Det må bli abort, føler meg helt knust

[AnonymBruker]

Dette har jeg gleda meg til, sett frem til og hatt en million forestillinger om.

Vi ville begge to, få vårt eget kjærlighets barn, idag er 6uker på vei, men det må bli abort.

Vi krangler værre enn noen gang, det har dukka opp sider og tendenser ved oss begge som setter meg i stor tvil om vi vil klare et barn sammen. Jeg har flytta langt og lenger fra mitt og min, jeg ville aldri klart meg alene her, jeg hadde måtte flytte, men da hadde jeg tatt mitt barn bort fra sin far og sin bror.

Jeg har vært gjennom abort før, men aldri kjøpt barneklær og lasta ned graviditets applikasjoner før. Fortalt om det til pappaen min som egentlig er fullstendig imot barn utenfor ekteskap, fått han til å se positivt på det, jeg har aldri kjent på de følesene jeg har kjent på den siste tida.

Ja, det er min og jeg bestemmer over den, men det vil også bli mitt barn som jeg må i ganske mange år ta avgjørelser for. Trodde vi var klare, men om vi ikke tåler litt graviditets hormorner og små depresjon så klarer ikke vi et barn sammen heller. Jeg vil ikke fore mitt ego og min egen psyke med å sette et liv til hverandre som må pendle med koffert annen hver helg, ikke at det er noe galt i det, men det var ikke det jeg skulle ha som utgangspunkt.

Det gjør vondt i hele kroppen å måtte gi slipp på det, men jeg ser ingen annen utvei. går med klump i hals og bryst, første kontroll vil gå til å snakke om abort istede for å spør om alt det jeg lurer ang den lille og det jeg har å se frem til, men jeg vet at det er det beste inntil videre, jeg er forsatt ung og muligheten kommer igjen, men det gjør så vondt

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du "må" ta hvis du faktisk har lyst på barnet? At du og barnefaren krangler og at du tror du blir alenemor er da ikke grunn nok! Finnes mange barn som vokser opp med foreldre som ikke er sammen, og de klarer seg da helt fint!

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du "må" ta hvis du faktisk har lyst på barnet? At du og barnefaren krangler og at du tror du blir alenemor er da ikke grunn nok! Finnes mange barn som vokser opp med foreldre som ikke er sammen, og de klarer seg da helt fint!

For jeg vil ikke kunne ta vare på et barn alene. Jeg er langt borte fra mine nærmeste og flytte barnet langt vekk fra barnefar er ikke noe jeg vil utsette noen for.

selvom det fungerer for mange så er ikke det et ønskelig utgangspunkt, jeg har lyst på barnet ja, men ikke av egoistiske grunner. Det er tøft valg å ta, men det er det rette nå. skrev her for å få tømt hjerte litt!

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor du "må" ta hvis du faktisk har lyst på barnet? At du og barnefaren krangler og at du tror du blir alenemor er da ikke grunn nok! Finnes mange barn som vokser opp med foreldre som ikke er sammen, og de klarer seg da helt fint!

Grunn nok? Det er da revnende likegyldig hva du mener er "gyldig grunn" for å ta abort. TS bestemmer dette selv.

TS: Jeg har akkurat vært gjennom en abort selv, ble gravid med en flott mann, men jeg kjenner han ikke godt nok til at jeg vet om han ville ha deltatt i omsorgen for barnet. Er fortsatt interessert i ham, men føler ikke at man skal starte et forhold eller et vennskap med å få et barn sammen. Og jeg vil ikke gå inn for å bli alenemor. Så for min del var det hverken en vanskelig eller tung avgjørelse, jeg følte meg heller lettet da det var over.

Men skjønner at du har ønsket dette barnet, og at det derfor er en tung avgjørelse for deg. Kanskje kan det være greit å si at du er usikker når du kommer til undersøkelse, slik at du får snakket med en sosionom om mulighetene du har? Evt. kontakte Amathea? Selv om du vet hva du vil gjøre, kan det være greit å ha diskutert det med noen. Det tror jeg kan gjøre ting lettere i etterkant. Lykke til!

