Hva tenker dere om personer som tar selvmord?

[AnonymBruker]

Hvordan ville du reagert og tenkt om en person som du enten kjente godt,bare går i parallellklassen/kollega, familie, bestekompis, venn etc tok selvmord?

Hva ville dere tenkt om den personen? Tenkt at h*n var patetisk? Hvordan ville dere snakket om den i ettertid?

Bare en ren kuriositet

[AnonymBruker]

Det å dø er som regel en skremmende tanke for de aller fleste. Jeg vil tro at de som faktisk gjennomførte et selvmord, fikk mer enn nok av livet sitt. Tanken på å dø var en lettelse i forhold til å leve. De må ha hatt det vondt.

[The Kitten]

Jeg vet ikke hva jeg ville tenkt.

[AnonymBruker]

Det å dø er som regel en skremmende tanke for de aller fleste. Jeg vil tro at de som faktisk gjennomførte et selvmord, fikk mer enn nok av livet sitt. Tanken på å dø var en lettelse i forhold til å leve. De må ha hatt det vondt.

Ville du følt at det på en måte var til hans/hennes beste? Sier ikke at du ville blitt glad over at personen tok selvmord, du blir helt sikkert lei deg(som også er negativt med selvmord, du sårer mange andre), men ville du på en måte tenkt at han har det bedre nå, siden han ikke hadde noe livsglede igjen og som du sa, mest sannsynlig hadde det veldig vondt.

Jeg vet ikke hva jeg ville tenkt.

Ja det er forståelig, vet selv ikke hva jeg ville tenkt og/eller følt

-TS

[Gjest Survival]

Jeg ville tenkt at det var veldig synd at personen ikke fikk hjelp i tide før det var for sent. Ville på ingen måte tenkt at personen var patetisk.

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke tenkt at personen var patetisk. Jeg ville ha følt medlidenhet og sinne. Dette vet jeg, etter at jeg uheldigvis fikk oppleve dette i år.

På spørsmål om jeg synes at selvmord er egoistisk, har jeg tidligere svart nei. Eller, selvmord er jo egoistisk, som de aller fleste handlingene vi mennesker gjør - vi gjør de som regel for oss selv. Men jeg har ikke sett på det som egoistisk i den forstand at man skylder de som sitter igjen, å la være å gjøre det. Mine argumenter for det, var blant annet at man ikke velger å bli født og at for noen gjør det å leve så vondt at å dø er det beste for dem.

Men så opplevde jeg som sagt at noen jeg kjente begikk selvmord. Og synes mitt endret seg litt på det hele. Etter å ha sett hvordan de pårørende sliter, klarer jeg ikke å rettferdiggjøre selvmordet. Selv om jeg har forståelse for at personen hadde det forferdelig vondt.

I ettertid snakker vi ikke nedsettende om personen, men vi stiller oss muligens litt uforstående til det den gjorde (naturlig nok). Det var jo selvfølgelig den siste personen man trodde kunne finne på å gjøre noe sånt. Det verste er vel at omtrent alle som noensinne hadde noe å gjøre med personen, spør seg selv: "Kunne jeg ha gjort noe?".

[Gjest Koseklumpen]

Jeg ville sytes at det var veldig trist. Jeg vile tenkt at denne personen må ha hatt det veldig vondt og vanskelig, og da desverre valgt den utveien som virket best der og da.

Jeg hadde synes at det hadde vert veldig trist at ingen har fanget opp sykdomssignaler fra denne personen tids nok.

Jeg hadde ikke tenkt noe negativt om denne personen. Personen hadde nok hatt det vont over lengre tid. Det hadde bare vert veldig trist.

[Gjest Gjest]

I ettertid så blir alt så klart hvorfor en person tok sitt liv, man finner en knagg og henger all dritten som finnes på den og vips så vet alle hvorfor

[Gjest Mandalas]

Jeg syns verken det er patetisk eller egoistisk å ta selvmord. Derimot er det forferdelig at et menneske skal behøve å være så langt nede uten å få tilstrekkelig med hjelp. Jeg hadde syns det var grusomt at personen hadde gått rundt med så mye vondt inni seg uten at noen så det eller forsto det, eller kunne hjelpe..

[Gjest Gjest]

om den så mener jeg

[Raven Emerald]

Hvordan ville du reagert og tenkt om en person som du enten kjente godt,bare går i parallellklassen/kollega, familie, bestekompis, venn etc tok selvmord?

Hva ville dere tenkt om den personen? Tenkt at h*n var patetisk? Hvordan ville dere snakket om den i ettertid?

Bare en ren kuriositet

Faren min tok livet sitt.

I begynnelsen var det en del bitterhet, sinne og skyldfølelse, men etterhvert som sorgen fikk avstand, gjorde de andre følelsene det også. Dette førte til at jeg klarte å sette til side noen av de "egoistiske" følelsene, og se på hele situasjonen med litt andre øyne. Jeg klarte også å se at dette ikke på noen måte var min skyld.

