Han er så lat og tiltaksløs!

[Gjest white lie]

Jeg kan være enig med deg i den forstand at mannen ikke bryr seg om seg selv, i den forstand at han ikke gidder å stelle seg, ha normal hygiene osv. Men han bryr seg ikke om henne, heller. Han er en dårlig samboer.

du kan ha rett.

men jeg klare ikke slå samen latt tiltak løs med å ikke bryr seg.

jeg har vert sånn selv og får meg har det kommet av en følelse av håpløshet. jeg kan gå mer inn i det men da er det umulig å ikke gå inn i et nyt tema så jeg lar være.

[Admeliora]

Joda, det kan være mulig. Men det som er så merkelig, er at diagnosen "depresjon" blir brukt i hytt og vær her på KG. Jeg har for eksempel to brødre som har vært deprimerte hele sitt liv etter slik som mange av dere på KG definerer det, slett ikke late og giddeløse. Jeg kjenner opptil flere menn som er unnasluntrere og ikke gjør det skapte grann på eget initiativ. Men hvis det er noe de har lyst til, ut med kompiser for eksempel, da er det ikke vanskelig å komme seg opp av sofaen.

Er det om å gjøre for deg å sette en diagnose, eller er du helt fremmed for tanken om at mange faktisk er late og tiltaksløse? Det er så mye mer behagelig at andre ordner opp.

Jeg er den første til å skrive under på at mange er late, men samtidig vet jeg også at det kan være mange grunner til denne latskapen. Nå har ikke jeg noen interesse av å stille noen diagnose, jeg er mer opptatt av å "forsvare" de som faktisk har en grunn til denne latskapen. (Jeg påstår ikke at det er tilfellet her) Tror det er mange samboere/ektefeller som går rundt og irriterer seg over partneren, og som ikke tenker over at det kan ligge en årsak bak latskapen. Noe som kan gjøres noe med dersom en hadde en annen innstilling. Og det trenger ikke nødvendigvis å være depresjon. Det er så lett å bare si at vedkommende er lat.

[AnonymBruker]

Jeg er den første til å skrive under på at mange er late, men samtidig vet jeg også at det kan være mange grunner til denne latskapen. Nå har ikke jeg noen interesse av å stille noen diagnose, jeg er mer opptatt av å "forsvare" de som faktisk har en grunn til denne latskapen. (Jeg påstår ikke at det er tilfellet her) Tror det er mange samboere/ektefeller som går rundt og irriterer seg over partneren, og som ikke tenker over at det kan ligge en årsak bak latskapen. Noe som kan gjøres noe med dersom en hadde en annen innstilling. Og det trenger ikke nødvendigvis å være depresjon. Det er så lett å bare si at vedkommende er lat.

okei?

og hva kan man gjøre med det mener du? bare se på?

Være tjener, motivator, alenemor og husjelp i eget hjem fordi mannen "bare er sånn"?

Da er det mer enn på tide å få skjerpet seg. Hvis TS har slitt med dette len nå og mannen er godt voksen (rundt 25 leste jeg tidligere) så er det jammen meg på tide å få fingern ut av rævva og gjøre noe med livet sitt. Han har tross alt en familie å ta vare på, han er ikke lenger et barn som har ei mor som plukker opp etter seg.

Dette er kun han som kan gjøre noe med. Og jeg forstår kjempegodt at hun reagerer.

Jeg tenker, når han er så inn i h*****e lat nå allerede så tidlig i livet/forholdet, hvordan ser fremtiden deres ut da, hvis hun må belage seg på masing og være mor for sine egen mann og samboer?

[ellen :)]

"Ta han med på 10 min joggetur og belønn han en dag i uken med noe kjekt". Når ble samboeren til TS en hund?

noe ganger kjønner jeg meg ikke på mannfolk, min klarer heller ikke å sitte i sofaen.

[Lutetium 71]

Kanskje du bør gi han en real vekker, si at nok er nok, at du trenger en vesentlig forbedring av oppførsel (og hygiene), også reiser du vekk med sønnen din/deres noen dager, og hvis han fortsatt ligger som et slakt på sofaen den dagen dere kommer tilbake så er det en tydelig indikasjon på hvordan fremtiden med han faktisk kommer til å bli, så kan du ta det derfra.

