Til mødre

[AnonymBruker]

TS her. Var kanskje feil formulering av spørsmålet.

Jeg er jente (25 år), og mamma og jeg har et utrolig godt forhold. Sender meldinger hver dag, snakker sammen flere ganger i uken. Jeg kommer hjem på helgebesøk, vi har samme humor, vi er veldig like, og stotrives sammen.

Min bror er et par år yngre. Han sender veldig sjeldent meldinger hjem (mamma må sende først, med et spørsmål). Han ringer hvis han lurer på noe, kommer kun hjem i ferier, når han er hjemme så tilbringer han mer tid med venner enn mamma og pappa osv.

Jeg vet jo at mamma elsker oss begge, men kanskje på ulike vis?

[Gjest Nuppa_]

Kanskje han rett og slett ikke føler seg så knyttet til foreldrene sine som du gjør. Ikke alle har like stor interesse og tid til å bruke så mye energi på foreldrene sine når de blir voksne.

[Gjest Jytte]

TS her. Var kanskje feil formulering av spørsmålet.

Jeg er jente (25 år), og mamma og jeg har et utrolig godt forhold. Sender meldinger hver dag, snakker sammen flere ganger i uken. Jeg kommer hjem på helgebesøk, vi har samme humor, vi er veldig like, og stotrives sammen.

Min bror er et par år yngre. Han sender veldig sjeldent meldinger hjem (mamma må sende først, med et spørsmål). Han ringer hvis han lurer på noe, kommer kun hjem i ferier, når han er hjemme så tilbringer han mer tid med venner enn mamma og pappa osv.

Jeg vet jo at mamma elsker oss begge, men kanskje på ulike vis?

Det har da ingenting med sønn eller datter å gjøre, det har med hvordan barna er. Jeg har to veldig ulike sønner, men jeg elsker begge like mye for det. Man er ikke mer glad i den ene fordi om han eller hun ringer og sender meldinger flere ganger hver dag.

[Serenity_]

Hvis du føler det så tror jeg det er noe du har latt skje selv, for det er ingenting som taler for at de fleste mødre skal føle seg mer knyttet til døtre enn sønner. Hva med oss som bare har gutter da? Mener du at vi ikke føler oss "nær" guttene våre?

Det ene ekskluderer ikke det andre, mener når jeg. Man føler seg nok nær alle sine barn uansett kjønn. Men det barnet man deler kjønn med får man kanskje en naturlig ekstra nærhet til - siden man deler noe som feks. menn ikke har first hand kjennskap til. Likeens med sønner og fedre, kanskje naturlig de er nærere på enkelte plan enn mor og sønn er. Tenker da spesielt på kropp, utvikling og følelser.

Menn og kvinner er jo rett og slett skrudd sammen ulikt. Uansett hvor mye Lysbakken skulle ønske vi alle var androgyne.

Betyr ikke at man elsker et av barne mer enn et annet, eller at man ikke er nær sønnen fordi man har en ekstra nærhet til datter.

[Furstina]

TS her. Var kanskje feil formulering av spørsmålet.

Jeg er jente (25 år), og mamma og jeg har et utrolig godt forhold. Sender meldinger hver dag, snakker sammen flere ganger i uken. Jeg kommer hjem på helgebesøk, vi har samme humor, vi er veldig like, og stotrives sammen.

Min bror er et par år yngre. Han sender veldig sjeldent meldinger hjem (mamma må sende først, med et spørsmål). Han ringer hvis han lurer på noe, kommer kun hjem i ferier, når han er hjemme så tilbringer han mer tid med venner enn mamma og pappa osv.

Jeg vet jo at mamma elsker oss begge, men kanskje på ulike vis?

Det är väl verkligen ett utslag av personligheter (får jag hoppas).

Min mamma bor bara 10 minuters bilväg bort men av olika anledningar träffar jag henne väldigt sällan. Vi pratar inte heller så där väldigt ofta och absolut inte om känslor, ekonomi, framtid eller något annat än ren planering.

Min pappa å andra sidan bor 45 mil från oss. Vi pratar kanske inte så ofta men mer "ärligt" och har en bättre kontakt.

[postkassen]

Jeg har en mor som behandler meg som en søppelsekk !

Jeg er eldst og kvinne, jeg har 2 brødrer og 2 andre søstrer. Det er kun jeg som blir behandlet som dritten til en kamel!

[Gjest Purple Haze]

TS her. Var kanskje feil formulering av spørsmålet.

Jeg er jente (25 år), og mamma og jeg har et utrolig godt forhold. Sender meldinger hver dag, snakker sammen flere ganger i uken. Jeg kommer hjem på helgebesøk, vi har samme humor, vi er veldig like, og stotrives sammen.

Min bror er et par år yngre. Han sender veldig sjeldent meldinger hjem (mamma må sende først, med et spørsmål). Han ringer hvis han lurer på noe, kommer kun hjem i ferier, når han er hjemme så tilbringer han mer tid med venner enn mamma og pappa osv.

Jeg vet jo at mamma elsker oss begge, men kanskje på ulike vis?

Dette handler om personlighet og ikke kjærlighet, eller mangel på sådann. Dessuten tror jeg mange gutter ikke føler behov for å ringe eller sende sms bare for å gjøre det. De ringer hvis de mener det er nødvendig, alt uten om det er pjatt

Jeg har to sønner og de er det aller viktigste i livet mitt, elsker dem begge like mye, men kanskje det gir seg litt ulike uttrykk. Noen ganger er det eldstemann som trenger litt ekstra støtte og oppfølging, andre ganger er det yngste. (Mine er voksne nå).

Da de var små, var de også veldig forskjellige. Eldstemann har alltid vært veldig selvstendig, lite kosete og mindre åpen. Likevel har vi alltid vært veldig nær, og veldig glad i hverandre. Yngste har alltid vært kjempekosete, åpen og mer interessert i å være nær meg. Vi har et veldig spesielt bånd, men jeg er ikke mindre glad i broren hans for det.

Og jeg hadde ikke vært mer glad i ungene mine om de var jenter.

Det er et gammelt ordtak som sier: "En sønn er en sønn til han tar seg en viv, en datter er en datter hele ditt liv". Noe sannhet tror jeg det er i det, for ofte vil man søke til moren sin når man selv får barn.

[lell]

for ett spørsmål. en mor er glad i alle sine barn. det som ofte sjer er at mors eldste barn står sin mor nermest og barn nr 2 står sin far nermest.

[lell]

Her er det litt omvendt! Eldste står sin far nærmest, nr 2 står nærmest meg.. Aner ikke hvorfor, men det har bare blitt sånn :-/ 2 jenter er det forresten!

[Gjest imli]

Eg er akkurat like glad i mine to gutar. Hadde ikkje vore verken meir eller mindre glad i ei jente. Eg trur (håpar) dei aller fleste er like glad i begge/alle ungane sine. Eg har i alle fall aldri hatt grunn til å tru at foreldra mine ikkje er like glad i meg som i syskena mine.

[SummerJoy]

Jeg vet jo at mamma elsker oss begge, men kanskje på ulike vis?

Tror nok ikke det nei.

At hun har mer kontakt med deg har lite å si for kjærligheten til en mor.