ad/hd

[Gjest lurven]

Yepp.

En mor med Ad/HD-sønn nektet å gi gutten ritalin da han var liten, så lenge hun selv klarte å ta hånd om ham.

Idag har gutten rusproblemer, men moren sier (rettnok): -Jeg sørget hvertfall for at de 17 første årene av livet hans var fri for medikamenter.

Fengslene er fulle av AD/HD'ere.

Ganske mange Ritalin'ere på kirkegårdene også.

hva er poenget ditt

[Gjest Poirot]

hva er poenget ditt

Om han hadde fått Ritalin kan det jo også tenkes at han ikke hadde dumpa borti mye tull pga vanskeligheter med impulskontroll....

[Gjest Starya]

skremmende å gi barna ritalin...

AD/HD-diagnose er ikke synonymt med medikamentell behandling.

En mor med Ad/HD-sønn nektet å gi gutten ritalin da han var liten, så lenge hun selv klarte å ta hånd om ham.

Idag har gutten rusproblemer, men moren sier (rettnok): -Jeg sørget hvertfall for at de 17 første årene av livet hans var fri for medikamenter.

Men hva om hun ved å la ham få behandling som barn kunne forhindret at han senere fikk rusproblemer? Det er nok en del som har endt opp med dop fordi de "selvmedisinerer" seg på det, i mangel av annen hjelp. Leste en bok om en som gjorde dette, den var skrevet av hans far. Tror kanskje den het "Versting med ADHD".

Fengslene er fulle av AD/HD'ere.

Ganske mange Ritalin'ere på kirkegårdene også.

Stemmer det. Kanskje gikk de glipp av nødvendig hjelp?

[Orthia]

Om han hadde fått Ritalin kan det jo også tenkes at han ikke hadde dumpa borti mye tull pga vanskeligheter med impulskontroll....

Det blir ren gjetting å svare på hvordan denne personen hadde blitt om han hadde fått Ritalin, på samme måte som man bare kan gjette hvordan Ritalin-barn hadde blitt uten medisinering. Noen kan ha gode resultater, andre ikke.

Poenget er at Ritalin er omstridt.

Det er flere punkter det strides om.

Det viktigste er kanskje at man ikke fullt ut er klar over hvilke senvirkninger som er forbundet med å gi barn tung, sentralstimulerende medisin fra 6-års-alder. Man trenger ikke mye fagkunnskaper for å forstå at det nødvendigvis må være endel bivirkninger- spesielt med tanke på at hverken kropp eller hjerne er på langt nær ferdig utviklet hos barn.

Et annet punkt skeptikere trekker fram, er at Ritalinen ofte kan virke som en sovepute i forhold til annen behandling av adferdsproblemene.

Mange Ritalin-brukere tenderer også til selvmedisinering (mer Ritalin eller andre stoffer) når de kommer i tenårene. Dette blir da en ekstra risikofaktor for rusmisbruk hos en gruppe som allerede har mange av de problemene som ofte forbindes med risiko for rusmisbruk.

Et prinsipielt spørsmål er også om diagnosen ADHD har noen berettigelse eller er uttrykk for tiltakende "medikalisering" av stadig flere atferdsproblemer.

[Gjest Gjest1]

Jeg snublet over denne tråden isted, ble nygjerrig, leste innleggene og begynnte nesten å grine.

Nå sitter jeg her med en stor klump i halsen, og en million spørsmål, som jeg håper noen her inne kan gi meg svar på.

Jeg er gift for andre gang, og har tre flotte barn - to gutter og en jente.

Mitt mellomste barn, har i de siste 3-4 årene hatt en spesiell oppførsel. I begynnelsen, tenke man gjerne at "joda, gutter i den alderen er jo så nygjerrig/vill/aktive", og " han vokser det nok av seg"..... men det har han rett og slett ikke gjort.

Han har endret seg, men ikke vokst det av seg.

Han har problemer med å bygge relasjoner til andre barn - det har han alltid hatt - han står på sidelinjen og vil så gjerne, men får det bare ikke til; når han først våger seg innpå andre barn, gjør han absolutt alt han kan for å få oppmerksomhet og aksept, og tenker liksom ikke på om det han gjør er OK, så lenge han får oppmerksomhet og aksept fra dem...- d er d viktigste.