Da har du i det minste slått i bordet og gitt han en sjanse.

Ta seg sammen? Det høres mer ut som en depresjon. Trusler og ultimatumer er fint lite vits i.

Men å leve sammen med noen som faktisk har depresjon, er ikke lett det heller.

[Lutetium 71]

depresjon er jo mulig, har nevnt det for han før men da ler han bare og syns det er helt tåpelig at jeg tror det.

Han har endel tegn på depresjon. Jeg tipper han har det. Men ser ikke ut til å forstå det selv. Skal han bli bedre, er han nødt til å ta tak i livet sitt, uansett hva som ligger bak.

[Lutetium 71]

Joda, det kan være mulig. Men det som er så merkelig, er at diagnosen "depresjon" blir brukt i hytt og vær her på KG. Jeg har for eksempel to brødre som har vært deprimerte hele sitt liv etter slik som mange av dere på KG definerer det, slett ikke late og giddeløse. Jeg kjenner opptil flere menn som er unnasluntrere og ikke gjør det skapte grann på eget initiativ. Men hvis det er noe de har lyst til, ut med kompiser for eksempel, da er det ikke vanskelig å komme seg opp av sofaen.

Er det om å gjøre for deg å sette en diagnose, eller er du helt fremmed for tanken om at mange faktisk er late og tiltaksløse? Det er så mye mer behagelig at andre ordner opp.

Nettopp dette mangler i tilfellet ts snakker om.

[Admeliora]

okei?

og hva kan man gjøre med det mener du? bare se på?

Være tjener, motivator, alenemor og husjelp i eget hjem fordi mannen "bare er sånn"?

Da er det mer enn på tide å få skjerpet seg. Hvis TS har slitt med dette len nå og mannen er godt voksen (rundt 25 leste jeg tidligere) så er det jammen meg på tide å få fingern ut av rævva og gjøre noe med livet sitt. Han har tross alt en familie å ta vare på, han er ikke lenger et barn som har ei mor som plukker opp etter seg.

Dette er kun han som kan gjøre noe med. Og jeg forstår kjempegodt at hun reagerer.

Jeg tenker, når han er så inn i h*****e lat nå allerede så tidlig i livet/forholdet, hvordan ser fremtiden deres ut da, hvis hun må belage seg på masing og være mor for sine egen mann og samboer?

Mitt utsagn om at det er så lett å si at vedkommende er lat, var et motsvar på utsagnet om at det er så lett å si at vedkommende er deprimert.

Dersom det er slik at denne mannen faktisk er lat, så mener ikke jeg at TS skal sy puter under armene hans. Selv om det hjelper lite å gå rundt og irritere seg over ham. Det jeg mener er at det kan være mange årsaker til at et menneske ikke orker å gjøre det andre mener at vedkommende burde gjøre. Årsaken kan være både fysisk og psykisk sykdom. Og dersom dette er tilfellet, hjelper det lite med både mas og ultimatumer. Da trenger vedkommende forståelse og profesjonell hjelp. Men det virker som om mange bare legger skylden på latskap.

Endret 6. november 2011 av JegHarEnDrøm

[Andrelinoge]

Ufff ufff høres ikke greit ut.

Mulig han er ein smule deprimert. Lener heller mot at kanskje noen av drømmene hans er knust, og hverken vet eller kan gjenoppta sin kurs mot det.

Hans drømmer som liten var å bli proff fotballspiller, cowboy, astronaut, jagerpilot og slike ville ting.

Dine drømmer var annerledes, du ønsket deg ein prins charming, hus, unge.

I vaksen alder misser han sjansen på sine barndoms drømmer. Han ble ikke cowboy, jagerpilot, astronaut, proff fotballspiller. Men må tre inn i rollen som ansvarlig vaksen. Han modifiserer sine drømmer og ønsker. Og i hans tilfelle trur jeg kanskje noe går/gikk galt. Mange menn greier å være ansvarfulle vaksne og fortsatt holde på litt av drømmen sin på si.

