Noen å snakke med

[Gjest jente19]

Jeg har hatt det tøft i mange år og slitt mye med angst og en del depresjon. Ting har bedret seg, men jeg føler egentlig at det for det meste har endret seg på utsiden. På innsiden føler jeg fremdeles mye redsel, frykt og jeg kan ofte komme i en trist sinnstilstand. Jeg klarer ofte å skjule hva jeg føler, jeg har kanskje blitt for god på det. Allikevel, de gangene jeg har prøvd å si at noe er vanskelig for meg er det nesten som folk ikke tør å høre på, akkurat som om det er ubehagelig for de å høre på at jeg har svakheter og at jeg sliter. Etter å ha blitt så ofte skuffet har jeg fått vanskeligere for å fortelle det jeg føler og jeg stenger det meste inne. Men noen ganger kan det føles helt uutholdelig og jeg er lei av å føle det slik jeg føler. Jeg kan litt om selvfølelse, selvtillit og om motivasjon og jeg har prøvd å bruke metoder og teknikker på meg selv. Men jeg ser ikke fremgang, jeg prøver å skrive positive ting og motivere meg selv men jeg faller alltid tilbake. Å leve med så mange skuffelser gang på gang, når jeg håper det skal gå bedre, er veldig slitsomt. Og det er enda vanskeligere når jeg føler meg så ensom. Å "fikse" meg selv helt på egen hånd, helt alene. Jeg har venner og jeg har kjæreste, men jeg tør ikke å åpne meg helt, jeg synes reaksjonene deres er så ubehagelige når jeg ser selv at det ikke vet hva det skal gjøre. Jeg kan føle meg bra noen ganger når jeg er med venner eller kjæreste, men når jeg blir påminnet på det som er vanskelig kommer angsten tilbake og jeg vil bare gjemme meg vekk og grine.

Jeg går på videregående og har mye fravær allerede, jeg prøver å komme meg opp om morgenen. Jeg prøver å gjøre oppgaver. Men det er vanskelig å komme i gang, og jeg klarer ikke å bare sitte i ro og konsentrere meg om det jeg skal gjøre. Og når jeg ikke klarer det blir jeg så skuffet over meg selv. Det er mye jeg ønsker å se i fremtiden min, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få gjort det ting. Folk er så enkle mot meg og sier "det er bare til å gjøre det" eller "du må bare tenke at du klarer det", men det er virkelig ikke så enkelt for meg. Og det er ingen som virker å forstå. Hvis jeg har stått over skolen en dag klarer jeg nesten ikke å si det til kjæresten min når han spør hvordan skolen i dag var. Den skyldfølelsen og skuffelsen jeg føler er ikke noe god og den drar meg lengre ned.

Jeg får alltid samme svar... gå til lege, gå til psykolog. Det er bare det at jeg har gjort det så utallig mange ganger opp gjennom årene. Jeg er allikevel på samme sted. Hvertfall innvendig. Men jeg klarer ikke å nyte noen ytre goder når jeg allikevel ikke føler meg bra innvendig. Jeg har bare lyst å fortelle alt jeg føler til noen, men med en gang jeg åpner meg litt "for mye" flykter folk eller begynner å snakke om noe annet. Jeg føler meg så ensom selv om kanskje folk ikke skulle tro det...

[IwannaHumpalot]

Sender deg en klem jeg....Ikke at det hjelper så mye, men sender en likevell

[AnonymBruker]

Som om du dro ordene jeg har gjemt inni meg rett ut av meg. Du er ikke alene. Jeg er en jente på sytten og vet nøyaktig hvordan du har det. Sender en varm klem.