Hva tenker dere om personer som tar selvmord?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg skrev over her. Var veldig nær å ta mitt eget liv i sommer. Jeg er her fremdeles, og er nå veldig glad for det.

Jeg tenkte hele tiden: "Det er aldri for sent å ta mitt liv, derfor venter jeg til i morgen. For å se hvordan det går. For å se om jeg holder ut." Og hver dag klarte jeg meg. Jeg utsatte det, fordi jeg visste jo ikke om morgendagen kanskje ble litt lettere.

Dagene har blitt litt lettere. Noen dager tenker jeg at "Nå orker jeg ikke mer.", men jeg utsetter planene mine til dagen etter, for det er jo aldri for sent.

Slik går tiden, og ved hjelp av medisiner og samtaler med psykiater går dagene lettere. Søk hjelp gjennom fastlegen din. De fleste steder har de et psykiatrisk ambulerende team som du kan snakke med. Der er det ikke ventetid slik som hos psykologer.

Ta en dag av gangen. Det blir bedre!

Tusen takk! Skal gjøre som du sier, både når det gjelder å se ann dagene og kontakte fastlegen. Men jeg har ikke tenkt å begå selvmord bare sånn at det er sagt

Nå la oss holde oss til emne i tråden, og takk for alle svar

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært der hvor selvmord føles som den eneste løsningen.

Jeg kjenner to som har tatt livet av seg. Og på deres vegne er jeg ikke så trist for at de er døde. Jeg er mer trist for den smerten og galskapen de følte, som gjorde at de syntes det var lettere å dø enn å fortsette med livet.

Jeg syntes ikke det er en egoistisk eller "lettvint løsning" å ta livet av seg. For selv om man tar selvmord, så vil man ikke nødvendigvis dø. Det er bare så grusomt å leve at døden er den minste av to onder. Pest eller kolera, liksom.

[tøydokka]

Jeg kjenner dessverre til alt for mange som har forlatt livet på denne måten, og desto flere som har forsøkt å ta sitt liv i mer eller mindre alvorlige forsøk. Jeg tenker at det alltid er tragisk at noen har det så vondt at de ikke orker å leve..

Et selvmord er aldri patetisk.

Noen selvmord vil jeg anse som mer gyldige og lettere å akseptere enn andre. Alder, sykdom, besluttsomhet, årsaksforhold er blant faktorer som spiller inn. I noen tilfeller kan jeg faktisk se selvmord som en veloverveid og gjennomtenkt handling, som ut fra situasjonen kan forstås og forsvares.

Et selvmord kan være egoistisk, men jeg har også vært borti et tilfelle der det tilsynelatende var motivert av hensynet til andre mennesker. Vedkommende led av alvorlige vrangforestillinger og tvangstanker, som handlet om at han skadet andre mennesker. Han trodde f.eks at han hadde drept flere barn, og at han var skyldig i utallige drapssaker i media. Det hjalp ikke at han hadde oppholdt seg i et annet land på drapstidspunktet, for da forklarte han det bare med at han hadde reist astralt(som sjel) og inntatt drapsmannens kropp, som han hadde kontrollert, eller han hadde manipulert via sine telepatiske evner.. Uansett, han tok angivelig livet sitt for å skåne medmennesker. Jeg tenker at det må ha vært forferdelig å leve med disse tankene, og ut fra hans overbevisninger kan jeg forstå at han handlet slik han gjorde.

Et annet tilfelle var en ung jente i ungdomsskolealder, som tok selvmord etter årevis med mobbing. Helt meningsløst.. Klandrer ikke jenten, men tenker bare at det her burde vært mulig å forhindre dette utfallet.

Et selvmord som jeg i stor grad kan akseptere er en eldre mann, som har vært psykisk syk hele sitt voksne liv. Han har hatt oppturer og nedturer om hverandre gjennom alle disse årene, og var sliten av livet. Jeg tror han har hatt et rikt liv, at han har opplevd mye, fulgt hjertet og hatt mange lykkelige stunder. Men de siste årene ble depresjonene både lengre og dypere, og han tok en avgjørelse, som det var opplagt at han hadde planlagt over tid. Mannen hadde et godt og velfungerende hjelpeapparat rundt seg og en flott familie, som stilte opp. Det er vanskelig å se for seg at noe burde vært håndtert annerledes..

Har selv selvmordstanker fra tid til annen, og jeg anser det som litt sannsynlig at mitt liv ender slik. Men jeg lover meg selv at tankene aldri skal virkeliggjøres før jeg er gammel, syk og skral..

[Meridian]

Jeg tenker at det er befriende for den det gjaldt, men trist for de som er igjen...

[Gjest MorAase]

Hvordan ville du reagert og tenkt om en person som du enten kjente godt,bare går i parallellklassen/kollega, familie, bestekompis, venn etc tok selvmord?

Hva ville dere tenkt om den personen? Tenkt at h*n var patetisk? Hvordan ville dere snakket om den i ettertid?