I barnehagen og på skolen, slet/sliter de med at han ikke oppfører seg fint, sitter ikke stille, virrer rundt som det passer ham, tar ikke imot beskjeder, hører ikke etter, svarer de voksne, lyver så han tror det selv,har stygg munnbruk etc...

Hans far, har alltid lært ham at gutter er sånn og sånn; de gråter ikke, skal ikke vise følelser, skal være tøffe,barske menn etc.. Sønnen min er en særdeles følsom og var gutt, som jeg i lang tid har sett bærer på så mange innestengte følelser, at jeg av og til må nesten prøve å få ham til å gråte, for at han skal ¨få ut disse følelsene; alt jeg da trenger å gjøre, er å si at X, jeg synest du ser litt lei deg ut i dag, er det noe galt?? Da vil svaret alltid være nei. Men hvis jeg da sier at , jamen jeg kan jo se at du har det vondt, vennen min, da er det gjort-da gråter han så hjertet nesten brister. - Som mor, er det en forferdelig opplevelse å oppleve barnet ditt slik.

I hans far sin familie, er det en del depressive mennekser ( både maniske og " periode-depressive", en stund lurte jeg på om det kunne være en sammenheng der, men da jeg tok det opp med helsesøster, avviste hun den tanken.

Etter at jeg ble skilt fra hans far, og flyttet sammen/giftet meg med min mann/hans stefar, startet min eksmann en voldsom kampanje mot meg hvor han brukte barna for alt det de var verdt: han og hans familie snakket så mye stygt om meg og min mann, og løy om ting som guttene våre visste var løgn - hvorfor de gjorde det, vet jeg ikke. De kom hjem ra samvær med far og fortalte de utroligste ting. Til slutt endte det opp med at eldstesønnen nktet å gå der mer, og har siden januar 2002 ikke hatt noe med min eksmann å gjøre. Han klarte det bare ikke, hver gang han kom hjem fra samvær og kom inn døren, brast han i gråt og var agressiv, og da han sluttet å gå til samvær, fikk han en utvikling som har vært helt fantastisk å se; han har blomstret opp på alle måter!

Mellomste er per i dag bare 7 år, og er derfor ikke gammel nok til å bestemme slike ting.

Samværet til mitt mellomste barn fortsatte, og jeg begynnte etter en kort stund å forstå at samvær 50/50 med begge foreldre ikke fungerte for min sønn; han følte at han flyttet 2 ganger i uken, og det var rett og slett ikke stabilt nok. Noe måtte gjøres. Jeg kom med diverse forslag til min eksmann, men han ville ikke gå med på noe annet enn at X skulle flytte til ham, og jeg ha samvær hver onsdag etter skolen og annenhver helg; et utrolig tøfft valg, men jeg gikk med på det for at sønnen min skulle få stabilitet. Veldig dumt av meg, for nå gjorde min eksmann alt han kunne for å sabotere mitt samvær med min sønn; nesten hver onsdag når jeg skulle hente ham, var han alltid opptatt / syk og kunne ikke komme, og når han fikk komme, hadde / har hans far lange taler til ham om at " du trenger ikke være der så lenge, bare 2 dager/ 3,5 timer, så kommer du hjem igjen, og da skal vi finne på noe kjempegøy!! " 8 dette har min sønn fortalt av seg selv ).

Når han flyttet til sin far, begynnte han også på en ny skole. Det har ikke gått bra. Han sliter fremdeles med de samme problemene: lyver, ignorerer voksne, svarer dem stygt, klarer ikke sitte i ro, har sin egen oppfatning av hva som er rett og galt, glemmer beskjeder etc.... Han er, og har alltid vært, veldig flink faglig sett; faktisk blandt de beste i klassen, men det var dette andre da.

Jeg har lenge lurt på om det kunne være noe kjemisk, og sa til min eksmann at vi burde få sjekket dette ut med lege; da skjelte han meg ut og sa at det kom ikke på tale. Jeg bestilte time likevel på en dag jeg hadde samvær, og ga beskjed til ham om det, i tilfelle han hadde lyst til å bli med.

