Sjokkert over sykepleiere

[AnonymBruker]

Jeg har et familiemedlem som ligger på en overvåkningsavdeling på et større sykehus. Personen er pleietrengende og er veldig syk og trenger hjelp til alt.

Personen har mulighet til å ringe i klokka for å tilkalle sykepleiere. Nevner igjen at dette er en overvåkningsavdeling.

Sykepleierne er konstant trege til å komme hvis h*n ringer. (Det kan selvfølgelig ha med arbeidspress å gjøre, men det er allikevel alvorlig da h*n blant annet har problemer med å puste og det som nevnt igjen er en overvåkningsavdeling..)

En gang ringte h*n en gang ekstra da ingen dukket opp. Da kom det en sint mannlig sykepleier inn og sa at "hvis du ringer mer enn én gang, gidder vi ikke å komme i det hele tatt"!

Er ikke dette hårreisende?

Mitt familiemedlem gjør ikke dette for moroskyld og kvier seg for å ringe etter hjelp. H*n er ikke spesielt krevende, men livet er ikke så enkelt når man er syk og ikke har mulighet til å ta av på dyne etter behov, hoste, rette på puten og lignende.

Sykepleierne har sagt til pårørende at de er glade for at de er der, for da slipper de å gjøre så mye.

Hjelpes! Jeg er så skuffet!!!!

Jeg får ikke sove om natten for jeg er redd for at h*n ikke får den hjelper h*n trenger.

[Gjest badeand1]

Jeg har et familiemedlem som ligger på en overvåkningsavdeling på et større sykehus. Personen er pleietrengende og er veldig syk og trenger hjelp til alt.

Personen har mulighet til å ringe i klokka for å tilkalle sykepleiere. Nevner igjen at dette er en overvåkningsavdeling.

Sykepleierne er konstant trege til å komme hvis h*n ringer. (Det kan selvfølgelig ha med arbeidspress å gjøre, men det er allikevel alvorlig da h*n blant annet har problemer med å puste og det som nevnt igjen er en overvåkningsavdeling..)

En gang ringte h*n en gang ekstra da ingen dukket opp. Da kom det en sint mannlig sykepleier inn og sa at "hvis du ringer mer enn én gang, gidder vi ikke å komme i det hele tatt"!

Er ikke dette hårreisende?

Mitt familiemedlem gjør ikke dette for moroskyld og kvier seg for å ringe etter hjelp. H*n er ikke spesielt krevende, men livet er ikke så enkelt når man er syk og ikke har mulighet til å ta av på dyne etter behov, hoste, rette på puten og lignende.

Sykepleierne har sagt til pårørende at de er glade for at de er der, for da slipper de å gjøre så mye.

Hjelpes! Jeg er så skuffet!!!!

Jeg får ikke sove om natten for jeg er redd for at h*n ikke får den hjelper h*n trenger.

herregud, stakkars menneske! =(

Hadde ringt til ledelsen og forklart dette altså. Bør ikke godtas i det hele tatt!

[AnonymBruker]

Les denne: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Takk-for-meg-6634171.html

En gang ringte h*n en gang ekstra da ingen dukket opp. Da kom det en sint mannlig sykepleier inn og sa at "hvis du ringer mer enn én gang, gidder vi ikke å komme i det hele tatt"!

Dette er helt utrolig!

[Sugerøret]

Dessverre er det slik i dag. Har selv ligget inne på sykehus uten å kunne bevege meg.Ringt etter hjelp men fikk ingen til å reagere etter 45 minutter.Da lå jeg og skrek vilt etter hjelp

Da fikk jeg endelig gått på do m/hjelp. Smertestillende tok 1.5 timer.

Noen sykepleiere er sure,grinete og irriterte.Mens du plutselig finner en perle av et menneske.

At de er overarbeidet som fy er vel en grunn kansje?

Uansett,det er ikke holdbart å bli møtt på den måten.Klag!

[Gjest uAnonymBruker]

oi så fælt, skjønner godt du er bekymret! Har aldri opplevd at det har vært sånn på sykehuset her jeg bor, men det er et lite sykehus da, så kan hende det har noe med det å gjøre?

