bør jeg gå til lege?

[2hjerter]

Hei,må bare få luftet dette til noen.

Jeg tror jeg sliter med en depresjon..

Symptomene er trist,føler meg sjelden glad,ikke lyst til noen ting,ikke være sosial,er bare hjemmemed familien,alt er ett ork(gå på jobb,i butikken,planlegge),indre uro,klarer ikke slappe av i kroppen,lyst å grine,humørsvingninger,konstant stressa,brenning i skuldrene/nakke,tomhetsfølelse,noen ganger plutselig svimmelhet når jeg er stressa.

jeg har før hatt fødselsdepresjon.

Jeg har 2 vakre barn,samboer og 100% jobb.

Jeg fungerer pga barna mine,men nå føler jeg kroppen snart sier stopp.

Hvor lenge kan jeg gå før jeg oppsøker lege?

føler jeg må ha en liten pause nå og prøve å roe ned litt før dette går på helsa enda mer løs.

Erfaringer og tips?? rådvill

[2shy]

Du bør absolutt gå til lege for å få sykemelding og få tid til deg selv. Jeg oppfordrer deg til å finne ut av årsaken til hvorfor du føler deg nedstemt fremfor noe annet. Oppsøk noen å prate med.

[2hjerter]

vil tro det er fordi jeg er så sliten,med full jobb,ansvar for alt av husarbeid,barna,en eks(barnefar til barn nr 1),dattern min som er i en følsom alder og prøveråstraffe meg litt for at mamma og pappa ikke bor sammen.

Jeg har konstant dårlig samvittighet,føler jeg ikke strekker til med noe,føler at inegneting jeg gjør er bra nok.

Jeg har til nå vært på jobb hver dag,og jeg føler det er ett stort nederlag å måtte sykmelde meg,for da blir det så mye ansvar forde andre på jobb.

Har store problemer med å sette meg selv først

[2shy]

vil tro det er fordi jeg er så sliten,med full jobb,ansvar for alt av husarbeid,barna,en eks(barnefar til barn nr 1),dattern min som er i en følsom alder og prøveråstraffe meg litt for at mamma og pappa ikke bor sammen.

Jeg har konstant dårlig samvittighet,føler jeg ikke strekker til med noe,føler at inegneting jeg gjør er bra nok.

Jeg har til nå vært på jobb hver dag,og jeg føler det er ett stort nederlag å måtte sykmelde meg,for da blir det så mye ansvar forde andre på jobb.

Har store problemer med å sette meg selv først

Det er når du aldri setter deg selv først at det etterhvert raser sammen for deg. Du må ta vare på deg selv, tørre å si NEI, og slutte å bekymre deg for alle andre til enhver tid. Det er nederlag for de fleste å måtte sykemelde seg, men jeg skal love deg at det er langt bedre å sykemelde seg en liten tid enn å møte veggen. Det er umulig å ta seg av andre i det lange løp, når man ikke tar vare på seg selv.

Det som kanskje er lurt for deg er å oppsøke noen å prate med? Jeg vet at det er gode resultater med f.eks EFT behandlinger mot det du går igjennom.

Det er umulig å gjøre alle til lags

[Gjest Occappylarf]

Ja, sannsynligvis sa det er

[2hjerter]

Ja jeg burde vel det,men kjenner meg såpass godt at det utsettes og utsettes,men vil IKKE gå så langt at deet blir umulig å ståopp om morgnen,å ikke fungere i hverdageni det hele tatt for det må man jo når man har barn.Eldste er 8 år og minste er 2 år og det er ett nederlag og føles flaut å slite med "tidsklemma".

Noen av dere som har ventet for lenge og gått på en skikkelig smell?når visste dere det hadde gåttfor langt? hvordan fungerte dere da?

[2shy]

Ja jeg burde vel det,men kjenner meg såpass godt at det utsettes og utsettes,men vil IKKE gå så langt at deet blir umulig å ståopp om morgnen,å ikke fungere i hverdageni det hele tatt for det må man jo når man har barn.Eldste er 8 år og minste er 2 år og det er ett nederlag og føles flaut å slite med "tidsklemma".

Noen av dere som har ventet for lenge og gått på en skikkelig smell?når visste dere det hadde gåttfor langt? hvordan fungerte dere da?

Hvorfor føles det flaut å slite med tidsklemma? Jeg kjenner ikke noen foreldre som ikke sliter med det samme, alle som har barn ønsker at døgnet skal ha fler timer, og at man har minst 1 ekstra gir å gå på. Ei venninne (uten barn vel og merke) presset seg så hardt at hu kollapset en dag, lå bare og grein i dagesvis. Hu lyttet ikke til kroppens signaler og endte med å bli liggende i mange mnd før hun sakte men sikkert hentet seg inn igjen. I dag, flere år senere, orker hun kun jobb og ikke noe mer før helgen kommer.

Ta symptomene dine alvorlig, og slutt å strebe etter å være en perfekt mor, ansatt, venn, osv. There´s no such thing! Jeg har selv vokst opp med en mor med angst. Nå har ikke du angst, men du er på god vei til å komme i en situasjon hvor du ikke orker noe lenger. Mamma ble etterhvert ufør, og hu satt bare der. Jeg skal love deg at det satte svært negativt preg på oppveksten min. Det er langt bedre for barna dine at du roer ned og skifter fokus, både nå, og i det lange løp. Jeg råder deg veldig til å kontakte en eller annen form for terapeut som kan hjelpe deg å bryte ut av mønsteret. en lege vil trolig gi deg medisiner.