Da plutselig ble det fart i mannen, iløpet av 1 dag hadde han fått time til , og vært hos legen med gutten for å sjekke om det kunne være noe kjemisk. legen han gikk til, er en venn av familien til min eksmann - en allmenpraktiserende lege- og han hadde sett på gutten i 5-10 minutter og konstatert at det var ikke snakk om noe kjemisk/ adhd hos gutten, " for han var en altfor positiv gutt til det" (????????????????????) Denne legen har ikke noe kontakt med min eksmann til vanlig, så hvordan kan han stille en slik diagnose etter 5-10 minutter på et lite kontor??

I forrige uke, ble vi innkalt til tverrfaglig samarbeidsmøte på skolen; da var det et møte om min 7 årige sønn og hvordan han kan få hjelp til sine problemer; tilstede var: Meg,min eksmann,rektor,undervisningsinspektør,lærer,SFO-leder og 2 stk. fra PPT-kontoret/barnevernet. Vi ble også tilskrevet fra barne og ungdomspsykiatriske ang. et foreldrekurs.

I møtet på skolen kom alle disse tingene frem som jeg har skrevet om, min eksmann prøvde å si at det var min feil at det var slik, men de andre sa at det var ikke slik de så det; slike problemer er ikke noe man får, men noe man "kommer med".

Nå er jeg så fortvila, jeg har lest de andre innleggene, og kjenner igjen mye av det som blir skrevet i min sønn. jeg vil så gjerne hjelpe ham: vi er resurssterke, min mann og jeg - min eksmann er det ikke. Hva kan vi gjøre?? Kan det være ADHD min sønn har?? Er det noe annet??

Jeg sitter her med tusen spørsmål og vet ikke hvem jeg skal spørre eller hva jeg skal spørre om?? Om det er ADHD, hva skjer da??? Hvilken hjelp kan han få, og til dere som har familiemedlemmer med denne tilstanden - hvilke erfaringer har dere av negative/positive - har de " vokst det av seg"????

Jeg håper så inderlig på svar fra noen av dere, for akkurat nå føler jeg meg så tom at det gjør helt vondt!

Hanne

[Gjest care]

Ta kontakt med skolen hans og snakke med dem. Forhør deg om de er bekymert om det samme som deg. Kanskje dere kan henvise han videre til PPT. Men om du vil, kan du ta direkte kontakt med PPT i din kommune og snakke med dem eller henvis gutten din dit. :blunke:

[Orthia]

Hanne:

Jeg føler med deg.

Du kan forsøke å ta kontakt med Kompetansesenteret på Ullevål Sykehus.

http://www.statped.no/nasjkomp/

[Gjest Poirot]

Hvilken hjelp kan han få, og til dere som har familiemedlemmer med denne tilstanden - hvilke erfaringer har dere av negative/positive - har de " vokst det av seg"????

Min bror "vokste det av seg". Dvs at hans ad/hd skyldtes mangel på et horrmon som kroppen begynte å produsere da han kom i puberteten. Så ble det sakte bedre fra 16-års alderen.

Faren er selvfølgelig at man innen den tid kan ha lagt til seg en del ufordragelig oppførsel, dårlige venner, dårlig rykte osv.

Men min bror har i dag jobb og er ferdig med lærlingetiden.

DET ER HÅP!!! :D

Man setter ingen diagnose på så kort tid, det er lange perioder med observasjon, utredning, krysse av på skjemaer osv.

Hjelp han kan få (avhengig av type problemer)er; enetimer i konsentrasjonsfag, egen skoleassistent, Ritalin, tilpasset undervisning, du kan få avlastning, støttekontakt, forståelse for sin vrange oppførsel blant andre.

[Gjest Anonymous]

Yepp.

En mor med Ad/HD-sønn nektet å gi gutten ritalin da han var liten, så lenge hun selv klarte å ta hånd om ham.