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg gått videre med, og det på dagen. Jeg hadde samlet alle som va rpå jobb, og forklart de hva man kan forvente i slike situasjoner. Klarer de ikke å utføre jobben sin, får de finne noe annet å gjøre. Tenk om mannen skulle slutte å puste, og de gidder ikke engang komme og sjekek til han. Samtidig ahdde jeg forklart tild e ansatte, at dette er så alvorlig at dere må ta det opp med ledelsen.

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar!

Jeg vil bare påpeke at noen av pleierne/personalet har vært helt herlige, men dessverre overskygges det av de siste dagers opplevelser. De gode opplevelsene har vi dessverre hatt på en annen avdeling enn den det er snakk om nå.

Jeg synes det er vanskelig å ta det opp også, for jeg er redd for at mitt familiemedlem vil føle seg for mye til bry eller at det er h*n det er noe galt med. Men kanskje jeg skal spørre om hva h*n kan forvente av hjelp.

Kjenner at den dårlige samvittigheten gnager inne i meg for hvert minutt jeg ikke er der og kan hjelpe.

[Mr.Omg]

En gang ringte h*n en gang ekstra da ingen dukket opp. Da kom det en sint mannlig sykepleier inn og sa at "hvis du ringer mer enn én gang, gidder vi ikke å komme i det hele tatt"!

Sikker på at dette var en sykepleier og ikke en hjelpepleier? Min erfaring (har en del) er at hjelpepleiere ofte "barsker" seg og prøver å være sykepleiere. Uansett så burde dere rapportere det og si at han i familien din ikke ønsker å bli behandlet av denne personen. Jeg gjorde det en gang jeg lå på sykehus og jeg så aldri den frekke hjelpepleieren igjen.

Og som de fleste burde vite så er det mangel på bemanning på ganske mange sykehus. De er overarbeidet. Så det er ikke sånn at de bare ikke gidder å komme når han ringer på dem. De er rett og slett bomba med andre pasienter som de også må ta seg av.

Og de aller, aller, aller fleste sykepleiere er gode mennekser som gjør jobben sin godt, men som sagt er de overarbeidet. Det er ikke deres skyld. Skyld på ledelsen.

[Cata]

Dette ville jeg klaget på. At sykepleiere kan være overarbeidet er en ting, men når det er snakk om en overvåkningsavdeling så må de jo ta hensyn til det. Poenget der er jo nettopp at pasienten må ha ofte tilsyn.

Hvis ingen klager så får heller ikke ledelsen noe incitament til å forbedre situasjonen.

[AnonymBruker]

Som sykepleier så blir jeg flau når jeg leser sånne hendelser.

Dere bør virkelig gå videre med det, enten skriftlig eller muntlig.

Ingen skal oppleve sånne pleiere!

Helt klart at både hjelpepleiere og sykepleiere er overarbeidet, vi løper hele vakten. Men å la noen vente så lenge, eller å snakke sånn til pasienter er uholdbart!

Når man jobber så tett på mennesker så må man klare å legge i fra seg problemer av alle slag på vaktrommet.

[vinterspeil]

Jeg har samme erfaring som TS. Sykehusene er rett og slett ikke gode nok på pleietrengende pasienter. Her som ellers er man nødt til å være sterk for å klare seg. Dessverre.

[AnonymBruker]

TS her. Det kan hende jeg blander sykepleier/hjelpepleier, men jeg tror det er sykepleiere denne gangen.

Jeg overdrev faktisk og dessverre ikke av ordbruken da jeg skrev hva den mannlige sykepleieren sa.

Én ting er å være underbemannet, overarbeidet og sliten av "mas" fra pasienter, men en annen ting er språkbruk og god gammeldags omtanke. Jeg synes at det er trist at man ikke kan forvente en forståelse for pasienters ønske om hjelp. Hadde det ikke vært mer naturlig at en sykepleier kom inn på pasientens rom for å sjekke alvorlighetsgraden og eventuelt sagt at h*n kommer tilbake på et senere tidspunkt hvis h*n har viktigere ting å gjøre?

[Gjest badeand1]

TS her. Det kan hende jeg blander sykepleier/hjelpepleier, men jeg tror det er sykepleiere denne gangen.

Jeg overdrev faktisk og dessverre ikke av ordbruken da jeg skrev hva den mannlige sykepleieren sa.

