Hva er verst?

[Hoppetaujenta]

Det er ikke noe galt med noen av de to alternativene. Alt kan være en velsignelse. Alt kan potensielt bli veldig vanskelig også. Kommer an på familiene og situasjonene i deres liv. At alle søsken har det vidunderlig er nok ikke helt sant. Enebarn kan bli ensomme, men det finnes jo mennesker nok i verden til å finne seg noen venner å dele ting med da. Søsken kan krangle så fillene fyker hele livet.

Det beste er vel å forsøke å godta det livet en har (eller skaper) og gjøre så godt en kan med det en har fått utlevert.

Gresset er ganske sikkert ikke grønnere på den andre siden av kua.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner overhodet ikke hva som er galt med å få barn som 40 åring?

Moren min fødte min søster da hun var 44 år. Mamma er frisk og rask og ung til sins, og blir hele tide tatt for å være 10 år yngre enn hun er. Så da hun fødte min søster trodde alle hun var 34-35 et sted.

Vil si at mamma ikke planla å få barn som 44 åring, men det skjedde, og da ville hun ikke ta abort.

Pappa ville vel at mamma skulle ta abort, men så ble han stolt og glad da lillesøster kom til verden.

Jeg syns de er teite, de som sier at man er for gammel til å få barn som 40-åring.

Nærmer man seg 50, så bør man ha god helse og være ung til sins, noe de fleste er som får barn i den alderen.

Det er ingenting galt med det!

Det som er galt er alle de negative og dumme holdningene som ødelegger...

Men over til det du spurte om. Det er ingenting galt med å være enebarn, men viss jeg hadde vært deg ville jeg satset på å være gravid når du har mulighet til det.

De som mener du ikke burde få barn, er vel ikke folk du gidder å omgås med uansett

[Gjest Adriane]

Jeg syns egentlig ingen av delene er ille, og da er det vanskelig å si hvilken som er "verst". Men, siden jeg selv har valgt å kun få ett barn, blant annet pga min alder, så blir det vel det med mor over 40 som i mine øyne er "verre" enn enebarn.

Dette er jo igjen farget av at jeg selv ikke har noe spesielt godt forhold til mine søsken. Jeg har 3 eldre brødre, og det er bare én av de jeg har et ålreit forhold til. De to andre er nesten ikke tilstedeværende i livet mitt i det hele tatt, og den ene av de to har i mange, mange år vært mer til sorg enn til glede pga rusmisbruk m.m. Dermed ser jeg at søsken ikke nødvendigvis er en positiv ting i livet.

Ang alder, så er det veldig individuelt. Personlig føler jeg meg for "gammel" til å få flere barn nå (jeg er 36). Men det handler mer om meg selv, enn om alder som sådan.

Jeg tenker også at når det kommer til dette med barn, skal man ikke bry seg så mye om hva andre mener. Man skal gjøre det som er rett for seg selv og sin egen lille familie. For til syvende og sist er det det som er viktig. Om det føles riktig for dere å få et barn til. Om dere virkelig ønsker et barn til. Det er det eneste som betyr noe ;-) Vi får selv mye reaksjoner på at vi er så steile på at vi kun skal ha ett barn, men vi vet at det er det riktige valget for vår familie. Og jeg er ikke redd for at barnet vårt skal bli alene i verden verken som voksen, eller om noe skulle skje oss nå. Vi har mye familie, og allerede nå ser vi at barnet vårt har evnen til å knytte sterke vennskapsbånd. Jeg er trygg på at h*n vil klare seg flott her i livet, "til tross for" at h*n er enebarn

[Gjest Adriane]

Den beste gaven du kan gi til ungen din er en søsken. Det ingenting som slå det å vokse opp med søsken rundt seg. Da har man alltid en venn.

Beklager, men det er jeg ikke enig i...

Man kan være heldig og ha en venn for livet i et søsken. Men man kan også være så grunnleggende forskjellige, og ha så dårlig kjemi, at man nærmest alltid har en uvenn. Mine 2 eldste brødre har alltid mislikt hverandre intenst. Både som barn, og som voksne. De er nå begge godt voksne (nærmer seg 50), og ingenting er forandret. Jeg kjenner også andre søsken som ikke engang har snakket med hverandre på årevis. Biologisk tilhørighet er dessverre ingen garanti for at personlighetene passer sammen. Det blir som i livet ellers, noen mennesker fungerer man flott sammen med, noen greit nok, og andre ikke i det hele tatt.

Men for all del, det finnes mange søsken som har flotte forhold også. Forhåpentligvis fler enn de som ikke har det. Men man kan ikke forvente at søsken nødvendigvis blir BFF's, dessverre.