Åssen var du som ungdom?

[Gjest boblebrus]

Jeg var stille og rolig på skolen, gjorde som læreren sa og gjorde ikke så mye utav meg (kanskje bortsett fra i kreative kunst - og musikkprosjekter, der jeg skilte meg litt ut). Hadde en liten gjeng jeg hang sammen med på ungdomsskolen - alle snille, flinke skolepiker.

Samtidig var jeg veldig emosjonell og bar på mange følelser. Siden jeg var stille og sjenert, var det enkelte eldre elever som kunne hakke litt på meg uten at jeg tok igjen. Ikke direkte mobbing, men sånne små-ord og hint. Og siden jeg var såpass følsom, følte jeg meg ofte sint og trist uten å vise det på skolen. Hjemme viste jeg mer av den aggresive siden, jeg kjefta på mamma, hylte, smalt i dører og hele den pakka Mamma var litt bekymret fordi jeg satt så mye hjemme, hvorfor jeg ikke kunne være "som alle andre", gå ut osv. Men jeg ser jo i dag at jeg ikke hadde så mange ordentlig gode venner, samtidig var (og er?) jeg nok også litt sær, og trivdes godt i mitt eget selskap.

På vgs ble jeg mer åpen, fortsatt stille, men møtte jenter som torde å være seg selv og drite litt i hva alle mente (ble helt sånn: "jøss, finnes det virkelig jenter som ikke er pripne-skolelys-aldri gjør noe galt-folk"? ). Veldig befriende, og jeg koste meg i det store og det hele på vgs og torde å vise mer av hvem jeg virkelig var

[cellar]

Ganske rolig og beskjeden på skolen, jevnt over ganske flink i fagene. Hadde få men gode venner. Kræsja litt med de populære jentene. Var ganske fornuftig med tanke på drikking og festing, godt forhold til foreldrene mine. I slutten av tenårene sleit jeg litt med å "finne meg selv" (klisjé yes!), ble til en dårlig emoutgave og kom til den berømte fasen hvor foreldre ikke skjønner noenting, opprør etc. Kom heldigvis over det

[Vermilion]

Jeg var meget dysfunksjonell og utsvevende.

[AnonymBruker]

Som ungdom var jeg urovekkende lik den personen jeg er i dag. De som sier at man utvikler seg så, først fra man er 16 til man er 18, så til man er 20, så fra man er 20 til man er 25... det er åpenbart veldig individuelt, for jeg har ikke forandra meg i det hele tatt.

Er fortsatt den urolige, bekymra jenta jeg var da jeg var 15 år. Er fortsatt like glad i, og takknemlig for foreldrene mine. Er fortsatt like inneslutta personen som av og til gjør snåle ting som får folk til å se rart på meg. Er fortsatt like klok (synes forresten det er like morsomt hver gang noen påstår at man alltid tror man er klokere enn det man er som tenåring... jeg var like klok som jeg trodde jeg var). Er fortsatt like selvstendig. Var like lite interessert i festing og alkohol som jeg er nå. Var like kjedelig som jeg er nå.

Dette var deprimerende.

[Gjest otrivin]

Svært rebelsk

[AnonymBruker]

På barneskolen var jeg en stille og sjenert jente som var veldig pliktoppfyllende. Gjorde lekser, hjalp til hjemme og var stort sett rolig.

På ungdomsskolen ble jeg litt veslevoksen, tenkt i mitt stille sinn at jeg var den smarteste selvom jeg ble litt lat på skolen. Jeg var en perfeksjonist til tusen. Rommet mitt var bestandig ryddig, jeg hjalp til med mye hjemme, leste mye naturfag og var en drømmer. Husker jeg brukte å drømme om mye forskjellig. Alt fra gutten jeg var forelsket i til å reise verden rundt med en ryggsekk. Jeg trivdes ikke noe særlig på skolen lenger, lærerne var dårlig og umotiverende, elevene var urolige og slemme og jeg var en del borte fra skolen på grunn av det - men selvom jeg var borte, leste jeg utrolig mye på egenhånd Var lykkelig den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen. Gikk første året på vgs i hjembygda, før jeg flyttet til en storby for å fortsette med vgs. Der var jeg endelig borte fra de dårlige lærerne og de teite medelevene mine, og jeg trivdes utrolig godt - der fant jeg meg selv også.

[AnonymBruker]

På barneskolen var jeg en stille og sjenert jente som var veldig pliktoppfyllende. Gjorde lekser, hjalp til hjemme og var stort sett rolig.

