Somewhere under the rainbow.

[Store My]

Har det skjedd noe som gjør at du har den følelsen?

Jeg skulle svare på det du skrev, men klarte å trykke "liker" i stedet. Jaja. Det har vært en del småting som har gjort at jeg har lurt litt, men som jeg tenkte at "det kan vi jo ordne opp i", men så har han kameraten vært der hele tiden så jeg har ikke kunnet tatt det opp der og da, og hvis jeg tar det opp senere så blir det plutselig en big deal når det ikke er ment sånt (som f.eks. noe vitsing som jeg ikke synes er helt ok alltid). Jeg kjenner at jeg er veldig sliten hele tiden, og at jeg synes det er ekstra vanskelig å sette grenser rundt han og at jeg begynner å hate meg selv for at jeg er syk. Han setter krav til meg, og det er greit i seg selv, men jeg føler at jeg ikke klarer å leve opp til dem. Jeg blir redd for å gjøre feil, for da tuller han med det så lenge etterpå. Det er ikke vondt ment, han er soldat og lever bare med mannfolk og har en veldig røff tone. Men når jeg er veldig sliten er jeg unormalt sensitiv. Det er en dårlig kombinasjon.

Og i går kveld snakka vi endelig litt, snakka om at jeg holder alt inni meg og at det bare blir dritt. Og han sa jeg hadde et valg, å fortsette å ha det sånn eller gjøre noe med det. Så jeg bestemte meg for å fortelle hvordan jeg føler meg innimellom, og det var svaret hans som gjorde at jeg følte at nå var det over. Jeg tror at han synes jeg er for negativ for han. Og jeg føler vel han er for utålmodig og krass for meg. Siden da har vi verken kysset eller klemt eller hatt sex. Vi holdt hverandre mens vi sov, men det betyr ikke nødvendigvis noe. Jeg vet ikke, jeg. Vet ikke om jeg orker mer.

[Spatula]

Jeg forstår deg veldig godt.. Jeg har jo på en måte kjent litt på det samme når det kommer til sykdom å utmattelse og hva det kan gjøre med et forhold.

Hva skal du gjøre da? Hva mener han du skal gjøre for å bli frisk? Du gjør jo det du kan. Du går jevnlig til legen, du har oppsøkt psykolog eller er på vei til å gjøre det. Diagnosen vi har fått, er en diagnose som ikke lett lar seg kurere. Jeg var vel kanskje en av de heldige som nå fungerer så godt som før..

Jeg synes det er bra at dere har snakket sammen, men jeg tror dere må snakke mer sammen på tomannshånd. Hvor er egentlig den kjekke militærmannen som vi fikk høre så mye om i starten. Er han borte når kameraten er der? Og det gnager en god del på et forhold som er i startfasen å ha et tredje hjul på vogna, når alt det man egentlig vil er å være alene og ha kvalitets tid med kjæresten sin.

[Store My]

Jeg har han bare på tomannshånd når vi skal sove, og jeg synes ikke det er rett tid å ta opp ting. Han mener at jeg skal si: "S, kan jeg få snakke med deg litt" når jeg vil snakke med han, og det har han jo rett i, men skal jeg virkelig måtte trekke han bort fra kameraten hans for å få han på tomannshånd? Bør ikke han også ha et bittelite behov for det? Dessuten blir det også en sånn stor greie hvis jeg må avbryte det han og kompisen holder på med for å trekke han med meg på et annet rom. Da føler jeg at jeg faktisk må ha noe å snakke om. Og den ene gangen det så ut som vi skulle få en kveld alene og jeg uttrykte glede over det sa han bare at jeg var "cheesy". Jeg blir så sliten av de kommentarene, selv om han bare tuller. Nå endte vi ikke opp med alenetid den kvelden heller, da.

Men som sagt, jeg er veldig veldig veldig sliten og når jeg er så sliten ser absolutt alt svart ut. Jeg hater alt og alle og ser ikke noe positivt med noe. Kan hende at jeg angrer veldig på at jeg har skrevet disse tingene senere når jeg føler meg bedre og ser nyanser igjen. Så ikke siter noen av disse postene,

(Og så er jo en langdistanseforhold ekstra utfordrende, så man må ofre mer for å få det til å funke og da er det vel enda mer viktig at det er verdt det)

Endret 5. januar 2014 av Store My

[Spatula]

Jeg skjønner at du er usikker, og du har helt rett i at alenetiden må ønskes fra dere begge og ikke bare være et behov fra din side.

