Angst for sykdom hos barn

[AnonymBruker]

Jeg er med på et barne- og ungdomsarbeiderkurs igjennom NAV.

Det begyngte i August. Inntil da var jeg hjemmeværende med barn. I løpet av de årene jeg var hjemmeværende, så utviklet jeg depresjon og angst. Jeg utviklet også fobi mot omgangssyken. Men denne fobien har blitt mer utbredt og jeg takler ikke syke barn.

Jeg er for tiden i praksis på en SFO-avdeling og jeg kjenner virkelig presset på kroppen når det gjelder angsten. Jeg har angst så og si hver dag fordi jeg må på SFO. For på SFO er det barn og barn betyr sykdom ( for meg iallefall ). Og enkelte foreldre har også sendt barna sine avgårde på SFO selv om de ikke her helt pigg.

Så barna snufser, hoster og harker hele dagen og da helst rett opp i ansiktet mitt...

I dag var jeg borte fra SFO pga angsten. Jeg takler det ikke. Jeg sliter med psykisk kvalme hver dag pga dette. Det har kommet til det punktet der jeg har lyst til å trekke meg fra kurset, men da blir neppe verken NAV eller lærerene særlig happy for.

Har sagt dette til samboeren og han nekter meg å slutte inntil jeg har funnet meg en jobb. Men å finne en jobb er ikke så enkelt. Det kan ta uker eller måneder....Han forstår overhodet ikke hvor vanskelig dette er for meg. Hver dag på SFO har vært et helvete for meg Jeg har lyst til å slutte på dagen pga dette. Jeg blir mer og mer deprimert og mer og mer fylt med angst for hver dag som går.

Ikke får jeg lov til å slutte og ikke klarer jeg å gå og fungere på jobben...Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for jeg trodde dette skulle gå bra, men så feil kunne jeg altså ta....

[Sissan9]

Du sier du utviklet depresjon og angst i årene du gikk hjemme. Om du er diagnostisert, antar jeg du også får oppfølging? Kan du snakke med legen din om dette?

Jeg har slitt med angst i mange år, men er i dag helt fri fra åket. Depresjon har jeg ikke noe kjennskap til. Men får du en av disse diagnosene er det SVÆRT viktig at du får profesjonell hjelp. Det er ikke småtterier som hjernen kommer seg ut av ved egen hjelp, selv om symptomene kanskje tidvis kan fortrenges.

Så eneste råd er vel å oppsøke legen din.

I mellomtiden er kanskje en lagerjobb eller vaskejobb eller noe annet der du slipper kontakt med mange mennesker bedre for deg? Er du utdannet til å jobbe med barn, bør du kanskje la utdannelsen ligge for en stund.

Føler med deg, angst er virkelig ille. Og det hjelper selvsagt ikke å fortelle deg at alle disse sykdommene slett ikke er farlige.

[AnonymBruker]

Jeg var hos lege i begynnelsen, så gikk jeg til psykolog. Ble diagnosert med depresjon, angst og angst for angsten. Jeg tar medisin hver dag for å klare å fungere daglig. Jeg sluttet på skolen, ville ha et friår. Ble gravid og fikk 3 unger som perler på en snor... Så jeg meldte meg på dette kurset for å fullføre utdannelsen min. Men det gikk ikke så greit som jeg trodde.... Også må jeg opp dit i morgen igjen....Jeg gruer meg!

Har ingen oppfølgning fra legen lenger.

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt - du skriver i overskriften "angst for sykdom hos barn" - betyr det at du er redd for at barn (dine?) skal bli syke, eller er du redd for at du skal bli smittet av barn som er syke?

Det virker som om du snakker om det første, men du mener kanskje det siste?

Du vet at forkjølelse og omgangssyke er helt ufarlige "sykdommer"?

[AnonymBruker]

du lider av overdreven angst for sykdom? Noe i gruppen OCD?

Uansett,tenk på at dette (med litt mer hjelp og muligens medisiner) er et steg på rett vei

Angst er ikke farlig.Du dør ikke av det,det vet du jo-Nettopp det å utfordre angsten er et sted i riktig retning.At du gruer deg,tenk at det er flere som også gruer seg hver dag.Men en må bare.

Snakk med din lege/psykolog.Du burde ha aktiv behandling samtidig som du jobber.

En skal utfordre det en er redd for.(Fobi eksponeringsterapi fungerer fint,bla.)

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt - du skriver i overskriften "angst for sykdom hos barn" - betyr det at du er redd for at barn (dine?) skal bli syke, eller er du redd for at du skal bli smittet av barn som er syke?

Det virker som om du snakker om det første, men du mener kanskje det siste?

Du vet at forkjølelse og omgangssyke er helt ufarlige "sykdommer"?

Ja, jeg vet at det er helt ufarlige sykdommer. Jeg prøver å være rasjonell med meg selv, men det er ikke alltid at kroppen hører etter. Jeg er livredd for å bli smittet med omgangssyken. Jeg er redd for å bli kvalm. Blir jeg kvalm, så setter det i gang hele angstprosessen hos meg. Sier barna mine at de er kvalme, så skjer det samme.

Når jeg er på SFO, så er jeg redd for å bli smittet med akkurat den ene sykdommen. Hvis noen av barna på SFO f eks blir kvalm eller kaster opp, da kommer jeg til å "freake" ut.