[Gjest Nuppa_]

Det kan vel være at dere bare er inne i en dårlig periode. Sånn er det noen ganger. Hvor lenge har dere kranglet?

[AnonymBruker]

Grunn nok? Det er da revnende likegyldig hva du mener er "gyldig grunn" for å ta abort. TS bestemmer dette selv.

TS: Jeg har akkurat vært gjennom en abort selv, ble gravid med en flott mann, men jeg kjenner han ikke godt nok til at jeg vet om han ville ha deltatt i omsorgen for barnet. Er fortsatt interessert i ham, men føler ikke at man skal starte et forhold eller et vennskap med å få et barn sammen. Og jeg vil ikke gå inn for å bli alenemor. Så for min del var det hverken en vanskelig eller tung avgjørelse, jeg følte meg heller lettet da det var over.

Men skjønner at du har ønsket dette barnet, og at det derfor er en tung avgjørelse for deg. Kanskje kan det være greit å si at du er usikker når du kommer til undersøkelse, slik at du får snakket med en sosionom om mulighetene du har? Evt. kontakte Amathea? Selv om du vet hva du vil gjøre, kan det være greit å ha diskutert det med noen. Det tror jeg kan gjøre ting lettere i etterkant. Lykke til!

Selvfølgelig er det hennes valg, men det virket på meg som om hun var forvirret og ikke hadde tenkt spesielt godt gjennom saken. Hun er allerede gravid og ønsker seg barnet, men har fått litt panikk fordi forholdet til barnefaren går dårlig. Så vidt jeg kan se, fokuserer TS kun på det negative med å få dette barnet, fremfor å se saken fra begge sider. Som sagt, mange barn vokser opp med foreldre som bor bor langt fra hverandre uten at dette trenger å bety at de har en dårlig barndom. Livet blir sjeldent helt som planlagt, og om man skal avbryte alt som ikke har et perfekt utgangspunkt, legger man opp til mange skuffelser.

[Papirfly]

Fortell om tvilen din til legen og se om du kan ta kontakt med Amathea i din kommune. Da jeg selv bestemte meg for abort en gang, var det godt å snakke med en profesjonell person ansikt til ansikt om mulighetene likevel, sette litt perspektiv på ting og ordne tankekaoset litt. For min del endte graviditeten i en spontanabort, men jeg er glad jeg sjekket ut alle mulighetene. Hvis du skal ta avgjørelsen om abort, så er det jo det beste for deg at du føler deg mest mulig sikker på valget ditt. Sikkert greit å søke råd her også, men det er nok lettest å snakke med noen ansikt til ansikt.

Lykke til uansett. Stor klem til deg.

[AnonymBruker]

Ts her

Jeg har tenkt myyyee rundt dette, vurdert alt som fins av alternativ, men det som blir realiteten er at jeg flytter fra barnefar og tilbake til min hjemmeby som er ca 5-6 timer unna barnefar.

Jeg er ikke ferdig med videregående engang og på AAP akkurat nå. Jeg kommer til å fullføre skolen over nyttår, men med et lite spedbarn alene vil jeg aldri klare det. Det var annerledes da jeg var sikker på at vi ville holde sammen og være to om det.

Jeg er ikke ferdig med sertfikatet engang!

jeg og samboeren har begge kommmet fram til at dette passer seg kanskje ikke så bra likevel, men det er selvfølgelig jeg som må gjennom alt fysisk og psykisk. vi kommer til å prøve å ordne oppi forholdet, men nå vet vi at vi gjør det for oss sjøl og om vi skulle gå fra hverandre så er det kun oss det går utover og ikke en liten baby itillegg.

Jeg kommer til å ta kontakt med amathea og snakke med legen om hvor vanskelig jeg syns det her er, jeg kommer til å ta i bruk det som fins av hjelp rundt det her.

takk for alt råd og hjelp nok en gang.

