Havner så ofte i konfliker

[AnonymBruker]

Jeg tror du misforstår. Altså jeg er stor tilhenger av loven om tiltrekning, at det man utstråler får man i retur. Det sies at mennesker man møter er en refleksjon av en selv, og jeg tror på mange måter dette stemmer. Dette betyr ikke at jeg ønsker konflikter eller har fokus på det, men at jeg har en konflikt i meg selv jeg må løse opp i.

Tusen takk, du er ikke så værst sjøl

Det er godt mulig at jeg misforstår. Jeg skriver bare ned de tankene jeg får når jeg leser det du skriver, og det betyr jo ikke at det er det riktige for deg i din situasjon, eller for noen andre for den saks skyld.

Men vi har kanskje et litt forskjellig syn på ting? Du sier at du er stor tilhenger av loven om tiltrekning, at det man utstråler får man i retur. Jeg for min del er ikke så overbevist om akkurat det (og om det så skulle være sant, så heter det også "ingen regel uten unntak").

Jeg tror nok at om man f.eks. er generelt og urettferdig sur, så vil man møte surhet tilbake igjen, man høster som man sår, og alt det der. Men at det er en lov som sier at om man har en dårlig dag, så vil man bare få dårlige ting i retur, og at man derfor bare må være glad og lykkelig så vil man få glede og lykke i retur, det blir for meg en overforenkling.

Livet er ikke rettferdig, og uansett hvor glad og blid man er, hvor høyt man fokuserer på sine gode sider og er tilfreds med seg selv, så betyr ikke det for meg at man da alltid vil leve et lykkeliv. Heller er det ikke slik at om man har det trist og leit så vil man bare få det verre. Noen ganger hender det jo at man blir sett og får trøst, det er ikke rettferdig, og i følge denne loven om tiltrekning burde man jo ikke fått annet enn tristhet og leihet tilbake igjen, men slik er det jo heldigvis ikke alltid.

Nå er det mulig jeg har misforstått igjen, men du skriver jo at "dette betyr... at jeg har en konflikt i meg selv jeg må løse opp i", og det er jo akkurat det jeg har prøvd å si noe om i mitt forrige innlegg:

...lær deg å stole på deg selv i slike tilfeller, at du har oppført deg anstendig.

...jobbe med selvtillit og å finne styrke og stødighet i seg selv i forhold til sine overbevisninger...

På meg virker det i hvert fall som om du innerst inne ikke helt stoler på deg selv og at du har tatt riktige avgjørelser når du kommer i en konflikt. Bevisstheten din får deg til å gjøre det du mener er riktig, mens den dårlige selvtilliten/selvbildet kommer til uttrykk ved at du synes du så ofte havner i konflikter. En som har et godt selvbilde ville brydd seg døyten om negative tilbakemeldinger, h*n ville gjort det som h*n følte var riktig og gått videre uten nærmest å tenke over at det ble en konflikt av det. Som sagt så tror jeg konflikten inni deg som du må løse er å bli mer trygg på at du har rett til å ta avgjørelser som er riktig for deg uten å bry deg for mye om at andre blir sure på deg. For jeg klarer ikke helt å forestille meg at du sier fra om de tingene du gjør bare sånn helt ut av det blå uten at det faktisk er ting du mener er riktig å gjøre i utgangspunktet? Jeg prøver ikke å ugyldiggjøre det du føler inni deg, jeg prøver bare å si hva jeg tror, og håper du ikke tar det negativt. Det hadde vært fint om du eventuelt kunne si noe om hva jeg skriver, og kanskje også komme med noen avklaringer der du føler jeg tar feil, slik at jeg bedre kan forstå hva du tenker.

[AnonymBruker]

Og til ab ¤58:

Jeg er ikke den du svarte, men ønsker å påpeke noe viktig her. Jeg har hatt omtrent samme oppvekst som deg, og kjenner meg godt igjen når det gjelder væremåte i voksen alder. Det tok nesten ti år med besøk hos forskjellige psykologer og psykiatere før jeg fikk diagnosen Paranoid Personlighetsforstyrrelse. Det er ikke akkurat som om det står skrevet i pannen på et menneske. Absolutt alle mennesker har trekk fra forskjellige personlighetsforstyrrelsesgrupper. En diagnose blir først satt om man har såpass mange trekk fra én gruppe at det gjør det vanskelig for deg i hverdagen.

