Gå til innhold

Er du bevisst ditt forhold til din/-e foreldre?


Rapitap

Anbefalte innlegg

Vi er og blir vel ett produkt / resultat av input ( lack of input fra foreldre )....

Men det jeg lurer på er om dere gjør noe aktivt for å bryte ett mulig destruktiv forhold dere måtte ha? Vet du om om ditt forhold evt. er destruktivt? Har dere respekt og nyter bare de gode følelsene for hverandre? Blir du oppskaket etter å ha vært eller snakket med dem?

Ser du følelsesmessig fram til jul f.eks? Da tenker jeg også på ditt forhold til dine foreldre. Tror du at du er lik dem og gjør/er likedan for/mot dine egne barn? Er det lett å bryte sirkelen om man sliter litt følelsesmessig? (Lett tror jeg ikke det er, men om man ikke bevisstgjør følelser og setter dem i perspektiv, så "råtner" man bort, man blir fenglset og vet sikkert ikke hvorfor man har det slik.) Det er mye å hente om man analyserer forholdet til mamma og pappaen sin...

Håper dere skjønner "forvirringen" men muligens kan hjelpe igang en diskusjon rundt "ditt forhold til dine foreldre/-forelder"....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har et forholdsvis bevisst forhold til mine foreldre -tror jeg. Som du sier så er man delvis et produkt av sitt miljø og det ligger ofte så dypt i oss at det kan være vanskelig å forandre det. Noe av det er blitt en del av deg, dine holdninger og meninger. Jeg tror likevel at det går an å prøve å bryte destruktive mønstre og jobbe med seg selv. Selv så jobber/har jeg jobbet ganske aktivt med meg selv for å ta med meg alt det jeg syns har vært bra hjemme (som er mye), men spesielt med å bryte de mønstrene jeg ser kunne vært annerledes og bedre. Det er enkelte ting jeg ikke ønsker å bringe videre til kommende generasjoner for å si det sånn.

Dette er ikke alltid enkelt og det kan være hardt for barn å se at foreldre ikke er perfekte, men vanlige mennesker med både positive og negative sider. Selv har jeg (av ulike årsaker) gått mange år i terapi og da har jeg også jobbet med forholdet til mine foreldre og prøvet å se på hva som er bra og hva som kunne vært bedre...Men jeg kan ikke si at jeg er ferdig med det, for det ligger så mye følelser og ambivalens i det. Jeg er enormt glad i mine foreldre og hos meg har mye av problemet ligget i det å løsrive seg og ha en tydeligere kommunikasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satt og tenkte på det selv her en dag. Ei venninne av meg sa hun ikke skjønte hvordan jeg greide å bryte med min egen mor. Ingen jeg kjenner har gjort det, føler meg til tider som en særing...

Jeg har etter mange år med bråk og mye følelsesmessige svingninger endelig klart å tatt det rette valget for MEG, og det er å bryte med min mamma. Jeg måtte bli voksen og bli mamma selv før jeg skjønte hvor ødeleggende mitt forhold til min egen mor var. Ikke klarte jeg det alene, men andre "eksperter" ga meg såpass mye input at jeg skjønte at ikke jeg skal bli dratt med i dragsuget og ned i enda mer manipulasjon og løgner...Hver dag så er jeg bevisst på at jeg ikke skal bli slik mot mine barn som hun var. Nå ser jeg på folk med helt andre øyne, mine slektninger har jeg et aller tiders forhold til, til tross for mange år med tapt kontakt pga mammas ødeleggende egenskaper. Tøft var det selvsagt i begynnelsen, men nå? Helt ærlig, jeg fikser det kjempebra. Jeg har tatt et standtpunkt og det skal jeg holde. Jeg syns livet mitt er for kort til at jeg skal ha kontakt med foreldre som bare er destruktivt, jeg må få noe glede av det igjen av det. Ikke er det sunt heller. Jeg har vært så selvutslettende i så mange år at nå er det nok. Jeg har ikke respekt for mine foreldre, de har tatt gale valg om og om igjen i hele vår barndom,nå høres jeg nok krass ut men jeg er så lei av å være den snille forståelsesfulle datteren som skal skjule masse dritt for venner, naboer og familien. Det er en forferdelig tung prosess å bryte med sin egen mor/far, kjempeviktig med støtte og repekt for det valget man tar. Jeg ser jo at noe viderefører jeg fra henne til meg selv, men det er ikke det vondt og negative. Jeg syns selv jeg har kommet langt i veien til å finne meg selv, hvem er denne jenta?. Nå skal det litt turbulens til for å få meg ut av balanse, jeg er fornøyd med mitt valg og jeg vet at dette er det riktige for meg. Jeg er ikke et resultat av en slik forferdelig barndom jeg har hatt. Har ingen problemer i livet mitt, selv om statistikken tilsier at jeg skulle vært alkoholiker, narkoman, eller et meget psykisk ustabil menneske. Det jeg sliter med er dårlig selvtillitt, og det er kun min egen mors fortjeneste at jeg har.

