Hvordan unngå voldtekt?

[Antlers]

Jeg kan ikke huske en eneste gang vi hadde noen slags informasjon eller opplysning om voldtekt da jeg gikk på skole. Det var et ikke-tema.

Situasjonen var den samme på min skole. Vi ble advart mot pedofile på barneskolen, og vi var såvidt innom incest, men voldtekt var generelt et ikke-tema.

Den slags holdninger er en del av problemet.

Det er umulig å diskutere noe hvis den ene parten mener at all skyld og all årsak til et problem ligger hos den parten som er den aktive.

Og jeg tror at på dette punktet så er det kvinner som hverken har interesse av å forstå eller å akseptere menn.

Dere må gjerne preike om menn sine holdninger til krampa tar dere, men hvis dere som kvinner har holdningen at dere skal få lov til å friste menn så mye dere vil, da blir det usaklig.

Ut fra det jeg selv har opplevd, måtte jeg holdt meg innendørs, bak en låst dør, for å ikke friste noen. På utesteder har jeg ofte opplevd uønsket oppmerksomhet, og det er dessverre mange som tar en høflig avvisning som en oppmuntring til videre sjekking, typ; "Hun spiller nok bare hard to get". Det verste er dog hvor mange mannfolk som faktisk tror det er fritt frem å beføle meg, kun fordi jeg er 1) kvinne og 2) ute på byen. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt tatt på brystene, og jeg har til og med fått fremmede menns hender kjørt opp under (det knelange) skjørtet - helt umotivert. Det er riktignok ikke voldtekt, men det henger nok sammen med de generelle holdningene til voldtekt. Med det mener jeg ikke at menn som griper tak i fremmede kvinners bryster nødvendigvis har planer om å voldta, men det er de samme holdningene om at kvinner er fritt vilt når de først er så freidige at de oppsøker visse steder.

Jeg synes det blir direkte latterlig å si at kvinner skal passe seg for slike menn. Hvordan i all verden skal jeg kunne passe meg for menn som plutselig kjører hånden opp under skjørtet mitt og knar meg i skrittet? Er det jeg som har gjort noe galt i kraft av å ha vært uansvarlig nok til ikke dra på byen i pavens bil, eller er det noe helt forskrudd over holdningene til menn som tror det er fritt frem å forsyne seg av "godsakene"? Når en småfull mann brautende forteller kameraten at han så ei dame med diiiiigre mugger som han bare måtte kjenne litt på, forteller han i realiteten at han begikk et straffbart seksuelt overgrep mot en kvinne, men holdningene er jo så forskrudde at kameraten flirer med og spør "Jasså? Var de ekte, eller? ". Er det ugreit at jeg som ikke flørter eller viser for mye hud, blir utsatt for slike overgrep, mens det er helt greit at en kvinne som flørter og har lårkort skjørt blir utsatt for det? Begge blir vi utsatt for det, og begge ønsker vi det like lite, men skal lengden på skjørtet liksom avgjøre hvor greit det er? Ærlig talt...

Kvinnen har like lite skyld i dette som hun har dersom hun blir utsatt for voldtekt. Helt uavhengig av om hun blir dopet ned og voldtatt på fest, voldtatt i Vaterlandsparken, eller voldtatt i sin egen trappeoppgang. Voldtekt kan nemlig skje på alle disse stedene - det kan faktisk skje hvor som helst. Er det da rimelig at vi sier at kvinner ikke må finne på å gå gjennom Vaterlandsparken (når hun uansett kan bli voldtatt hvor som helst), eller er det mer rimelig at det settes igang tiltak for å sikre Vaterlandsparken, der det antydes at voldtektsmenn ligger på lur bak hver eneste busk?

Man kan godt si "Jada, kvinner bør egentlig kunne gå fritt, men akkurat nå er situasjonen sånn og sånn, og da må de bare ta ansvar", men vit at om alle kvinner slutter å gå gjennom vaterlandsparken, så tusler ikke voldtektsmannen hjem med uforrettet sak; han flytter seg dit hvor han lettere kan finne ofre. For å kunne begrense voldtekter kraftig, nytter det ikke å sette opp regler som begrenser kvinners frihet - det krever faktisk en kombinasjon av holdninskampanjer fra tidlig alder, større åpenhet rundt emnet - det må bli mindre tabubelagt, så fler av oss tør å anmelde det, strengere straff, mer fokus og forskning på rehabilitering, og ikke minst må man tørre å ta tak i problemet med de asylsøkerne og innvandrerne som har et kvinnesyn som ikke er forenelig med vårt, eller er ustabile pga. traumer.