Jeg understreker at jeg ikke forsøker å gi deg en diagnose, men mye av det du beskriver er "positive" trekk ved PPF. Når man i stor grad har måttet ta ansvar for seg selv, blitt sviktet, oversett og utsatt for mye vondt i tidlig alder, da utvikler vi visse mekanismer for å best mulig takle dette. Disse mekanismene er ikke nødvendigvis til like mye hjelp i voksen alder, men da har de til gjengjeld en del av personligheten vår - på godt og vondt.

Jeg vil alltid stille kritiske spørsmål (i en høflig tone) når det gjelder noe jeg må lære meg, eller utføre i jobb/skole-sammenheng. Her oppstår det ofte problemer når en lærer/sjef selv bare har lest ut av boken, og ikke kan svare på spørsmålene som ikke står i "fasiten". Jeg blir et irritasjonsmoment, lærer/sjef får kanskje inntrykk av at jeg prøver å sette vedkommende fast, og i verste fall er vedkommende av den typen som krever blind tiltro - "du skal gjøre det sånn fordi jeg har sagt det" - noe som fungerer særdeles dårlig for en med mange trekk fra, eller diagnosen, PPF.

Det er mye jeg kunne ha skrevet om diagnosen og hvordan det er å leve med den, men for å gjøre innlegget kortest mulig, skal jeg bare påpeke at jeg, som du, har gode venner som jeg aldri havner i konflikt med. Jeg snakker også rett fra levra, og er opptatt av å bli behandlet rettferdig. Har noen gjort noe som går utover meg får de værsågod å ordne opp, men det samme gjelder om det er jeg som har gjort noe galt (jf. vindusvaskepisoden din. Har jeg beviselig vasket for dårlig, så får jeg værsågod å vaske bedre/betale). Det er sikkert og visst at jeg ofte havner i konflikter pga. disse personlighetstrekkene. Selv om jeg ikke ønsker å havne i konflikt, er det for meg bedre enn alternativet - å stole blindt på andre når jeg gang på gang har opplevd at det bare går utover meg selv.

Jeg synes det er veldig mye riktig i det du skriver her. Men det er for meg ganske uforståelig at psykologer kan kalle slike reaksjoner for en "personlighetsforstyrrelse", i hvert fall så lenge man i all hovedsak har flest av de "positive sidene". Hva er i så fall de negative sidene, og hvor mange av de negative må man ha i forhold til de positive før man får diagnostisert en personlighetsforstyrrelse?

Hilsen ab ¤49 osv.

[Gjest Sunna]

Er...hva med å svare sånn ca slik "så koselig av dere å spørre, det ville vært kjempehyggelig, men jeg skal på konserten med .... Sammen med ... Men jeg vil gjerne bli med en annen gang" ;-)

Jeg sier meg enig med Consensio her. Jeg opplever en del av det samme. Jeg har få problemer med å omgås menn der man kan ta en fight og bli ferdig med saken. Derimot så kræsjer jeg innimellom når jeg skal kommunisere med kvinner.

Der er det mer gjengs vare med "innpakking" av meninger i pene ord.

Et stjerneeksempel for min del inntraff da jeg begynte å studere igjen etter å ha jobbet i et mannsdominert miljø i flere år. Jeg ble kjent med noen hyggelige jenter og en kveld spurte de om jeg hadde lyst til å bli med på kino. Selv hadde jeg planlagt å gå på en konsert samme kveld og svarte deretter: "Nei takk, det passer ikke i kveld for jeg har tenkt å gå på den konserten med NN". Det svaret falt ikke i god jord. Tydeligvis var det forventet at jeg skulle svare mer unnvikende - typisk: "Nei, jeg vet ikke - jeg tror ikke helt det passer, men kanskje jeg skulle...... Nei, jeg tror nok ikke det."