Hva angår min far så er det en laaaang historie, der sliter jeg veldig med følelsene mine, men det er en annen historie... :roll:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for åpne og ærlige svar fra dere!

:klem:

Styrke og determinasjon er å lese! Dere er kjempeflinke. Sliter litt selv...men det er såpass "rått" at jeg enda ikke klarer å sette helt ord på det. Må tenke litt mer!!

=)

Flere ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg aksepterer at min mor og meg er totalt forskjellige mennesker, og jeg vet at om hun hadde ikke vært min mor hadde jeg antageligvis mislikt henne veldig mye. Men hun er min mor tross alt, og jeg prøver alt jeg kan for å forstå henne.

Vi er begge veldig eksplosive angående temperament, og antageligvis spesielt med dem vi er glade i. Dermed har vi alltid kranglet noe fryktelig. Så etter at jeg var 17-18 forsøkte jeg å forstå hvorfor hun av og til sier ting som kan være sårende og forsøker å rolig å si at slike ting har jeg ikke lyst til å høre. I stedet for å eksplodere liksom.

Så da har hun også sagt at det er slik hun er, men hun skal forsøke å ikke være slik om det faktisk sårer. Fordi tror hun egentlig ikke mener det. Så det har blitt bedre nå. Men til tider krangler vi allikevel. Det er derfor jeg ikke liker å være hjemme mer enn tre uker om gangen. Men har akseptert at vi er forferdelige forskjellige, og prøver å gjøre noe med det. Men allikevel gruer jeg meg alltid litt til å komme hjem. Av og til ønsker jeg at det ikke var slik, men allikevel kunne det vært mye verre.

De eksplosive kranglene går jo relativt raskt over, men jeg blir iallefall kjempe såret av dem og ettersom jeg har elefant hukommelse for det å bli såret er det vanskelig å tilgi.

Ok, ergo jeg er bevisst mitt forhold til mine foreldre. Liker mitt forhold mye bedre enn sambos forhold til sine foreldre, det er fryktelig kunstig og ingen sier imot hverandre selv om de egentlig vil. Litt krampeaktig liksom. Med løgner bare for å holde fasaden oppe. Syntes det er mye verre enn et turbulent men ekte familieforhold......

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Katarine

Jeg har ingen kontakt med mine foreldre (har forsåvidt bare en igjen i live) og trives utmerket med det. Jeg er sjeleglad for at jeg våget å bryte kontakten. Så ja, jeg er bevisst på forholdet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hvordan er det derre med å bryte kontakten..... Sier man plutselig:"Ehm...mamma/pappa...jeg vil ikke lenger holde kontakt med deg/dere. Hade!". Så hiver man på røret til telefonen eller man åpner ikke døren lengre, om noen skulle ringe på? Eller? :klø: Hvordan fungerer det egentlig når man 'bryter' kontakten ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Katarine
Ja' date=' hvordan er det derre med å bryte kontakten..... Sier man plutselig:"Ehm...mamma/pappa...jeg vil ikke lenger holde kontakt med deg/dere. Hade!". Så hiver man på røret til telefonen eller man åpner ikke døren lengre, om noen skulle ringe på? Eller? :klø: Hvordan fungerer det egentlig når man 'bryter' kontakten ...[/quote']

Jeg skrev et ærlig brev på seks sider (og jeg har liten håndskrift.) Det gjorde nytten. Ingen som har ringt på hos meg iallfall...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke kontakt med min mor lenger, og har ikke hatt det på snart ett år. Dette var for meg et valg jeg måtte ta, og det var synd at det tok så lang tid, jeg skulle ha gjort det for mange år siden. Da hadde jeg unngått mange komplikasjoner og smerte. Min mor ett kapittel for seg, hun tenker bare på seg selv, og gjør alt for sin egen del, uten å tenke på konsekvensene det kan ha for andre. Jeg bodde sammen med henne i barndommen og oppveksten, og miljøet var preget av rus, alkohol og forskjellige mannfolk. Min egen far tok hun kun kontakt med når hun trengte penger, og brukte meg som unnskyldning.