Nå har jeg ikke kilde, og ikke husker jeg detaljene, men jeg leste i avisen tidligere i år om en gruppe innvandrere som tok saken i egne hender, og sørget for at politiet fikk tak i en etterlyst voldtektsmann. De ville rett og slett ikke bli assosiert med slikt avskum, og gjorde aktivt noe selv for å bedre sitt rykte (evt. forhindre forverret rykte). En dråpe i havet kanskje, men et sted må man starte. Jeg fikk uansett tilbake litt av troen på mennesker når jeg leste om den saken.

[postkassen]

Synes den er diskriminerende!

Hva med kvinner som voldtar menn? Skal de liksom få gå rundt og gjøre akkurat som de vil? Sykt!

Dette er en tråd om handler om menn som voldtar kvinner.

Ikke kvinner som voldtar menn.

Du kan jo lage deg en ny tråd om kvinner som voldtar?

[Antlers]

http://tiramteatret.org/2011/11/01/alle-er-jo-mot-voldtekt/

Dette er forresten et fantastisk eksempel på hvorfor vi må jobbe for en generell holdningsendring.

[Gjest Raindrops]

http://tiramteatret.org/2011/11/01/alle-er-jo-mot-voldtekt/

Dette er forresten et fantastisk eksempel på hvorfor vi må jobbe for en generell holdningsendring.

Jeg leste den tidligere i dag. Utrolig kvalmt å tenke på.

Men det verste er at da jeg leste historien om en voldtekt som ble til en morsom historie på en pokerkveld med gutta, innså jeg at jeg kjenner flere menn og kvinner som kanskje ville reagert på samme måte.

[Auri]

Antlers: Fy søren, jeg er helt dårlig nå... Og ENDA dårligere av å lese kommentarene der... Herregud.

[AnonymBruker]

http://tiramteatret.org/2011/11/01/alle-er-jo-mot-voldtekt/

Dette er forresten et fantastisk eksempel på hvorfor vi må jobbe for en generell holdningsendring.

Jeg tror ikke det er så vanlig at det strytes så mye av det etterpå, men jeg har forsøk å si i flere av disse voldtektstrådene at det er nettopp slike festrelaterte voldtekter som er den største trusselen mot jenter flest.

Jeg har selv blitt utsatt for forsøk på voldtekt på en nyttårsfest og jeg har mange venninner og bekjente som har hatt lignende opplevelser. I alle tilfellene har det vært snakke om "vanlige" norske gutter og som regel har både offer og gjerningsperson har vært beruset. I mitt tilfelle valgte jeg å ikke anmelde, for det fantes jo ingen bevis. Jeg har sett flere voldtekter skal i rettssalen og jeg visste at jeg orket ikke den belastningen det ville innebære.

Det var en tråd her på KG for litt siden der en jente hadde tatt med seg en fremmed mann hjem og hun husket bare bruddstykker av det som hadde skjedd. TS fikk klar tilbakemelding fra mange at dette var hennes egen feil. Hun hadde gjort og sagt til som tydet på at det var frivillig, men spørsmålet er vel om noen i en slik tilstand kan samtykke til noe som helst.

[chikako]

Antlers: jeg skulle ønske jeg ikke hadde klikket på den linken, fordi nå vet jeg at resten av kvelden er ødelagt for min del. Jeg kjente jeg fikk vondt langt inni margen.

Og det verste er at jeg kjenner igjen de holdningene. Jeg kommer fra en plass hvor jeg ofte har overhørt samtalen av den typen, dog ikke helt samme historien. Jeg har også sett tendenser til det i debatter her på forumet, og kan tenke meg at om det hadde kommet en tråd fra ei jente som hadde fortalt en lignende historie, ville det raskt kommet mannlige brukere på banen som fremstiller det som en helt uskyldig sak, og I ALLEFALL ikke voldtekt, at en mann har hatt sex med noen som er fullstendig ute av stand til å i det hele tatt si nei. Da dreier det seg om helt andre ting: fylleangst, ansvarsfraskrivelse, hva som helst. Jeg har sett det skje før, og det er disse holdningene vi må til livs.

