Elendig familie?

[Gjest Solveig]

Så si at du ikke finner deg i denne situasjonen lenger, og at du ikke ønsker noe særlig kontakt. Han har kastet deg på dør flere ganger, så om han kommer krypende tilbake til deg får du si at han tok sitt valg for lenge siden. Så får du se hva som skjer.

Det hørtes veldig fornuftig ut å gjøre!

Det har tatt så mye tid, og jeg har forsøkt SÅ MANGE GANGER å få mer kontakt med han. Et sted burde jo grensen gå.. Jeg kan jo ikke drive på sånn for all tid.

[Gjest Solveig]

Jeg føler ting hadde vært mye lettere om han (faktisk) ga utrykk for at han ikke ville ha noe kontakt, istedenfor at han sier at han vil at vi skal møtes oftere og se mer til hverandre. Det er vanskelig når han vil noe sånn, for om jeg kutter kontakten helt, så tror (og håper) jeg at han hadde blitt utrolig lei seg. Men det kan hende at det er nettopp det som må til..?

[Gjest Solveig]

Jeg synes absolutt ikke at du er urimelig! Det virker som om stemoren din er veldig kontrollerende mht faren din og hans liv. Det virker ikke som om hun takler at det finnes noen andre i livet hans som fortjener hans ubetingende oppmerksomhet. Rett ut - hun er sjalu. I og med at du sliter sånn med dette, og at du i tillegg ikke trives hos moren din så kan det neste steget være å flytte for deg selv.

Lek litt med tanken! Det kan gjøre deg godt å få ting på avstand. Det gjorde det i allefall med meg når jeg var i den situasjonen du er i nå.

Du har veldig rett når det gjelder det å være kontrollerende. Ned til den minste lille ting, så skal hun ha en finger med i spillet.

Antagelig er hun sjalu ja (selv om hun tilbringer omtrent 100% av sin fritid med han), men med tanke på hvor glad far påstår at han er i meg, så burde hun la oss møtes, og ikke ødelegge. Slik jeg ser det har hun ødelagt forholdet som både jeg og den ekte søstera mi har til han..

Kan jeg spørre hvilket valg du gjorde og hva konsekvensen var av det, når du var i den situasjonen jeg er i ?

[Gjest Solveig]

Jeg må bare si tusen takk til alle som hjelper meg til å tenke litt rundt det her, og kommer med trøsteord, tanker og meninger. Det hjelper altså! Tusen takk

[Antheia]

Kanskje faren din virkelig ønsker å ha kontakt med deg, men at denne hurpekjerringa av ei kone nekter ham, ( ) og at han rett og slett er for tøffel til å si i fra?

Kanskje du kan prøve å avtale å treffe faren din en gang i uka, utenfor husets fire vegger, og uten "frøken kontrollerende" som overvåker? Hva med en kaffe hver onsdag eller noe, til å begynne med?

Jeg oppfatter det nemlig som han er redd for kona (m.t.p. at han ikke kunne snakke skikkelig med deg i telefon når hun var i samme rom o.s.v.), og hvis dere prøver å få til noe uten at hun er med, så kan du kanskje få snakket ordentlig ut med faren din, og forklart ham hvordan du føler. Og ikke bare en gang, men hver eneste gang dere treffes. Helt til beskjeden synker inn.

[AnonymBruker]

Du sier at du ikke trives hverken hos mor eller far, men du ansvarliggjør kun far og stemor for din misstrivsel. Hvorfor ansvarliggjør du ikke din mor mere?

Jeg tenker også at du generellt har problemer med å forholde deg til andre mennesker. Kanskje det er at du ikke klarer å forholde deg til regler og forventninger til deg som samfunnsborger, medmenneske, familiemedlem osv.