Jeg tror du bare må følge hjertet ditt, selv om du selv føler at du ikke ser nyansene enda som du sier. Jeg tror det vil slite mer på deg å komme hjem med noe uoppgjort. Bit i det "sure eplet" og be om en oppklarende prat på tomannshånd. Be om at hvis han vil at det skal være dere to så må også han vise det. Og det er ikke ugreit (i mangel på et bedre ord) at han "dumper" kameraten for en kveld, gjerne flere for litt kvalitetstid med deg, du har tross alt reist langt for å være sammen med han, og ikke sammen med ham og kameraten hans... Stå på krava My

[Store My]

Dagens oppdatering. Jeg er fortsatt ordentlig dårlig og alt er fortsatt veldig vanskelig, og mitt instinkt til alt som er vanskelig er å stikke huet i sanden eller å løpe. Men vi er fortsatt sammen. Min følelse om at det allerede kunne hende det var slutt var bare svartmaling fra min side, noe jeg jo hadde en mistanke om (men som jeg ikke klarte å tro på der og da). Og ja, jeg er fortsatt usikker, men i dag tror jeg (stort sett) at problemene vi har faktisk er problemer som kan løses. Jeg kommer uansett ikke til å gjøre det slutt nå. For jeg kjenner veldig på det er det er "flight"-instinktet mitt som kicker inn. Jeg vil heller bare stikke av enn å ta de tøffe takene, selv om det bare gjør det verre i lengden. Det er jo ved å stikke av fra problemene og late som ingenting jeg har havnet i angst og depresjonsmodus, og jeg vet at jeg trenger hjelp til å snu den trenden. Og når man er så dårlig at alt man egentlig orker er å ligge i senga og gråte er det jo vanskelig å se det positive i et forhold. Nå er S ute på butikken (selv om han nettopp kom derfra) for å handle middagsmat som han skal lage. Egentlig skulle vi ut og spise sushi, men siden jeg er kvalm bestemte han at sushi nok ikke var så bra for meg, så han skal lage mat i stedet.

Endret 6. januar 2014 av Store My

[Spatula]

Det er godt å lese at du er mer positiv i dag

Håper positiviteten tar seg mer opp, og at du snur den vonde trenden med å få lyst til å leke struts

[juliane]

Fikk aldri svart i går, så godt å høre at ting ser litt lysere ut for deg i dag. Negative tanker om at ting er slutt etter en kjip dag har vi vel alle hatt, så da er det ikke det minste rart at du har det i din situasjon!

[Store My]

Vi fikk et døgn alene på slutten. Det var himmelsk. Vi fikk snakka om "hva er det egentlig vi holder på med", det var han som tok opp temaet på en veldig fin måte. Vi snakka om: Hva er vi? Hva vil vi? Hvordan skal det kunne løses? Hvordan skal vi kunne være sammen? Er det det vi vil? Etc. Vi fant ikke noen løsning på problemene, men vi har fått snakket om alternativene, og nevnt noen alternativer som må utforskes videre og vi har endelig fått snakket om tankeprosessene rundt disse problemene som vi begge har hatt hver for oss. Og jeg kjente veldig på at jeg vil ikke være "bare venner" og fikk sagt det. Så vi er ikke bare venner. Men vi er heller ikke offisielt sammen (selv om vi strengt tatt er kjærester siden vi ikke dater eller ligger ned andre), siden vi bor i forskjellige land. Det er ikke enkelt, og det er ikke sikkert vi finner ut av det med det første, men jeg kjenner igjen at det er noe som er verdt å kjempe for.

Det var helt forferdelig å reise i dag. På noen måter enklere enn sist, for sist at alt så intenst og rosenrødt da jeg dro, men samtidig mye verre. Jeg vet hva som venter meg hjemme nå. Jeg vet hvor fælt og vanskelig det vil være i perioder. Har forresten time hos legen på torsdag for å få henvisning til psykolog. Håper at det er mulighet for time snart, og at ting som at jeg har en kronisk sykdom og at jeg tidligere har vært klinisk depressiv gjør at jeg kommer lenger fram i køa. For jeg har kjent på at jeg er livredd for å havne der igjen, og jeg trenger hjelp NÅ. Legen min er håpløs på mye, men når det kommer til psykiske problemer er hun gull.