Endret 1. november 2011 av chikako

[Djungelvrål]

Synes den historie var litt utrolig...man våkner vel av voldtekt hvis man bare er full, med mindre man er "komafull" da og det er det jo sjelden man blir. Høres mer ut som jenta ble/var dopa..

[Larsern]

Kvalm historie, men jeg nekter å tro at dette er 'vanlig', som det nærmest fremstilles i kommentarfeltet. Det skjer garantert, men vanlig er det ikke. Og for å understreke; dette er ikke ment som en unnskyldning eller bagatellisering av problemet.

Likevel, og dette kommer sikkert til å provosere, men hvor går egentlig grensen for voldtekt? Når makt brukes (fysisk/psykisk), så er man selvsagt langt over grensen, samme når en person ikke er istand til å motsette seg, men hvor er gråsonene? Hva med tvetydige signaler? Oppfattelse av voldtekt som følge av anger? Dårlig dømmekraft som følge av rus, (begge parter) osv?

Igjen, ikke noe forsøk på å bagatellisere voldtekt, men hvor går egentlig grensene? Eller rettere sagt, hvor er gråsonene? Er det gråsoner?

[Gjest Raindrops]

Det var en tråd her på KG for litt siden der en jente hadde tatt med seg en fremmed mann hjem og hun husket bare bruddstykker av det som hadde skjedd. TS fikk klar tilbakemelding fra mange at dette var hennes egen feil. Hun hadde gjort og sagt til som tydet på at det var frivillig, men spørsmålet er vel om noen i en slik tilstand kan samtykke til noe som helst.

Det er jo helt klart umulig for noen av oss å si hva som skjedde i den situasjonen, men jeg mener at man skal være forsiktig med å kalle det en voldtekt bare fordi man ikke husker at man hadde sex. Alkohol påvirker hjernen på mange måter, og at man hadde en blackout er ikke synonymt med at man man lå i halvsvime og ble smurt inn med vaselin.

[Ambivalent]

Det er skremmende at noen faktisk mener at det er offeret sin skyld i mange tilfeller. Jeg får frysninger langt inn i ryggmargen.

[AnonymBruker]

Det er jo helt klart umulig for noen av oss å si hva som skjedde i den situasjonen, men jeg mener at man skal være forsiktig med å kalle det en voldtekt bare fordi man ikke husker at man hadde sex. Alkohol påvirker hjernen på mange måter, og at man hadde en blackout er ikke synonymt med at man man lå i halvsvime og ble smurt inn med vaselin.

Det er jeg helt enig med deg i, det jeg reagerte på var hvor raskt reaksjonene kom (uten at alle fakta var kommet på bordet) var at dette var kun hennes egen skyld, og dette helt uten kunnskaper om hvilke regler som gjelder.

Larsern: Jo dette skjer ofte, mye oftere enn man vil tenke på. Ikke nødvendigvis forhold som er like ille som det tilfelle beskrevet i bloggen, men forhold som ligger i gråsonen for hva man kan kalle voldtekt. For det finnes gråsoner. Ganske mange faktisk og kan være vanskelig å trekke den grensen. Jeg har selv sittet i lagretten i flere voldtektssaker og jeg kan love deg at det er ikke enkle avgjørelser man må treffe.

[chikako]

Det er jeg helt enig med deg i, det jeg reagerte på var hvor raskt reaksjonene kom (uten at alle fakta var kommet på bordet) var at dette var kun hennes egen skyld, og dette helt uten kunnskaper om hvilke regler som gjelder.

Jeg reagerte også på at man beskyldte jenta for å ha fått fyllenerver og prøve å beskylde en mann for voldtekt uten at hun var i nærheten av det engang. Det var "fy skam deg, ditt ludder" med en gang, uten at hun hadde beskyldt ham for noe, bare fortalt at hun følte seg usikker på situasjonen og gikk med en følelse av å ha blitt utnyttet.

[Antlers]

Jeg vet at mange som opplever voldtekt, aldri føler seg trygge igjen. Aldri tør å gå ut alene igjen.