[mammamora90]

Slike ting har jeg hørt ofte, at når fedrene får ny dame så ¨dumper¨ de barna, selv om de ikke vil. Har hørt om flere stemødre som har satt ultimatium ¨barna, eller meg¨.. Det er helt sprøtt, men på en måte kan du ikke legge all skyld på stemoren din. For det er faktisk faren din sitt ansvar å ha et forhold til deg, ikke stemoren din. Om du synes stemoren din ikke vil ha deg der, må du fortelle faren din hvordan du føler det, setter han ikke henne på plass så er det egentlig hans feil, hvis han ikke sier noe til stemoren din at ¨dette går ikke¨..

Jeg skjønner meg ikke på stemødre som krever at fedre velger bort barna sine, men jeg skjønner meg mindre på fedrene at de finner seg i det..

[AnonymBruker]

Kanskje du kan prøve å avtale å treffe faren din en gang i uka, utenfor husets fire vegger, og uten "frøken kontrollerende" som overvåker? Hva med en kaffe hver onsdag eller noe, til å begynne med?

Det var dette jeg skulle foreslå. Problemet her er at du møter faren din på hans kones hjemmebane, som jo er hennes komfortsone nr. 1. Det å sove over kan du bare gi opp, uansett er du jo faktisk voksen og bør skaffe deg en egen hybel for din egen mentale helses skyld. Så kan du invitere ham over til deg eller møtes ute (kino, kafé, spaserturer). Dette vil være best for alle. Historikken tilsier jo at det er noe alvorlig galt med denne dama, og jeg skjønner ikke hvorfor du vil sove hos noen som har en skrue løs, om hun så skulle snu rundt og si ja. Du kan heller ikke leve i den uvissheten om at hun plutselig kan snu rundt og si nei igjen.

[AnonymBruker]

TS som snakker her..

Jeg møtte min far i dag, ute på middag.

Søt som han var hadde han kjøpt med blomster

Vi fikk snakket ut om det meste, og det som var "gøy" var at han innrømmet at min stemor sliter med psyken. Hun er ustabil og sjalu, og han nevnte mange punkter der han hadde slitt med at hun nektet han å være med meg, og omgå meg.

Han fant seg i det fordi han "ville beholde husfreden", men jeg fatter ikke at han finner seg i det. Han forklarte at han var så glad i henne, og at det ble et oppstyr om han "svarte" henne, så jeg hang meg ikke mer opp i det, men nevnte mange ganger at han burde ikke finne seg i det!!!!!

Videre på historien så skjer det at vi skal møtes snart, og han understreket at jeg var hjertelig velkommen hjem til han, og hvis stemora mi da gjorde noe oppstyr, så skulle han sette ned foten (vi får nå se da.......)

Men uansett, veldig godt å snakke ut. Et godt forslag å møte han et annet sted enn hjemme (det tror jeg han synes også, for han hadde MYE på hjertet).

Takk fine folk som har svart meg på denne tråden

[AnonymBruker]

TS som snakker her..

Jeg møtte min far i dag, ute på middag.

Søt som han var hadde han kjøpt med blomster

Vi fikk snakket ut om det meste, og det som var "gøy" var at han innrømmet at min stemor sliter med psyken. Hun er ustabil og sjalu, og han nevnte mange punkter der han hadde slitt med at hun nektet han å være med meg, og omgå meg.

Han fant seg i det fordi han "ville beholde husfreden", men jeg fatter ikke at han finner seg i det. Han forklarte at han var så glad i henne, og at det ble et oppstyr om han "svarte" henne, så jeg hang meg ikke mer opp i det, men nevnte mange ganger at han burde ikke finne seg i det!!!!!

Videre på historien så skjer det at vi skal møtes snart, og han understreket at jeg var hjertelig velkommen hjem til han, og hvis stemora mi da gjorde noe oppstyr, så skulle han sette ned foten (vi får nå se da.......)

Men uansett, veldig godt å snakke ut. Et godt forslag å møte han et annet sted enn hjemme (det tror jeg han synes også, for han hadde MYE på hjertet).

Takk fine folk som har svart meg på denne tråden

Det er kjempefint at du velger å være på tilbudssiden, imøtekommende og ikke konfliktsøkende. Det kommer til å komme godt ut for deg på mange vis ellers.