Nå, flere år etterpå, har jeg en større forståelse for det valget han tok. Jeg vil nok alltid føle en viss bitterhet. Det er tross alt en svært egoistisk handling. Men for ham ble livet for hardt til å leve. Og man kan gjerne sitte å si at siden han hadde barn, burde han holdt ut. Og likevel blir det helt feil, for det var han som måtte forholde seg til det livet han hadde. Og det man ser på overflaten, gjenspeiler ikke nødvendigvis innsiden.

Min pappa var FN-soldat i Libanon tidlig på 80-tallet. De minnene han hadde, ble rett og slett for tunge å leve med. Han er ikke den eneste av dem som valgte den utveien...

[Gjest Regza]

Jeg tenkte at det var hans liv, hans valg.

[Gjest Anuket]

Hvordan ville du reagert og tenkt om en person som du enten kjente godt,bare går i parallellklassen/kollega, familie, bestekompis, venn etc tok selvmord?

Hva ville dere tenkt om den personen? Tenkt at h*n var patetisk? Hvordan ville dere snakket om den i ettertid?

Bare en ren kuriositet

En god venn begikk selvmord for et par år siden. Jeg reagerte først med sjokk, og deretter tenkte jeg bare nei, h*n ville aldri ha gjort det - men det gjorde jo det. Det gjorde vondt, og det gjør vondt ennå når jeg husker tilbake på den dagen vi fikk beskjed, hvordan folk reagerte, hvordan noen bare ble nummen. På ingen måte en god dag.

Jeg snakker aldri stygt om personen, jeg tenker aldri stygt om h*n. Jeg kjente h*n godt, en veldig nær venn meg. Jeg visste hvem h*n, var og hva h*n stod for. Jeg visste også at i det aktuelle året så gikk h*n gjennom noe ganske vondt og tungt, men jeg trodde alltid det ville løse seg og det ville bli bra igjen. På et tidspunkt så virket det sånn og, men så var h*n bare borte en dag. Jeg tenker ikke så mye på det idag, men noen ganger kan jeg komme på noe som omhandler h*n, og da blir jeg glad og deretter trist over at h*n er borte.

Nå i ettertid snakker vi alltid positivt, deler minner, husker tilbake på hendelser osv.

Og selvmord er aldri patetisk - det ligger mye bak den avgjørelsen, og når du ser så mørkt på det at du velger å ville dø fremfor å leve, er det et valg jeg ikke kan omtale som patetisk.

[AnonymBruker]

Skjønner at dere tenker at det er egoistisk. Men igjen, hvorfor er det egoistisk? Ingen har valgt å leve livet. Er det ikke da mer egoistisk av de pårørende og "tvinge" han til å leve , bare for at de selv ikke skal oppleve smerte?

[misstardipus]

Den første tanken jeg ville hatt hvertfall var at de måtte hatt det jævlig når de går så langt ..

[AnonymBruker]

Har selv vært der at jeg har forsøkt å ta livet av meg. Derfor tenker jeg aldri at de er patetiske; en person som er så langt nede at det å ta livet av seg er den eneste synlige løsningen, er ikke i stand til å ta innover seg hva pårørende måtte synes. Man vet selvfølgelig at de etterlatte vil bli lei seg, men det er omtrent fysisk umulig å ta det innover seg, da man har så veldig mye mer enn nok med sine egne tanker og følelser.

[Gjest Gjest]

selvmord er et valg og dei som sitter igjen må respektere det valget.

noen vil nok vere lei fordi dei ikke viste hvor vondt denne personen hadde det inni seg. noen blir sinna og mener personen er feig som gjordet det og burde fortalt det.

Men dei som ønsker dette har det forferdelig vondt og ønsker bare respekt for det tunge valget som er gjort.det er svært sjelden noen gjør det i afekt. det er oftest nøye planlagt og mye er ordnet med hvordan og hvem som skal finne en. ønske om fred er sterkt. respekter valget og ver glad i minnene personen gav deg.

[AnonymBruker]

Jeg har også vert der at jeg har prøvd å ta mitt eget liv. Jeg var klinisk død, men de fikk heldigvis liv i meg igjen. FOr meg var det en skikkelig wake up call og jeg tok virkelig tak i livet mitt etter den hendelsen.

Jeg selv er kjempe glad i dag for at jeg overlevde.

Jeg vet hvordan det er å være i den situasjonen at man ser på selvmord som eneste utvei, derfor ser jeg ikke på de som gjør det som svake mennesker eller egoistiske. Jeg synes synd i dem. Det er ikke lett å komme frem til en slik avgjørelse. Man ser virkelig svart på ting når man velger å ta det steget. Håper flere får den hjelpen de trenger før det går så langt for dem.

[spinnwild]

Mitt søskenbarn tok selvmord da h*n var ca 20år. Det at det var selvmord har ikke farget over på minnene og følelsene. Død er død, uansett. Har ikke tenkt noe negativt om h*n for det...

[AnonymBruker]

Nei, jeg synes ikke det er patetisk. Kanskje egoistisk med tanke på at det jeg opplevde gjaldt en forelder. Overhode ikke egoistist når det gjaldt et barn.