Der har du meg. Og det er ikke, som man kanskje skulle tro, bare fordi jeg er redd for å bli voldtatt igjen. Det var faktisk ikke en voldtekt som gjorde meg sånn engang, men et voldtektsforsøk, av typen overfall. Frykten for å bli voldtatt er det som setter begrensninger for hvilke tidspunkt jeg beveger meg utendørs alene på, men menns holdninger er det som setter begrensninger for hvilke steder jeg tør å oppsøke. Kvinner kan selvsagt ha de samme holdningene, men det er ikke kvinnene som gir fullstendig faen i at det er jeg som bestemmer over egen kropp. Jeg går for eksempel ikke ut på byen lenger, fordi jeg vet at om noen forgriper seg på meg (eller "bare kjenner litt på titsa" som det heter i dag), er det få som ser på det som det det faktisk er; et seksuelt overgrep. Det blir bare sett på som uskyldig moro, og såpass må vi takle, ellers har vi ikke noe på byen å gjøre. Om noen drar meg med inn i en bakgate vil de fleste som går forbi enten ikke forstå at det ikke er frivillig, eller rett og slett ikke bry seg. Om noen ser at en person putter noe i drinken min, er det lite sannsynlig at de kommer til å gjøre meg oppmerksom på det.

Det sies at det er viktig å ikke fremstille voldtekt som noe som ødelegger liv, fordi ofrene ikke skal bli "presset" til å føle at det er meningen de skal slite med det som har skjedd. Tvert imot, sier jeg. Det er viktig å få frem at voldtekt, uavhengig av type, kan ødelegge et menneske for resten av livet. Det kan til og med føre til at noen velger å ta sitt eget liv. Samtidig er det helt i orden at noen ikke har store traumer, men lever et helt vanlig liv og ser på voldtekten som et tilbakelagt kapittel. Det er i alle fall ikke noe bedre å fremstille det som noe man lett skal komme over, slik at de som sliter føler at det er dem det er noe galt med.

Nå har jeg hund, så jeg må ut etter mørkets frembrudd (som på denne tiden av året er på dagtid). Det høres sikkert ikke særlig skummelt ut, men jeg blir fullstendig utslitt etter hver tur, fordi jeg skjerper alle sansene, spenner alle musklene, og sliter med flashbacks fra tidligere overfall. Det er utrolig slitsomt. Dette er heller ikke noe jeg kan jobbe med, for jeg er fullstendig klar over hvor lite sannsynlig (statistisk sett) det er at noe skal skje. Jeg går ikke rundt og tror at alle er ute etter å ta meg - langt ifra, faktisk. Det er bare det at jeg gang på gang har opplevd at situasjoner og steder som teoretisk sett skal være trygge, ikke er trygge. Jeg vet at det bare er noen få som har skumle hensikter, men det kan til gjengjeld være hvem som helst av de som passerer meg.

Når jeg skal ut og gå alene, må jeg passe på å gjøre meg så anonym som mulig først. På med sports-BH for å klemme brystene så flate som mulig, tykk genser under en stor og uformelig parkas, og et par slitte joggebukser som er hardt knyttet i livet. Sminke er fy-fy, her er det om å gjøre å se så lite fristende ut som mulig. Det lange håret mitt setter jeg enten opp i en stram og uflatterende knute, eller skjuler under kragen på parkasen. Jeg farget til og med det naturlig blonde håret mitt brunt og klippet det ganske kort en periode, etter å ha blitt forfulgt (uten at jeg kan garantere at de som fulgte etter meg hadde skumle hensikter) og overfalt av innvandrere (ikke de samme som de som fulgte etter meg). De rørte ikke engang venninnen min, som er ei nydelig jente (penere enn meg), men hun har mørkt hår, så jeg fikk det for meg at det var min skyld at de forsøkte å tvinge seg på meg, siden jeg tross alt gikk rundt med noe så iøyenfallende som langt, blondt hår. Det var jo som å be om oppmerksomhet, liksom. Det verste er egentlig at det hjalp å farge og klippe håret. Jeg fikk i alle fall mer likegyldige blikk fra innvandrere etter det. Selv om det kanskje stopper den bittelille gruppen som ser seg ut kvinner med et spesielt utseende, har det nok fint lite å si i det store og hele, og det skal i alle fall ikke være slik at man skal måtte endre på utseendet for å føle seg mer trygg.

