11 mnd gml baby i bhg kl. 8-16.30/5 dager pr uke

[Gjest Brunhilde]

Dersom man har lyst til å være hjemme mens barna er små så klarer alle det. Moren og faren kan f.eks. jobbe skift - det har vi selv gjort mens barna var små. Anbefales på det varmeste da også far får ta større del i barnas oppvekst.

Og hva med enslige forsørgere som ikke ønsker å leve på overgangsstønad? Har de også mulighet til å være hjemme hvis de har lyst? Lurer bare på hvordan - jeg klarte ikke å finne penger til det...

[jolie]

Og som du sier at barnet blir hentet kl 16, skal sove to timer og være våken i tre timer så kommer det ikke i seng før kl 21.

Og når skal dere få litt tid for dere selv??

Tolka det som to timer sovetid i barnehagen, jeg. Ergo tre timer våkentid i barnehagen. Hvis man tar utgangspunkt i hverdagen i 'min' bhg så tilsvarer det lunsj, en times innelek og en times utelek. Ikke ille dag det. Og siden Veslebråka gadd å skrive det, så er det tanker rundt det, og da antar jeg at det er anledning til å ta fleksitid.

Dessuten lurer jeg på om man ikke har krav på 80% etter endt permisjon? Det har vel de aller fleste råd til, om man går igjennom økonimien og strammer inn på noe. Og et morshjerte takler kanskje bedre å sende ungen sin i bhg.

Vil også si at en 11 mnd gammel unge ikke er en baby, men et barn. H*n ligger jo ikke bare på gulvet og gurgler lenger. Vi har en 11 mnd krabat hos oss, og h*n er høyt og lavt. Ikke er h*n tidlig ute heller, men med en godt utvikla krype/åleteknikk kommer h*n seg dit h*n vil H*n var forresten 7,5 mnd da h*n begynte hos oss. Og har vært med på alt! Turer, maling, sangstunder, lek i sandkassa etc.

Barn er tilpasningsdyktige, og de har det godt og er trygge i bhg. Men ethvert barn har godt av en rolig dag hjemme i ny og ned, for det er mye bråk og hiv og hoi på en barnehage. Og barna blir slitne av det. Og ja, det er litt synd at så små barn har lengre 'arbeidstid' enn foreldrene. Derfor er 80%'en så fin investering :D

Og jeg ville ha tenkt meg om to ganger før jeg dømte andre nedenom og hjem, som andre har gjort i denne tråden: tenk om jeg selv hadde havna i en lei og kinkig situasjon der jeg faktisk ikke hadde hatt noe valg? Javisst kan man ro økonomien i land ved å ta til seg et eller flere dagbarn, men hvor er fordelen?

Eksemplet er en enslig mamma:

1) En sliten mamma som ikke orker stort mer etter at dagbarna har gått for dagen og som sliter med dårlig økonomi. Null voksenkontakt grunnet ingen jobb som innebærer kontakt med andre enn barn og ikke muligheten til å ta seg en tur på kino uten at det skal koste dyre barnevaktpenger. Som man faktisk ikke har råd til pga den dårlige økonomien. Denne situasjonen endres når barnet når skolealder, men fortsatt er ikke skoledagene lange nok til at mammaen kan jobbe fulltid. Og kanskje er ikke barnet selvstendig nok til å være på SFO heller, siden det har hengt i skjørtene på mammaen i sine 6 første leveår? For ikke å snakke om at mammaen, etter 6 år hjemme, må ha mistet fullstendig selvtilliten når det gjelder å komme seg ut på jobbmarkedet igjen. Dårlige sirkler ligger på lur i denne mammaens indre.

2) En sliten mamma med fulltidjobb og et barn i fulltidsbarnehage. En mamma og et barn som har savna hverandre og har en god ettermiddag med turen hjem fra barnehagen, middag og barneteve. Så leggetid og mammaen har tid til seg selv. Økonomien er bedre og kinoturer med barnevakt kan ordnes. Og voksenkontakt og selvtillit.

Jepp, er klar over glansbildet jeg lager, men dette er et overdrevet eksempel. Vet at alenemortilværelsen er langt fra lett, men man kan gjøre det beste utav det. Og i disse tider hvor det er sånn fokus på å være kjærester og ha tid til hverandre etter å ha fått barn, så synes jeg det er like viktig å ta vare på voksenkontakten med andre enn ektemaken. Å gå hjemme med bare barn hadde gjort MEG sprø. Mulig jeg er kjip, men å sende barna i barnehagen og hatt en hel fridag til mine egne egoistiske gjøremål høres knall ut. Så hadde jeg heller henta barna litt tidligere. Man har da tid nok. Det er bare å slå av teven det, så finner man igjen kvalitetstiden som forsvant på veien.

