Panikk angsten gjør meg sliten

[Gjest panikk_angst89]

Heisann! dette er da min 2 uke der jeg er sterkt plaget av panikk angst. Jeg fikk diagnosen for 3 år siden men jeg har aldri hatt et stort anfall siden da, og jobbet meg fremover for og takle det. Men plustelig poff på jobb helt ut av det blå kommer angsten tilbake, og denne gangen klarte jeg ikke kontrollere den! det resulterte i 2 ukers sykemelding med stesolid som medisin.

Jeg har panikk for panikken for og miste kontrollen, for og bli gal rett og slett.

Det er så ille at jeg ikke får i meg mat lenger, det "blokkeres" i halsen min av alle disse tankene og symptomene, jeg klarer av og til ikke og få i meg vann heller, er livredd for noe jeg ikke vet hva er.

Angsten har tatt over meg igjen, og jeg klarer ikke og fungere i hverdagen. Jeg må begynne i jobb igjen neste uke som da vil innebære mye stress med kunder, kasse og jeg har ingen muligheter og rømme fra situasjonen.

noen ganger så slutter jeg bare og "puste" jeg tror hele tiden det er noe galt med pusten min men så er det bare hodet som blokkererer..det er tankene mine, jeg sliter i tilegg med migrene og det kan lett utløses om jeg ikke får i meg nok mat/drikke eller anspenthet i nakken.

Det og gå med uvirkelighets følelse så og si hele tiden er helt forjævlig, hva skal jeg gjøre i en slik situasjon? det er helt håpløst og gå til phsykolog for ventetiden er laaaaang og jeg må ut i jobb neste uke..jeg har fått resept på stesolid som jeg kan ta på jobb hvis det blir behov..men jeg vil lære meg noen teknikkker! jeg får bare ikke til og komme meg ut av denne onde sirkelen, og jeg gråter 3 ganger om dagen av frustrasjon for at jeg ikke får til noe lenger..hva skal jeg gjøre? flere i samme situasjon som kan dele erfaringer?

blir så glad om noen kan hjelpe meg

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at du har det fælt nå. Har hatt panikkanfall et par ganger selv, men det forsvant heldigvis. Men man vet jo aldri om det kommer tilbake igjen, men hos meg tror jeg det skyldtes stress.

Det viktigste å huske på er at angst er ikke farlig. Selv om du tror du kommer til å dø, bli gal eller slutte å puste, så gjør du ikke det. Panikkangst er en ond sirkel der man først blir oppmerksom på et eller annet med kroppen, så begynner man å bli redd og så løper det sympatiske nervesystemet løpsk, og man blir reddere. Det sympatiske nervesystemet er det som øker pulsen og pusten, gjør at vi kaldsvetter og skjelver og som gjør oss i stand til å klare en såkalt "fight or flight"-situasjon.

Jeg har tro på kognitiv terapi for panikkangst, men det enkleste da er jo å gå til behandling hos en psykolog eller psykiater for å lære teknikkene, og lære mer om hva som skjer i kroppen når man får angst. Da har du teknikker du kan bruke for å roe kroppen når angsten kommer, og teknikker for å unngå at det kommer i det hele tatt.

Har ikke noe mer konkret enn dette dessverre, bortsett fra et råd hvis du sliter med hyperventilering når anfallet kommer: Prøv å fokusere på å puste inn gjennom nesen mens du teller sakte til 3 og ut gjennom munnen mens du teller til 4.

Og - for å gjenta meg selv: Husk at angsten er ikke farlig.

[AnonymBruker]

Jeg hadde relativt ofte i en periode over 1-2 år, avogtil flere ganger om dagen.

Hadde også generell angst/nervøsitet - og ja, jeg ble veldig sliten av det.

Jeg benyttet terapi og denne boken her - og for meg hjalp det mye:

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety-Commitment/dp/1572244992/ref=sr_1_3?ie=UTF8&qid=1320365513&sr=8-3

Fortsatt får jeg noen av tankene, men klarer kvitte meg med dem før det går over i fysisk ubehag.

Jeg tror nok jeg kommer til å oppleve dårligere perioder igjen, men jeg føler etter å ha gått gjennom samtale og spesielt den boken at jeg har verktøy jeg kan bruke, og at jeg vet det blir bedre.

Kjente meg veldig igjen i beskrivelsen i den boken om at man unngår flere og flere ting, så man tilslutt føler ens livsopplevelser er på størrelse med et frimerke. Det føltes veldig slitsomt, men aller mest trist i lengden.

I starten var det jo en lettelse å slippe unna fryktede situasjoner - men etterhvert skjønte jeg hvor mye jeg gikk glipp av, og ble bare lei meg(vennskapsrelasjoner, sosiale ting, reiser etc).

Mitt beste verktøy ble faktisk å gjøre det jeg hadde minst lyst til; nemlig gå på jobb.

Jobben var det eneste osm gjorde at jeg følte meg litt fungerende, og jeg MÅTTE tvinge meg ut av døren hver dag.

Og hver dag hadde jeg lyst å flykte hjem igjen, hver eneste meter jeg gikk.

Det var slitsomt, men veldig nødvendig for meg.

I tillegg la jeg inn faste treningstidspunkt - for å ikke bli deprimert(trening hjelper), og for å tvinge meg selv til å være i dagligdagse situasjoner.

[rastløs_89]

Huff da, leit å høre at du sliter med så alvorlig angst.