Jeg tror ikke nødvendigvis det er noe galt med deg, TS, du er bare litt annerledes enn det som er akseptert blant flesteparten. Dermed har du to valg, du kan fortsette som før og akseptere at en del ikke tåler din direkte væremåte, eller du må begynne å jobbe med deg selv og finne fram bomullspakken og pakke inn ordene dine .

Eller så må du bli flinkere til å gjennomskue hvem som aksepterer hva.

[Cata]

Er...hva med å svare sånn ca slik "så koselig av dere å spørre, det ville vært kjempehyggelig, men jeg skal på konserten med .... Sammen med ... Men jeg vil gjerne bli med en annen gang" ;-)

Jamen hvorfor bruke så mange ord på å si "Nei takk, det passer ikke i kveld" ?

[AnonymBruker]

Og til ab ¤58:

Jeg synes det er veldig mye riktig i det du skriver her. Men det er for meg ganske uforståelig at psykologer kan kalle slike reaksjoner for en "personlighetsforstyrrelse", i hvert fall så lenge man i all hovedsak har flest av de "positive sidene". Hva er i så fall de negative sidene, og hvor mange av de negative må man ha i forhold til de positive før man får diagnostisert en personlighetsforstyrrelse?

Hilsen ab ¤49 osv.

Nå er det selvsagt forskjell på folk, selv om man tilfeldigvis har den samme diagnosen, men jeg kan gjerne fortelle litt mer om hva som gjorde at (akkurat denne ene) psykologen etterhvert kom frem til at PPF var riktig diagnose for meg

Ganske kort om hvorfor jeg ble sånn: Foreldre som hadde mer enn nok med min syke søster, som stadig måtte inn og ut av sykehus. De var absolutt ikke slemme mot meg, men det var snakk om en lang rekke av brutte løfter og jeg måtte ta altfor mye ansvar for meg selv i svært ung alder. Seksuelle overgrep (dog ikke av den groveste sorten) fra nært familimedlem, og etterhvert en rekke av andre personer som har forsøkt å ta seg tilrette med kroppen min (inkludert to lærere, som man jo gjerne har stor tillit til). Jeg ble utsatt for mobbing, som lærerne ikke tok alvorlig, noe jeg etterhvert rett og slett ikke fant meg i. Jeg ble ikke redd. Jeg ble sint. Siden ingen andre gjorde noe, forsto jeg at det var opp til meg å få en slutt på det. Jeg tok igjen, gjerne med vold også. Dette gjorde at jeg ikke endte opp som et permanent mobbeoffer, men jeg hadde jo ertet på meg folk ved å ta til motmæle, og var derfor permanent i konflikt og krangel. Det var flere andre ting som hendte, men summen av erfaringene var at jeg tidlig lærte at den eneste jeg virkelig kunne stole på var meg selv.

Paranoid er egentlig et veldig misvisende ord på denne forstyrrelsen. Mange ser for seg en som er redd for alt og alle, har lett for å bryte sammen, og ikke tåler noe særlig motgang. Det er helt feil. Det var psykologen min som sa at "mistroisk personlighetsforstyrrelse" hadde vært et langt bedre ord. Motgang er noe som forventes, skepsis er mer vanlig enn redsel, og herdet som man er, er det mer vanlig å reagere med motstand - "dette finner jeg meg faktisk ikke i" - enn med sammenbrudd. Mennesker med PPF havner ofte i konflikt nettopp fordi de ikke er redde for å si akkurat hva de mener, eller spørre om akkurat det de lurer på (selv når det er smartest å bare holde kjeft).

Man er ikke paranoid når man har lært av erfaring hvor store konsekvenser det kan få å stole for mye på et annet menneske. Problemet er at selv om jeg vet det finnes mennesker som er til å stole på, oppleves det for meg som naivt å ta en slik sjanse, basert på hva jeg tidligere har opplevd. Jeg gir rett og slett ikke folk sjansen til å bevise at de er til å stole på, og forhåndsdømmer dem (for det er jeg fullstendig klar over at jeg gjør) for å unngå å havne i vonde situasjoner igjen. Jeg stiller kritiske spørsmål, og er generelt mistroisk (selv om det sjelden er synlig for andre) til at andre vil meg vel. Jeg kan være åpen om ting som andre sjelden våger å snakke om, null problem, så lenge det ikke dreier seg om ting jeg selv ikke ønsker skal komme ut (mine innerste følelser deler jeg ikke med noen).