Idag har gutten rusproblemer, men moren sier (rettnok): -Jeg sørget hvertfall for at de 17 første årene av livet hans var fri for medikamenter.

Fengslene er fulle av AD/HD'ere.

Ganske mange Ritalin'ere på kirkegårdene også.

Hadde mora hans gitt han ritalin som barn så hadde han kanskje ikke endt opp som narkovrak! Mange med rusproblemer sliter med ADHD og rusmidlene fungerer i mange tilfelle som selvmedisinering.

[Orthia]

Hadde mora hans gitt han ritalin som barn så hadde han kanskje ikke endt opp som narkovrak! Mange med rusproblemer sliter med ADHD og rusmidlene fungerer i mange tilfelle som selvmedisinering.

1. "Narkovrak" er ditt ord

2. Innlegget er kommentert ovenfor. Du kan jo lese det.

[Gjest Anonymous]

Jeg smiler også litt av innleggene. Som mor til en med dignosen så vet jeg hva det handler om.

Fra å ikke bli tatt på alvor igjennom hans barndom/ungt, til i dag han er 26 år så skal jeg si deg det har vert en kamp.

Som foreldre merker man tidlig at noe er galt.

Det er en funksjonsfeil i hjernen. Det skal mye til for at du får diagnosen også. Jeg leste tidlig og mye om den. Den gang het det MBD. Ekspertene fortalte bare om alt vi måtte gjøre og hvor vi hadde sviktet.

Til slutt ble det satt søkelys på foreldrene og barnevern innkoblet.

Det skjer veldig ofte med slike foreldre med disse barna. Det kommer ofte melding fra barnehage/ skole.

Til tross for at det var en velfungerende familie med andre barn som var helt normaltfungerende. Lå faktisk over gjennomsnittet for barn på deres alder. Til slutt ble det lett med lys og lykte for å finne et eller annet der også.

Konklusjonen på raporten ble at : mor meget bekymret.

Ungtid,skole,arb. gikk rett i dass for å si det mildt.

For to år siden ble diagnosen stilt.

I dag uttaler ekspertene at barne/ungtid kunne blitt helt annerledes om hjelp hadde blitt satt inn på et tidlig tidspunkt.

Ritalin får en ikke bare ve å be om det. For de mest hard rammede er det livsnødvendig. For å fungere i hverdag/arbeid og sosialt.

At mange av disse bruker rus er lett forståelig. De finner ro. Hadde de fått hjelp med medisin så hadde kansje mye vert ungått der også.

Ritalin er et "narkotisk" stoff, men disse pasientene blir ikke avhengi av den slik normale ville ha blitt.

En skriver at det er et adferdsproblem. Det er enkelt sagt. Mye går på adferd, men at foreldre skal stilles til vegs for å endre på ting for at barnet skal bli bra? Nei, den blir for drøy for meg.

Det er veldig mye uforstand ute på denne diagnosen.

Ikke kan hvem som helst stille diagnosen heller.

At et barn er hyperaktiv betyr ikke at det har adhd.

Når det gjelder veldg hypre barn/adhd så skal de ikke ha sukker. Kosthold er også veldig viktig.

[jordbær]

skremmende å gi barna ritalin...

Har du noen gode forslag til alternativ til barn som tenner på hus, stjeler sloss og ødelegger ting..? Og som med ritalin er verdens snilleste gutt? Som faktisk klarer å følge med i timene og lære.

Tror man må oppleve situasjonen, før man dømmer folk. Vel..

Jeg er jo ikke for å dytte i barn hva som helst, men når det øker livskvaliteten til barnet og de rundt er det en annen sak!

[Pandura]

Jeg blir også opprørt over all uvitenheten som er ute og går her!

Etter mange år med usikkerhet og spørsmål rundt vår datters "oppførsel", "kurs" for foreldre med barn med adferdsproblemer, samt mange måneder med utredning. fikk vi i går diagnosen AD/HD. Selv om vi har forberedt oss på dette i mange år, var det som å få et slag i trynet! Samtidig fikk vi bekreftelse på at det ikke er vi som er dårlige foreldre!