Selv har jeg aldri blitt diagnostisert med annet enn periodevis insomnia, men disse søvnvanskene skyldes redsel. Jeg sliter mest med angst når jeg skal legge meg (er redd for å sovne, av grunner jeg ikke kan forklare), men har også opplevd gjentatte ganger å få panikkanfall midt på lyse dagen.

Er det slik at du vet spesifikt hva angsten skyldes? Hos meg har det seg vertfall slik at jeg har den indre frykten liggende latent hele tiden, også når det da går litt nedover i livet mitt en periode, så bryter panikken ut for fullt og jeg går rundt som en zombie og lever kun inne i mitt eget hode. Blir ikke nødvendigvis redd for folk i disse periodene, men blir veldig asosial, siden jeg ikke greier å vie oppmerksomheten til annet enn egne bekymringer.

Hvis bare den minste lille ting går galt, så føler jeg at det er slutten på livet, og at jeg likesågodt bare kan gi opp først som sist. I tillegg til det grunnleggende problemet som har forårsaket angst-perioden, så blir jeg også "klar over" dusinvis av andre ting som ikke er slik de burde ha vært, ting jeg har gjort feil eller kunne ha gjort bedre, ting jeg ikke burde ha gjort og sagt, osv, osv...Til slutt sitter jeg bare igjen og føler meg som verdens største taper. Gråter mye, og repeterer for meg selv igjen og igjen hvor elendig jeg er og hvor mye jeg hater meg selv. Slik kan det pågå på ubestemt tid...det er kun jeg selv som kan redde meg ut av det.

Og det har jeg greid mer eller mindre gjennom livet. Hvordan? Vel, jeg har aldri tatt medisiner mot selve angsten (dog jeg gikk fast på sterke sovepiller i flere år). Har heller aldri gått fast til noen psykolog som har kunnet dratt meg ut av det negative tankemønsteret. Det som har hjulpet meg er fysisk aktivitet. Rett og slett. Det er helt grusomt å dra seg på treningssenteret, spenne på seg skiene, legge ut på joggetur, sykkeltur, eller hva enn det måtte være, når angsten herjer som verst. Men etter treningsøkta er over, så føler jeg meg iallefall mye bedre.

Trening er ingen vidunderkur mot psykiske problemer, men det er den medisinen med flest positive bivirkninger som finnes!

Vil ikke gi deg veldig spesifikke råd, men så fremt du ikke er totalvrak dagen du skal starte i ny jobb - møt opp! Det kommer til å være grusomt til å begynne med, men å sitte hjemme og ikke gjøre noe vil ikke gjøre noe bedre! Gi den jobben en sjanse. Og herjer angsten fortsatt verre enn verst om en uke, mann deg opp til å spørre om det er mulig å starte noen dager senere.

Du har min medfølelse!

Lykke til

[Gjest panikk_angst]

Tusen takk for mange gode råd og svar!

jeg har bestemt meg for og jobbe igjen, men denne panikken for og svelge mat/Drikke, den er absolutt verst..og jeg har en veldig stressende jobb som krever at jeg får spist mat på matpausen min. Jeg er så redd for og ikke få i meg nok mat og dermed besvime på gulvet forran kundene

Jeg er et matvrak og dette sliter veldig på meg phsykisk, spesielt ille når du ikke får drukket vann heller!

noen som kan noen gode avslapnings øvelser? jeg lærte noen hos phsyokolog for leeenge siden så jeg husker ingen=( har så lyst at dette skal gå over fort!

jeg har vondt i hodet vær dag grunnet dette, er nok fordi jeg puster feil.

takk for svar!

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler at du fra den praktiske siden lager mat som inneholder mest mulig sunne kalorier.

Type banan, avocado, nøtter, havregryn, grovt brød, makrell i tomat(hvis du orker det), fullkornsris etc gjennom hele dagen.

Om du bare får i deg en halv tallerken er det bedre at det var 300 kalorier fulle av næring til hjernen enn 300 kcal som ikke gir noe særlig.

Du kan også ta med deg kaloririke måltidstillegg som du får kjøpt på apoteket som skal drikkes - og drikke litt og litt av gangen.

Du må se på dette som din viktigste oppgave akkurat nå.

Jeg mener du må få tilrettelegging på jobb en periode pga angsten.

Du må snakke med legen din, og dere må sammen få en avtale med arbeidsgiver at du i en periode kan eksempelvis få ta mindre matpauser gjennom dagen - istedetfor en lang. Dette er viktig for at du skal få næring.

Om legen din ikke viser forståelse for dette må du bytte fastlege - men snakk med h*n om det først og forklar at du ikke får i deg mat pga dette.

Jeg er ikke lege, men jeg tror kanskje det er litt for tidlig for deg å gå tilbake til jobb akkurat nå¨. Jeg tror det ville vært lurt for deg å jobbe i rolige omgivelser med matinntak først - få en viss mestringsfølelse på det, slik at når du er tilbake i jobb så klarer du iallefall å få i deg et minimum.

Avslapning bør du gjøre flere ganger om dagen, via eksempelvis meditasjonsøvelser du får kjøpt på CD. Og av alle banale ting pleide jeg å ta en sånn "hode massasje ting" som ble vist av hun på NRK Puls som slet i flere år med utmattelse grunnet kreft. Den heter noe så teit som Orgasmatron og fåes kjøpt på Teknikmagasinet, Claes Ohlson og slikt.

Men den er helt vilt avslappende, og kan tas med overalt.

[AnonymBruker]

Og husk forresten å puste ned i magen, ikke oppi skuldrene.