Det samme gjelder barna mine. Blir de syk med omgangssyken, så må samboeren ta de, fordi jeg tør ikke. Jeg klarer ikke å fungere pga panikken.

Redselen er størts på denne tiden av året, vinterstid. For det er da omgangssyke er vanlig. Og da gruer jeg med hver dag fordi jeg er redd for at barna mine skal bli syke med kvalme, diare`, oppkast o.l. Og hvis de er syke med det, så er jeg også redd for å bli smittet. Selv om vi bruker hånddesinfeksjon og vasker toalettet osv.

Enkelte ganger har angsten vært så ille at jeg til slutt har kastet opp. Pga redsel. Jeg synes jo at dette virker tullete, og jeg kan forstå at samboeren ikke skjønner så mye, men å tvinge meg gjør bare vondt verre....

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet at det er helt ufarlige sykdommer. Jeg prøver å være rasjonell med meg selv, men det er ikke alltid at kroppen hører etter. Jeg er livredd for å bli smittet med omgangssyken. Jeg er redd for å bli kvalm. Blir jeg kvalm, så setter det i gang hele angstprosessen hos meg. Sier barna mine at de er kvalme, så skjer det samme.

Når jeg er på SFO, så er jeg redd for å bli smittet med akkurat den ene sykdommen. Hvis noen av barna på SFO f eks blir kvalm eller kaster opp, da kommer jeg til å "freake" ut.

Det samme gjelder barna mine. Blir de syk med omgangssyken, så må samboeren ta de, fordi jeg tør ikke. Jeg klarer ikke å fungere pga panikken.

Redselen er størts på denne tiden av året, vinterstid. For det er da omgangssyke er vanlig. Og da gruer jeg med hver dag fordi jeg er redd for at barna mine skal bli syke med kvalme, diare`, oppkast o.l. Og hvis de er syke med det, så er jeg også redd for å bli smittet. Selv om vi bruker hånddesinfeksjon og vasker toalettet osv.

Enkelte ganger har angsten vært så ille at jeg til slutt har kastet opp. Pga redsel. Jeg synes jo at dette virker tullete, og jeg kan forstå at samboeren ikke skjønner så mye, men å tvinge meg gjør bare vondt verre....

Men jeg er også kanskje bekymret for bakterier? Litt kanskje? Er ikke så kjekt med barn som hoster og harker deg opp i ansiktet blant annet. Jeg hadde lyst til å gå fra SFO på Tirsdag pga dette.

Men det er jo sånn unger er og det er jo ikke farlig, prøver jeg å si til meg selv, men det er ikke så lett når kroppen ikke vil høre etter...

[Sissan9]

Min erfaring med angst er ikke at det er en fordel å utfordre den, ref AB over. Jeg trengte ro for å bli kvitt angsten. Og jeg trengte hjelp uten å bli eksponert. Har forøvrig blitt angstfri UTEN medisinering.

Jeg vet jo ikke hvordan du fungerer AB, men for meg er åpenhet viktig. Var jeg i din situasjon, ville jeg tatt det opp med lederen på SFO. Forklart at du er klar over at reaksjonene dine er irrasjonelle, men at du ikke har helt kontroll på det nå som du er helt ny i jobben og gjerne vil prestere godt.

Be om å få lov til å holde avstand til barn som er kvalme eller har kastet opp i en periode. På hjemmebane virker det jo som om du har en ordning som fungerer for deg.

I tillegg kan det være en god ide å få legehjelp igjen. Siden du tar medisiner daglig, må du jo ha en eller annen form for legekontakt, kanskje skal dere endre doser/bytte merke e.l.?

Kanskje kan legen også tipse deg om medisiner du kan ta for å være best mulig rustet mot omgangssyke. Enkle ting, som melkesyrebakterier og NbG24:7 - det tar jeg. Har eksponerte og tidvis syke unger, og har ikke blitt syk selv på flere år. I tillegg til hyppig spriting, som jeg skjønner du allerede bruker.

Med fobier er det derimot noe annet. Jeg har hatt "flyskrekk", dog ikke angst, og det har hjulpet å fly mye.

[kvinne20]

Jeg føler sånn med deg. Jeg har det akkurat som du har det. Jeg har slitt med angst for å kaste opp i mange mange år(siden jeg var 13 år, er nå 21).

Jeg gikk til psykolog i en liten stund, og fikk vite at jeg har angst for å få angst.

Jeg føler ennå ikke at jeg er "kurert", og hver gang jeg ser noen har fått omgangssyken, eller hvis noen i familien sier de er kvalme blir jeg helt forstyrret. jeg gjør alt for å ikke tenke på det, og klarer ikke å sitte i ro.

min samboer sier at han ikke forstår hva som er så fælt med å kaste opp, en gang ble han nesten sint på meg, pga at jeg var så kvalm at jeg begynte å gråte og fikk angst. Han skjønte ikke hva som var problemet. Det er det som sårer meg mest.

Det er vanskelig å være alene med en slik angst, fordi for så mange andre er det en helt naturlig ting og ingen skjønner hva som er problemet.

Jeg vet selv ikke hva en kan gjøre, kanskje begynne å gå til psykolog igjen? vet ikke :/

føler meg deg! god klem fra meg