[AnonymBruker]

Ts her igjen...

Jeg lurer på om dere som kjefter og kommer med kvalme komentarer ville gjort det samme om vi stod ansikt til ansikt utenfor den store internett.

Om dere ville kalt meg umoden og sammenligna mitt valg med holocaust!

Jeg er fullstendig knust, fortvila og psykisk nedbrutt. Det var ikke sånn det skulle bli, jeg kan ikke forutse fremtiden, jeg visste ikke at ting kom til å endre seg så drastisk og at jeg ville bli i tvil når jeg faktisk ble gravid.

Føler meg naiv, dum og umoden, jeg trenger ikke andre til påpeke det for meg. Jeg har satt meg selv i situasjon, men jeg kan som sagt ikke forutse fremtiden. Nå prøver jeg å unngå å ødelegge mer med å ta abort, med å vente til min livssituasjon er mer stabil med å sette et barn til verden.

Jeg er skammer meg over å måtte gjennom abort enda en gang, men det var ikke sånn det skulle bli :frown:

[Papirfly]

Hva så om du har vært naiv? Nå tar du jo ansvar og prøver å velge hva som er det beste for deg, barnet og barnefaren. Du ser situasjonen fra ulike vinkler og veier for og i mot. Det er voksent! Samme hva resultatet blir, så tenker du som et voksent og ansvarlig menneske nå. Det hjelper ingen å tenke: "Jeg SKULLE ha tenkt mer gjennom dette". Se framover. Lykke til i den vanskelige tiden du går gjennom nå.

[AnonymBruker]

Kjære TS

Nå svarer jeg uten å ha lest de andre svarene her i tråden, så tillat meg å eventuelt si noe de andre har sagt

Jeg har både vært der du er i dag og jeg har vært gjennom abort uten denne "dramaen" på forhånd.

Det ene barnet har jeg i dag, og det andre har jeg ikke (og tenker aldri over).

Jeg ble gravid med min datids "store kjærlighet" etter at vi hadde vært sammen en stund. Begge var enige om at vi skulle få barn sammen en gang, men det skjedde litt før vi trodde. Den dagen jeg fant ut at jeg var gravid var en lykkerus for min eks, og for meg egentlig. Men tiden som fulgte med hormoner i full sving hos meg ble alt annet enn rosenrød. I tillegg ble jeg alvorlig syk under svangerskapet, så det tæret veldig på forholdet.

I motsetning til deg hadde jeg også dette fosterets søsken å tenke på. Jeg hadde nemlig et barn fra før.

Mange ganger gjennom de første ukene tenkte jeg som deg: Hva faen er det jeg gjør nå???!!!

Men jeg valgte til slutt å beholde vårt kjærlighetsbarn, og forholdet ordnet seg på en måte selv om vi kranglet mye. Barnets fødsel gjorde mye

At vi endte å gå fra hverandre noen få år senere, var helt andre årsaker.

Mitt råd er at hvis du er klar for barn, har lyst på barn nå og føler at du er moden nok så gjør du det, hvis ikke velger du abort. Det er helt og holdent ditt valg.

Men det at du er alene er ikke noen grunn til å ikke få barnet, for du har tid gjennom svangerskapet til å opparbeide deg et nettverk. Et nettverk du kan ha nytte av uansett om du er sammen med barnefaren eller ei.

Først og fremst vil jeg dog be dere om å søke hjelp hos andre. Familievernkontoret er ikke bare til bruk når det er brudd

[AnonymBruker]

TS her...

Jeg er seks uker på vei så et barn kan det vel ikke kalles riktig ennå.

