Redselsfølelse

[AnonymBruker]

Er det noen her som har noen teknikker eller noe for å bli kvitt eller minske redselsfølelse? Noen punkter på kroppen man kan trykke på eller slikt? Avslappingsteknikker? Eller noe annet lurt? Pusteøvelser?

Ikke dyre råd, det må være ting jeg kan gjøre selv, som er gratis eller i alle fall nesten gratis.

Psykolog går jeg allerede til, om det skulle være til interessere, men jeg er åpen for å prøve flere ting, så hvis dere har noen tips for å bli kvitt redselsfølelse er det til stor hjelp. Angst er vel kanskje det rette ordet.

Det er forresten sosial angst, hvis noen lurer. Føler meg så lammet av det.

[Gjest juvelia]

Kanskje prøve å stryke deg selv på håndleddet og tenke på noe trygt og fint.

[Lutetium 71]

Det enkleste er vel å utfordrede det. Har man sosial angst, skal man oppsøke folk, ikke unngå dem. Yes, lettere sagt enn gjort.

Trening hjelper på depresjon, så det hjelper sannsynligvis på angst også.

[AnonymBruker]

Det enkleste er vel å utfordrede det. Har man sosial angst, skal man oppsøke folk, ikke unngå dem. Yes, lettere sagt enn gjort.

Trening hjelper på depresjon, så det hjelper sannsynligvis på angst også.

Jeg er fullstendig klar over det, men det er ikke lett å oppsøke situasjoner man er livredd for. Det er lettere om man ikke er like redd som man i utgangspunktet er... Derfor lurer jeg på om noen har noen konkrete tips for å minske redselsfølelsen før jeg skal kaste meg ut i det, og være sammen med mennesker.

- TS

[Lutetium 71]

Jeg er fullstendig klar over det, men det er ikke lett å oppsøke situasjoner man er livredd for. Det er lettere om man ikke er like redd som man i utgangspunktet er... Derfor lurer jeg på om noen har noen konkrete tips for å minske redselsfølelsen før jeg skal kaste meg ut i det, og være sammen med mennesker.

- TS

Hvis det er så lammende som du beskriver, hva med antidepressiva, bruker du dette? Det er hovedoppgaven til slike medisiner, å få deg over kneika, slik at du kan få igang forandringer. Siden du allerede går til psykolog er muligens dette gammelt nytt?

[AnonymBruker]

Akkurat angst hjelper det vel mer med kognitive teknikker enn med antidepressiva. Kan anbefale bøker av Repål Og Berge. De er Norges fremste på kognitiv terapi, og kommer med konkrete teknikker til hvordan man kan mestre angsten sin. Bøkene deres brukes også i videreutdanning i kognitiv terapi.

De skriver altså om forskjellige teknikker du kan bruke, som eksponeringsterapi, distraksjon, positivlister osv.

Jeg forstår at du er redd for eksponeringsterapi, men det er noe av det mest virkningsfulle mot angst. I bøkene kan du lese om hvordan du kan begynne i det små. Er du redd for mennesker, så starter du ikke med å sette deg på 37-bussen midt i rushtiden liksom. Du kan absolutt lære deg å mestre angsten din, men det er viktig at du tar tak i det så fort som mulig. Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg har vært der, ja. Prøvde å gå ut noen ganger bare for å pile inn igjen. Veldig vondt. I lengre perioder var all menneskelig kontakt å gå til psykologen to ganger i uka. Hun foreslo noe som fungerte for meg. Prøv å gå ut, f.eks. på butikken når det er lite folk for å kjøpe en liten ting eller to. Ok, så blir man redd, men ikke gå rett hjem. Sett deg på en krakk for deg selv og ro deg ned før du går hjem. Jeg holdt på sånn lenge før jeg fikk kjøpt hjortetakksaltet mitt, men til helgen skal jeg holde foredrag for flere mennesker Selvfølgelig kjenner jeg det iblant, men ikke like intenst. Det er håp!