Nå skal vi vurdere til over nyttår om vår kjære datter skal medisineres

eller ikke. Og vi heller nok mot bruk av Ritalin. Ikke fordi vi som foreldre skal få en roligere hverdag, men fordi vår datter skal få det bedre med seg selv. Få muligheten til å knytte til seg venner og fungere sosialt. Lære å se konsekvensene av sin egen impulsivitet. Få konsentrasjon til å ta imot lærdom, som hun faktisk er kompetent til i utgangspunktet!

Hva er alternativene? At hun ikke skal få ta del i det sosiale og ende opp som et nervevrak uten venner? At hun ikke skal få den kunnskapen hun er intelligent nok til å motta? At vår hverdag skal være preget av redsel for at hun skal skade seg selv eller andre, pga sin impulsivitet? Nei takk! Poirot, jeg har vanligvis stor respekt for dine uttalelser, og det er mulig du har erfaring med AD/HD, men dette synes jeg var en fryktelig kommentar!

[Gjest Poirot]

Poirot, jeg har vanligvis stor respekt for dine uttalelser, og det er mulig du har erfaring med AD/HD, men dette synes jeg var en fryktelig kommentar!

Jeg har levd med en bror med ad/hd i 20 år, og sett hvordan familen nesten ble splittet opp, hvordan folk tok avstand fra oss. Jeg har funnet min far banket opp og huset rasert, jeg har sett mine foreldre gråte bitre tårer og og opplevd hvordan det er å måtte være "den stille" for man har bare overskudd til ett barn som krever ALT. Jeg vet hvordan det er å komme hjem til et hus med innbrudd og seriøst lure på om det er min bror. Jeg vet hvordan det er å ha en bror som KUN tenker på seg selv, som stadig sårer og skuffer andre og som gjør kriminelle handlinger uten å ta lærdom av det. Jeg vet hvor trist det er at familien ikke kan dra på ferie fordi de må betale for garasjen min bror tente på for morro skyld, eller hvordan det er når naboens selskap kommer ut og finner alle bilene med punkterte dekk.

Jeg mener det helt seriøst.

At jeg heller vil ha et barn i rullestol enn med ad/hd er da vel ikke så ille? Da kan folk SE at det er noe galt, så slipper man å bli møtt med hånlatter og fordommer fordi man er en familie som ikke klarer å oppdra barn.

Hadde det vært bedre om jeg hadde en bror i rullestiol og sa at jeg heller ønsket et barn med ad/hd? Er det ikke individuelt hva man føler man kan takle best? Er det opplest og vedtatt at ad/hd er "bedre" enn å være avhengig av rullestol? Jeg kjenner folk i rullestol som larer seg helt supert, og jeg kjenner folk med ad/hd som må få leiligheten betalt av sosialen pga umulig å ha jobb. Hva er verst?

Dette betyr ikke at jeg mener barn med ad/hd ikke burde finnes, men at JEG ikke ønsker et slikt barn. Faktisk er jeg nervøs for å få barn fordi det kan være arvelig. Jeg er mer nervøs for ad/hd enn en arvelig sykdom vi har i familien som medfører rullestolavhengighet. Ergo er dette problemstillinger jeg har tenkt nøye over, ihvertfall i 10 år.

Forøvrig har jeg erfaring med å jobbe med barn både med ad/hd og rullestol.

[Pandura]

Ja, jeg tror faktisk jeg forstår deg! Men det er vel her spørsmålet om medisinering kommer inn? Tror du mye kunne vært unngått dersom din bror hadde fått Ritalin, eller fikk han kanskje det?

Nå er heldigvis ikke min datter så "ille", selvom hun faktisk også har vært like ved å tenne på huset vårt. Ettersom jeg har hørt, er sånne ting mer utpreget hos gutter.

For vår datter er vi mest opptatt av den sosiale biten, og læreproblemene. Men jeg må si at jeg synes det er fryktelig vanskelig å ta stilling til om hun skal få Ritalin eller ikke. Man har jo ikke lyst til å dope ungen sin heller!

Klem fra meg, som lærer noe nytt hver dag!