Det nytter ikke å "passe seg litt" om man skal unngå å bli voldtatt, eller havne i andre farlige situasjoner. Man må ta alle tenkelige og utenkelige forholdsregler og alltid, i enhver situasjon, være 100% på vakt. Man kan da aldri stole på noen, og frihet blir et ord man knapt nok husker betydningen av. Jeg unner ingen å leve slik, for selv ikke med alle disse forholdsreglene og begrensningene føler jeg meg trygg. Jeg var tidligere uredd og impulsiv, og jeg kunne fort finne på å gå tur med hunden klokken 2 om natten, dersom jeg følte for det. Jeg ble ikke redd om en mann kom gående mot meg, og jeg lot slettes ikke frykt styre hva jeg kunne, eller ikke kunne gjøre. Paradokset her er jo at ingenting noensinne skjedde meg mens jeg var "upassende kledd" på "feil sted" til "feil tidspunkt". Jeg møtte aldri på voldtektsmenn da jeg tok snarveien over den mørklagte gravplassen som alle advarte mot å ta. Ingen av mennene som passerte meg på mine nattlige vandringer gjorde noe annet enn å si "hei ". Jeg ble heller aldri utsatt for noe på hjemmefester med nesten bare fremmede mennesker. Det betyr selvsagt ikke at voldtekter ikke skjer på typiske "risiko-områder", men jeg tror derimot at disse såkalte risiko-områdene er sterkt overdrevet. Det kan virkelig skje når- og hvor som helst, og å advare kvinner mot å gå gjennom den og den parken er ikke bare misvisende, det er også fullstendig idiotisk å si "kvinner; ikke gå der, det kryr av voldtektsmenn", når det man i så fall bør gjøre er å sørge for å opprettholde lov og orden, enten forebyggende, i form av vakthold, eller mer aktivt - ved å sende ut kvinnelige politi-lokkeduer som sørger for at man får tatt disse buskelurerne på fersk gjerning.

Dette ble veldig langt igjen, selv om jeg bare har tatt med et minimum av detaljer. Om jeg skulle fortalt om alle mine tanker og opplevelser rundt emnet, ville det nok resultert i flere bind i beste Knausgård-stil.

Edit: la til manglende ord.

Endret 2. november 2011 av Antlers

[Auri]

Antlers, jeg får så fryktelig vondt av deg; jeg vet hvordan det er å leve med angst, men ikke på en slik skala. Du har all min dypeste medfølelse

[chikako]

Jeg vil bare gi deg et stort klapp på skulderen og en klem for at du tør å skrive så åpent om det, Antlers. Jeg kjenner meg igjen i en del av det, og noen ganger kommer det sterkere tilbake, men heldigvis har jeg klart å lære meg å leve med det mesteparten av tiden. Det betyr ikke at jeg ikke alltid er på vakt, og når sant skal sies føler jeg veldig liten glede i å gjøre de tingene jeg føler jeg bør få gjøre uten å måtte være redd for at noe skal skje - for jeg er konstant redd og på vakt.

Jeg ble voldtatt uten at det var alkohol eller byliv involvert, og det var heller ikke en overfallsvoldtekt, men likevel følger det meg i disse situasjonene.

[Antlers]

Takk for støtten, Pixie og Chicako

Når jeg stadig gjentar at voldtekt kan skje hvor som helst, er det ikke for å skremme andre fra å bevege seg utendørs alene. Det er kun for å sette fokus på at voldtektsmenn (det være seg en vilt fremmed, en tilfeldig bekjent, eller en god venn) befinner seg der det finnes noen å forgripe seg på, og ingen skal føle skyld for å ha gått gjennom Bergstueveien istedenfor å ta Stasjonsgata. Når jeg forteller om alle forholdsreglene jeg tar, bare for å kunne gå tur med hunden, er det ikke fordi jeg mener at alle kvinner bør ta lignende forholdsreglene. Det er heller fordi jeg vil fortelle hvor ødeleggende det er å la seg styre av frykt, og hvor viktig det er at vi gjør noe med det som faktisk er problemet - de som voldtar.