Én ting er å være underbemannet, overarbeidet og sliten av "mas" fra pasienter, men en annen ting er språkbruk og god gammeldags omtanke. Jeg synes at det er trist at man ikke kan forvente en forståelse for pasienters ønske om hjelp. Hadde det ikke vært mer naturlig at en sykepleier kom inn på pasientens rom for å sjekke alvorlighetsgraden og eventuelt sagt at h*n kommer tilbake på et senere tidspunkt hvis h*n har viktigere ting å gjøre?

Helt enig med deg. Spesielt i det som er uthevet.

Vurderer du å ta opp dette med sykehuset?

[nanny]

Jeg har opplevd dette selv da jeg var innlagt med min sønn. Jeg måtte stelle ham, skifte på, mate ham, gjøre absolutt alt. Da jeg ringte for å få hjelp fikk jeg svar at dem holder på en annen pasient eller må de skrive rapport og det var stadig et eller annet. Men heldigvis var det noen sykepleier som kommet å hjulpet meg da de hadde vakt. En sykepleier kan være sur og andre blid. Det kommer an på hvem er på vakt. Men uansett en sykeplier burde ha ikke snakket slik som de har snakket til den stakkaren som trengte hjelp. Det finnes ingen unnskyldning til slik oppførsel av helsepersonalet ovefor dette pleitrengende menneske.

[Wildy]

Som sykepleier blir jeg også flau når jeg hører slikt! Dette må dere gå videre med; både for deres egen nære som ligger på sykehus og for framtidige pasienter; for slikt skal ikek skje!

Ja, det ringer i lomma hele tiden, det er en del av jobben. Ja, vi burde kunne dele oss i to, helst tre for å rekke over alt som skal gjøres samtidige, men det går ikke. Så må man prioritere og få ting gjort. Men å snakke på en slik måte til en pasient hører ganske enkelt ikke hjemme noe sted!

[Mayah]

Huff, det er leit å lese om slike situasjoner. Dessverre har jeg også hørt og opplevd sykepleiere og annet helsepersonell der jeg har jobbet og vært i praksis som er "i samme gata" som den sykepleieren du forteller om. Noen ganger er dette sykepleiere eller hjelpepleiere som er svært slitne, de er lei turnusarbeid og har kanskje blitt beordret på jobb pga underbemanning. De er ikke koselige å ha på jobb, hverken for pasienter eller kolleger. Det er så synd, for jeg tror de engang har vært kjempeflinke og engasjerte i jobben sin, men så blir de rett og slett utbrente. Det er flere ganger jeg har blitt sjokkert over hvordan noen sykepleiere og hjelpepleiere oppfører seg foran pasienter, og hvordan de kan sitte å baksnakke både pasienter, pårørende og kolleger på vaktrommet. Dessverre finner man fæle mennesker overalt, også i helsevesenet.

Dessverre er det også slik at arbeidsmengden til sykepleiere ofte er helt enorm. Noen ganger får man knapt satt seg ned til rapport før det skjer noe akutt og dermed kan resten av arbeidsdagen gå som en maraton, uten tid til å gå på do eller ta seg en matbit. Det er alltid noe som MÅ gjøres, og det må ofte gjøres NÅ. Noen ganger kan én sykepleier ha ansvaret for mange pasienter, og det må deles ut medisiner, behovsmedisiner (som smerte- og kvalmestillende), det er antibiotika som skal blandes og henges opp til riktig tid, det er pårørende som trenger å snakke, det skjer akutte situasjoner hvor sykepleier må tilkalle lege og kan bli opptatt med dette lenge, pasientene lurer på ting og trenger å prate og enkelte ganger strekker man rett og slett ikke til. Man kan gå og tenke på den smertestillende tabletten man skulle gitt en pasient som har smerter, men man blir sittende i telefonen og vente på en lege som er opptatt eller ta seg av en pasient med pustebesvær, osv. Nå kan jeg selvfølgelig ikke si noe om bemanningen på den avdelingen du snakker om, men generelt er det utrolig trist at bemanningen skal være så lav at det akkurat går rundt. Jeg håper at den personen du kjenner som er innlagt slipper å møte på flere av den typen jeg snakket om innledningsvis. Selvfølgelig kan man ha en dårlig dag, men man skal aldri snakke til en pasient på den måten.

