Redd for eksen

[Gjest Anonym bruker]

Jeg og eksen flyttet fra hverandre for 5 år siden, dvs han flyttet ut etter mitt ønske. Sammen har vi et felles barn på 7 år. Det var mange grunner til at det ble slutt, mye på grunn av ustabil oppførsel fra hans side. Jeg forsøkte derfor i over ett år å gjøre det slutt uten at han aksepterte det. Hadde det ikke vært barn i bildet, ville saken vært helt annerledes. Det er ikke ønskelig med kommentarer rundt hvorfor dette barnet ble satt til verden dersom det var så ille, det er noe som ikke er relevant nå. Det som er relevant, er at dette er en person jeg er nødt til å forholde meg til resten av mitt liv, og derfor forsøkte jeg å gjøre bruddet så skånsomt som mulig for alle.

Etter bruddet sluttet han å dra på jobb, som igjen førte til at han mistet jobben, i tillegg til at han opparbeidet seg masse gjeld etter manglende innbetaling av skatt/moms. Etter eget utsagn skyldes dette depresjon over at jeg har ødelagt livet hans. Det kan godt være han opplevde det slik, men samtidig har han over lengre tid (flere år) misbrukt narkotiske stoffer, eks. hasj daglig og kokain og amfetamin periodevis i helger, som jeg mistenker at kan være en medvirkende årsak.

Vi har hatt en del problemer med samvær (barnet bor hos meg), hvor han har vært veldig fraværende og vanskelig å samarbeide med. Kontakten med barnet har vært i gjennomsnitt 1 gang pr mnd de siste årene, i "gode" perioder har han vært sammen med barnet 4-5 ganger i mnd, mens det fort kan gå mange uker mellom hver gang vi hører noe fra han. Jeg legger til rette så godt jeg kan, men han forventer på sin side at vi skal slippe alt vi har i hendene og stille opp så snart han tar kontakt. Han kan gjerne ringe dagen før eller samme dag som han ønsker å være sammen med barnet, og hvis det ikke passer, beskylder han meg for å nekte han å være sammen med barnet. På den annen side, bryter han avtaler som det passer han, og han virker ikke å bry seg om at dette er vondt for barnet.

Jeg får ofte telefoner som jeg opplever som truende på bakgrunn av tidligere erfaringer, uten at han fomulerer det som en trussel. I det siste har det vært ukentlige telefoner med beskyldninger om at "hvis jeg nekter han å være sammen med barnet, skal han gå til sak". Når jeg prøver å fortelle han at jeg aldri har nektet han noe som helst, flyr han i taket, og hører ikke på det øret. Jeg vet veldig godt hva som trigger han, og prøver å unngå dette som best jeg kan for å slippe unna mer bråk enn nødvendig. Han har en del aggresjonsproblemer og "mister hodet" lett, og jeg opplever han ofte som veldig ustabil i det han sier og gjør.

På grunn dette, har det nå gått så langt at jeg frykter at jeg begynner å utvikle angst. Jeg er redd for å være alene hjemme selv om døren er låst, jeg er redd for å gå ut døra og ned i garasjen, jeg skvetter ved uventede lyder og er redd for å gå i butikken alene. Jeg låser dørene på bilen når jeg kjører, jeg tør ikke å dusje hvis ikke det er noen andre hjemme og jeg har begynt å få mareritt om nettene.

Jeg skjønner at det ikke kan fortsette som dette, men samtidig vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Noen som har råd og erfaringer?

[Gjest Anonym -TS]

Ingen?

[Papirfly]

Familievernkontoret? :/ Er det ikke der man går om man har problemer om samværet med barnet?

Du kan jo ikke ha det sånn...

[Gjest Gjest]

Dette høres slitsom ut. Jeg tror faktisk du bør oppsøke profesjonell hjelp, og da tror jeg ikke familievernkontoret er nok (men det er en start, hvis du får eksen til å møte opp der).

For det første: ikke ta på deg skylden for at HAN ikke tar tak i livet sitt. Det er ene og alene hans ansvar.

Oppsøk fastlegen din og forklar dine symptomer. Jeg er enig i at dette ligner angst. Be om henvisning videre.

Hvorfor er du redd? Er det pga trusler, ustabil oppførsel eller noe annet? Er han fysisk voldelig? Er det trygt for barnet å ha samvær med han?

Til slutt får du er trøsteklem:-) Har dessverre vært igjennom noe lignende... Lykke til!

[Gjest Anonym - TS]

Tusen takk for svar. Hvor ille det enn høres ut, er det godt å høre at man ikke er alene, selv om man selvsagt ikke unner andre å være i lignende situasjoner.

Dessverre tror jeg nok ikke familievernkontoret er riktig instans, da han i "offentligheten" er svært sjarmerende og god til å snakke for seg.

Jeg føler ingen skyld for hvordan han har valgt og velger å leve livet sitt, men jeg føler at jeg kanskje kan ha bidratt til mangel på ansvarsfølelse ved å hele tiden "beskytte" og tilrettelegge for ham.

Angsten tror jeg dessverre vil være et periodevis tilbakevendende problem, utløst av kontakten med ham. Jeg ser derfor ikke helt hvordan behandling vil hjelpe så lenge jeg fortsatt er nødt til å forholde meg til han. Det er vanskelig å konkretisere den redselen jeg føler, da det som sagt ikke er noen klare trusler. Det er mer det underliggende, hva han sier mellom linjene, i sammenheng med ustabil oppførsel og tidligere erfaringer med fysisk og psykisk vold både mot meg og andre, og frykten for "hva han kan finne på".

Det er kanskje naivt av meg, men jeg har ingen grunn til å mistenke at det er utrygt med samvær for barnet, og kan av den grunn ikke nekte noe som helst. Hadde det derimot vært fare for noe som helst, ville ikke det vært aktuelt. Samtidig ser jeg jo at barnet får en økt psykisk belastning over å ikke vite hva det har å forholde seg til ifht samværet.

[AnonymBruker]

Er det ikke utrygt samvær med en far som ruser seg hver dag?

[AnonymBruker]

Du er ikke alene, heldigvis har jeg ikke barn med han , men han prøver å ødelegge livet mitt bit for bit. Jobben min , barna mine, huset mitt. Han har anmeldt meg til barnevernet, politiet, setter ut grusomme rykter om meg til venner og bekjente.Kommer med grusomme trusler om å ødelegge livet mitt fullstendig! Ja lista er lang!

Vil bare du skal vite du ikke er alene om å ha det sånn.

Trøsteklem til deg

[Gjest Gjest TS]

Er det ikke utrygt samvær med en far som ruser seg hver dag?

Dessverre er ikke det noen "gyldig" grunn en mor kan bruke for å nekte samvær så lenge det ikke foreligger bevis. Da er vi over på sabotasje/nekting..

[AnonymBruker]

Du kan godt ha samtaler med familevernkontoret uten at far er til stede og involvert. Prøv det.

Utover det så skaff deg en psykolog eller ha jevnlig samtaler med fastlegen.

Viktig at du holder deg på beina og klarer deg psykisk sånn at du er i stand til å ivareta barn.