Unge kvinner med hiv.

[AnonymBruker]

Se her, og her!

[AnonymBruker]

Glemte å stille spørsmålet mitt ...

Kunne du, som mann eller kvinne, vært sammen med en person som hadde hiv? Med tanke på at man faktisk kan få barn og leve et ellers normalt liv idag?

[Gjest Gjest]

I utgangspunktet, nei. Den faren det hadde representert for mine andre partnere hadde trolig blitt for stor.

Men aldri si aldri.

[AnonymBruker]

Og jeg lurte også på om dere ville avvist et venn, familiemedlemm, barn, arbeidskollega, medstudent ... osv ... som hadde hiv.

[AnonymBruker]

Og jeg lurte også på om dere ville avvist et venn, familiemedlemm, barn, arbeidskollega, medstudent ... osv ... som hadde hiv.

Absolutt ikke!

[Gjest hogwash]

Kunne du, som mann eller kvinne, vært sammen med en person som hadde hiv? Med tanke på at man faktisk kan få barn og leve et ellers normalt liv idag?

Barn er ikke viktig for meg, men frykten for smitte hadde nok hemmet meg, så jeg anser det som usannsynlig at jeg kunne vært sammen med noen med hiv.

Og jeg lurte også på om dere ville avvist et venn, familiemedlemm, barn, arbeidskollega, medstudent ... osv ... som hadde hiv.

Nei.

[meca]

Og jeg lurte også på om dere ville avvist et venn, familiemedlemm, barn, arbeidskollega, medstudent ... osv ... som hadde hiv.

Jeg hadde en etnisk norsk venninne i barndommen, som døde av aids da hun var 12 (hadde foreldre som var tidligere rusmisbrukere, og mor var ikke klar over at hun var hiv-smittet). Noe av det jeg angrer aller mest på, er vel nettopp det at jeg den gang var uvitende og redd at jeg f.eks. kviet meg for å gi venninnen min en klem. Jeg ville ALDRI dømt noen som hadde hiv i dag.

Når det gjelder det med å være sammen med noen som har hiv, er jeg litt mer usikker. Jeg vil jo så klart ikke dømme noen, og jeg tror faktisk ikke risikoen for å få det selv er det som ville plaget meg mest. Er nok heller skrekken for at man senere kan smitte andre som plager meg.

[Antlers]

Jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert dersom det viste seg at min nåværende partner hadde HIV, men jeg hadde aldri klart å bli sammen med en jeg visste/fikk vite var smittet.

Grunnen? Jeg tror det har mest å gjøre med hvordan HIV ble fremstilt i mediene på 80 og 90-tallet. Det var liksom den ekleste og mest skitne sykdommen man kunne få - det ble også stadig bekreftet og utbrodert av de voksne (særlig når de trodde vi barna ikke kunne høre hva de snakket om). Det skulle nesten ingenting til for bli smittet - man kunne til og med bli smittet der man dro for å bli frisk - nemlig sykehuset, men stort sett var det "utskuddene" som fikk det, da.

HIV var en dødsdom på den tiden. Man fikk HIV, så AIDS, og så døde man rett og slett. Det var ingenting man kunne gjøre med det. I dag sier vi at man som regel dør med det, ikke av det. Selv om det fortsatt må være utrolig vondt og vanskelig for de som får sjokkbeskjeden, er det i alle fall bedre enn å få høre "HIV = DØD!", som vi stadig ble minnet på.

Jeg har vært livredd for å få denne sykdommen fra jeg var barn. Jeg leste stadig om den sterke og modige Odd Kåre Rabben i ukebladene, og jeg syntes så ufattelig synd på ham. Jeg husker jeg tenkte "han kunne jeg jo vært venn med om han bare ikke hadde hatt HIV (og etterhvert AIDS)".

Jeg vet hvor galt dette høres ut i dag, men på den tiden visste vi ikke bedre. Vi ble f.eks lært opp til å stå over skåla om vi måtte tisse på offentlig toalett, og om vi skulle gjøre nummer to, måtte vi for guds skyld huske på å legge tykke lag med papir over ringen. Vi måtte passe oss for å komme borti brukte plastre, og de mest hysteriske advarte mot å spise sitrusfrukter, for de narkomane pleide visst å rense de HIV-infiserte nålene sine i fruktkjøttet mens de tuslet rundt i butikken. De mannlige frisørene var det tryggest å holde seg unna, for de var homofile, og hadde ganske sikkert HIV. Ikke skulle vi drikke fra samme flaske heller, med mindre det var en i familiens flaske, da (for ingen i ens egen familie var smittet av slik "styggedom", må vite). HIV-smitten lurte rundt ethvert hjørne, og det meste kunne være farlig.

Det var riktignok mer sannsynlig at man kunne bli smittet utenom sex den gangen, men det meste av det vi lærte har vist seg å være enten direkte feil, eller kraftig overdrevet. Allikevel henger alle de vonde følelsene og redselen rundt dette igjen hos meg. Jeg er oppdatert på fakta, og går ikke lenger rundt og tror at det er farlig å tisse på samme toalett, eller farlig å gi en klem til en HIV-positiv. Jeg vil strekke meg langt for å forsøke å skjule den overdrevne redselen min overfor et menneske som er smittet, men å skulle undertrykke den hver dag? Nei, det går rett og slett ikke.

[Gjest Regza]

.

Endret 8. april 2012 av Regza