[Gjest Marie]

Jeg ligger nå på nyfødt intensiv med min 7 dager gamle sånn som ble født i uke 31+4 , han har fall( pusteproblemer) slik at han kan glemme å puste og mange dype av dem kan være skadelig tilslutt, meget sårbar og trengede. jeg er selvfølgelig hønemor og veldig følsom i denne tiden fordi jeg ikke tenkte på at jeg skulle få barn 8 uker før termin. Er 19 år og dette er min første så jeg har ikke så mye erfaring heller men prøver å lære så fort jeg kan. Det medesinske skulle disse pleierne ta seg av og alle har vært herlige, men det er ei som gir helt andre beskjeder enn de forrige, hun er både lat og spydig. Hun blir sint når jeg spør ang min sønns helse og hvis han trenger noe, hun tar ikke tid til meg, hun baksnakker meg for andre kolleger fordi jeg blir fortvilet og lei meg, og sliten av å si ifra. Alt er en diskusjon med henne selv om jeg har fått en beskjed av andre leger og hvis jeg velger å forholde meg til hva flertallet mener så blir hun diskuterende og irritert, jeg er redd for hva hun sier og skriver i rapporten om meg. Og sønnen min har hatt virkelig kraftige pulsfall, vanligvis kommer sykepleierne rett som det er, men hun her hun kommer ikke så jeg må trå til med metoder for å få han til å puste selv, så er hun irritert på lille skjønne at hun ikke rakk å spise skiven sin når hun kommer 7 min etterpå, så sier hun at hun følger med på vaktrommet... det tror jeg absolutt ingenting på! Dette er min sønns helse, han er sårbar , jeg er i en sårbar situasjon, han trenger overvåkning og oppfølging og jeg trenger støtte også ikke spydige kommentarer på at det blir for mye styr for henne. Tør ikke gå fra sønnen min når hun er på 7,5 timers vakt, og føler meg som en dårlig mor så mye som hun legger på meg, for det er ingen takk hun har fokus på feil.... jeg ønsker å gå til ledelsen og si jeg ikke vil ha henne lengre men vet ikke hvordan jeg skal si det slik at det ikke faller på meg tilslutt. Vil ikke ha dårlig stemning heller skal bli her de neste to mnd.

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg har ligget på sykehus ved flere anledninger, og min erfaring er at de fleste sykepleiere er sånn. Det virker ikke som de bryr seg om pasientene sine i det hele tatt. De skifter ikke sengetøy, hjelper ikke med stell. Jeg lå i mitt eget blod i over to dager før jeg ble sendt videre til neste sykehus, for jeg klarte ikke å vaske meg selv.

Jeg fikk ikke mat når jeg ikke kunne hente det selv. Da jeg ringte etter det tok det over to timer før det kom.

Hvis det er en trøst, så er legene også sånn. Sure, arrogante og frekke. Noen unntak er det, da får man lyst til å klamre seg til dem... så snart er de vel utbrente og bitre, de også.

Anonym poster: 783238f1c118f1f89af9598dbcf84f6a

[AnonymBruker]

Vet ikke hva jeg skal gjøre.

Si fra til legen. Den personen vil du ikke ha nær din sønn.

Anonym poster: 783238f1c118f1f89af9598dbcf84f6a

[AnonymBruker]

Sykepleiere, en yrkesgruppe jeg har mistet all respekt for. Jeg har selv vært på sykehus og opplevd både det å få sprøyte i rumpen (operasjon) som jeg kjente i mange mange mange dager etter som en klump fordi den tydelig var satt dårlig. Jeg har opplevd å ikke bli trodd når jeg hadde over 40 grader i feber og likevel gjorde pushups og var i fin form, så den gamle sykepleierkjerringen stakk termometeret selv i endetarmen på meg, overvåket meg mens tiden gikk fordi hun trodde ikke på meg når jeg hadde målt tempen selv bare minutter tidligere. Jeg har opplevd å bli spurt om jeg er narkoman fordi jeg hadde så mange merker i armen etter diverse blodprøver som var tatt på meg på sykehuset (for ordens skyld - nei jeg er ikke det, har aldri prøvd så mye som tobakk en gang!). Man kan tenke og lure på slikt som sykepleier men å faktisk spørre det? Det er feil.

Anonym poster: d6f70ed5966ee00cf5546e101995894b