Jeg tør å påstå at jeg vet bedre enn noen andre at livet ikke er gull og grønneskoger, jeg har vært gjennom nok i livet som barn og voksen til å vite. Jeg vil ikke at mitt barn ska leve det livet jeg har levd, jeg ville kunne gi det barnet et godt og trygt liv. Pendling med fly eller 6 timer på buss annenhver helg, ikke kjenne til sin halvbror, pappaen som går glipp av de første årene er ikke hva jeg annser som godt og trygt oppvekst.

Jeg har kun to familie medlemer her i norge, min pappa og min bror.Ingen av dem vil noen gang kunne gi meg den støtten som mine venniner får av sine foreldre ifht sine barn, nå som jeg innser at jeg og samboeren kanskje allerede er på vei til å skli fra hverandre så velger jeg Abort fremfor å sette et barn til verden så vi kan se om det funker eller ikke.

Det er ingen retur garanti på en baby, det er det heller ikke på en abort, men det går ikke utover noen andre enn meg.

[AnonymBruker]

Ts her!

jeg trekker meg ut av det det som har begynner å bli en diskusjon om noe helt annet. Jeg trengte å dele dette med noen akkurat der og da, har som sagt ikke så mange som står meg nær.

Ikke vil jeg plage venniner med dette heller...

takk for gode ord og råd, gruer meg til fredag, men når jeg mottar forståelse fra dere så regner jeg med at legen også vil forstå og hjelpe meg.

[AnonymBruker]

Jeg må bare komme med min historie da. Jeg er alenemor til 2 barn, 1 lite og et skolebarn. De to siste årene har jeg vært helt alene om omsorgen for mine barn. Faren stiller overhodet ikke opp for det. Jeg har ikke familie, heller ikke så nære venner at de stiller opp med hjelp. Så dette gjør jeg helt på egenhånd. Jeg går på AAP grunnet kronisk sykdom, tar nå opp fag fra videregående i håp om å få utdannelse. Jeg har hatt en barndom og et voksenliv som har vært tøffere ennn de fleste har opplevd. Men vet du hva, jeg klarer meg veldig bra, jeg er en god mor for mine barn, får masse skryt fra både barnehage, skole og andre foreldre. Og til tider er det hektisk og slitsomt. Men oftest går det helt bra, jeg koser meg så mye med barna mine, og jeg er så stolt over det jeg får til.

Og jeg har også nå en kjæreste som snart blir samboer. Så jeg ser bare lyst på livet framover. Og ting går oftest mye bedre enn man tror.

Ts her...

Jeg er glad på dine vegne og er klar over at det fins mange i akkurat den situasjonen som klarer seg kjempe fint, men jeg vil IKKE starte med dette som utgangspunkt når jeg har muligheten til å snu og bli mer stabil. Jeg er helt sikker på at du er en god mor og at dine barn har det bra, men samtidig er jeg sikker på at om du kunne valgt annerledes så hadde du det.

[Gjest Anuket]

TS jeg håper virkelig det ordner seg for deg! Et voksent valg er i mine øyne å ta en vanskelig avgjørelse, når man har veid for og imot og man prøver å gjøre et valg som er det beste for alle parter - noe du prøver å gjøre nå. Jeg håper det ordner seg for deg virkelig!

Endret 23. oktober 2011 av Kråkesaks

[AnonymBruker]

Ts her...

Jeg er glad på dine vegne og er klar over at det fins mange i akkurat den situasjonen som klarer seg kjempe fint, men jeg vil IKKE starte med dette som utgangspunkt når jeg har muligheten til å snu og bli mer stabil. Jeg er helt sikker på at du er en god mor og at dine barn har det bra, men samtidig er jeg sikker på at om du kunne valgt annerledes så hadde du det.

Jeg er også alenemor, og ble gravid rett etter vgs. Da var det akkurat blitt slutt med barnefaren, men vi ble sammen igjen etter en stund. At det ble slutt senere er av andre årsaker.