Jeg var alltid en støtte for min mor, og hun brukte meg som en sutteklut, hun bearbeidet og formet meg som hun ville. Fra tidlig alder hadde jeg nesten ikke noe eget liv, jeg tok meg av husarbeide og matlaging, hun sov og festet og var ute med forskjellige menn. Og når de dumpet henne så brukte hun meg som støttespiller for at jeg skulle synes synd på henne. Det verste er at det virket. Jeg skjønte ikke at dette var feil, det var jo moren min.

Når jeg kom i den alderen at jeg begynte å tjene egne penger, så tok hun pengene fra meg. "Jeg hadde jo alt jeg trengte".... Studielånet mitt så jeg vel knapt snurten av, for de ble satt inn på hennes konto. Så fant jeg ut at hun hadde bestilt masse varer i mitt navn uten å betale for de, så inkassokravene kom til meg. Alikvel unnskyldte jeg henne....

Så møtte jeg mannen min, og i begynnelsen var alt så bra fra hennes side. Hun ønsket meg kun det beste, og han var jo så snill og gavmild. Etter veldig kort tid tok sjalusien overhånd, og hun ble misunnelig på at forholdet vårt varte, og at han var både gavmild, snill og oppmerksom overfor meg. Da var han en drittsekk, og jeg måtte ikke tro at det kom til å vare osv... I over 3 år fant jeg meg i dette. Ondskapsfull og slem var hun, og baksnakket oss når vi ikke var til stede. Hun ringte og klagde og søt om alt mulig, sa at hun var syk og dårlig og alt var så fælt med henne. Det nytter ikke å skrive ned alt her engang, for jeg kunne sikkert ha skrevet en hel bok om hvordan hun er. Det har gått på helsa løs for meg, og jeg må gå til psykiater pga. alt hun har gjort mot meg.

Jeg fikk nok for ca. ett år siden, og skrev et brev til henne om hva jeg følte. Et åpent brev, om at jeg ikke orket å ha noe mer med henne å gjøre. At jeg måtte prioritere meg selv og at jeg skulle ha det bra. Og det har jeg virkelig nå. Hun har prøvd seg med terrortelefoner o.l. men vi har byttet nummer og vi har flyttet, og hun vet ikke hvor vi bor lenger. Det er så deilig å få være i fred for henne. Det er som jeg har fått et nytt liv.

Nå venter jeg selv barn, og gleder meg utrolig mye til å ha en ordentlig familie, hvor barnet har både far og mor, og hvor vi har et relativt ukomplisert liv. Jeg har en utrolig god støtte i mannen min, og uten han hadde jeg nok aldri klart å kutte kontakten med min mor.

I dag har jeg et kjempebra forhold til min far, og jeg har fått vite at min mor har ødelagt mye i vårt forhold. Vi har mistet mange år, men heldigvis har vi tid til hverandre nå, og det er jo det som er viktigst. Ingenting kan erstatte den tiden vi har mistet, men vi kan i alle fall prioritere å ha kvalitetstid nå, og han gleder seg til å bli morfar. Hans kone, min stemor, har også vært fantastisk, og begge støtter meg i det valget som jeg har tatt.

Til alle dere som sliter med foreldrene deres, ta kontroll over livene deres, dere lever kun en gang, la det bli kvalitetsfylt og lykkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Satt og tenkte på det selv her en dag. Ei venninne av meg sa hun ikke skjønte hvordan jeg greide å bryte med min egen mor. Ingen jeg kjenner har gjort det, føler meg til tider som en særing...