Jeg har ingen problemer med å være under noen i rang, men jeg tolererer ikke autoriteter som nyter å vise at de har autoritet. Jeg sluttet for eksempel på dagen da sjefen ba meg dra over gulvet for andre gang på en time, uten at vi hadde hatt nye kunder innom, bare fordi hun mislikte at jeg var uvirksom. Jeg tok jo ingen skade av å vaske gulvet, og mange ville nok ha svelget den kamelen og heller rullet med øynene inni seg, men for meg var det fullstendig uaktuelt å bli behandlet på den måten. Nå kunne jeg selvsagt tatt det opp på en saklig måte, og forklart hvorfor jeg syntes det ble feil å vaske gulvet bare for syns skyld, men tidligere erfaringer hadde lært meg at det rett og slett ikke nytter å snakke til denne typen mennesker. Episoden med gulvvaskingen var ikke det første forsøket hennes på å demonstrere sin makt, men det ble den siste dråpen for min del. Når mantraet synes å være "her er det jeg som bestemmer, skjønner du", da finner du ikke navnet mitt på listen over ansatte, for å si det sånn. Rettferdighet og prinsipp var (og er fortsatt) langt viktigere for meg enn en jobb å gå til og penger i lomma.

Hva som er negativt og hva som er positivt blir egentlig ganske subjektivt. For meg er jo ikke dette først og fremst en diagnose, men en beskrivelse av personligheten min, og jeg er faktisk fornøyd med å være meg. Jeg lever et godt liv med venner, kjæreste og dyr, og hadde du vist mine venner smørbrødlisten over PPF-symptomer, hadde ingen av dem trodd det hadde noe med meg å gjøre. De ser på meg som en sterk person, som den som alltid kan ordne opp, uten å vite noe om hvor sårbar og lettrørt jeg egentlig er (jeg gråter kun i enerom). Om jeg skal prøve meg på en oppsummering så må det vel bli noe slikt, selv om det positive og negative ofte glir litt over i hverandre:

Positivt: Ikke lettlurt eller naiv. Tolererer ikke urettferdig behandling, enten det er meg selv eller andre som blir utsatt for det. Selvstendig, og jobber fint alene. Er ærlig, og takler brutal ærlighet godt også når det er rettet mot meg. Flink til å ta ansvar, og gjøre det som trengs, selv når det er lite lystbetont. Kutter lett ut mennesker som ikke har noe positivt å tilføre mitt liv - helt uten å få dårlig samvittighet for det. Er villig til å gjøre det meste for at de jeg bryr meg om skal ha det godt. Har lett for å sette meg inn i andres situsjon, tenkemåte og motiver og forstår dermed lett hva jeg bør gjøre for å best mulig hjelpe en venn, eller ødelegge for en "fiende". Føler et sterkt felleskap med, og er veldig glad i dyr - kanskje en naturlig følge av å være mistroisk til mennesker ( )

Negativt: Er svært mistroisk, og forhåndsdømmer dermed en rekke mennesker, kun for å beskytte meg selv. Jeg unngår selvsagt mye negativt på denne måten, men går samtidig glipp av mye positivt. Jeg tenker ikke på det daglig, men vissheten om at partner eller gode venner kan komme til å svikte ligger alltid i bakhodet. Kan være hevngjerrig og langsint, litt avhengig av situasjonen. Det desidert mest negative er at enkelte mennesker og psykologer har en tendens til å se alt man sier og gjør i lys av diagnosen. La oss si at jeg ble grovt utnyttet på arbeidsplassen over lang tid... I lys av diagnosen er det da fort gjort for psykologen å tenke "klassisk PPF å tro at noen er ute etter å ta en", selv når situasjonen var høyst reell. Jeg er riktignok i overkant mistroisk, men fortsatt i stand til å skille mellom krisemaksimering og "her skjer det faktisk noe". Jeg tok til slutt et oppgjør med psykologen min, fordi jeg var lei av å bli (ironisk nok) mistrodd, og troppet opp med et vitne som kunne forklare at det faktisk ikke dreide seg om misforståelser, men en som virkelig var ute etter å gjøre livet surt for meg, og som hadde utsatt flere andre mennesker for det samme. Vi lo begge ganske godt av dette i ettertid. Psykologen hadde selv vært mistroisk, og jeg som har for vane å mistro folk merket at det ikke var noen god følelse å selv bli mistrodd. Men det sier samtidig noe om hvor farlig det kan være å legge en diagnose til grunn for alt som blir sagt og gjort.