Men jeg synes nok at du gir faren din for mye. Du kommer alltid til å bli nedprioritert, nettopp fordi stemoren lager et helvete - mens du føyer og er forståelsesfull.

Jeg synes du skal vise ham startinnlegget/skrive det i brevform - fordi jeg synes det illustrerer godt hvordan voksne mennesker kan svikte barna sine selv om de ellers er oppegående folk, og "mener det godt". Jeg mener at foreldre har et ansvar, og at de fortjener å høre en ærlig opplevelse fra barna.

Jeg håper barna mine vil gjøre det samme med meg - det er jo den eneste måten man kan bli en bedre foreldre på.

Jeg vil ikke si at du har hatt det spesielt ille i forhold til mange andre, men forskjellen her er at dine foreldre har ikke hatt noen god grunn - som eksempelvis rusmisbruk/psykiske lidelser selv til å forklare hvorfor de faktisk har sviktet dere på det emosjonelle planet.

Det beste for deg er selvsagt at du ikke sitter igjen med masse vonde følelser - men samtidig kan jeg bare forberede deg på at starten av 20 årene er en ganske tøff periode ifht å se mer med et voksent blikk på ting, og da begynner man å se ting i et perspektiv slik du nå gjør.

JEg håper bare at du tør ha litt bein i nesa og sette foreldrene dine litt til veggs på dette - om de ikke innser det, så skal de iallefall vite hvor de har tråkket feil. Ingen er perfekte foreldre eller barn, men jeg synes du har grunn til å rette kritikk mot dem, og få dem til å måtte tenke litt på saken.

[AnonymBruker]

Men jeg synes nok at du gir faren din for mye. Du kommer alltid til å bli nedprioritert, nettopp fordi stemoren lager et helvete - mens du føyer og er forståelsesfull.

Hadde TS 16 år hadde jeg vært enig, men man må se på fakta her. Faren lever med en psykisk syk dame hver eneste dag, morgen og kveld, i samme hus. Datteren er voksen og har sitt eget liv. Selv om jeg synes han er kjempeveik og hadde blitt utrolig såret selv, forstår jeg at han vil beholde husfreden. TS vet ikke hvordan stemor oppfører seg når hun er borte, kanskje han får et helvetes mas hver eneste gang hun har vært der. Jeg ville fortsatt med å møtes utenfor husets fire vegger, det gikk jo tydeligvis kjempefint forrige gang. Som voksen har man tid og mulighet til å fokusere på det forholdet man helst vil pleie, altså med sin far, uten å bli forstyrret av ste-ditt og ste-datt og boligsituasjon. Man må svelge noen kameler selv om man er noens datter, og her synes jeg det er idiotisk å fortsette å overnatte når fruen i huset sier nei, samme hvor koko hun er.

[AnonymBruker]

TS:

Jeg må si at jeg har tenkt om og om igjen over situasjonen, og har bestemt meg for å ikke dra opp dette til en større situasjon enn det allerede er. Jeg har snakket mye med bestevenninna mi og kjæresten, og har egentlig konkludert med at det er "litt forseint", på en måte.

Som noen andre sa her, så har han allerede "tatt sitt valg." + at dama må være syk!!!

Han virket fryktelig lei seg, og frustrert over at ting hadde blitt sånn de hadde blitt, og nevnte mange eksempler der han kunne ha gjort ting/løst ting på en annen måte (til min fordel, istedenfor min stemor). Det som slo meg da var at han har faktisk HVER gang visst at dette blir "feil", men han har gnagd det i seg, gitt stemora mi vilja si, og skuffet/såret meg.. Han er KLAR over det, og da føler jeg at det blir vanskelig å endre han nå.

Praten var god å gjennomføre, og jeg kan godt tenke meg å møte han oftere, men UTENFOR dems hus, og ikke med stemor tilstede... Han understreket at han GJERNE ville ha meg der, men den lysten har jeg mista for lenge siden...