Jeg har etter mange år med bråk og mye følelsesmessige svingninger endelig klart å tatt det rette valget for MEG, og det er å bryte med min mamma. Jeg måtte bli voksen og bli mamma selv før jeg skjønte hvor ødeleggende mitt forhold til min egen mor var. Ikke klarte jeg det alene, men andre "eksperter" ga meg såpass mye input at jeg skjønte at ikke jeg skal bli dratt med i dragsuget og ned i enda mer manipulasjon og løgner...Hver dag så er jeg bevisst på at jeg ikke skal bli slik mot mine barn som hun var. Nå ser jeg på folk med helt andre øyne, mine slektninger har jeg et aller tiders forhold til, til tross for mange år med tapt kontakt pga mammas ødeleggende egenskaper. Tøft var det selvsagt i begynnelsen, men nå? Helt ærlig, jeg fikser det kjempebra. Jeg har tatt et standtpunkt og det skal jeg holde. Jeg syns livet mitt er for kort til at jeg skal ha kontakt med foreldre som bare er destruktivt, jeg må få noe glede av det igjen av det. Ikke er det sunt heller. Jeg har vært så selvutslettende i så mange år at nå er det nok. Jeg har ikke respekt for mine foreldre, de har tatt gale valg om og om igjen i hele vår barndom,nå høres jeg nok krass ut men jeg er så lei av å være den snille forståelsesfulle datteren som skal skjule masse dritt for venner, naboer og familien. Det er en forferdelig tung prosess å bryte med sin egen mor/far, kjempeviktig med støtte og repekt for det valget man tar. Jeg ser jo at noe viderefører jeg fra henne til meg selv, men det er ikke det vondt og negative. Jeg syns selv jeg har kommet langt i veien til å finne meg selv, hvem er denne jenta?. Nå skal det litt turbulens til for å få meg ut av balanse, jeg er fornøyd med mitt valg og jeg vet at dette er det riktige for meg. Jeg er ikke et resultat av en slik forferdelig barndom jeg har hatt. Har ingen problemer i livet mitt, selv om statistikken tilsier at jeg skulle vært alkoholiker, narkoman, eller et meget psykisk ustabil menneske. Det jeg sliter med er dårlig selvtillitt, og det er kun min egen mors fortjeneste at jeg har.

Hva angår min far så er det en laaaang historie, der sliter jeg veldig med følelsene mine, men det er en annen historie... :roll:

Bortsett fra det med faren din så kunne dette ha vært mitt innlegg.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har i en periode av livet mitt nå tatt avstand fra en del ting jeg ikke liker med foreldrene mine - og bevisst gjort motsatt. Eks. jeg banner IKKE, og jeg drakk IKKE bare av prinsipp, + at jeg er mot masse de er for når det gjelder samfunnsspørsmål bla innvandring og sånn ......

Men - nå merker jeg at de har greid å forme meg og at jeg nå tar etter deres tanker og det de gjør. Det var jeg igrunnen ikke klar over før jeg fikk kjærest. For når han lot lys stå på midt på dagen - så gikk jeg og skrudde det av og var irritert. For hjemme så sparer vi strøm og pappa er kjempenøyen og kan bli skikkelig sinna om noen glemmer å lukke dører eller har vinduene åpne lenge eller har masse lys på. Jeg har ikke så god råd og prøver å spare- og selvsagt også strøm ........

Annet jeg merket det på er at jeg er blitt veldig bevisst på pengebruk. jeg kjøper billigst, leter flere steder for å sammenligne priser. Jeg er ikke så nøyen på om det er spesielle merker jeg kjøper - billig duger ofte også *ler* Det merket jeg da jeg fikk "klager" på oppvaskmiddelet av en som mente at zalo var bedre- og jeg standhaftig stod på mitt om at det fra Europris var myyyye billigere *ler*....

Og da vi handlet og han ville snope boller og kjeks og masse snadder og greier vi ikke trengte ..da ødela jeg den gleden ved å lese på prislappene og si at "denne koster vist litt mindre, vi TRENGER jo ikke det der , vi kan ikke kjøpe sååå masse dill- vi trenger det ikke, " osv osv ..... :oops:

Jeg prøver å tenke fornuftig *ler*... Dette er sånne holdninger jeg har lørt hjemmefra ........ Jeg kjøper ikke klær annet enn når det er på salg (stort sett da), og jeg kjøper ikke klær som er pene men lite praktiske ......

Uansett - det er rart - og litt skremmende hvor mye man tar etter de. Jeg er jo glad jeg har lært å passe pengene - MEN , det kunne vært greit å være litt annerledes også ....for det er slitsomt å tenke slik - for meg og andre.

Ellers så ser jeg at jeg tar etter når det gjelder måten jeg ble oppdradd på også .....og mine holdninger til barn og unge har jeg tatt delvis fra de ....

Hm .....nei det er litt skremmende .....hvor fort man farges ...........

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...