Objektivt sett ser jeg at forstyrrelsen gjør livet mitt mer komplisert enn det trenger å være. Jeg vet jeg kunne unngått en del konflikter dersom jeg bare var flinkere til å ignorere ting. Subjektivt sett har jeg det helt fint, og ønsker ikke å være annerledes. Det eneste som av og til plager meg er at jeg ikke kan snakke om mine innerste følelser med noen, fordi jeg er redd for å vise meg "svak".

[Gjest Gjest]

Jamen hvorfor bruke så mange ord på å si "Nei takk, det passer ikke i kveld" ?

For at den som spør skal skjønne at du gjerne vil bli invitert flere ganger.

Svaret ditt er riktignok høflig, men det er ikke imøtekommende. Hvis du tilføyer "Men jeg vil gjerne bli med en annen gang" eller noe lignende, helst med et varmt smil, så har du sagt fra om at du er interessert i å bli kjent, men dessverre ikke kan i kveld.

[Cata]

For at den som spør skal skjønne at du gjerne vil bli invitert flere ganger.

Svaret ditt er riktignok høflig, men det er ikke imøtekommende. Hvis du tilføyer "Men jeg vil gjerne bli med en annen gang" eller noe lignende, helst med et varmt smil, så har du sagt fra om at du er interessert i å bli kjent, men dessverre ikke kan i kveld.

Jamen vi var jo temmelig godt kjent. Hadde jo gått sammen et halvt års tid eller vel så det da dette hendte.

[2shy]

"Nei takk, det passer ikke" kan formidles på en litt varmere måte. "Det passer dessvere ikke, men takk for invitasjonen", f.eks.

[AnonymBruker]

Vil takke for et informativt innlegg.

Nå er det selvsagt forskjell på folk, selv om man tilfeldigvis har den samme diagnosen, men jeg kan gjerne fortelle litt mer om hva som gjorde at (akkurat denne ene) psykologen etterhvert kom frem til at PPF var riktig diagnose for meg

Ganske kort om hvorfor jeg ble sånn: Foreldre som hadde mer enn nok med min syke søster, som stadig måtte inn og ut av sykehus. De var absolutt ikke slemme mot meg, men det var snakk om en lang rekke av brutte løfter og jeg måtte ta altfor mye ansvar for meg selv i svært ung alder. Seksuelle overgrep (dog ikke av den groveste sorten) fra nært familimedlem, og etterhvert en rekke av andre personer som har forsøkt å ta seg tilrette med kroppen min (inkludert to lærere, som man jo gjerne har stor tillit til). Jeg ble utsatt for mobbing, som lærerne ikke tok alvorlig, noe jeg etterhvert rett og slett ikke fant meg i. Jeg ble ikke redd. Jeg ble sint. Siden ingen andre gjorde noe, forsto jeg at det var opp til meg å få en slutt på det. Jeg tok igjen, gjerne med vold også. Dette gjorde at jeg ikke endte opp som et permanent mobbeoffer, men jeg hadde jo ertet på meg folk ved å ta til motmæle, og var derfor permanent i konflikt og krangel. Det var flere andre ting som hendte, men summen av erfaringene var at jeg tidlig lærte at den eneste jeg virkelig kunne stole på var meg selv.

Det høres vondt ut å ha hatt det slik.