[Spatula]

[Store My]

Jeg var i bursdag i kveld, noe som var veldig, veldig hyggelig, men som gjør meg sliten. Siden jeg er helt gåen fra før har jeg ikke så mye å gå på. Når jeg er sliten takler jeg veldig dårlig overraskelser og endringer, så når jeg plutselig fikk melding fra S sent i kveld om at utmarsjen deres (kanskje uten mobiltelefon) er blitt framskyndet til i natt (jeg var forberedt på helga) og jeg ikke får snakket med han før han drar ble det litt vanskelig. Og så skrev jeg at jeg er glad i han, og han skrev det ikke tilbake. Og det betyr fuckings ingenting, men likevel er det en del av meg som hvisker "han pleier jo alltid å si det tilbake, men nå sa han det ikke tilbake... Det er lenge siden han har sagt det først" . Jævla dritthjerne. Og så gruer jeg meg til legen i morgen. Har en mini-melt down føler jeg. Håper bare at jeg er riktig type sliten hos legen i morgen, og ikke "jeg orker ikke å si noe som helst"-sliten.

[juliane]

Håper du er riktig type sliten i dag og at det går bra hos legen!

Og det med at han ikke svarte på det skal du ikke tenke på, han var sikkert stressa etter å ha fått planene omrokkert og så er han jo gutt også da... Men kjenner jo tankene, vi har vel alle analysert sms på den måten.

[Store My]

Håper du er riktig type sliten i dag og at det går bra hos legen!

Og det med at han ikke svarte på det skal du ikke tenke på, han var sikkert stressa etter å ha fått planene omrokkert og så er han jo gutt også da... Men kjenner jo tankene, vi har vel alle analysert sms på den måten.

Jeg var ikke riktig type sliten, men jeg fant kreftene til å gjennomføre det ved å tenke at om jeg ikke orker å gjøre det for meg selv akkurat i dag, så orker jeg å gjøre det for familien og for S sin skyld. Jeg ble henvist til noe universitetsgreier, som gjør at jeg kanskje får begynne allerede denne måneden. Kryss fingrene.

Jeg vet jo at det er bare tåpelig å analysere den meldinga, eller mangel på sådan, men det er ikke alltid man klarer å la være likevel. Går bedre i dag, da. Legger ikke noe i det i dag

Endret 16. januar 2014 av Store My

[juliane]

Fingers crossed!

[Store My]

Æsj, dustedag! Jeg inviterte to venninner på besøk, men ingen av de kunne komme. Egentlig like greit, siden jeg fortsatt er sliten, men jeg føler meg litt patetisk i dag, som om jeg burde gjøre noe. Og så kom S tilbake fra utmarsj, og han hadde knapt sovet på to døgn, og da kan han bli litt dust og det kan rett og slett være litt slitsomt å snakke med han. (Men hvem blir ikke dust av å ikke sove på to døgn?) i tillegg slapp han en bombe om at han må utti ødemarka og gjøre et eller annet i fire måneder, og i tillegg kan det hende at de blir sendt ut i krig. Uansett så blir han borte i minst fire måneder. Fra slutten av februar, trodde han. Jeg hadde tenkt å dra nedover i begynnelsen av mars. Må kanskje dra i februar i stedet, men det er dumt pga to 30-årsdager jeg er bedt i. Han kommer ikke til å like det om jeg dropper dem, han vil ikke at livet mitt skal være sånn at jeg bare dropper alt og kommer løpende det sekundet han har fri. Og det er jeg jo enig i, men det er jo litt spesielt nå når han skal være borte så lenge. Æsj, han kommer til å prøve enda hardere å dytte meg bort nå. Han prøver det til en viss grad allerde, fordi han ikke skjønner hvordan vi skal få det til å funke mens han er i militæret. Usj, jeg kjenner jeg er lei meg og har tusen spørsmål. Jeg vet jo at sånne ting kan skje, og at jeg må være ok med at det er sånn om vi skal være sammen, men jeg trenger alltid litt tid til å omstille meg. Kjenner at jeg har lyst til å snakke med han igjen etter jeg har hatt litt tid til å tenke, men han sover allerede som en stein. Og jeg føler meg helt patetisk og lamslått og vet ikke hva jeg skal gjøre.

[juliane]

RIng han i morgen du, når han er uthvilt og du også har fått tid til å sove litt på det.

[Store My]