[AnonymBruker]

Hvis det er så lammende som du beskriver, hva med antidepressiva, bruker du dette? Det er hovedoppgaven til slike medisiner, å få deg over kneika, slik at du kan få igang forandringer. Siden du allerede går til psykolog er muligens dette gammelt nytt?

Ja, jeg tar Cipralex 10 mg hver eneste dag, men det hjelper ikke.

Jeg har ikke noe problemer med å komme meg ut av huset og slikt. Jeg er bare redd for å snakke med andre menensker, ta kontakt med andre mennesker, få oppmerksomhet fra andre mennesker, bli latterliggjort av andre mennesker. Er så redd for at folk skal synes jeg er rar. Er selvkritisk og derfor tror jeg ikke noe av det jeg har lyst til å si er godt nok, så jeg holder kjeft. Jeg sier ingenting. Jeg får angst hvis jeg føler at jeg må si noe også, at jeg føler et press for å snakke. Jeg er så redd for at de skal finne ut hvor teit jeg er.

Jeg klarer ikke å snakke med andre. Jeg er så vanvittig redd for det.

Å ta bussen og sånn går merkelig nok helt fint. Men å snakke med folk face to face, klarer jeg ikke. Det høres kanskje ikke så ille ut, men det er helt forferdelig å være så låst i seg selv.

[Gjest Gjest]

Du vil gjerne være usynlig med andre ord? Ikke noe særlig, nei. Har du tatt opp med psykologen din at cipralexen ikke virker? I så fall burde dosen eller medikamentet endres. Jeg vet ikke hvor lenge du har gått i terapi, men ting kan ta tid. Har du noen nære deg du kan lene deg litt på? Kjæreste, søsken, foreldre, tanter? En du faktisk klarer å snakke med? Du kan jo evt. utvide horisonten sakte men sikkert. Jeg brøt med alle mine venner da jeg fikk angst, men samboeren min var en god støtte. Jeg har nå klart å ta opp kontakt med mange gamle venner igjen og jaggu har jeg ikke fått et par nye også. Problemet kan jo bygge på mange ting, men det høres ut som om du trenger å se at du er verdt noe, få litt selvtillit. Det lar seg selvfølgelig gjøre, så ikke gi opp.

[AnonymBruker]

Du vil gjerne være usynlig med andre ord? Ikke noe særlig, nei. Har du tatt opp med psykologen din at cipralexen ikke virker? I så fall burde dosen eller medikamentet endres. Jeg vet ikke hvor lenge du har gått i terapi, men ting kan ta tid. Har du noen nære deg du kan lene deg litt på? Kjæreste, søsken, foreldre, tanter? En du faktisk klarer å snakke med? Du kan jo evt. utvide horisonten sakte men sikkert. Jeg brøt med alle mine venner da jeg fikk angst, men samboeren min var en god støtte. Jeg har nå klart å ta opp kontakt med mange gamle venner igjen og jaggu har jeg ikke fått et par nye også. Problemet kan jo bygge på mange ting, men det høres ut som om du trenger å se at du er verdt noe, få litt selvtillit. Det lar seg selvfølgelig gjøre, så ikke gi opp.

Nei, selvfølgelig vil jeg ikke være usynlig! Har noe som kalles ambivalens. Det betyr at på den ene siden så vil jeg være usynlig, fordi det er trygt og da unngår jeg å føle på angsten. På den andre siden vil jeg gjerne være i kontakt med andre mennesker, være sosial og få venner. Jeg vil nemlig begge delene. Men det er så ubehagelig å ha menneskelig kontakt, at det blir veldig vanskelig å presse seg til det. Jeg syns det er dødsubehagelig.

Cipralexen har virket utmerket på depresjonen jeg hadde før, men det virker ikke på angsten. Ja, jeg har tatt det opp med psykologen. Men hun sier at det er fordi angsten sitter så dypt at den ikke virker noe særlig. Jeg har hatt angst i 6 år, så den har virkelig fått satt seg godt... Den virker på enkelte ting. For eksempel at jeg tør å bade offentlig nå, noe jeg før ikke hadde sjanse til å klare pga ekstreme kroppskomplekser. Den hjelper på visse ting, men det med å være sammen med andre mennesker, føler jeg ikke at den hjelper på. I tillegg gjør den at jeg lever litt i nuet. Jeg kan for eksempel finne på å snike på t-banen (noe jeg aldri turte før), selv om det ikke er positivt da. Men å snakke med andre er jeg fremdeles like redd for.