Paranoid er egentlig et veldig misvisende ord på denne forstyrrelsen. Mange ser for seg en som er redd for alt og alle, har lett for å bryte sammen, og ikke tåler noe særlig motgang. Det er helt feil. Det var psykologen min som sa at "mistroisk personlighetsforstyrrelse" hadde vært et langt bedre ord. Motgang er noe som forventes, skepsis er mer vanlig enn redsel, og herdet som man er, er det mer vanlig å reagere med motstand - "dette finner jeg meg faktisk ikke i" - enn med sammenbrudd. Mennesker med PPF havner ofte i konflikt nettopp fordi de ikke er redde for å si akkurat hva de mener, eller spørre om akkurat det de lurer på (selv når det er smartest å bare holde kjeft).

Enig med deg. Paranoia er ikke nødvendigvis det samme som frykt/redsel, assosierer det mer med "mistroisk" jeg også. Men lurer på hvorfor det er mer vanlig å reagere med mer motstand. Sa psykologen noe om dette, eller har du noen linker som beskriver dette?

Man er ikke paranoid når man har lært av erfaring hvor store konsekvenser det kan få å stole for mye på et annet menneske. Problemet er at selv om jeg vet det finnes mennesker som er til å stole på, oppleves det for meg som naivt å ta en slik sjanse, basert på hva jeg tidligere har opplevd. Jeg gir rett og slett ikke folk sjansen til å bevise at de er til å stole på, og forhåndsdømmer dem (for det er jeg fullstendig klar over at jeg gjør) for å unngå å havne i vonde situasjoner igjen. Jeg stiller kritiske spørsmål, og er generelt mistroisk (selv om det sjelden er synlig for andre) til at andre vil meg vel. Jeg kan være åpen om ting som andre sjelden våger å snakke om, null problem, så lenge det ikke dreier seg om ting jeg selv ikke ønsker skal komme ut (mine innerste følelser deler jeg ikke med noen).

Synes ikke det høres paranoid ut å være skeptisk. Det er da normalt å være skeptisk til fremmede folk. Vi blir jo opplært til fra vi er små å "ikke bli med fremmede menn som tilbyr godteri", eller "there no such thing as a free lunch". Så stiller man da noen mer eller mindre kritiske spørsmål, og etter hvert som man blir kjent med folk, så forsvinner mye av skepsisen for de fleste av oss. Er det ikke slik for deg også, siden du både har kjæreste og venner? Og hvem deler egentlig sine innerste følelser med alt og alle? Selv ikke mange i lange forhold deler nødvendigvis alt, og mange hevder jo at man trenger et lite rom innerst i seg selv som man ikke deler. Er vi da alle paranoide?

Jeg har ingen problemer med å være under noen i rang, men jeg tolererer ikke autoriteter som nyter å vise at de har autoritet. Jeg sluttet for eksempel på dagen da sjefen ba meg dra over gulvet for andre gang på en time, uten at vi hadde hatt nye kunder innom, bare fordi hun mislikte at jeg var uvirksom. Jeg tok jo ingen skade av å vaske gulvet, og mange ville nok ha svelget den kamelen og heller rullet med øynene inni seg, men for meg var det fullstendig uaktuelt å bli behandlet på den måten. Nå kunne jeg selvsagt tatt det opp på en saklig måte, og forklart hvorfor jeg syntes det ble feil å vaske gulvet bare for syns skyld, men tidligere erfaringer hadde lært meg at det rett og slett ikke nytter å snakke til denne typen mennesker. Episoden med gulvvaskingen var ikke det første forsøket hennes på å demonstrere sin makt, men det ble den siste dråpen for min del. Når mantraet synes å være "her er det jeg som bestemmer, skjønner du", da finner du ikke navnet mitt på listen over ansatte, for å si det sånn. Rettferdighet og prinsipp var (og er fortsatt) langt viktigere for meg enn en jobb å gå til og penger i lomma.

Jeg vet ikke om noen som liker slike mennesker som du beskriver sjefen din her. Men jeg vet mange som er "konfliktsky" som svelger disse kamelene og lar seg herse med, fordi for dem er det en mindre pris å betale enn å si fra om en slik urettferdighet. Ikke alle disse "konfliktsky" har det så veldig bra inni seg, for selv om de ikke er i en ytre konflikt, så skjer konflikten inni dem (enten bevisst eller ubevisst). Er de liksom mer normale enn slike som sier fra?