Jeg dro en tur til mamma og pappa. Tenkte først at jeg ikke skulle gjøre det, at jeg kan ikke drive og løpe til dem hver gang ting er litt vanskelig. Men så kom jeg fram til at dette var en litt spesiell situasjon, og at jeg ikke fikk snakka med S om det siden han sov, og dessuten har jeg ikke fått startet i terapi enda. Så jeg var der et par timer og følte meg litt bedre en bitteliten stund. Da jeg kom hjem fikk jeg melding fra S som ikke fikk sove. Og så nevnte jeg at jeg har tenkt å komme på besøk før han drar. Og han reagerte som jeg trodde. Han syntes det var tåpelig å bruke så mye penger på å dra nedover når det ikke en gang er sikkert at vi får møttes i det hele tatt. For selv om han vil se meg får vi maks noen dager sammen, om vi er heldige. Kan fort ende opp med at vi ikke får møttes. Og så hadde vi noen runder der jeg sa at jeg visste det var teit, men det var det jeg ville. Men at ingenting var bestemt, så vi kunne begge tenke på det. Og han sa at han ikke forstår hvordan jeg kunne tenke på å bruke så mye penger på en sånn tur, at det var bedre å spare pengene til sommeren. Etc. Vi la på uten å konkludere med noe, jeg lovte å tenke på saken, han var litt oppgitt. Så begynte jeg å se på datoene, viste seg at han reiser første dag av vinterferien min og da ble ting litt annerledes. Og jeg konkluderte til slutt med at han har rett. Det er bedre å vente til sommeren. Så... Da ser jeg han om tidligst fem måneder. Noe som er ganske kjipt. Men det er utrolig hva som går når man bare er innstilt på det. Men før jeg er ferdig innstilt på det, skal jeg nok gråte masse før jeg legger meg.

[Store My]

Hadde besøk av to venninner i kveld, vin og sladring. Veldig hyggelig! Jeg er glad jeg "tvang" meg selv til å invitere. Jeg orker jo aldri noe som helst i januar, så alt krever en enorm innsats, selv ting som er veldig hyggelig.

S er i skogen en uke nå. Uten strøm, så uten mobil. Kjenner hvor vant jeg er til å alltid avslutte dagen med å snakke med han. Det er ikke mange dagene siden begynnelsen november at vi ikke har avsluttet dagen med å snakke med hverandre (stort sett via skype hvor vi også kan se på hverandre). Skal alltids overleve en uke, men er ikke å stikke under en stol at det kommer til å bli veeeeldig vanskelig hvis/når han skal være utti skogen i fire måneder. Men men, er det sånn det blir, så er det sånn det blir, og så får jeg (vi) gjøre det beste ut av det.

[Store My]

S har bursdag i dag, så i dag er det ekstra vanskelig at han er i skogen. Han var skikkelig syk (feber, hoster, oppkast) før han dro. Og nå bor de ute i drittværet og sover lite. Lurer på hvordan det går med han. Har så lyst til å ringe han, men det går jo ikke. Og så vet jeg at han mest sannsynligvis skal uti i skogen i 4 måneder om tre uker. Og da blir det enda verre å takle savnet nå, for jeg får panikk og tenker: hvis jeg synes det er så vanskelig når han er borte en uke, hvordan blir det når han er borte 4 måneder. Jeg taklet det ikke noe særlig sist, og denne gangen blir det nok verre.

Sukk! For et opplegg!

Endret 27. januar 2014 av Store My

[Store My]

Våknet i et litt ekkelt humør. Drømte i halvsøvne om meldinger fra S og at han var på sykehus etc. Så det påvirket nok humøret. Bestemte meg for å ta et grep sånn at jeg ikke skal gå rundt i det humøret i hele dag, og kom fram til at mestringsfølelse hjelper nok. Kom fram til at jeg skulle ringe til psykolog-greiene og forhøre meg om hvor lenge det tar før jeg kan starte. Legen sa jeg skulle ringe forrige uke, men jeg gjorde ikke det. Jeg bestemte meg for at jeg fortjener hjelp og at det er absolutt ikke masing å ringe. Det tok tre forsøk fordelt på en time (med høyere puls) før noen tok telefonen. Viste seg at opplegget for våren er full, og at jeg kan tidligst få time til høsten. Heldigvis har jeg time til legen på onsdag neste uke, så da kan jeg be om henvisning til noe annet mens jeg likevel er der. Men det kommer jo til å ta en hel evighet. Jeg ble ganske lei meg, og veldig oppgitt over hvor vanskelig det skal være å få hjelp. Så mestringsfølelsen ble overdøvet av andre negative følelser. Jobber hardt for å ikke ende opp med å sitte og synes synd på meg selv. Skal prøve å studere litt nå. Hvis jeg klarer å konsentrere meg så kanskje jeg opplever litt mestring igjen og føler meg bedre?

[juliane]

Du er kjempeflink som ringte, det skal du hvertfall ha! Og kanskje du klarer å presse fram litt mestringsfølelse over akkurat det om en liten stund allikevel? Det er helt utrolig at det skal være så ufattelig vanskelig å få psykisk helsehjelp her i landet, enten må man være så dårlig at man må tvangsinnlegges eller så må man være steinrik - for oss andre er det ingen andre alternativer enn å bare vente og vente og vente.