I en ideell verden skal jeg også være hjemme med barna mine. De skal gå i park, jeg skal ha hjemmekontor fire timer daglig og ha muligheten til hele dager hjemme med barna mine akkurat når jeg vil. Jeg skal bake ferskt brød hver dag, vi skal ha ferskt bakverk til kaffen hver ettermiddag og mannen skal få middag lagd fra grunnen av presis kl 17. Han skal selvfølgelig tjene millioner og ha muligheten til å ta fri når det måtte passe han. Vi skal være den kjernefamilien alle vil være og ha to biler. En stor pappabil og en snerten konebil. 300 kvm hus er ikke å forakte eller? Og en perfekt hageflekk med en liten grønnsakshage.

Get real.

Alle vil vi ha mest mulig tid med barna våre, men det er feigt gjort å dømme alle de som ikke kan være hjemme i flere år med sine små. Noen MÅ jobbe for at ting skal gå rundt i dette landet og. Kvinner er en stor arbeidsressurs, tenk om nesten alle under 45 var hjemme med småbarn. Men likestilling skal vi ha. Ok, litt på siden, men det er en sirkel der og. Tro ikke at alle som får barn bare får dem for å stue dem bort.

Man er ikke mindre glad i barnet sitt fordi om man sender det i barnehage..

[Gjest Poirot]

Moren og faren kan f.eks. jobbe skift - det har vi selv gjort mens barna var små.

Jeg vet ikke helt hvordan to akademikere med byråkratijobb og stort studielån kan jobbe skift. Vi har begge arbeidstid fra 8-15.45, med kjernetid 9-14.30.

[Gjest Madam Felle]

Til slutt: Jeg "dømmer" ikke folk som sender babyer i barnehagen, men jeg har ikke så mye til overs for dem som sier at de må av økonomiske eller andre årsaker, når det egentlig ikke passer dem å passe sine egne unger. Selv har jeg svært bevisst valgt denne løsningen for mitt barn, og jeg er glad jeg spanderer en god småbarnstid på gutten min.

Hvorfor er ikke økonomiske grunner bra nok for å plassere barna i barnehage? Ikke alle har den muligheten til å være hjemme med barna når de er stor. penger vokser som kjent ikke av seg selv, og en må faktisk jobbe for å få penger. Om en da ikke er så heldig å ha en som kan forsørge en.

Jeg var aleine med mine tre barn til jeg møtte min samboer, og måtte jobbe deltid samtidig som jeg gikk på skole. Det er ikke bare bare, og jeg synes faktisk det står stor respekt av de som velger å jobbe for å vise sine barn at det må til.

Tror ikke mine barn har tatt skade av å være hos dagmamma, for de er harmoniske barn alle sammen.

[Gjest Nicoline]

Brunhilde skrev:

Og hva med enslige forsørgere som ikke ønsker å leve på overgangsstønad? Har de også mulighet til å være hjemme hvis de har lyst? Lurer bare på hvordan - jeg klarte ikke å finne penger til det...

Nå snakket vi ikke om enslige forsørgere her. Jeg var selv alene med min førstefødte og ordnet det på følgende måte: Jeg fikk kutte ut lunsj-pausen, dvs. at jeg spiste på pulten min og fikk dermed kommet meg hjem en halvtime tidligere. Dessuten hadde jeg foreldre som var av samme mening - at en liten baby ikke skulle være i barnehage 8 timer hver dag. Dermed så var de så snille at de hentet barnet noen ganger i uken for meg ... Jeg er dem evig takknemlig for at de stilte opp for meg og barnet... Kanskje man har noen i familien som kan trø til dann og vann - alle monner drar, dessuten får man da et spesielt godt forhold til barnet og barnet har veldig godt av å vite at det faktisk har andre omsorgsopersoner i familien enn bare mor ...

Poirot skrev:¨

Jeg vet ikke helt hvordan to akademikere med byråkratijobb og stort studielån kan jobbe skift. Vi har begge arbeidstid fra 8-15.45, med kjernetid 9-14.30.

Selv akademikere kan klare det de vil klare. Du må være enig i at det til syvende og sist er vi selv som legger føringer for måte å leve våre liv på og hvilke verdier vi setter høyest.

