"Du får hilse da"

[Burn]

Alltid - såfremt jeg husker det.

[Namine]

klart jeg gjør det.

men det har sikkert hendt en gang eller to at jeg har glemt det da. :gjeiper:

[FrankDrebin]

Jeg må dessverre innrømme at det er sjelden jeg husker det.

[challenger]

Glemmer det stort sett hele tiden jeg, så nå har folk begynt å spørre meg "var det noen som skulle hilse eller?""

Det er svært sjelden jeg slenger med et "hils til ****", når jeg er ferdig med å prate med noen. Jeg tenker rett og slett ikke på det, veldig distre kansje..

[-Solskinn-]

Javisst!

[AnonymBruker]

Ja, det gjør jeg med stor glede. Det er lite som er så hyggelig som å få en hilsen etter f eks en lang dag på jobben, og særlig nå i mørketiden. Jeg har en hilsebok i vesken hvor jeg noterer alle hilsner, så hvis f eks Lillian sier til meg "Hils Bodil hvis du ser henne" så skriver jeg Lillian -> Bodil - tid - sted i boken (og hvis hun sa noe spesielt så noterer jeg det også). Jeg leser i denne boken hver kveld på sengen og prøver å memorere hilsningene. Det er veldig koselig. Så når jeg treffer noen bekjente så ringer det som regel en bjelle hvis de er nevnt i hilseboka og sa kan jeg bare hilse i vei. Det har hendt at jeg har måttet ta opp boken og bla litt, f eks etter 17 mai og jul, for det kan bli mye å holde styr på.

Det er også viktig å stryke ut hilsningene i boka når jeg har hilst, for det virker litt dumt å hilse til og fra de samme personene to ganger.

En gang traff jeg tilfeldigvis en venn på gaten i Munchen som jeg hadde hatt en hilsning til i boka i to år, faktisk. Han ble veldig glad, rørt og imponert og lyste opp.

Så hilsing er gull verdt. Det har nesten blitt en hobby for meg, som jeg setter stor pris på. Jeg føler meg nesten som en liten verdensvev.

Jeg er imponert!

[Gjest Apophis]

Som regel ikkje, det går fort i glemmeboka

[weni]

Egentlig ikke.. nei.

[makkapakka]

jada "skulle hilse" sier jeg

faktisk litt hyggelig å få sånne så jeg prøver å huske å gjøre det til andre.

[AnonymBruker]

Jeg er imponert!

Det er ikke vanskelig, du kan også bli en hilser. Bare kjøp en liten bok som får plass i vesken (evt lommen) og sett i gang. Det er lettere enn du tror!

[K.B.E]

Det gjør jeg.

[Mr.Omg]

Ja, som regel.

[CoffeeCup]

Ja, det gjør jeg med stor glede. Det er lite som er så hyggelig som å få en hilsen etter f eks en lang dag på jobben, og særlig nå i mørketiden. Jeg har en hilsebok i vesken hvor jeg noterer alle hilsner, så hvis f eks Lillian sier til meg "Hils Bodil hvis du ser henne" så skriver jeg Lillian -> Bodil - tid - sted i boken (og hvis hun sa noe spesielt så noterer jeg det også). Jeg leser i denne boken hver kveld på sengen og prøver å memorere hilsningene. Det er veldig koselig. Så når jeg treffer noen bekjente så ringer det som regel en bjelle hvis de er nevnt i hilseboka og sa kan jeg bare hilse i vei. Det har hendt at jeg har måttet ta opp boken og bla litt, f eks etter 17 mai og jul, for det kan bli mye å holde styr på.

Det er også viktig å stryke ut hilsningene i boka når jeg har hilst, for det virker litt dumt å hilse til og fra de samme personene to ganger.

En gang traff jeg tilfeldigvis en venn på gaten i Munchen som jeg hadde hatt en hilsning til i boka i to år, faktisk. Han ble veldig glad, rørt og imponert og lyste opp.

Så hilsing er gull verdt. Det har nesten blitt en hobby for meg, som jeg setter stor pris på. Jeg føler meg nesten som en liten verdensvev.

Var dette ironi som jeg ikke forstod?

Hvis ikke: WOW!! Det var mye energi å putte inn i hilsninger, men enig i at det er koselig å få hilsen.

Jeg pleier å hilse, hvis jeg husker det Som regel gjør jeg det!

[Gjest imli]

Som regel. Gløymer det innimellom, då.

[Havtorn]

Det er hverdagsmagi for meg, jeg hilser alltid. Bare i dag har jeg gjort det to ganger. Veldig hyggelig å vite at man blir tenkt på!

[Tropic]

Ja, så lenge jeg husker det, MEN det skal sies at jeg er veldig dårlig på å huske det....

[sullå]

Jeg husker aldri å hilse. Hvis jeg for eksempel skal til en venninne, og samboeren ber meg hilse henne...

Ja da glemmer jeg det så klart, hver bidige gang. Men når jeg skal hjem igjen sier som regel venninnen min at jeg skal hilse hjem. Og da kommer jeg på at jeg allerede har en usagt hilsen hjemmefra! Det er eneste måten jeg husker det på..