[Gjest Poirot]

Men det er vel her spørsmålet om medisinering kommer inn? Tror du mye kunne vært unngått dersom din bror hadde fått Ritalin, eller fikk han kanskje det?

Han fikk Ritalin noen år, men vi synes ikke det hjalp så mye. Uansett hjalp det ikke hjemme, siden dosen gå ut rundt middagstider.

Nå skal det sies at de fleste skoler takler slik adferd bedre enn de gjorde for 13 år siden. Vet om mange barn som er verre enn min bror (som eks ikke hadde læringsproblemer) som får hjelp, assistanse og aksept, mens min bror ble truet med overføring til spesialskole.

Jeg ser ikke på Ritalin som doping, ihvertfall ikke uten at det er prøvd ut. Det fungerer jo litt ulikt hos folk, hvordan vet man ikke før man har prøvd en periode. Skjønner GODT at dere ønsker at hun skal få muligheten til å være en del av det sisiale fellesskapet, som er så viktig.

[ehu]

Jeg er mor til en flott gutt på 13 som har AD/HD og dysleksi . Det var beintøft da han var liten, en evig kamp mot raserianfallene hans. Han var bare 8 mnd første gang han fikk et raserianfall ! Jeg visste ikke da at det var AD/HD og forbannet meg på at gutten skulle lære normal adferd og sosial oppførsel. Jeg var hard på grenser for oppførsel og han hadde betydelig strengere reaksjoner,grenser og konsekvenser enn søskene.

Da han begynte på skolen ble problemene så tydelige at han ble henvist til PPT, som tok en test og mente at her kunne det være AD/HD. Jeg benektet det først. Vel, var han hyper, urolig,sta ,temperamentsfull, vanskelig, kranglete, hadde konsentrasjonsproblemer, stor ulykkesstatistikk etc etc, men det var ikke noe galt med min sønn, nei !

Etter en runde med tester hos PPT,SPT,BUP,barnepsykolog var alle enige om at han hadde AD/HD og dysleksi. Det var en evig runddans med søknadsskjeemaer for å skaffe han hjelp på skolen og ekstra utstyr, men jeg klarte det. Og regler for adferd og oppførsel holdt jeg like strengt som før. Han prøvde ut Ritalin/Dexamin uten hell. (25 % har ikke hjelp av disse). Et nytt medikament, Concerta, har vi ikke prøvd. I steden går han på Efalex kapsler (fettsyrer) som vi mener han har hjelp av, særlig i forhold til konsentrasjon og leseferdigheter. Han er en følsom gutt som blir lett såret så masse nærhet,kjærlighet,ros og oppmuntring har og er veldig nødvendig.

Han er en flott gutt som klarer seg bra. Har en stor venneflokk som han er aktiv med, fritidsaktiviteter han trives med. Han er ansvarsfull, men glemmer ofte det han skulle ta ansvar for ! :D Han er humoristisk (når han ikke er sint og sår), hjelpsom , gavmild og raus.

På skolen sliter han faglig, men får god hjelp av spesial lærer og tilrettelagt undervisning og egen PC. Han begynte på u.skolen i høst og får dette første året kun karakter etter innsats, fordi de ikke ville ta motet fra han.

Tror ikke det var færre med AD/HD før i tiden, men mange ble ikke fanget opp. Min snart 80 år gamle far har trekk som jeg mistenker for å være AD/HD, men jeg kjente ikke ham som barn. Og det er ganske vanlig at hyperaktiviteten i barndom går over til en rastløshet etter tenårene. Er også tante til to jenter (ikke søsken) som jeg mistenker har ad/hd, men jenter har ofte ikke den utagerende og aggressive adferden som en del gutter har og blir ofte ikke fanget opp. Er kanskje heller ikke nødvendig om det ikke gir spesielle problemer som krever tiltak.........

Det er ikke nødvendigvis ille å få et barn med AD/HD. Jo, det var frustrerende og slitsomt da han var mindre, men i dag fungerer han som sine andre kamerater.

Hva tenårene vil bringe med seg for han vet vi ennå ikke, men pr. i dag frykter jeg det ikke.

Isteden gleder jeg meg over min flotte, sjarmerende sønn ! :D