Dosen kan ikke endres, pga fare for uheldige bivirkninger. Jeg får ikke lov å ha høyere dose enn det jeg har nå. Hvis jeg tar en høyere dose kan jeg "spinne" litt, altså at jeg mister meg selv litt. At det påvirker hjernen min så mye at det får negative følger for min oppførsel og måter å se ting på.

Medisinen virker så bra på depresjonen min, så å bytte medisin tror jeg ikke at jeg tør.

Jeg kan snakke helt åpent med min mor og føler meg komfortabel rundt henne. Ingen angst når jeg er sammen med moren min. Da kan jeg slappe helt av og virkelig være meg selv.

Det er vanskelig å få bedre selvtillit. Jeg ble mobbet mye som barn, og har alltid fått høre hvor teit, stygg og dum jeg er. Jeg klarer ikke å se på meg selv om et menneske som er verdt noe. Jeg føler at det er noe galt med meg, og jeg vil ikke at mennesker som ikke kjenner meg skal finne ut hvor teit jeg innerst inne er. Jeg har ingen selvtillit, fordi folk har tråkket meg ned i søla så mye at jeg har mistet troen på meg selv.

[Gjest Gjest]

Nei, selvfølgelig vil jeg ikke være usynlig!

Du skrev i det forrige innlegget ditt at du var redd for å få oppmerksomhet fra andre mennesker og jeg har selv hatt et ønske om at folk ikke skal se meg fordi jeg har følt meg stygg, dum, mislykket, klønete, håpløs, så nei, det er ingen selvfølge at man ikke vil føle seg usynlig, nei. Beklager at jeg spurte om det, prøvde bare å komme med et velmenende råd. Skal ikke gjenta seg.

[Minya]

Yoga har hjulpet meg veldig når jeg sliter i perioder. En halvtime eller times yoga før jeg skal noe jeg har angst for (til tannlegen feks) eller når jeg kjenner det kommer et anfall av panikkangst, kan dempe angsten nok til at jeg begynner å fungere på ett eller annet plan.

Verdt et forsøk ihvertfall, og så føler du deg bedre i kroppen av det om ikke annet

[AnonymBruker]

Du skrev i det forrige innlegget ditt at du var redd for å få oppmerksomhet fra andre mennesker og jeg har selv hatt et ønske om at folk ikke skal se meg fordi jeg har følt meg stygg, dum, mislykket, klønete, håpløs, så nei, det er ingen selvfølge at man ikke vil føle seg usynlig, nei. Beklager at jeg spurte om det, prøvde bare å komme med et velmenende råd. Skal ikke gjenta seg.

Du overreagerer. Jeg forklarte hva jeg mente med utsagnet mitt, og innerst inne forstår du utmerket godt hva jeg mener, så du behøver ikke ta den. Jeg skrev jo at jeg på den ene siden ville være usynlig, men på den andre siden ikke. Innerst inne er det ingen som vil være usynlige. Jeg vil ikke være usynlig, men angsten er så plagsom at det er en trygghet for meg. To motstridende følelser. Hadde jeg villet være usynlig, så hadde jeg aldri opprettet denne tråden. Jeg ønsker jo å bli kvitt angsten min.

Minya: Jeg har faktisk vurdert yoga. Hvordan lærte du deg yoga? Noen steder på nettet du har fått tips fra? Hvilke øvelser tar du?

[Lutetium 71]

TS: Du høres ut som en fornuftig og oppegående dame. Noe dritt at du skal ha det sånn. Angst er trasige greier. Har desverre ikke flere glupe ideer. Men ønsker deg alt vel, ihvertfall.

