. Hun sykemeldte meg ei uke, og fra og med i morgen tidlig skal jeg være gradert sykemeldt, slik at jeg skal begynne å jobbe igjen i morgen tidlig.

Nå er klokka 4 om natta og jeg sitter bare og er ute av meg. Jeg gruer meg sinnsykt til å møte folk og høre "Hei, så godt å se deg igjen, går det bedre med deg nå eller?", selv om det er ment i beste mening makter jeg bare ikke tanken.

Jeg er så langt nede at jeg vurderer si opp jobben.

Har i tillegg avtalt et møte med avdelingsleder i morgen angående denne sykemeldinga, så jeg bør strengt tatt møte opp uansett. Skal tilbake til legen litt seinere på dagen.

Hva skal man egentlig gjøre, når man drar bort til legen og forteller at man er så langt nede at man ikke sover, ikke ønsker å leve, og man får innsovningstabletter og blir tatt blodprøver av, og får gradert sykemelding fordi "undersøkelser viser at det er værre å komme tilbake på jobb desto lengre tid man er borte"? Hun spurte meg om jeg syns det var okei, og jeg nikka noe motvillig og lurte på om hun i det hele tatt forsto alvoret av hvor langt nede jeg er.

Har lyst til å si fra til jobben at jeg ikke kommer tilbake i morgen tidlig, men JEG KAN IKKE!! :cry: Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre, jeg har lyst til å sove nå men det går jo heller ikke, nå sitter jeg bare og gruer meg så fælt og tenker at jeg skulle aldri starta jobben her i den tilstanden jeg er i!

[lifeasisit]

En ting som i hvert fall er sikkert er at det IKKE hjelper å si opp jobben, så den tanken kan du bare legge helt fra deg. Å si opp jobben vil gjøre deg mer deprimert, fordi du ikke er til noe nytte og bare går hjemme og slenger.

Men det høres ut som du trenger en pause. Kanskje du kunne ha jobbet noen dager i uken, og gått jevnlig til psykolog? ting blir nok lettere når høsten gir seg. Høsten er alltid jævelig.

Klem til deg.

[AnonymBruker]

En ting som i hvert fall er sikkert er at det IKKE hjelper å si opp jobben, så den tanken kan du bare legge helt fra deg. Å si opp jobben vil gjøre deg mer deprimert, fordi du ikke er til noe nytte og bare går hjemme og slenger.

Men det høres ut som du trenger en pause. Kanskje du kunne ha jobbet noen dager i uken, og gått jevnlig til psykolog? ting blir nok lettere når høsten gir seg. Høsten er alltid jævelig.

Klem til deg.

Men når jeg får helt noia av å møte folk i morgen, når jeg skal starte på gradert sykemelding (jobbe litt hver dag), og skriver dette innlegget nettopp fordi det er derfor jeg nå sitter våken og gruer meg som om det var dommedag; da skjønner du vel at det ikke nytter å anbefale meg å jobbe noen dager i uken? Beklager hvis jeg er krass nå, men jeg blir frustrert...

Psykolog burde jeg gått til ja, men legen sa det var flere måneders ventetid, så det hjelper meg ikke akkurat her og nå

[Gjest Regza]

En ting som i hvert fall er sikkert er at det IKKE hjelper å si opp jobben, så den tanken kan du bare legge helt fra deg. Å si opp jobben vil gjøre deg mer deprimert, fordi du ikke er til noe nytte og bare går hjemme og slenger.

Men det høres ut som du trenger en pause. Kanskje du kunne ha jobbet noen dager i uken, og gått jevnlig til psykolog? ting blir nok lettere når høsten gir seg. Høsten er alltid jævelig.

Klem til deg.

For meg hjalp det å ikke ha jobb en stund Å vite at dagene jeg må på jobb kryper nærmere og nærmere, jeg fikk helt klaus av tanken. Å ikke ha jobben og å vite at jeg kommer meg tilbake når jeg er klar for det var mye lettere.

[lifeasisit]

Å ikke ha noe å gå til gjør situasjonen bare da men.