Hva som er negativt og hva som er positivt blir egentlig ganske subjektivt. For meg er jo ikke dette først og fremst en diagnose, men en beskrivelse av personligheten min, og jeg er faktisk fornøyd med å være meg. Jeg lever et godt liv med venner, kjæreste og dyr, og hadde du vist mine venner smørbrødlisten over PPF-symptomer, hadde ingen av dem trodd det hadde noe med meg å gjøre. De ser på meg som en sterk person, som den som alltid kan ordne opp, uten å vite noe om hvor sårbar og lettrørt jeg egentlig er (jeg gråter kun i enerom). Om jeg skal prøve meg på en oppsummering så må det vel bli noe slikt, selv om det positive og negative ofte glir litt over i hverandre:

Hvis du er fornøyd med deg selv, kan man da si at du egentlig bør ha en diagnose?

Positivt: Ikke lettlurt eller naiv. Tolererer ikke urettferdig behandling, enten det er meg selv eller andre som blir utsatt for det. Selvstendig, og jobber fint alene. Er ærlig, og takler brutal ærlighet godt også når det er rettet mot meg. Flink til å ta ansvar, og gjøre det som trengs, selv når det er lite lystbetont. Kutter lett ut mennesker som ikke har noe positivt å tilføre mitt liv - helt uten å få dårlig samvittighet for det. Er villig til å gjøre det meste for at de jeg bryr meg om skal ha det godt. Har lett for å sette meg inn i andres situsjon, tenkemåte og motiver og forstår dermed lett hva jeg bør gjøre for å best mulig hjelpe en venn, eller ødelegge for en "fiende". Føler et sterkt felleskap med, og er veldig glad i dyr - kanskje en naturlig følge av å være mistroisk til mennesker ( )

Veldig mange gode sider som mange flere burde hatt.

Negativt: Er svært mistroisk, og forhåndsdømmer dermed en rekke mennesker, kun for å beskytte meg selv. Jeg unngår selvsagt mye negativt på denne måten, men går samtidig glipp av mye positivt. Jeg tenker ikke på det daglig, men vissheten om at partner eller gode venner kan komme til å svikte ligger alltid i bakhodet. Kan være hevngjerrig og langsint, litt avhengig av situasjonen.

Det høres veldig slitsomt ut å være så mistroisk. Samtidig er det jo en naturlig reaksjon på dine sterke, tidligere erfaringer, og selvbeskyttelse er jo i utgangspunktet en god ting, og på mange måter mye bedre enn selvutslettelse. Det eneste virkelig negative jeg finner her er hevngjerrig. Er du det egentlig konkret, eller er det mest noe du føler? Når det gjelder langsinthet, vet du om noe som får deg ut av den?

Det desidert mest negative er at enkelte mennesker og psykologer har en tendens til å se alt man sier og gjør i lys av diagnosen. La oss si at jeg ble grovt utnyttet på arbeidsplassen over lang tid... I lys av diagnosen er det da fort gjort for psykologen å tenke "klassisk PPF å tro at noen er ute etter å ta en", selv når situasjonen var høyst reell. Jeg er riktignok i overkant mistroisk, men fortsatt i stand til å skille mellom krisemaksimering og "her skjer det faktisk noe". Jeg tok til slutt et oppgjør med psykologen min, fordi jeg var lei av å bli (ironisk nok) mistrodd, og troppet opp med et vitne som kunne forklare at det faktisk ikke dreide seg om misforståelser, men en som virkelig var ute etter å gjøre livet surt for meg, og som hadde utsatt flere andre mennesker for det samme. Vi lo begge ganske godt av dette i ettertid. Psykologen hadde selv vært mistroisk, og jeg som har for vane å mistro folk merket at det ikke var noen god følelse å selv bli mistrodd. Men det sier samtidig noe om hvor farlig det kan være å legge en diagnose til grunn for alt som blir sagt og gjort.