[2hjerter]

takk for fint svar. Jo jeg er også til tider plaget ed angst,som kkommer og går,akkuart det har jeg følt jeg har hatt kontroll over.

Jeg har gått på antidepp.medisiner i noen år,men klarte å slutte med de ett par mnd etter minsten ble født,og jeg vil ikke ned i den gropa igjen.

Dette føler jeg ikke går utover barne mine i hverdagen,men som du sier kan det være de merker de føler det og det er jo ikke bra for barn,det har jo du erfaring med.

Ingen god følelse det her og jeg har store problemer med å snakke om det og holder det inni meg selvom jeg vet det gjør alt mye verre for meg selv

[2shy]

takk for fint svar. Jo jeg er også til tider plaget ed angst,som kkommer og går,akkuart det har jeg følt jeg har hatt kontroll over.

Jeg har gått på antidepp.medisiner i noen år,men klarte å slutte med de ett par mnd etter minsten ble født,og jeg vil ikke ned i den gropa igjen.

Dette føler jeg ikke går utover barne mine i hverdagen,men som du sier kan det være de merker de føler det og det er jo ikke bra for barn,det har jo du erfaring med.

Ingen god følelse det her og jeg har store problemer med å snakke om det og holder det inni meg selvom jeg vet det gjør alt mye verre for meg selv

Barn plukker opp absolutt alt, og de lærer av sine foreldre. Stress er det farligste som finnes, samtidig er det så utrolig bortkastet bruk av energi. Det samme med dårlig samvittighet. Jeg lærte meg en viktig ting; andre mennesker er ikke avhengige av meg (bortsett fra barn). Nå tenker jeg på venner, kolleger osv. De er ikke avhengig av meg for å ha det bra. Hvis jeg ikke er på jobb en uke, så vil de få mer å gjøre, kanskje de til og med må jobbe overtid en dag. Men uansett så vil de klare det.

Huset, klesvask, det er menneskelig å la det fare en gang i blant. Nå er jo til og med den eldste i en alder hvor det er greit å få litt lett hjelp. Hvorfor streber vi så fælt etter å være "perfekte"? Vi streber etter det umulige, og uansett hvor flinke vi er og klarer oppgavene våre, så skal vi bare fortsette og fortsette. Til hvilken pris?

Det er enorm styrke i det å tørre å vise seg feilbar og svak. Vi har alltid valg uansett situasjon vi befinner oss i, måtte det være i tankene, følelsene, eller i handlinger og prioriteringer. Hva er det som er viktig for deg, hvordan ønsker du å ha det?

[2hjerter]

Jeg ønsker å være glad,at jeg kan vise glede overfor barna mine,ekte glede.

Å ikke se alt som stress,at jeg kan gjøre aktiviteter med barna og samboer uten at jeg blir helt nede pga det innebærer stress for meg,at jeg kan nyte det.

At jeg ikke trenger å våkne på morgnen å kjenne stresset krype oppover kroppen min.

At jeg kan klare å sitte i sofan en kveld å bare slappe av.

At jeg kan klare å gi ansvar til andre og ikke bare til meg selv.

At jeg ikke støtt er på gråten.

At jeg kan slippe å slite med å putte på ett smil uten å mene det.

At jeg innimellom kan være stolt av meg selv.

Å føle jeg har litt energi og har LYST til å finne på ting.

Å slutte å føle jeg bare maser og kjefter fordi jeg er stressa og sliten.

Lang liste ble det......

[2shy]

Jeg ønsker å være glad,at jeg kan vise glede overfor barna mine,ekte glede.

Å ikke se alt som stress,at jeg kan gjøre aktiviteter med barna og samboer uten at jeg blir helt nede pga det innebærer stress for meg,at jeg kan nyte det.

At jeg ikke trenger å våkne på morgnen å kjenne stresset krype oppover kroppen min.

At jeg kan klare å sitte i sofan en kveld å bare slappe av.

At jeg kan klare å gi ansvar til andre og ikke bare til meg selv.

At jeg ikke støtt er på gråten.

At jeg kan slippe å slite med å putte på ett smil uten å mene det.

At jeg innimellom kan være stolt av meg selv.

Å føle jeg har litt energi og har LYST til å finne på ting.

Å slutte å føle jeg bare maser og kjefter fordi jeg er stressa og sliten.

Lang liste ble det......

Flott! Nå har du stadfestet hvordan du ønsker å ha det, og nå må du finne ut hvordan du skal komme dit. Ikke gap over hele lista med en gang, men kanskje begynne med èn ting? Jeg ville valgt at du skal være stolt av deg selv.

Skriv ned ting du har gjort i livet (spiller ingen rolle når) som du er stolt av. Spiller ingen rolle hvor lite eller stort, men noe som gjør at DU føler deg stolt. Det kan både være i form av handlinger eller kvaliteter du har. Du trenger ikke dele lista på KG hvis du ikke vil, men lag en liste for deg selv.

[2hjerter]

det skal jeg prøve på.

men tror du jeg bør ta en pause fra jobb for å bruke litt tid for meg selv,eller er dette no som sklir over av seg selv?.....

[2shy]

det skal jeg prøve på.

men tror du jeg bør ta en pause fra jobb for å bruke litt tid for meg selv,eller er dette no som sklir over av seg selv?.....

Ja du bør absolutt ta en pause fra jobb og bruke den tiden på å jobbe med deg selv i stedet. Du bør prøve å finne ut hva det er i deg som gjør at du ikke klarer å slappe av, og hvorfor alt må være "perfekt". Tør å kjenne litt etter i deg selv. Jeg tror du vil ha god nytte av å snakke med f.eks en coach for å få hjelp til å se på ting annerledes.