Bare en ren kuriositet

Med et "Søren klype! Dette var ikke noe særlig".

I ettertid hadde jeg nok hatt vondt av vedkommende som ikke fant noe å leve for. Dog, min bedømmelse av vedkommende sitt ettermæle ville vært preget av hvordan vedkommende tok sit liv. Det vil si om vedkommende tok hensyn til hvem som ville finne vedkommende død, og i hvilken tilstand liket ville være i.

[AnonymBruker]

Det snakkes som oftest om psykisk sykdom når det snakkes om selvmord. Men for noen er det ikke slik. Selv er jeg 100% frisk psykisk, men jeg har levd med en kronisk fysisk sykdom i 20 år som innebærer uutholdelige lidelser. Jeg ønsker virkelig å dø. Jeg er ikke redd døden, men ser på den som en befrielse fra mine lidelser. Jeg er ikke lei livet, men orker ikke lidelsene mer.

Jeg håper inderlig hvis/når den dagen kommer, at mine nærmeste forstår. Jeg tror de gjør det, for flere av dem (ikke alle) har vært vitne til min enorme kamp for å holde ut i så mange år. Det har ikke vært noe liv, kun å holde ut og overleve.

Men en ting er å tenke på selvmord som en løsning (det tror jeg de aller fleste mennesker som har levd en stund gjør en eller annen gang), noe annet er å faktisk klare å gjennomføre det rent praktisk. Det er ikke lett å lykkes i å ta sitt eget liv, det er faktisk svært vanskelig. De fleste selvmordforsøk ender i skader og enda mer lidelse..

Det er også veldig trist at man etter et liv i lidelse og smerte skal være nødt til å forlate denne verden alene og i angst.. Når man er ved sine fulle fem (som jeg er), edru og klar i hodet, vanskeliggjør det det enda mer. Man tenker konsekvenser på alle bauger og kanter.

Mange som tar livet sitt gjør det i rus og i et øyeblikks innskytelse (smerten har riktignok vært der lenge, men selve selvmordet skjer ofte som et innfall etter at noe har fått begeret til å flyte over).

Jeg tror veldig mange av disse kunne ha vært hjulpet om de bare hadde fått riktig hjelp. Det meste går også over med tiden, så om de hadde holdt ut litt til (en dag av gangen), så hadde vi hatt mange av dem hos oss enda.

For oss som lider og lider år ut og år inn uten at legevitenskapen kan hjelpe, mener jeg det burde ha vært løst på en annen måte..

[Gjest Gjest]

Det snakkes som oftest om psykisk sykdom når det snakkes om selvmord. Men for noen er det ikke slik. Selv er jeg 100% frisk psykisk, men jeg har levd med en kronisk fysisk sykdom i 20 år som innebærer uutholdelige lidelser. Jeg ønsker virkelig å dø. Jeg er ikke redd døden, men ser på den som en befrielse fra mine lidelser. Jeg er ikke lei livet, men orker ikke lidelsene mer.

Jeg håper inderlig hvis/når den dagen kommer, at mine nærmeste forstår. Jeg tror de gjør det, for flere av dem (ikke alle) har vært vitne til min enorme kamp for å holde ut i så mange år. Det har ikke vært noe liv, kun å holde ut og overleve.

Men en ting er å tenke på selvmord som en løsning (det tror jeg de aller fleste mennesker som har levd en stund gjør en eller annen gang), noe annet er å faktisk klare å gjennomføre det rent praktisk. Det er ikke lett å lykkes i å ta sitt eget liv, det er faktisk svært vanskelig. De fleste selvmordforsøk ender i skader og enda mer lidelse..

Det er også veldig trist at man etter et liv i lidelse og smerte skal være nødt til å forlate denne verden alene og i angst.. Når man er ved sine fulle fem (som jeg er), edru og klar i hodet, vanskeliggjør det det enda mer. Man tenker konsekvenser på alle bauger og kanter.

Mange som tar livet sitt gjør det i rus og i et øyeblikks innskytelse (smerten har riktignok vært der lenge, men selve selvmordet skjer ofte som et innfall etter at noe har fått begeret til å flyte over).

Jeg tror veldig mange av disse kunne ha vært hjulpet om de bare hadde fått riktig hjelp. Det meste går også over med tiden, så om de hadde holdt ut litt til (en dag av gangen), så hadde vi hatt mange av dem hos oss enda.

For oss som lider og lider år ut og år inn uten at legevitenskapen kan hjelpe, mener jeg det burde ha vært løst på en annen måte..

Jeg skulle ønske jeg kunne ha holdt rundt deg og gitt deg en klem

Det er forferdelig å lese sånt som dette, og det er ikke rart at du kan tenke på en sånn løsning.

Tenk om vi kunne ha vært i stand til å hjelpe deg til å bli frisk.

[Kråkesaks]

Kjære AnonymBruker.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Kråkesaks, mod