Men du får dine drømmer oppfylt, antagligvis med utdanning i tillegg. Hus, unge og ein litt defekt prins charming.

Mulig han er deprimert, lat, tiltaksløs. Kan og være at han føler at livet har stoppet opp. Det blir ikke betre enn det er nu, og matt av heile greia. Somsagt han kvikner til når dere er ute og reiser, ute blandt andre folk kanskje. Da ligger problemet innanfor husets 4 vegger. For der trives han bare foran TV og data.

[Gjest Eurodice]

Men kjære vene da, mannen er 25 år! Livet er såvidt begynt.

[AnonymBruker]

Nettopp dette mangler i tilfellet ts snakker om.

det er nettop det det ikke gjør.

han er veldig kjapp opp av sofaen hvis det er snakk om å gjøre noe moro. altså nå gjelder ikke det å dra ut på tur sammen med familien sin, eller må gå eller gjøre noe fysisk anstrengende. for det er visst ikke så fristende.

Men ringer noen kompiser for å ha han med på FIFA-kveld, da er det jammen meg som å sette en rakett i rævva på han. Da dusjer han, ordner seg og kler på seg skikkelige klær (ikke bare den vanlige joggebuksa som har vært brukt hver dag i en mnd og ikke blitt vasket siden i sommer. disgusting).

Ufff ufff høres ikke greit ut.

Mulig han er ein smule deprimert. Lener heller mot at kanskje noen av drømmene hans er knust, og hverken vet eller kan gjenoppta sin kurs mot det.

Hans drømmer som liten var å bli proff fotballspiller, cowboy, astronaut, jagerpilot og slike ville ting.

Dine drømmer var annerledes, du ønsket deg ein prins charming, hus, unge.

I vaksen alder misser han sjansen på sine barndoms drømmer. Han ble ikke cowboy, jagerpilot, astronaut, proff fotballspiller. Men må tre inn i rollen som ansvarlig vaksen. Han modifiserer sine drømmer og ønsker. Og i hans tilfelle trur jeg kanskje noe går/gikk galt. Mange menn greier å være ansvarfulle vaksne og fortsatt holde på litt av drømmen sin på si.

Men du får dine drømmer oppfylt, antagligvis med utdanning i tillegg. Hus, unge og ein litt defekt prins charming.

Mulig han er deprimert, lat, tiltaksløs. Kan og være at han føler at livet har stoppet opp. Det blir ikke betre enn det er nu, og matt av heile greia. Somsagt han kvikner til når dere er ute og reiser, ute blandt andre folk kanskje. Da ligger problemet innanfor husets 4 vegger. For der trives han bare foran TV og data.

Drømmen min var å skaffe meg prince charming, men dette er ikke han jeg ble kjent med for 3 år siden. Og drømmen er ikke oppfylt. Er mye jeg ønsker meg, har ikke den utdanningen jeg drømte om heller. Så det er mye som ikke er på plass for meg. Men legger meg ikke ned i sofaen og råtner opp innvendig. Jeg lever livet. Og gjør livet mitt til et bra sted å være.

Men kjære vene da, mannen er 25 år! Livet er såvidt begynt.

Nemlig.

Og når han er slik nå, hvordan vil det da vært om 10 år, 20, 40 år?

Hvis jeg skal gå, så skal det gjøres nå, ikke når vi begge er pensjonister og har brukt livet mitt på å holde ut med en mann jeg egentlig ikke ønsker å være sammen med.

Hva kan man gjøre for å bli like "interessant" for han som vennene hans er, og spillene og tv-en?

Jeg føler meg jo nedprioritert, spesielt når vi også har et barn. Det er det som er verst.

Jeg skulle så gjerne ønske at han var en aktiv og glad far som finner på ting, og liker å gjøre noe ekstra for barna sine. Og ikke bare ligge i sofaen og råtne opp mend ungen leker på gulvet.

Jeg har aldri aldri aldri kommet hjem etter skolen/jobb og de har gjort noe. Han ligger alltid i sofaen mens ungen er på gulvet. Alltid.