Man kan advare mot Vaterlandsparken, lårkorte skjørt, det å smile til fremmede menn, og pirattaxi så mye man vil. Men hva skjer når alle kvinner har 'tatt ansvar' og tilpasset seg disse reglene - og allikevel blir voldtatt? Skal det innføres nye regler, da? "Hold deg unna parker, veier uten belysning og gater med mindre enn 30 mennesker i. Ikke ta taxi, ring heller et familimedlem som kan hente deg. Ikke jobb kveldsskift. Bruk bukser, ikke skjørt. Ikke drikk alkohol når du skal ut på byen". Og hva skjer så når man oppdager at heller ikke dette hadde noen effekt? "Kvinne; kjenn din plass og hold deg hjemme"? Det blir jo som å bruke en teskje for å øse vann ut av et badekar som flommer over, fremfor å skru av krana...

[Antlers]

Jeg mener at vi lever i en verden hvor alle ikke vil oss godt.

Når jeg tar ut penger fra minibanken, går jeg ikke og vifter med dem - selv om jeg skulle ønske verden var slik at man kunne vifte med sedler uten å tiltrekke seg ond oppmerksomhet.

Altså må man ta forhåndsregler. Være realistisk på omverdenen.

Og det kommer fra en som var dum nok til å sovne på fest, og da naturlig nok endte opp med å bli voldtatt? Altså, jeg synes selvfølgelig synd på deg, men du må nesten ta på deg litt av skylden selv her. Det var jo du som var dum nok til å "vifte med sedlene", og ikke hadde du med deg en venn som kunne passe på engang. Kanskje du til og med hadde flørtet litt i løpet av kvelden, og dermed signalisert til de rundt deg at du var interessert i sex. Snakk om å "la bilen stå ulåst i et utrygt strøk, liksom"... Det må være lov til å påpeke dette uten at menn skal ta seg nær av det. Hva slags klær hadde du på deg, forresten?

Du synes kanskje dette høres helt hårreisende ut? Det synes i alle fall jeg (og jeg kjente jeg ble uvel bare av å skrive det), men i denne debatten er det virkelig behov for å få frem et poeng. Jeg vet ikke om det er nødvendig å understreke det, men jeg mener altså ikke et eneste ord av det jeg skrev i første avsnitt her. Det er dog slik dine (og andre menneskers) velmenende råd blir oppfattet, selv om de kanskje er hakket mindre krasse i tonen. Det gjør ikke annet enn å legge stein til byrden, selv for de som har fulgt rådene men allikevel blitt voldtatt - for noe galt må de jo tydeligvis ha gjort, siden de havnet i akkurat den situasjonen.

Dere plasserer både skyld og ansvar hos offeret, kanskje uten å engang se at dere gjør nettopp det, for dere er jo samtidig flinke til å påpeke at voldtekt er galt uansett. Om du mener jeg gikk for langt, så beklager jeg virkelig det, men det jeg skrev er faktisk slikt vi kvinner kan lese om, eller blir fortalt, daglig. Det er viktig at både menn og kvinner forstår hva de faktisk går rundt og sier, selv om tanken bak er aldri så god.

Det var snakk om mørketall tidligere i tråden, og jeg tror faktisk de er enorme. Jeg har selv latt være å anmelde voldtekt, fordi jeg visste at jeg ikke kom til å orke å bli stilt helt horrible (om enn muligens nødvendige) spørsmål, hvor min troverdighet automatisk skulle trekkes i tvil, basert på hva jeg hadde på meg, når jeg sist hadde sex osv. Frykt for hevn fra voldtektsmannen var også en viktig grunn til at jeg ikke anmeldte.

Når det gjelder forsøk på voldtekt, har jeg derimot anmeldt, men selv om politiet var flinke til å rykke ut kort tid etter overfallet skjedde (muligens ekstra raske fordi det var våpen involvert), ble saken fort henlagt da de ikke fant mannen i løpet av kort tid. Det er lett å tenke at det uansett ikke nytter, med mindre man tropper opp på voldtektsmottak med fersk sperm dryppende ut av vagina, eller med gjerningsmannens DNA under fingerneglene.

Noe som skremmer meg, er at jeg ikke kjenner en eneste kvinne som ikke har vært utsatt for overgrep, eller voldtekt/voldtektsforsøk (og da ser jeg til og med helt bort fra seksuelle overgrep som å bli uønsket befølt på et utested). Det som virkelig skremmer meg, er at mange av oss har blitt utsatt for dette flere ganger. Om det er mulig å bli enda mer skremt, så blir jeg det av å tenke på hva mange kvinner kanskje ikke forteller om. Jeg snakker selv åpent om voldtektsforsøk, men de gjennomførte voldtektene er det svært få som vet om.

