går ikke overens med mamma...

[terri]

Hei, dette blir litt langt innlegg, men håper noen har et råd eller to ..

Problemet er det at jeg ikke går overens med min mor, noe som jeg synest er utrolig trist .

Det har vert mye kjefting og smelling i barndommen min, noe jeg sliter med å legge bak meg. Det har aldri vert noe vold, men føler både jeg og mine søsken av og til har fått ufortjent refs.

Mamma har store fordommer mot andre, noe som grunner i dårlig selvtillit. Hun har aldri brydd seg om klær, og jeg priser meg glad hver gang hun tar på seg bunaden i selskap.

Hun er egentlig en snill dame, men tar seg dessverre litt for ofte vann over hodet, som ender opp med episoder jeg skulle vert foruten.

For eksempel den gangen da svigerforeldrene mine inviterte mamma og pappa på middag.

Jeg tilbydde meg å hjelpe henne med klærne før besøket, og da svarte med å slenge på røret. Jeg kan ikke beskrive hvor ubehagelig det var å måtte bortforklare avslaget med tanke på hva grunn det var. Jeg kunne jo ikke si at de ikke kom fordi mamma var sur.

Da hun endelig hadde glemt episoden inviterte svigers på nytt, med litt bedre hell.

under besøket kom de i snakk om en mann som mamma tydeligvis ikke syntes noe om, og før noen hadde fått sagt noe mer, hadde hun allerede prester å seie at den fyren like godt kunne vert død.

Hun kunne ikke vite om dette var slekt eller et vennepar til mine svigerforeldre. Heldigvis hadde de også en litt dårlig oppfatning av denne personen hun ønskte død, men likevel man seier bare ikke sånt til folk man ikke kjenner så godt!

Jeg synest det er forferdelig at jeg ikke takler min mor bedre, for jeg har egentlig et godt forhold til pappa, men for å få ha et normalt forhold til han, må jeg bare leve med min mor slik hun er.

Jeg skriver dette fordi jeg trenger noen å snakke med, men har ingen jeg tørr dele dette med. Ikke engang min kjære samboer..

jeg blir så utrolog sjalu når jeg ser hvor godt forhold hele hans familie har, og føler meg rett og slett mindreverdig fordi jeg ikke har det på samme måten.

jeg trenger råd, ikke noen å opne meg for. Har vurdert psykolog, men vet ikke om han kan hjelpe meg.

Håper noen kan svare

[AnonymBruker]

Du er ikke mindreverdig, kjære deg

Klarer ikke helt å se at dette er din feil, så i utgangspunktet ser jeg ikke hva en psykolog kan hjelpe deg med. Med mindre ønsket om psykolog var for å "komme over" forholdet du har til moren din. Familieterapi kunne kanskje vært noe, men jeg vet ikke helt hvordan man går fram med det?

[Gjest esil]

Som om jeg skulle skrevet dette selv! Mange likheter her bortsett fra at jeg var alenebarn. Min ustabile mor utsatte meg for situasjone som jeg nå som "voksen" anser som barnemishandling. Hun er enda i livet mitt, men alt er vanskelig, spesielt da ingen aner noe om at jeg har hatt noe annet enn en lykkelig barndom!

[AnonymBruker]

Synes det er litt påfallende at du ikke skjønner at moren din faktisk ble såret over ditt "snille" tilbud om å hjelpe henne med klærne den gangen. Jeg tror du faktisk er skyldig henne en unnskyldning, for selv om du ikke mente det som kritikk har hun åpenbart tolket det slik, og med rette!

Jeg tror hun reagerer på den måten hun gjør fordi hun merker at du er kritisk innstilt til henne, og at det gjør henne nervøs. Alle sier feil ting i blant også, og kanskje var hun litt spent selv for å møte svigerforeldrene dine. LITT takhøyde må man faktisk ha for at andre ikke er perfekte, av og til sier ting som ikke er lure eller som tilfeldigvis ikke lever opp til DIN standard.

Ja, jeg ville vurdert pshykolog hvis jeg var deg. Det er alltid to i en konflikt, og mye av problemet ligger nok i måten dere snakker sammen på. Du kan ikke dytte hele problemet over på henne når konflikter og krangler oppstår.

Beklager hvis jeg er kvass med deg nå, det er ikke ment så strengt som det høres ut som. Jeg vil bare ikke at du skal stemple henne med ulike egenskaper og ikke se hvordan situasjonen påvirker atferden hennes eller bryte konktakten ved å konkludere at hun er hele problemet.

Familieterapi er et godt alternativ for dere begge to for å lære å snakke sammen på en bedre måte.

[Gjest Gjest]

Synes det er litt påfallende at du ikke skjønner at moren din faktisk ble såret over ditt "snille" tilbud om å hjelpe henne med klærne den gangen. Jeg tror du faktisk er skyldig henne en unnskyldning, for selv om du ikke mente det som kritikk har hun åpenbart tolket det slik, og med rette!

Jeg tror hun reagerer på den måten hun gjør fordi hun merker at du er kritisk innstilt til henne, og at det gjør henne nervøs. Alle sier feil ting i blant også, og kanskje var hun litt spent selv for å møte svigerforeldrene dine. LITT takhøyde må man faktisk ha for at andre ikke er perfekte, av og til sier ting som ikke er lure eller som tilfeldigvis ikke lever opp til DIN standard.

Ja, jeg ville vurdert pshykolog hvis jeg var deg. Det er alltid to i en konflikt, og mye av problemet ligger nok i måten dere snakker sammen på. Du kan ikke dytte hele problemet over på henne når konflikter og krangler oppstår.

Beklager hvis jeg er kvass med deg nå, det er ikke ment så strengt som det høres ut som. Jeg vil bare ikke at du skal stemple henne med ulike egenskaper og ikke se hvordan situasjonen påvirker atferden hennes eller bryte konktakten ved å konkludere at hun er hele problemet.

Familieterapi er et godt alternativ for dere begge to for å lære å snakke sammen på en bedre måte.

leste du egentlig hele innlegget? det har vært kjefting og smelling siden de var små. så nei, det har ingenting med barna å gjøre selv om de nå er voksne. det sier seg selv, når man opplever slikt å barndommen så preger det deg i det voksne liv også ofte.

[AnonymBruker]

Jeg tror det kan være lurt å gå til psykolog for deg, for du har ting du trenger å bearbeide. Du trenger å jobbe med noen ting inni deg for at du på ett vis skal godta det. Det virker som om moren din også kan trenge å gå til psykolog, men det kan du ikke tvinge hun til akkurat. Likevel tror jeg det vil hjelpe deg å bearbeide det du har opplevd mens du vokste opp.

En annen ting er at jeg tror du bør prate med samboern din om det her, jeg tror han gjerne vil vite hvordan du har det. Er ikke sikkert hans familieliv er så rosenrødt som du tror heller. Jeg har alltid vært åpen om min familie til alle, for vi har det ikke rosenrødt og jeg syns at de som skal være en del av mitt liv vet hvordan jeg har det. Det påvirker faktisk meg. Jeg har vært i forhold der kjæresten min ikke vil snakke om sin familie og jeg ser at han ikke har det bra pga det. Det gjør vondt å ikke kunne være der for den man er glad i! Og hvis det er så rosenrødt hos han så tror jeg fortsatt at han vil være der for deg;)

Det er ikke din feil at moren din har vært og er som hun er! Det er heller ingen skam du skal bære! Til sist, det er ingen skam å gå til pyskolog eller i terapi

[Roo]

Slettet.

Endret 12. oktober 2011 av Roo