[AnonymBruker]

Blir så lei meg av å høre at du har det sånn. Jeg gikk en stund til psykolog og fikk diagnosen sosial angst. Skjønner det med at du sier du vil være usynlig, men på samme tid usynlig. En ambivalent følelse. Jeg syntes det var så slitsomt å være sosial fordi jeg hele tiden hadde det ubehagelig og følte at andre kunne se det på meg, at det gikk an å se "rett gjennom meg" på en måte. Tenkte så mye over meg selv og hvordan jeg framsto, at jeg nesten var redd noen kunne høre det.

Jeg ønsket veldig å snakke med andre, være avslappet. Samtidig så ønsket jeg at andre bare skulle la være å snakke til meg, sånn at jeg slapp det ubehagelige med å måtte ha en samtale. Følte at folk snakka til meg for å være hyggelige og at de syns jeg var kjedelig. Etter hvert ble det litt sånn at folk slutta å snakke til meg, fordi jeg svarte så kort. Det var jo det jeg ønsket, men samtidig ble jeg veldig trist over at jeg skulle være så låst. At folk "ga meg opp".

Du sier du går til psykolog og det er bra. Du har noen å snakke med. Og det er flott at du har moren din. Jeg gikk faktisk i gruppeterapi. Det var sykt skummelt! Jeg startet med et veldig enkelt kurs, som gikk på å bygge opp selvtillit. Det var heldigvis lite sånn at vi måtte snakke med hverandre til å begynne med. Det løsna litt etter hvert. Det var en form for kognitiv terapi. Så gikk jeg et kurs til. Føler det har hjulpet en del, sammen med andre endringer i livet mitt.

Noe av det som hjelper meg når jeg føler litt på angsten er at jeg ikke vil gi andre mulighet til å se ned på meg mer. Jeg har også blitt mobba en del i oppveksten. Blitt kalt dum, treig, stygg osv. Noe jeg absolutt ikke er. Det ser jeg bare på det du skriver at du heller ikke er!

Hvor gammel er du? Og hvilke interesser har du?

Sikker på du har mye kunnskap og er en interessant samtalepartner.

Det er noe av det jeg synes var/er vanskelig med angst, å sitte inne med mye (en hel personlighet) som jeg ikke klarer å vise andre. Å bare bli sett på som kjedelig, dum.. når jeg egentlig er alt annet enn det:)

[Gjest CrazyCatlady]

Jeg har det på nesten akkurat samme måte som deg!

Sliter også med sosial angst,men det er når jeg må ha kontakt med mennesker jeg virkelig sliter.Jeg kan for eksempel helt fint gå på konserter,men hvis jeg må prate med noen så klarer jeg ikke det.

Noe som hjelper litt når jeg redd og stressa er meditasjon.Akkurat nå er jeg ikke så flink med å gjøre det regelmessig,men jeg syns det gjør meg litt roligere.Er jo verdt et forsøk

Jeg er enig i at det å eksponere seg er veldig verdifullt,men man gjøre det i det tempoet som passer for en selv.Jeg prøver å utfordre meg selv og gjør fremskritt som kanskje er usynlige for andre,men store for meg.Men det å prate med andre og være avslappet rundt andre mennesker er noe jeg virkelig sliter med.Det er helt jævlig å være så redd for noe at det kjennes ut som du skal dø fordi du er så utrolig redd,men jeg håper at en dag så vil ting føles lettere.

Uff,jeg hadde vel ikke så mange gode råd å komme med,men jeg vet hvordan det er å være redd for ting som de fleste tar for gitt

[Gjest Gjest]

Du overreagerer. Jeg forklarte hva jeg mente med utsagnet mitt, og innerst inne forstår du utmerket godt hva jeg mener, så du behøver ikke ta den. Jeg skrev jo at jeg på den ene siden ville være usynlig, men på den andre siden ikke. Innerst inne er det ingen som vil være usynlige. Jeg vil ikke være usynlig, men angsten er så plagsom at det er en trygghet for meg. To motstridende følelser. Hadde jeg villet være usynlig, så hadde jeg aldri opprettet denne tråden. Jeg ønsker jo å bli kvitt angsten min.