Dette avsnittet er vel det som jeg synes mest av alt taler for at man kanskje skal være forsiktig med å gi folk en personlighetsforstyrrelsesdiagnose, for selv fagfolk innen psykiatrien har altså sine fordommer, noe de, av alle, burde være ekstra klar over. Jeg håper psykologen din fikk seg en vekker. Men godt at du kunne gjenkjenne følelsen av hvor vondt det er å bli mistrodd. Har det hjulpet for deg på noen måte i etterkant?

Objektivt sett ser jeg at forstyrrelsen gjør livet mitt mer komplisert enn det trenger å være. Jeg vet jeg kunne unngått en del konflikter dersom jeg bare var flinkere til å ignorere ting. Subjektivt sett har jeg det helt fint, og ønsker ikke å være annerledes. Det eneste som av og til plager meg er at jeg ikke kan snakke om mine innerste følelser med noen, fordi jeg er redd for å vise meg "svak".

Jeg får veldig vondt av deg når jeg leser innlegget ditt, og jeg hadde aldri trodd at man fikk en personlighetsforstyrrelsesdiagnose på slikt grunnlag.

For meg er en personlighetsforstyrrelse noe man er født med, eller som kommer fram uten spesifikk grunn, og som nærmest umulig kan la seg endre. Kanskje det har med bruken av ordet "forstyrrelse" å gjøre. Vi sier jo ofte at "personen er helt forstyrret", og mener at vedkommende ikke er helt vel bevart.

Jeg oppfatter at du har fått mange traumer gjennom oppveksten, det er altså en logisk grunn til at personligheten din har blitt mistroisk og redd. Jeg tenker også at om en person med slike traumer hadde fått en god traumebehandling (om så lenge i etterkant), både når det gjelder å forstå hva som har skjedd med en, hvilke virkninger det har fått for hvordan man relaterer seg til omverdenen, og hva man kan gjøre for å endre de sidene som man finner vanskelige, så hadde jo det vært bra. Og ikke minst, at man hadde fått tilbakemelding på at de reaksjonene man har faktisk er helt normale ut fra situasjonen, og at det ikke betyr at man er "personlighetsforstyrret".

Om et menneske alltid var skeptisk og mistroisk til alt og alle uansett hva, og verken ville eller klarte å endre sin oppfattelse av at ingen noen gang kan være til å stole på, selv etter lang tids behandling, vel, da ville det kanskje være mer på sin plass med en slags personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Men å sette slike diagnoser på et menneske tidlig i en prosess hvor et menneske søker hjelp for sine vansker og ønsker å finne ut av hva det handler om...? Jeg synes ikke det høres riktig ut, og derfor føler jeg meg dum. For de leger, psykologer og psykiatere som har utarbeidet disse diagnosene er sikkert kloke og intelligente folk, og jeg mener tydeligvis noe helt annet enn dem.

Godt mulig jeg har trukket noen veldig ulogiske slutninger her et eller annet sted, og at det ikke henger slik sammen likevel. Si gjerne fra om du ser der hvor jeg har tenkt helt feil. Klarer ikke å skrive ned alt jeg tenker på nå i farta, så lar det være med dette akkurat nå.

Til TS: Ikke meningen å kuppe tråden din. Synes faktisk dette var ganske relevant for å forstå bedre dette med konflikthåndtering, hvis du synes noe annet så si fra.

[AnonymBruker]

Det var ab fra ¤49 som svarte her altså.

[Gjest Sunna]

For at den som spør skal skjønne at du gjerne vil bli invitert flere ganger.

Svaret ditt er riktignok høflig, men det er ikke imøtekommende. Hvis du tilføyer "Men jeg vil gjerne bli med en annen gang" eller noe lignende, helst med et varmt smil, så har du sagt fra om at du er interessert i å bli kjent, men dessverre ikke kan i kveld.

Svaret ditt var høflig men kan I tillegg oppfattes som avvisende. Ingen liker å bli avvist. Jeg ville svart slik pga det andre sier her og fordi det er mange ganger hyggeligere å få et slikt svar enn et som kan virke litt kjølig. Tror ikke jeg hadde tatt initiativ til å invitere deg pyntet, men kunne sagt ja og gitt deg en sjanse til om du inviterte til noe.