Hvorfor..... (noen tanker)

[Gjest Hulderjenta]

...skal det være så vanskelig å bli gravid....?

Rundt meg blir folk gravide over en lav sko, føles det som - en jeg kjenner har nettopp blitt mamma, hun fortalte om graviditeten sin omtrent da vi sluttet på pillen her - nå er altså hun blitt mamma, og med oss har ingenting skjedd...

Kjenner to andre som er ganske "ferskt" gravide. Hun ene ble gravid samme måneden hun sluttet på p-pillen...

Det vrimler av babyer og barnevogner og store gravide mager og biler med barneseter i. (Man ser det man er opptatt av....)

Jeg er selvfølgelig glad på andres vegne, men jeg kjenner det er litt sårt å gratulere stadig nye kommende foreldre når man lengter etter å bli gravid selv... Jeg vet at mange kanskje tenker "jammen hva bekymrer du over, dere har jo ikke prøvd en gang, det har jo bare gått 8 måneder!". Mange av dere her inne, for eksempel, har jo prøvd i flere år uten å få det til. 8 måneder er i den store sammenhengen ingenting, men det er bare så tungt å vite på forhånd at det kanskje aldri skjer av seg selv... Man mister litt motet av og til etter hvert som tiden går..

Selv om jeg og er enige om å ikke stresse med prøvingen, klarer jeg ikke å la være å tenke disse tankene... Jeg vet at også innerst inne frykter det verste.

Måtte bare få ut disse tankene mine.... Vet at det er mange som kjenner på de samme følelsene.. Ønsker alle dere andre lykke til med prøvingen!

[la Flaca]

Jeg kan ikke klage, for vi har nettop begynt prøvingen, men ettersom jeg har ønsket meg barn så lenge virker det som en evighet likevel. Prøvetiden blir ikke lettere å takle ettersom begge mine kvinnelige kolleger ble gravide for 4 mndr. siden, søstra mi to uker senere og veninna mi omtrent samtidig(!). Jeg ser mager på alle kanter, men har vanskelig for å tro at noe så fantastisk skal skje meg. Ofte virker det uoppnåelig, og da er det lett å miste motet - selv om man er fersk prøver.

[Lilletrollet]

Hei Huldre Lise!

Det der kunne vært skrevet av meg.......jeg har det akkurat på samme måten. Det dukker opp gravide over alt jeg er....Og på jobben tror jeg de blir smittet av hverandre. Det er en som har gått ut i svangerskaps perm nå, to som skal ut på ny året, og enda er det flere som venter barn....Det er nesten urettferdig.....selv om jeg er fryktelig glad på deres vegne. En venninne av meg ble gravid første uken etter at hun sluttet på pillen, mens vi har prøvd i snart et år......Jeg vil ikke klage, men jeg synes det er litt sårt. Derfor er jeg glad for å ha "møtt" dere her inne som har det på samme måte. Det føles litt bedre å ha noen i "samme båt!!"

Lilletrollet

[Anki1971]

Kjenner meg veldig godt igjen ja ... Syns det kryr av kjentfolk som er gravide for tida, både søstre (søstra mi og to av søstrene til mannen min), døtre til venninner av mora mi, folk på jobben, men hvorfor kan det ikke skje noe her? Blir kjempedeppa hver gang den hersens mensen kommer ... I går kom mensen hit så da er det bare på`n igjen da...

[Gjest Gjesta]

Et innlegg jeg kjenner meg veldig godt igjen i, HuldreLise... Store mager overalt, nydelige babyer i barnevogner, folk som spør om ikke det er vår tur snart osv...Jeg er selvfølgelig glad på andres vegne, men det er så innmari sårt at det ikke er jeg som har den fine magen eller som går med den barnevogna...

K

[Imax]

En ting det er greit å tenke på: Vet vi alltid hvilket "arbeid" som ligger bak en graviditet? Har f.eks. en på jobben som har slitt med manglende eggløsning og dermed også å bli gravid, og nå er hun gravid. Da jeg snakket med en tredje dame på jobben om denne graviditeten sa jeg "ekstra hyggelig siden de har slitt så lenge", så visste ikke hun noe om at de hadde slitt.

Det er som med alle andre ting: På utsiden ser alt så enkelt ut, men på privaten er kanskje ikke ting så lette likevel (tenk bare hvor overrasket man kan være når folk går fra hverandre "de som passet så godt" osv).

[Gjest Snart mamma]

Jeg er endelig gravid og magen synes ganske godt nå. Det har tatt oss 3 år å komme hit. Selvom folk tilsynelatende bilr gravide som ingenting kan det jo være mange som har ønsket seg barn i årevis og endelig lykkes slik Imax påpeker. Det var hvertfall en trøst for meg når jeg synes det gikk trått. Hjalp meg å glede meg på andres vegne. Tenkte at barnet i magen hos venner og kolleger sikkert var veldig ønsket.

[Tilde]

Kjenner meg også i gjen i disse tankene...

Men jeg har etterhvert blitt litt "herdet",- og klokere,jeg vet at det er utrolig mange som sliter med prøving så jeg blir glad for folk som blir gravide.En ser ikke utenpå hvor lenge noen har prøvd. Dessuten er det jo en fantastisk gledelig ting.

Det er verre med folk jeg kjenner som blir gravide for andre eller tredje gang... DA kjenner jeg et stikk av misunnelsens stygge grønne monster... :oops:

[Gjest Hulderjenta]

Det er selvfølgelig sant det som Imax og SnartMamma og Tilde påpeker, at man vet ikke hvor lenge folk har prøvd eller hva de har gått igjennom før de endelig er blitt gravide - og det vet jo alle vi her inne på prøver-forumet veldig godt.

Jeg ville bare ha fram den følelsen av at alle andre blir gravide, bare ikke meg... Jeg kjenner mange som har fått sitt første barn uten at det var planlagt, og folk som har blitt gravide uken etter å ha tatt ut spiraler, og etter første eggløsning etter p-pillekutt... Det er da det føles så sårt og urettferdig - "alle andre" får babyer kastet på seg - men ikke vi........

Men da er det godt å vite at mange andre har det på samme måten - det er ikke alle som blir gravid ved et knips. Godt å ha prøver-forumet!! :D

[Imax]

Kanskje hvis folk var litt mer åpen om det å være ufrivillig barnløs ville hjelpe? Nettopp fordi man ikke vet og fordi dette liksom skal være så "privat" så tror man "alle" bare blir gravide når de vil.

Sånn som da søsteren min fikk kreft, så var det masse mennesker som fortalte om at de hadde også noen nær seg som hadde hatt kreft, til og med fetteren min, men det hadde jeg aldri hørt noe om før. Kanskje kongens sykdom har samme effekt?

Tror ærlighet og åpenhet er vanskelig for enkeltpersoner til tider, men viktig for samfunnet. Litt sånn som når Bondevik fikk psykisk knekk, så var det liksom greit å være deprimert. Det kostet sikkert ham mye å stå frem, samtidig som det var viktig for veldig mange at han gjorde det, det ufarliggjorde det.

Samme er det jo med spontanaborter: Man skal liksom ikke si noe før man er tre mnd på vei fordi man kan miste, samtidig så tror man at når man mister selv så er man den eneste. Visste f.eks. ikke at svigerinnen min var gravid før jeg hørte hun hadde spontanabortert i tredje måned...