Ordtømming

[AnonymBruker]

Kjære moderator. Ikke slett dette innlegget, vær så snill. Denne tråden vil omhandle selvmordstanker, men ikke på DEN måten. Jeg har null planer om å ta livet av meg. Jeg er ikke ute etter tips og råd. Jeg er også ganske oppegående så jeg vil ikke bli trigget av noe folk kan si. Jeg trenger bare å få dette ut og føle at noen hører meg.

Jeg er 21 år gammel, og utrolig sliten av livet. Har en historie med en veldig spesiell barndom. Har vokst opp under et veldig press. Har vært mye syk, mye inn og ut av ungdoms- og voksenpsykiatrisk. Har gått til psykolog i 10 år, helt til i fjord. Da flyttet jeg til en annen del av landet pga. samboer og studier. Det er noe "galt" med meg som jeg aldri finner ut av. Jeg er VELDIG opp og ned. Derfor hadde jeg et lavterskel-tilbud der jeg bodde. Hadde svært tett kontakt med psykologen min, daglig, dersom jeg trengte det. Har også prøvd å ta livet av meg en gang. Følte meg helt forferdelig når jeg våknet og lovet meg selv at uansett hvor langt ned jeg vil havne så skal jeg aldri gjøre det mot meg selv igjen. Jeg har vært ganske alene og er det fremdeles. Her jeg bor nå så de på sykehuset ikke hvorfor jeg trengte et tilbud i det hele tatt. Jeg legger skjul på problemene mine til de jeg ikke kjenner. Der jeg bodde før kjente de meg, de kjente til problemene mine. Jeg tok ikke kontakt med psykologen min her på et år og ble derfor "skrevet ut" av systemet. Min feil, ja, men jeg sliter.

Ja, som sagt. Er sliten. Sliten, sliten, sliten. Venter nå på å bli tatt inn igjen på sykehuset. Er deprimert i halvår om gangen, normal det andre halve. Klarer ikke å gjennomføre hverken skole eller jobb. Er livredd for å gå ut (ble voldtatt da jeg var ganske liten). Jeg venter og venter på å bli tatt inn igjen, men nå orker jeg snart ikke mer. De siste ukene har jeg kjent mer og mer på ønsket om å få dø. Jeg har ikke tenkt å prøve fordi jeg vet fra før av at dette er sånn det blir og at det vil bli bedre. Men jeg er så tom. Kjenner at jeg trekker meg unna folk (jeg som vanligvis er ganske sosial og utadvendt av meg). Til og med samboeren min trekker jeg meg unna. Føler meg som en katt som gjemmer meg for å dø. Spiser mye mindre. Går ikke ut, blir mer og mer redd. Sover veldig mye, men dårlig. Tenker mye på hvordan det er å dø.

Åh... Hvorfor skal ting være så vanskelig? Jeg vet at man vil alltid ha vanskelige dager, men jeg har hatt veldig, veldig mange av dem. Nå kjenner jeg hvilket press jeg faktisk har vokst opp under. Jeg er lei av livet, rett og slett.

Samboer vet jeg har det litt tøft med meg selv for tiden, men han forstår nok ikke hvor ille jeg faktisk har det. Ikke vil jeg fortelle han det heller, har lært å ikke si at "jeg ønsker å dø". Har bestilt time hos fastlegen min, bare for å snakke med noen. Fikk time først om halvannen uke.

Det var godt å skrive det ned.

[Gjest brev]

vet ikke hva jeg skal si men du må bare ta kontakt og si akkurat sånn som du har det. Ikke legg skjul på noe. Skriv det gjerne ned i et brev så blir det enklere

[Gjest brev]

Du har ikke adhd, add eller aspergers?

Jeg har hatt lignende oppvektst som deg, og er i lignende situasjon, og jeg har add ... det hjalp å finne ut av dette, da jeg skjønte mer av meg selv og hvordan jeg tenker og reagerer på ting. At jeg kan ta mer kontrollen over det.

Itillegg ble det lettere for meg å takle alle de andre problemen mine.

[Lutetium 71]

Har bestilt time hos fastlegen min, bare for å snakke med noen. Fikk time først om halvannen uke.

Det var godt å skrive det ned.

Bra! Fastlegen din vil nok ordne henvisning til psykolog, det tror jeg du trenger!

Stusser litt over at "det er så mye opp og ned", kan det være at du har en form for bipolar?

Håper det ordner seg for deg, ts.

[AnonymBruker]

Du har ikke adhd, add eller aspergers?

Jeg har hatt lignende oppvektst som deg, og er i lignende situasjon, og jeg har add ... det hjalp å finne ut av dette, da jeg skjønte mer av meg selv og hvordan jeg tenker og reagerer på ting. At jeg kan ta mer kontrollen over det.

Itillegg ble det lettere for meg å takle alle de andre problemen mine.

Ble henvist til psykiatrisk (igjen) i april pga. jeg tror jeg muligens har ADHD. Det vil i hvert fall forklare veldig mye av livet mitt. Jeg håper nesten at jeg har rett fordi da vet jeg i det minste hva det er og jeg kan gjøre noe med det. Nå føler jeg bare at jeg er et menneske det ikke var meningen skulle bli født.

[AnonymBruker]

Bra! Fastlegen din vil nok ordne henvisning til psykolog, det tror jeg du trenger!