På ungdomsskolen ble jeg litt veslevoksen, tenkt i mitt stille sinn at jeg var den smarteste selvom jeg ble litt lat på skolen. Jeg var en perfeksjonist til tusen. Rommet mitt var bestandig ryddig, jeg hjalp til med mye hjemme, leste mye naturfag og var en drømmer. Husker jeg brukte å drømme om mye forskjellig. Alt fra gutten jeg var forelsket i til å reise verden rundt med en ryggsekk. Jeg trivdes ikke noe særlig på skolen lenger, lærerne var dårlig og umotiverende, elevene var urolige og slemme og jeg var en del borte fra skolen på grunn av det - men selvom jeg var borte, leste jeg utrolig mye på egenhånd Var lykkelig den dagen jeg var ferdig med ungdomsskolen. Gikk første året på vgs i hjembygda, før jeg flyttet til en storby for å fortsette med vgs. Der var jeg endelig borte fra de dårlige lærerne og de teite medelevene mine, og jeg trivdes utrolig godt - der fant jeg meg selv også.

Før jeg "fant" meg selv, ble jeg en liten jålekopp. Hadde aldri vært særlig jålete, var ikke interessert i mote og brukte ikke sminke heller. Da jeg flyttet til byen ble jeg mer bevisst på utseendet. Begynte å sminke meg, kle meg veldig fint og gikk til anskaffelse av løshår og datet en gutt jeg var hodestups forelsket i. Før skoleåret var omme ble det slutt mellom oss og jeg skjønte hvor teit jeg var med de moteriktige klærne og hårforlengelsen. Fjernet løshåret og sluttet å pynte meg hverdag - Turte å være meg selv og begynte å trives med det.

I dag er jeg en 22 år gammel jente som studerer industriell kjemi og bioktenologi på andre året og trives som bare det.

[Lillemeg25]

Jeg var sånn midt i mellom på en måte. Altså jeg var ikke sånn veldig upopulær, men var heller ikke veldig populær. Jeg var midt på treet og hadde mange venner. Jeg var skoleflink og var en av de beste i klassen. Var flere som hele tiden ville skrive av leksene mine (spesielt matteleksene) og snill som jeg var så fikk de lov til det. Hehe, Jeg trivdes godt på skolen og hadde en fin tid med fester, noen dater, venninnekvelder osv.

Hjemme gikk ting greit, men kranglet mye med lllesøsteren min. Hjelpes meg hun kunne være en ordentlig pain in the ass for å si det sånn. Forholdet mellom jeg og mine foreldre var så som så. Noen ganger hadde vi det fint sammen, mens andre ganger kranglet vi mye.

[AnonymBruker]

Var stille og sjenert, usikker, slet på skolen, prøvde å få oppmerksomhet på feil måte, var mye sint men holdt det meste inni meg, men ble en liten pøbel, og i niendeklasse begynte jeg og henge med noen eldre folk, førte til mye festing osv. Men kuttet ut gjengen når jeg begynte i tiende klasse.

Ble psykisk og fysisk mobbet i flere år, men det tok slutt den dagen i tiende hvor jeg tok igjen - litt lei meg for at jeg brukte så lang tid, men gud hvor godt det gjorde, og på mange måter følte jeg det var greit når den ene læreren sa at han hadde stått og heiet i vinduet på læreværelset.. Jeg slo ikke eller noe slik, men fortalte bare hvor skapet skulle stå, måtte se rart ut lille meg mot en av de største bøllene på skolen...

Selv om jeg var litt rebel da så var jeg egentlig ganske snill, og hadde noen gode venner. Forelsket meg ofte, selv om det stort sett endte dårlig. Testet nok ganske mange grenser hjemme, men jeg var liksom alltid den snille i familien uansett hva som skjedde :gjeiper:

[Gjest redstar]

Mors og fars verste mareritt, haha!

Respektløs, ulydig, dum, opprørsk, gal, populær, blid +++

Heldigvis har jeg vokst opp...

[Gjest uAnonymBruker]

Horete, full av faen og alkohol og narkotika, kranglet konstant med foreldrene mine, sloss på byen, stjal, drev med hærværk og var fullstendig ute av kontroll, men samtidig var jeg skolelys, lærerenes favoritt og fikk masse skryt av andre voksne som ikke skjønte hvorfor foreldrene mine var oppgitte over meg for jeg var jo så oppegående og omgjengelig

Så ble jeg voksen og ble "normal"

[AnonymBruker]

Jeg var nok både skolens og foreldrene mines drømmebarn. Aldri noe problemer med meg.

Jeg var kjemperolig og stille på skolen, snakket aldri (det gjorde dem bekymret da) og fikk topp karakterer. Hadde et par hestevenninner jeg liksom var med, men var aldri helt med i gjengen. Ble ikke direkte mobbet, men var klart utenfor, upopulær og rett og slett glemt. Den stereotypiske rolige jenta ingen ser...