Du kan ikke bestemme hva jeg føler. Jeg sier at jeg ønsket å være usynlig. Du sier at ingen ønsker det. Vel, jeg gjorde det, så da tar du feil og er aldri så lite ufølsom. Du er ikke den eneste som har slitt. Når du omtaler meg som overreagerende synes jeg også dette blir et helt vanvitig utsagn fra en som også har opplevd angst. Man må respektere sine egne følelser, slik jeg gjør med mine. Jeg har lov til å si ifra til deg når du går over mine grenser. Her ligger noe av nøkkelen til at jeg nå har det bedre. Jeg synes du er svært negativ og uhøffelig og om du ikke forstod at jeg mente deg vel da jeg svarte, så les en gang til. Man trenger ikke å ta en tverr tone.

Det er ingen grunn til å svare med den tonen du gjorde til folk som prøver å komme med velmenende råd.

Når dette er sagt så ligger jo alltid nøkkelen i en selv. Dersom du har bestemt deg for å være negativ så har du bestemt deg. Om du vil være sur mot folk som vil deg vel, så vær det. Jeg håper du kommer til et mer positivt sted i livet ditt slik at du kommer over det du sliter med.

[AnonymBruker]

Du kan ikke bestemme hva jeg føler. Jeg sier at jeg ønsket å være usynlig. Du sier at ingen ønsker det. Vel, jeg gjorde det, så da tar du feil og er aldri så lite ufølsom. Du er ikke den eneste som har slitt. Når du omtaler meg som overreagerende synes jeg også dette blir et helt vanvitig utsagn fra en som også har opplevd angst. Man må respektere sine egne følelser, slik jeg gjør med mine. Jeg har lov til å si ifra til deg når du går over mine grenser. Her ligger noe av nøkkelen til at jeg nå har det bedre. Jeg synes du er svært negativ og uhøffelig og om du ikke forstod at jeg mente deg vel da jeg svarte, så les en gang til. Man trenger ikke å ta en tverr tone.

Det er ingen grunn til å svare med den tonen du gjorde til folk som prøver å komme med velmenende råd.

Når dette er sagt så ligger jo alltid nøkkelen i en selv. Dersom du har bestemt deg for å være negativ så har du bestemt deg. Om du vil være sur mot folk som vil deg vel, så vær det. Jeg håper du kommer til et mer positivt sted i livet ditt slik at du kommer over det du sliter med.

Jeg forstår ikke hvorfor du skal skrive her hvis du bare skal kritisere meg på det jeg sier. Jeg har aldri ment å være frekk, så da har du misforstått meg. Jeg setter veldig stor pris på alle råd jeg kan få. Å kalle meg frekk, ufølsom og uhøflig syns jeg er ganske drøyt. Du kjenner meg ikke, så å påstå at jeg er en ufølsom person utifra noen innlegg her, syns jeg du kan holde deg for god til. Jeg er alt annet enn ufølsom.

Hvis du selv har slitt med angst, så må du forstå at når man er i en slik krise, så er man ganske desperat, og da svarer man kanskje ting som andre kan tolke feil.

Jeg har ikke bestemt meg for å være negativ. Syns det er ganske utrolig at du kan angripe meg så mye som du gjør når jeg skriver at jeg sliter veldig med meg selv, og trolig har du vondt.

Skal jeg få dårlig samvittighet fordi jeg ikke er den eneste har slitt? Selvfølgelig er jeg ikke den eneste som er slitt, men jeg opprettet ikke denne tråden for å snakke om alle andre som sliter eller har slitt, jeg opprettet tråden fordi jeg selv sliter og trenger hjelp. Du må gjerne synes at jeg virker egoistisk og ufølsom, men det syns jeg faktisk det er du som virker som her.

Svare med den tonen? Jeg skrev et utropstegn, så gjør du en fjær til ti huns pga et utrostegn. Jeg er ganske desperat, noe du burde forstå hvis du har hatt angst selv.

Jeg forstår ikke hvorfor du skal bruke energien din på å angripe alt det jeg sier, framfor å hjelpe meg.

Takk til alle andre som kommer med hjelpende råd.