På tide for meg å bli voksen, jeg klarer meg selv

[AnonymBruker]

TS:

Det er kjempefint at du velger å være på tilbudssiden, imøtekommende og ikke konfliktsøkende. Det kommer til å komme godt ut for deg på mange vis ellers.

.....

Men jeg synes nok at du gir faren din for mye. Du kommer alltid til å bli nedprioritert, nettopp fordi stemoren lager et helvete - mens du føyer og er forståelsesfull.

Det er vel den eneste muligheten jeg har, for å opprettholde kontakt med han? Slik jeg ser det?

[lillevill]

TS,

Hva med en liten kveldsjobb slik at du får råd til en leilighet med typen din? Da kan du invitere faren din hjem til deg så mye du vil.

Men seff er dette en høl i hodet situasjon, men hun stemoren din høres psykisk syk ut. Faktisk. Hun trenger definitivt terapi.

[AnonymBruker]

TS,

Hva med en liten kveldsjobb slik at du får råd til en leilighet med typen din? Da kan du invitere faren din hjem til deg så mye du vil.

Men seff er dette en høl i hodet situasjon, men hun stemoren din høres psykisk syk ut. Faktisk. Hun trenger definitivt terapi.

Ts her: Kjæresten min får forhåpentligvis fast jobb i sommer(ferdig med studier til våren), og da flytter vi sammen

Ja, jeg har fått det samme synet. Hun sliter. Men da synes jeg faren min gjør veldig lite for at hun skal bli bedre. Fordi hun blir ikke bedre av at han gir etter for at hun er sykelig sjalu. Han kunne ALDRI nektet henne å møte hennes datter, slik hun nekter far å møte meg.

[Gjest Michelle82]

Hadde TS 16 år hadde jeg vært enig, men man må se på fakta her. Faren lever med en psykisk syk dame hver eneste dag, morgen og kveld, i samme hus. Datteren er voksen og har sitt eget liv. Selv om jeg synes han er kjempeveik og hadde blitt utrolig såret selv, forstår jeg at han vil beholde husfreden. TS vet ikke hvordan stemor oppfører seg når hun er borte, kanskje han får et helvetes mas hver eneste gang hun har vært der. Jeg ville fortsatt med å møtes utenfor husets fire vegger, det gikk jo tydeligvis kjempefint forrige gang. Som voksen har man tid og mulighet til å fokusere på det forholdet man helst vil pleie, altså med sin far, uten å bli forstyrret av ste-ditt og ste-datt og boligsituasjon. Man må svelge noen kameler selv om man er noens datter, og her synes jeg det er idiotisk å fortsette å overnatte når fruen i huset sier nei, samme hvor koko hun er.

Hvis han får kjeft fra ektefellen hver gang barnet hans har vært på besøk = Skilmisse pronto.

[Gjest Michelle82]

Du sier at du ikke trives hverken hos mor eller far, men du ansvarliggjør kun far og stemor for din misstrivsel. Hvorfor ansvarliggjør du ikke din mor mere?

Jeg tenker også at du generellt har problemer med å forholde deg til andre mennesker. Kanskje det er at du ikke klarer å forholde deg til regler og forventninger til deg som samfunnsborger, medmenneske, familiemedlem osv.

Yeah right. Hvordan har TS problemer med å forholde seg til andre mennesker generelt? Det er jo bare den evneveike faren og den ustabile stemoren som hun har probelemer med.

[Gjest Parv]

Yeah right. Hvordan har TS problemer med å forholde seg til andre mennesker generelt? Det er jo bare den evneveike faren og den ustabile stemoren som hun har probelemer med.

Tsk. Sikkert stemoren som svippet innom

[AnonymBruker]

Hvis han får kjeft fra ektefellen hver gang barnet hans har vært på besøk = Skilmisse pronto.

Jada, det er kanskje det folket mener. Men dette er ikke noe TS styrer.

[AnonymBruker]

For en tøffel!!!