Jeg var barn til jeg var nærmere 18 år. Lekte med ponnyer og brydde meg null om sminke, fest og gutter. Følte meg veldig annerledes. Jeg har egentlig knapt vært ungdom, kun barn også voksen.

Jeg tilbringte mesteparten av ungdomstiden i stallen (utenom skolen, skulket aldri, men kom alltid for sent om morgenen pga søvnvanene mine. DET har aldri endret seg:p). Jeg var en ambisiøs rytter og følte en sterk tilknytning til hest og ridesporten. Her kunne jeg blomste, samt jeg fikk litt venner.

Festet første gang som 19-åring. Var ukysset, jomfru osv fram til det. Aldri prøvd noe sterkere enn alkohol.

Var på mange måte usikker, men visste samtidig hvem jeg var. Slet ikke med noe spesiellt, men levde litt i min egen boble og visste jeg var annerledes. Godtok min plass nederst i hierakiet og opptrådte ofte på en "unnskyld at jeg er til"-måte. Selvtilliten var nok ikke særlig høy.

Ting løsnet for meg siste året på vgs. Utseende blomstret, jeg fikk oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, jeg begynte å feste og føle meg normal, fikk kjæreste osv.

Studerer på mastenivå nå, all nerdingen på skolen (lekser i friminuttet-style, for å slippe å være sosial) har lønnet seg. Faglig sett har jeg klart meg veldig bra.

Jeg er fremdeles litt usikker og preget av å føle meg ekskludert. Forventer stadig at folk egentlig ikke liker meg. Er vant med å knapt åpne kjeften, er veldig sjenert og mistenker av og til sosial angst. Utad er jeg helt normal, og utseende gjør at mange tror jeg er et såkalt vellykket menneske, men har noen indre kamper.

Det jeg studerer nå gjør at jeg bearbeider min noe merkelige ungdom. Før ungdomstiden (6-7 kl) ble jeg proaktivt mobbet, og det har satt sine spor i selvtilliten og selvbildet, selv om det ikke var veldig grov mobbing. Å føle seg utenfor går igjen i livet mitt.

Ellers er jeg den dag i dag veldig glad for at jeg ikke startet med rus og sex tidligere enn jeg gjorde Er stolt over å være jomfru til den rette dukket opp, og er stolt over at jeg aldri har hatt en utagerende ungdomsperiode.

Mitt forhold til foreldrene mine har bestandig vært bra. Mamma står meg veldig nært fremdeles. Vi har knapt hatt konflikter!

Er veldig glad for at jeg er ferdig med ungdomstiden og i ferd med å bli ordentlig voksen nå. Vil absolutt ikke tilbake til saueflokken og usikkerheten, og syns det er tåpelig når folk antar at ungdomstiden din var den beste.

Dette er kortversjonen, som ble veldig lang

[Fandenivoldsk]

Da jeg var 12 år bestemte jeg meg for å bli badass og kun gå i svart. Brukte til og med svart leppestift en periode. Herrejesus.

13-14 år hadde jeg lagt fra meg surmulingsminken, men valset rundt på skolen i lange skjørt fra mammas loft og korsetter :D

15 år var jeg "ræddis" (riiight..) palestinaskjerf, 234234 buttons på veska og snakket høyt om alle mine meninger. Ble veganer og diskuterte høylytt matindustrien med mamma og pappa over middagsbordet.

Så ble jeg mer "normal" utover VGS. Gjorde meg ferdig med tenåringsopprøret (jeg er vegetarianer ennå, men veganerprosjektet gav jeg opp etter fire måneder).

Drakk første gang som fjortenåring og begynte å røyke som 15-åring. Jeg som aldri skulle røyke.

Var (og er) svært interessert i dyr, diskuterte heftig dyrevern ved enhver mulighet og skrev alltid tekster relatert til dyr på tentamener osv.

Ellers ble videregående preget mye av sykdom, men ellers hadde jeg det fint! Normalt tenåringsliv med drama, festing, klaging over skole og whatnot. Relativt flink på skolen, men slet en del på VGS grunnet nevnte sykdom.

Ellers er jeg vel relativt ung ennå.. :D

Endret 24. oktober 2011 av Fnisu

[Kassiopeia]

Jeg var veldig stille og sjenert gjennom hele ungdomskolen, hadde veldig få, men gode venner. Festet aldri, drakk aldri alkohol, gutter var et ukjent fenomen for meg, jeg var på ingen måte rebelsk mot min mor, oppførte meg fint, og røkte ikke. Følte meg veldig usynlig blandt andre og syntes det var forferdelig å bli kjent med nye folk. Etterhvert gikk jeg inn i en dyp depresjon og fikk sosial angst, og begynte og skulke skolen mye. Til slutt nektet jeg å møte opp på skolen, og var fast bestemt på at jeg skulle slutte. I og med at man ikke har lov til å slutte på ungdomskolen, ble det ganske stor sak av dette. Klarte og fullføre, og begynte på videregående.