Fellesnevneren her er ikke utseende, antrekk, grad av beruselse, et spesielt sted vi alle har oppsøkt, en bestemt type menn, et tidspunkt vi har beveget oss utendørs på, at vi har sovnet på fest, eller flørtet med noen. Fellesnevneren er at vi er kvinner, og det er det faktisk fint lite vi kan få gjort noe med. Det vi derimot kan gjøre noe med, er holdningene våre når det gjelder de som voldtar og de som blir tatt med vold. Jeg er sikkert ikke uskyldig her, selv om jeg har vært utsatt for det selv. Noen versting har jeg nok aldri vært, men jeg har akseptert enkelte av de stygge holdningene som om de var fakta - noe som kun har ført til mer skyld- og skamfølelse, og en feilaktig oppfatning av hva som er trygt/utrygt. Det er selvsagt mange tiltak som må på plass for å begrense antall voldtekter, men jeg mener at holdningsendring må være selve grunnsteinen her. Man er ikke gamle kroken før man forstår at ikke alle vil en vel i dagens samfunn, men kvinner er faktisk mennesker som skal leve som nettopp det. De er ikke biler man låser inn i garasjen, sedler man ikke skal vifte med, eller kiosker som blir ranet.

[Auri]

Det er uten tvil en sterk holdningsendring som må til... Jeg er ganske stor fan av denne kronikken fra i dag:

http://www.dagbladet.no/2011/11/02/kultur/debatt/kronikk/voldtekt/klesdrakt/18856859/

Jeg har selv (som alle andre) opplevd uønsket tafsing og klåing. Jeg har opplevd menn på konsert som begynner å grafse meg oppetter skrittet, menn på fotballkamp (16-årig meg, 40/50-årige menn) som står og jokker mot rumpa mi, menn på utesteder som grabber tak i puppene eller rumpa mi idet jeg går forbi.. Og jeg er verken en person som kler meg særlig utfordrende eller er typisk pen og deilig. Jeg er helt normal, og har gjerne lag-på-lag med klær (leggings, knesokker, kjole over langermet genser osv.). Det er helt sykt at vi bare skal finne oss i slikt.

[Antlers]

Det er uten tvil en sterk holdningsendring som må til... Jeg er ganske stor fan av denne kronikken fra i dag:

http://www.dagbladet.no/2011/11/02/kultur/debatt/kronikk/voldtekt/klesdrakt/18856859/

Jeg har selv (som alle andre) opplevd uønsket tafsing og klåing. Jeg har opplevd menn på konsert som begynner å grafse meg oppetter skrittet, menn på fotballkamp (16-årig meg, 40/50-årige menn) som står og jokker mot rumpa mi, menn på utesteder som grabber tak i puppene eller rumpa mi idet jeg går forbi.. Og jeg er verken en person som kler meg særlig utfordrende eller er typisk pen og deilig. Jeg er helt normal, og har gjerne lag-på-lag med klær (leggings, knesokker, kjole over langermet genser osv.). Det er helt sykt at vi bare skal finne oss i slikt.

Fantastisk kronikk. Selv om temaet er både sårt og vanskelig, kunne jeg ikke annet enn å le av parallellen som illustrerer hvor virkelighetsfjerne mange av disse "voldtektsvett-reglene" er:

Er det noen som under en rettssak har reist seg og sagt: «Objection your honour! Men at milten sprakk og skallen ble knust kan han faktisk takke seg selv for. Han hadde jo tross alt på seg lusekofte og kordfløyelsbukse. Han skreik etter juling! Forresten var han så full at han ikke klarte å ta vare på seg selv.»

Mens en samtykkende jury nikker og frifinner gjerningsmannen?

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne si at jeg er sjokkert over hva du har blitt utsatt for, men realiteten er, som du påpeker, at det er helt vanlig, og ikke engang noe folk flest ser på som overgrep i dagens samfunn. Det har blitt noe man som jente/kvinne bare må regne med, og det er intet annet enn sykt at det har blitt sånn.

Endret 2. november 2011 av Antlers