Mating er også et mas. Jeg må alltid fortelle han at ungen må ha mat. Hvis jeg ikke sier noe så får han ikke mat. Fordi sambo ikke tenker på det.

Jeg er sliten. og lei meg.

TS

[Gjest Vena Cava]

[quote name=ellen ' timestamp='1320569491' post='9959742]

noe ganger kjønner jeg meg ikke på mannfolk, min klarer heller ikke å sitte i sofaen.

[AnonymBruker]

Samme.. Greit noen dager, mens andre dager det ikke like greit nei... Alt ettersom hva som er blitt gjort og gjenstår av husarbeid, og av hvem- faktisk. Den går igjen!

[Gjest Eurodice]

det er nettop det det ikke gjør.

han er veldig kjapp opp av sofaen hvis det er snakk om å gjøre noe moro. altså nå gjelder ikke det å dra ut på tur sammen med familien sin, eller må gå eller gjøre noe fysisk anstrengende. for det er visst ikke så fristende.

Men ringer noen kompiser for å ha han med på FIFA-kveld, da er det jammen meg som å sette en rakett i rævva på han. Da dusjer han, ordner seg og kler på seg skikkelige klær (ikke bare den vanlige joggebuksa som har vært brukt hver dag i en mnd og ikke blitt vasket siden i sommer. disgusting).

Drømmen min var å skaffe meg prince charming, men dette er ikke han jeg ble kjent med for 3 år siden. Og drømmen er ikke oppfylt. Er mye jeg ønsker meg, har ikke den utdanningen jeg drømte om heller. Så det er mye som ikke er på plass for meg. Men legger meg ikke ned i sofaen og råtner opp innvendig. Jeg lever livet. Og gjør livet mitt til et bra sted å være.

Nemlig.

Og når han er slik nå, hvordan vil det da vært om 10 år, 20, 40 år?

Hvis jeg skal gå, så skal det gjøres nå, ikke når vi begge er pensjonister og har brukt livet mitt på å holde ut med en mann jeg egentlig ikke ønsker å være sammen med.

Hva kan man gjøre for å bli like "interessant" for han som vennene hans er, og spillene og tv-en?

Jeg føler meg jo nedprioritert, spesielt når vi også har et barn. Det er det som er verst.

Jeg skulle så gjerne ønske at han var en aktiv og glad far som finner på ting, og liker å gjøre noe ekstra for barna sine. Og ikke bare ligge i sofaen og råtne opp mend ungen leker på gulvet.

Jeg har aldri aldri aldri kommet hjem etter skolen/jobb og de har gjort noe. Han ligger alltid i sofaen mens ungen er på gulvet. Alltid.

Mating er også et mas. Jeg må alltid fortelle han at ungen må ha mat. Hvis jeg ikke sier noe så får han ikke mat. Fordi sambo ikke tenker på det.

Jeg er sliten. og lei meg.

TS

Jeg har svart deg før, men kan gjerne gjenta det. Jeg forstår godt at du er nedtrykt og lei deg. At han ikke gir barnet mat, eller ikke tar seg av ham, er graverende, synes jeg, omsorgssvikt.

Mannen er umoden, ikke klar for å være i et forhold. Det er ikke din oppgave å "jevne" veien for ham. Bor dere i din eller hans leilighet? Hvis den er din, kan du få en låsesmed til å bytte dørlås, eller hvis du kjenner noen som er hendige med slikt. Så pakker du tingene hans i plastsekker, setter disse utenfor døren, tar med deg barnet og drar. Det er ikke skummelt å reise til et krisesenter og være der noen dager. Hvis det er hans leilighet, kan du få noen til å hjelpe deg med å pakke dine og barnets saker. Du kjenner vel noen? Så drar du bare uten å legge igjen beskjed, og ikke svare på telefonen hvis han ringer eller sender sms.

Mannen trenger en kraftig vekker. Altfor mange unge jenter håper og håper og finner seg altfor mye.

Lykke til!