Stusser litt over at "det er så mye opp og ned", kan det være at du har en form for bipolar?

Håper det ordner seg for deg, ts.

Takk for svar. Jeg vet ikke, har vært slik siden 10-11 års alderen. Ingen på sykehuset har sagt noe på det når jeg har forklart at jeg er "normal" den ene dagen og foferdelig deprimert den andre.

Fikk forøvrig anti-depressiva, men det hjalp ikke og de konkluderte derfor med at jeg per medisinsk definisjon ikke er deprimert. Så hva er jeg da? Bare utrolig trist og lei meg hele tiden?

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg vet ikke, har vært slik siden 10-11 års alderen. Ingen på sykehuset har sagt noe på det når jeg har forklart at jeg er "normal" den ene dagen og foferdelig deprimert den andre.

Fikk forøvrig anti-depressiva, men det hjalp ikke og de konkluderte derfor med at jeg per medisinsk definisjon ikke er deprimert. Så hva er jeg da? Bare utrolig trist og lei meg hele tiden?

Vet sånn omtrent hvordan du har det. Ubeskrivelig vondt! Utifra egen situasjon og likheter jeg leser må jeg bare slenge ut teorien bi-polaritet. Du finner utmerket info her

[Lutetium 71]

Takk for svar. Jeg vet ikke, har vært slik siden 10-11 års alderen. Ingen på sykehuset har sagt noe på det når jeg har forklart at jeg er "normal" den ene dagen og foferdelig deprimert den andre.

Fikk forøvrig anti-depressiva, men det hjalp ikke og de konkluderte derfor med at jeg per medisinsk definisjon ikke er deprimert. Så hva er jeg da? Bare utrolig trist og lei meg hele tiden?

Om du har Bipolar, tror jeg ikke vanlige anti-depressiva vil ha så stor effekt, det fins spesielle medisiner for den sykdommen som virker bedre. Siden du "svinger" sånn, tipper du kan ha en form for bipolar, men dette må du selvsagt ta opp med fastlegen din!

At du er helt på topp en dag, og deprimert den neste, får meg til å tenke på dette. Den lenken beskriver også bipolar, sånn generelt.

Veldig rart at de på sykehuset ikke reagerer på at du går sånn opp og ned?

At anti-depressiva ikke virker betyr ikke at man ikke har depresjon. Er du deprimert, så er du deprimert! Selv om du har "vanlig" depresjon, vil medisiner ha en varierende virkning. De virker ulikt fra person til person, og ulike typer anti-depressive medisiner vil ha litt ulike virkninger.

[AnonymBruker]

Ble henvist til psykiatrisk (igjen) i april pga. jeg tror jeg muligens har ADHD. Det vil i hvert fall forklare veldig mye av livet mitt. Jeg håper nesten at jeg har rett fordi da vet jeg i det minste hva det er og jeg kan gjøre noe med det. Nå føler jeg bare at jeg er et menneske det ikke var meningen skulle bli født.

Sånn følte jeg det også. Har følt det hele livet. Så vet veldig godt hvordan du har det, men samtidig, så opplever vi jo ting forskjellig så vanskelig å vite.

Husk på at det finnes forskjellig typer adhd og add.

Adhd er som regel betegnelsen på gutter, men noen jenter kan ha adhd også. Er du hyper?

De fleste som har add er jenter, siden de som regel ikke er hypre, men noen gutter kan ha add også.

Selv er jeg add-jente. Den snille, stille, pliktoppfyllende og samvittighetsfulle jenta som bare dagdrømte seg bort og gjorde akkurat som hun ble bedt om uten å kny. Lydigheten selv!

Var aldri problem med meg, og sånne som meg er vanskelig å fange opp, for vi trenger virkelig hjelp vi også.

Under den snille, stille og perfekte overflaten skjuler det seg kaos, uro, dårlig og vonde tanker som eter en opp innvendig.

Jeg går ikke på medisin for dette. Jeg liker ikke medisin, og velger heller å legge om kostholdet ved å kutte ut melkeprodukt, mest mulig sukker og holde meg helt unna gluten.

Føler meg som et nytt menneske som klarer å takle ting bedre rundt med, tross alt det vonde jeg har opplevd. Føler meg sterkere psykisk på en måte. Og tenker at nå skal jeg prøve å leve litt selv om det er vanskelig...

[AnonymBruker]

Takk for svar. Jeg vet ikke, har vært slik siden 10-11 års alderen. Ingen på sykehuset har sagt noe på det når jeg har forklart at jeg er "normal" den ene dagen og foferdelig deprimert den andre.

Fikk forøvrig anti-depressiva, men det hjalp ikke og de konkluderte derfor med at jeg per medisinsk definisjon ikke er deprimert. Så hva er jeg da? Bare utrolig trist og lei meg hele tiden?

Jeg som skrev innlegg 2, 3 og 9.

Jeg har selv slitt veldig med dette siden jeg var 10.

Selv har jeg vært veldig normal en dag og deppa den neste. Igår var jeg å spiste fin middag på resaturant med en venninne og hadde det så koslig og fint, men idag sitter jeg og har det litt vondt og klarer ikke gå ut.

Kjenner meg veldig igjen idet du skriver..

[Kosemose]

Kjære TS.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Kosemose , mod