Jeg vurderte abort, men tenkte at dette klarer jeg uansett, og jeg var alene-uten min nærmeste familie. Idag har vi det flott vi to, og da si til noen at DU er sikker på at man ville valgt annerledes er vel litt drøyt. Jeg valgte riktig for min del, hun du svarte valgte nok rett for sin del. Man angrer sjelden på at man får et barn til verden, men en abort kan man fort angre på. Jeg vet hva jeg snakker om, da jeg tok abort noen år etter at min førstefødte kom til verden. (med samme far)

Ønsker deg lykke til ihvertfall, snakk med legen din.

[AnonymBruker]

Jeg er også alenemor, og ble gravid rett etter vgs. Da var det akkurat blitt slutt med barnefaren, men vi ble sammen igjen etter en stund. At det ble slutt senere er av andre årsaker.

Jeg vurderte abort, men tenkte at dette klarer jeg uansett, og jeg var alene-uten min nærmeste familie. Idag har vi det flott vi to, og da si til noen at DU er sikker på at man ville valgt annerledes er vel litt drøyt. Jeg valgte riktig for min del, hun du svarte valgte nok rett for sin del. Man angrer sjelden på at man får et barn til verden, men en abort kan man fort angre på. Jeg vet hva jeg snakker om, da jeg tok abort noen år etter at min førstefødte kom til verden. (med samme far)

Ønsker deg lykke til ihvertfall, snakk med legen din.

Jeg sier ikke at jeg kommer til å angre på barnet, men kanskje livssituasjonen jeg velger å sette et barn i. Jeg vet at det allerede skranter mellom meg og barnefar, jeg vet at jeg blir nødt til å flytte 5-6 timer unna barnefar om det tar slutt, jeg vet at jeg er under AAP og ikke eier eget sted å bo. Jeg eier heller ikke stort i verden!

Ja, dere er helt fantastiske som klarer, men jeg er ikke så fantastisk som dere at jeg vil klare det på egen hånd. Jeg har også vært gjennom abort tideligere, men kan ikke si at jeg angrer den dag idag!

Ts

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor dere planlagte barn i det hele tatt? Jeg har liten tro på at forholdet var så solid for noen uker siden, at man planlagte et barn sammen, for så å snu 180 grader rundt i løpet av noen uker. Kanskje du skal lære litt av dette, og slutte å planlegge barn før du vet at forholdet er solid og godt, økonomien bedre og skulle noe skje med barnefaren vil du klare fint å sitte alene med barnet, for det finnes ikke noen garantier i livet.

[AnonymBruker]

Kan jeg spørre hvorfor dere planlagte barn i det hele tatt? Jeg har liten tro på at forholdet var så solid for noen uker siden, at man planlagte et barn sammen, for så å snu 180 grader rundt i løpet av noen uker. Kanskje du skal lære litt av dette, og slutte å planlegge barn før du vet at forholdet er solid og godt, økonomien bedre og skulle noe skje med barnefaren vil du klare fint å sitte alene med barnet, for det finnes ikke noen garantier i livet.

Vi har selvfølgelig hatt våre krangler og uenigheter, men aldri så ille som det det har vært nå.

jeg har aldri vurdert å flytte ut eller tenkt tanken på å gjøre det slutt før nå, jeg trodde aldri det skulle bli sånn. vi elsker hverandre, men det er mye annet som spiller inn.

han har jobb, hus og god inntekt om situasjon ikke hadde snudd seg som det den har nå så hadde vi nok klart det, jeg hadde nok også fått det enklere ifht å fullføre skole og komme i gang.

Jeg er klar over at jeg har vært noe naiv og dum i avgjørelsene mine, men jeg er fullstendig klar over det og trenger ikke andre for å få det påtenkt.

[Gjest luri]

TS, dere har kanskje ikke vært så gjennomtenkte av dere når dere planla dette barnet.

Men abort er tøft når en egentlig ønsker barnet, så håper du tenker nøye i gjennom hva som er best før du gjør noe, uten påvirkning fra andre.

Du er så kort på vei, at vil tro det er enklere å utføre en abort enn når en nærmer seg uke 12...