Der ble det ikke bedre, og den sosiale angsten ble verre. Klarte så vidt å fullføre første året, også fordi jeg gikk helt feil linje. Etter det flyttet jeg alene til England, for å jobbe, hvor jeg endelig fikk snudd om livet. Traff fantastiske mennesker, fikk være meg selv og ble kvitt både sosial angst og depresjon. Fikk oppleve stor popularitet blandt både gutter og venninner, begynte å feste og drikke, røkte, prøvde masse dop, farget håret svart, fikk mange piercinger i ansiktet og kledde meg utfordrende. Var heldigvis bare en fase, og da jeg flyttet tilbake til Norge, hadde jeg masse erfaringer med meg, og var endelig mer utadvendt og kunne være meg selv blandt andre.

Nå er jeg 20 år, så er enda veldig ung, har samboer som jeg elsker mer enn noe annet. Jobber og skal begynne på studier til neste år, så jeg endelig får en utdanning. Eneste som enda er et problem er at jeg sliter med sosial angst, og har et lite nettverk.

Endret 24. oktober 2011 av Suvana

[AnonymBruker]

Jeg var en sint emo som gå fingern til foreldrene mine bare de snakket til meg. Brukte mesteparten av tiden på å sitte i mørket på rommet mitt og høre på My Chemical Romance. Samtidig var jeg veldig flink på skolen og fikk gode karakterer, bare jeg kom meg dit.

[AnonymBruker]

På ungdomsskolen var jeg den snille og litt stille. Har alltid hatt venner, men heller ikke vært spesielt populær. Var kanskje litt "usynlig" på ungdomsskolen, gjorde ikke noe ut av meg.

På videregående var jeg fremdeles "den snille", men ble jeg mer utadvent.

Festet mye, rotet med alt for mange forskjellige gutter og var i det hele tatt spinnvill. Hadde utrolig mye gøy, men det er klart det gikk ut over karakterene. Siste halvår av VGS roet jeg meg veldig, var som en normal russ i russetida, men etter det ble festinga mindre interessant. Så fikk rast fra meg på videregående!

Kunne ellers være en skikkelig hissigpropp å ha i hus. Sov utrolig mye og var kanskje nok så emosjonell til tider. Hadde litt guttedrama og såret noen mannehjerter... Var ikke helt kjæresteklar den tiden, for å si det slik.

Men hadde ikke mye venninnedrama sammenlignet med klassevennene og andre. Var ganske konfliktsky.

[Lumpelure]

Rebell. Stakk av, kranglet og gjorde mye galt. Ble en høyt utdannet, pliktoppfyllende og samfunnsengasjert utgave av meg likevel

[kristal]

Jeg slamret med dører, og var nok ikke så grei å ha med å gjøre til tider.. Slamrer fortsatt med dører da.. hahahha

[Teqi]

Uhu, jeg var en drittunge. Hadde mine foreldre rundt lillefingeren, fikk gjøre som jeg ville, drakk når jeg ville, gikk på skolen kun fordi det var sosialt, fikk det jeg pekte på og var en overlykkelig liten dritt av en ungdom. Fikk meg Piercinger her og der, samt tattoveringer når jeg ville, ting mine eldre søsken ble truet til å omtrent bli arveløs om de prøvde seg på gjorde jeg kun på faen.

Er vel ungdom ennå, men dette var i 15-16-17 årene mine, nå er jeg 21 og har innsett at verden ikke bare er lek og morro.

[Gjest Anon]

Å herregud. Vil ikke tenkte på det en gang, haha.

Jeg var deprimert, proppet full av zoloft. Hadde feile venner, og helt feile forbilder. Hvis du var en virkelig rebell så var du kul i mine øyer (herrejesusmoses). Jeg røykte, drakk og stjal. Jeg hadde et ideal om å leve uten moraler, og å være fri for alt. Skolen gikk jeg aldri på, så dumt på lærerne som spurte hvorfor jeg ikke var på skolen. Jeg gikk også bare ut av timen da jeg syntes det vi lærte om var idiotisk, hahah. Hadde øreproppene i, og gadd aldri å prate med noen fordi jeg syntes bare de var idioter. Skjønte ikke hvorfor de skulle følge det gladkristne idealet, når de egentlig var frie til å gjøre hva faen de ville sånn som jeg gjorde (fordi jeg var jo verdens sunneste forbilde, hahhaha). Dette var på ungdomsskolen, og når jeg skulle begynne på vgs. flyttet jeg ut.

.... Stakkars mamma.

Jeg er grei nå da