Hvordan finne fotfeste igjen?

[AnonymBruker]

For noen måneder siden gikk jeg på en liten smell. Jeg følte at livet mitt ble snudd på hodet, og at ting ble uoverkommelig. Jeg har nå fått snakket ut om saken, både med profesjonelle, familie og andre rundt meg. Jeg ser at situasjonen absolutt ikke er så mørk som jeg følte, og at ting kan få en ganske bra utgang.

Men på disse månedene har jeg latt ting forfalle, både meg selv, huset, og relasjoner til andre. Jeg sluttet å spise sunt og trene, jeg tok på meg de klærne som lå øverst i skapet, uten å tenke på hva som passet sammen. Husarbeid ble ikke gjort, og jeg svarte ikke telefonen når noen ringte. Bortsett fra turer til butikken og jobben, har jeg ikke vært noe særlig ute av huset. Nå er det alt dette som føles uoverkommelig. Når huset er så rotete orker jeg ikke å gjøre noen ting. Soverommet er en eneste stor kleshaug med rene og skitne klær blandet sammen på gulvet, foran et tomt klesskap. Jeg går inn for å rydde, blir demotivert og går og setter meg foran TVen med en pose potetgull. Kjøkkenet er fullt av skitten oppvask, så jeg klarer ikke å få laget noe sunt, og ender opp med ferdigmat enda en gang.

Jeg vet at hva jeg føler er ingenting i forhold til noen, men jeg søker altså råd om hvor å begynne. Hvordan slutter jeg å synes så forbaska synd på meg selv og får orden på livet igjen? Hva er første skritt tilbake til et normalt liv?

[absinthia]

Hva med å ta tiden til hjelp, men bestemme deg for at i dag, skal jeg legge sammen 10 klesplagg og vaske 5 tallerkener - det bklir ikke så rent at du vil bli motivert av den raske forandringen, men det er et overkommelig mål. Sett gjerne på lydbok, musikk som du liker eller hør på radio. Da jeg en gang var i en lignende situasjon, hjalp det ofte å lure meg selv med at jeg bare skulle gjøre litt mens kaffetrakteren traktet kaffen min ferdig, - det var utrolig hvor mye jeg kunne få gjort på 10 minutter og noen ganger ble jeg rett og slett så inspirert at jeg fortsatte til jeg var helt ferdig med det jeg var begynt på.

Man blir litt mer opplagt om man passer på å spise litt sunnere, du trenger ikke å lage revolusjon på matfronten din, men spe på med rå frukt og grønnsaker. Det er jo ikke akkurat sånn at det er veldig lett å ta seg selv i nakken og bedringen vil skje gradvis og ved hjelp av bittesmå mål.

Mht. å bry seg mer om utseendet kan du jo gjøre det til en vane å ikke forlate huset uten mascara, noe som også er et juksetriks for å lære seg til å være mer forfengelig og bry seg litt mer. - Det tar kort tid og er overkommelig.

Jeg synes at det er et godt tegn at du har klart å gå på jobb!

Lykke til videre.

[AnonymBruker]

Du sier du har snakket med familie og andre om det som skjedde, altså er de inneforstått med situasjonen som har ledet til dette. Er det noen av dem du kan be om hjelp til å komme igang? Har du en "sterk" og litt streng person som kan komme hjem til deg og si at NÅ skal vi gjøre noe med dette, og vi gir oss ikke før det er helt i orden her? Så kan dere for eksempel ha en belønning i vente når det er ferdig - som at dere skal gå på kino eller noe annet lett og lystbetont. Kjenner en dame som hadde det slik som du beskriver, bare antakeligvis mye verre (her var det snakk om at du ikke kunne se gulvet et eneste sted i huset), og til slutt sa min mor at nå skulle de ordne det, uansett hva. De satt i gang og fikk ordnet opp alt. Det tok jo så klart litt tid, men etter at det først var gjort har hun aldri sklidd tilbake igjen.