Jente i 20-årene

[AnonymBruker]

Du er bare introvert Bare å slappe av.

[AnonymBruker]

Skjønner akkurat hvordan du har det. Jeg har to gode og nære venninner som jeg kan være meg selv 100% med, og det er helt fantastisk, men ellers i andre sosiale settinger er jeg helt elendig. Vil ikke dra ut på byen eller store fester for jeg vet aldri hva jeg skal si til folk, og på jobb sliter jeg med å småsnakke med kolleger. Rundt gutter er jeg verst...Blir helt stille og rød i toppen

Det er ikke noe gøy, og jeg skulle virkelig ønske jeg ikke var slik, men sånn er det nå bare og jeg er glad for de vennene jeg har. Jeg tenker sånn at noen i denne verden må jo være litt mer stille, hvis ikke hadde det blitt utrolig slitsomt med så mange utadvendte personer

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Hos meg har det vært slik i perioder i livet. Eller jeg kan ha gode og dårlige dager. Da jeg jobber med mennesker hver dag, må jeg også ta meg sammen hver dag for å fungere godt i jobben min. Selv om det på dårlige dager kan være veldig slitsomt, er likevel jobbrelatert samvær lettere for meg. Da har jeg på en måte en "rolle" som føles trygg. Jeg er på jobb, og jeg vet hva de andre forventer av meg der. Sosialt samvær ellers er mye vanskeligere.

Jeg har også et utseende jeg er komfortabel med, er slank og velstelt. Jeg har en god utdannelse, vet hvordan jeg skal oppføre meg og er en blid og hyggelig person. Likevel føler jeg meg til tider rar og tenker at andre sikkert også synes jeg er det. Fatter det ikke, for jeg har aldri hatt noen grunn til å være usikker eller engstelig. Jeg har ofte glede av sosialt samvær, men bruker fryktelig mye krefter på det. Selv om jeg er sammen med gode venner.

Nå er jeg så heldig at jeg har nære venner, en herlig mann og skjønne barn. Hjemme hos dem føler jeg med alltid trygg. Likevel har jeg dårlige dager da jeg bare vil være alene. Det går jo egentlig ikke...når man har barn og mann. Ikke lett...

Jeg vil veldig gjerne at noen skal si at dette er helt normalt. Men jeg har i blant tenkt at dette må være en lett form for sosial angst. Heldigvis er jeg inne i en god periode nå. Håper det varer.

[Gjest Helle]

Har du slitt med dette (å være sosial med andre) helt fra du var barn?

[*melis*]

Hvilken type mennesker er det du henger med? (Hvordan ble du kjent med dem, hvor lenge har du kjent dem og tilhører de alle samme gjeng/miljø?)

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, men bare når det gjelder mennesker jeg ikke kjenner så godt eller de gangene jeg har hengt i gjenger/miljøer som ikke har vært helt "meg". I slike situasjoner får jeg ingenting ut av å være sosial og foretrekker å være alene fremfor å føle at jeg må være noe jeg ikke er for å passe inn. Måten jeg har løst det på er å oppsøke miljøer hvor jeg treffer folk med samme interesser, samt å fokusere på enkeltindivider fremfor grupper. Jeg slapper mye mer av og føler oftere at jeg kan være meg selv når jeg er sammen med 1-2 personer av gangen, ettersom det gjerne blir slik at man faller inn i en rolle i store grupper (tror det er slik for veldig mange, de aller fleste er mer seg selv når man får de på tomannshånd).

Dette har resultert i at jeg har veldig mange "individuelle" venner i ulike miljøer som stimulerer meg på forskjellige måter (noen kan jeg feste med, andre kan jeg ha politiske og filosofiske samtaler med og andre igjen kan jeg dele felles interesser med). Kanskje du rett og slett ikke har funnet de rette folkene for deg? Ofte må man lete litt for å finne de beste skattene

[Gjest nelsti]

Her er noe du kan ha:

-Introvert personlighet

-Unnvikende personlighet (forstyrrelse)

-Sosial angst

-Asperger syndrom

Hvis du sliter så mye som jeg får inntrykk av at du gjør, er det beste du kan gjøre for deg selv og fremtiden din, å søke hjelp.

Du finner informasjon om alle disse "lidelsene" på internett.

Hilsen jente med asperger syndrom

[*melis*]

Vil også legge til at jeg er introvert (dog ikke ekstremt) og det er ikke en sykdom som må kureres, men en helt vanlig personlighetstype som er fullt mulig å leve fint med