Det er vel bedre å stelle seg i psykolog kø enn å ikke gjøre det

[Gjest kari]

Du må i alle fall få noen å snakke med. Finnes det psykiatrisk sykepleier i kommunen din som kan hjelpe midlertidig, eller kan du eventuelt snakke og få god oppfølging av lege mens du venter i kø? Ikke vær alene om det, snakk med noen. Er det mulig å betale privat for psykolog fram til du får offentlig psykolog? Tenk om du kan gå to ganger i månedenn og så betale for dette privat og så spare inn det et annet sted. Det kan være verdt det, selv om det er dyrt.

Ikke finn på å si opp jobb i en sånn situasjon. Begynner man å være hjemme kan det mange ganger bare bli verre...Snakker av erfaring. Det er så vanskelig å starte igjen. Men ikke press deg til så mye mer enn du klarer heller. Kanskje bare bittelitt? Depresjonen (og eventuelt angsten) får deg til å føle at du ikke klarer. Men kontakt med andre kan gjøre godt. Grubling er den verste finden man har, og kverna går gjerne når man er alene...

Men kanskje sykemelding i kort stund mens du snakker med noen???? Deretter gradert?

Ikke gi deg. Husk at depresjon er en folkesykdom og at mange opplever det i løpet av livet. Sender en stor klem.

[Mononoke]

Nå er det jo langt på dag allerede, så kommer kanskje litt sent mine tips. Hvordan gikk det i dag?

Her er iallefall mine råd:

-Når man har problemer slik som du har nå, bruker man veldig veldig mye tid på å gruble og danne seg problemstillinger oppe i sitt eget hode. Neste gang du gruer deg veldig til å gjøre noe, stopp deg selv og tankene dine, og prøv så mye som mulig å tenk konstruktivt. Hva er det du egentlig gruer deg? Har du egentlig noen grunn til å grue deg slik? F.eks. det med å gå på jobb. Jeg har vært i lignende situasjon selv, og jeg klarte rett og slett ikke finne noen god grunn til hvorfor jeg ikke skulle takle å dra på jobb, selv om hjernen min skrek at det aldri i livet kom til å bli bra, og det kom til å bli forferdelig. Jeg også var redd for den med at alle skulle høre hvordan det gikk osv. Men jeg endte opp med å dra av gårde på jobb, og cluet er, at når man først er i situasjonen, så er den ofte heeelt annerledes enn hvordan et krisemaksimerende hode fikk den til å fremstå i forkant. En viktig del i behandling av angst er faktisk å tvinge seg selv til å møte tingene man er redd for. Det er bedre å prøve, så får man heller ta problemene (om det blir noen) når man vet hva realiteten er.

-Ta en skikkelig alvorsprat med legen din. Om det er vanskelig å få tak i psykolog, skal legen kunne ha deg inne til samtaler. Det er også veldig viktig at du sier til legen hvor ille det faktisk er, ikke pakk det inn og vær flau, da kan det hende legen tror problemet er mindre enn det er, og man får ikke riktig hjelp.

-Selv om det er lang ventetid på psykolog, sett deg på venteliste med en gang! Om det viser seg at dette er en kneik du kommer deg over på egenhånd, er det ikke verre enn å bare avbestille eventuell time senere.

-Som nevnt over har mange kommuner tilbud om psykiatriske sykepleiere, de er ikke psykologer, men man kan få samtale og litt hjelp til å sortere tankene. Ofte hjelper det mye å bare få ting ut, og få litt perspektiv på ting. Dette skal være et lavterskeltilbud, men ofte blir det ikke tilbudt av en eller annen grunn, hør med fastlegen din.

-Jeg vet det er mange som er skeptiske til medisinering, men dette kan være veldig god hjelp frem til du får et opplegg med psykolog. Kjenner flere som har gått på cipralex, og hatt veldig gode resultater med dette. De jeg kjenner sier at livet ser litt lysere ut, tankekjøret roer seg og de føler seg rett og slett bedre og har mer energi. Men det er også bivirkninger ved disse preparatene, så dette er igjen noe du må ta opp med legen din.

Håper ting har gått greit for deg i dag ihvertfall!