[Lutetium 71]

<<å gå ut med kompiser>>

Nettopp dette mangler i tilfellet ts snakker om.

det er nettop det det ikke gjør.

han er veldig kjapp opp av sofaen hvis det er snakk om å gjøre noe moro. altså nå gjelder ikke det å dra ut på tur sammen med familien sin, eller må gå eller gjøre noe fysisk anstrengende. for det er visst ikke så fristende.

Men ringer noen kompiser for å ha han med på FIFA-kveld, da er det jammen meg som å sette en rakett i rævva på han. Da dusjer han, ordner seg og kler på seg skikkelige klær (ikke bare den vanlige joggebuksa som har vært brukt hver dag i en mnd og ikke blitt vasket siden i sommer. disgusting).

Ok. Jeg baserte jo "analysen" på det du selv kom med av info. I første innlegg skrev du: "-Han er fryktelig skjelden sammen med venner. Sitter bare hjemme og gror fast i sofaen. Jeg er oftere ute og finner på ting med venner enn han er" Det hørtes jo unektelig ut som at han bare buret seg inne?

Med denne nye infoen tror jeg mindre på depresjonsgrunner ihvertfall.

[AnonymBruker]

Jeg har svart deg før, men kan gjerne gjenta det. Jeg forstår godt at du er nedtrykt og lei deg. At han ikke gir barnet mat, eller ikke tar seg av ham, er graverende, synes jeg, omsorgssvikt.

Mannen er umoden, ikke klar for å være i et forhold. Det er ikke din oppgave å "jevne" veien for ham. Bor dere i din eller hans leilighet? Hvis den er din, kan du få en låsesmed til å bytte dørlås, eller hvis du kjenner noen som er hendige med slikt. Så pakker du tingene hans i plastsekker, setter disse utenfor døren, tar med deg barnet og drar. Det er ikke skummelt å reise til et krisesenter og være der noen dager. Hvis det er hans leilighet, kan du få noen til å hjelpe deg med å pakke dine og barnets saker. Du kjenner vel noen? Så drar du bare uten å legge igjen beskjed, og ikke svare på telefonen hvis han ringer eller sender sms.

Mannen trenger en kraftig vekker. Altfor mange unge jenter håper og håper og finner seg altfor mye.

Lykke til!

Det er kanskje det eneste som hjelper. Har prøvd å snakke med han flere ganger, og det fungerer en stund. Men det tar ikke lang tid før vi er tilbake på samme gamle spor igjen.

Men nå skal det sies at han har skjerpet seg mye siden begynnelsen da vi bodde sammen. Så det skal han få kred for.

Men alikevel så er det ikke bra nok.

Jeg har ikke lyst til å være dama hans som er misfornøyd med alt, selv om han prøver.

alikevel, jeg ser nåe jeg har fått skrevet ned tingene, hvor alvorligdet egentlig er. Har ikke fått sett på det i samme perspektiv og jeg ser at dette er virkelig ille!

<<å gå ut med kompiser>>

Ok. Jeg baserte jo "analysen" på det du selv kom med av info. I første innlegg skrev du: "-Han er fryktelig skjelden sammen med venner. Sitter bare hjemme og gror fast i sofaen. Jeg er oftere ute og finner på ting med venner enn han er" Det hørtes jo unektelig ut som at han bare buret seg inne?

Med denne nye infoen tror jeg mindre på depresjonsgrunner ihvertfall.

Nei han er ikke ofte sammen med dem , men når de først ringer så er han kjapp som fanden sjøl opp av sofaen, og nesten løper ut døra. Så jeg tror ikke det er depresjon. Han sier ihvertfall at det ikke er det.

Det jeg tror er at han rett og slett har blitt vant med for mye oppvartning av mora si i oppveksten. Han har i tillegg en far som er akkurat lik. Som kun sitter i sofaen sin og knipser med fjernkontrolen, gidder ikke gjøre mer enn han MÅ. Mens kjerringa gjør alt i huset med mindre han får streng beskejd om noe annet.

Jeg vil IKKE at min mann skal bli som dette.

Men det er tydeligvis arvelig. Og vet ikke om det i det hele tatt er mulig å omvende ham?

-TS