Ellers har jeg ikke tenkt å forsvare ihjel innlegget mitt over her - jeg ville kun ha fram at man som regel klarer det man vil klare. Og det er folks livsstil, valg av bosted og boform, jobb ol. som er det avgjørerende, Prioriterer man det framfor å være hjemme mens barna er små - event. jobbe skift/deltid - ja, da har man sjeldent grunn til å klage.

Som man reder, ligger man er det noe som heter...

[Montezuma]

Støtter Tex på dette. Vi bor også i Oslo, har millionlån, bil osv. som mange andre. Mannen min har en absolutt middels inntekt. Likevel har vi fått det til å gå i hop, jeg studerer og studielånet sper på kontantstøtten. Dette er en prioriteringssak! Man får vel ikke barn bare for å overlate dem til andre så fort som mulig?

Jeg har sett mange eksempler på hjem hvor begge foreldre er i full jobb, og sier de "må" dette for at ting skal gå rundt økonomisk. Samtidig har de et vanvittig høyt forbruk- det er ikke måte på hvor mye som skal kjøpes for å kompensere for at de ikke ser ungene sine nok..

Barnet vårt er 2 1/2 og har gått i park i ett år. Når han kommer hjem fra parken, som er åpen 3-4 timer hver dag, er han passe sliten og glad for å komme hjem. Neste høst syns jeg barnehage er passe.

Jeg syns det er fælt at småbarn skal ha lengre "arbeidsuker" enn voksne. Med mange barn og høyt støynivå som det jo er i barnehager, er det utrolig slitsomt for barna. Noen barn takler dette ok, men mange blir urolig, stressete, mye syke osv. Det er da også svært mange som jobber i barnehage og skole som forteller om barn som blir meget urolige og utagerende fordi de har blitt stresset fra baby-stadiet.

Det er ingen dans på roser å tre ut av arbeidslivet for å være sammen med ungene sine, men det er vel verdt det. Småbarnstiden går så altfor fort, og jeg unner mitt barn å få en myk start i livet. Ikke slepes han opp tidlig om morgenen, sendes snørrete i barnehage og blir nødt til å forholde seg til masse nye barn og voksne i et kjør. Man har mange, mange år i arbeidslivet, og i denne perioden velger jeg å sette mitt barns behov foran mine persolige behov for selvutvikling og karriere.

Når det er sagt, er det selvsagt at barn trenger sosialt samvær. Jeg har derfor parkplass til min sønn, og jeg er også påpasselig med at han er sammen med andre barn i "fritiden". Men dette er i passelige doser- når det passer oss!

Til slutt: Jeg "dømmer" ikke folk som sender babyer i barnehagen, men jeg har ikke så mye til overs for dem som sier at de må av økonomiske eller andre årsaker, når det egentlig ikke passer dem å passe sine egne unger. Selv har jeg svært bevisst valgt denne løsningen for mitt barn, og jeg er glad jeg spanderer en god småbarnstid på gutten min.

Helt enig med begge dere. Det er en prioriteringssak. Vi har satt barna og tid med dem først, og deretter tilpasset litt jobbing etter det.Jeg har sjonglert med jobb og deltids barnehage fra den eldste var 1,5 år.. Har ikke hatt full plass før nå (den minste er 4,5 år). Men vi bruker ikke hele plassen.

Hvis økonomien er problemet, tenk på hva man sparer i utgifter i barnetilsyn den tiden man er hjemme med dem. Og jobber man kveld/natt/helg, tjener man bedre enn på dagtid.

[VesleBråka]

Takk Jolie for at du ikke antok det verste!

Og Merete - jeg blir litt arg når mødrebataljonen kommer og klasker alle i hodet for at de våger å uttale seg om praktiske refleksjoner rundt egen fremtid når det ikke er 100% sikkert at det vil slå til. Kanskje ikke barnet mitt vil sove 2 timer på formiddagen. Likevel er min erfaring at ettåringer flest gjør det, og de er også mottagelige for å etablere faste rutiner. De jeg kjenner (og de jeg har passet) sovnet omtrent på klokka. Dagen ble planlagt rundt deres sovetid fordi de alltid tok luren sin. Er det å foretrekke at alt blir ad hoc løsninger fordi man kan da ikke planlegge noe??

Jeg vil påstå at mange har mulighet for fleksitid hvis man prøver. Og da mener jeg ikke bare sykepleiere (7-15 skift) og slikt. Har man kjernetid, så kan da foreldrene forskyve dagene sine litt motsatt? Hvis kjernetid er 9-15 og arbeidsdagen er 8 timer, så kan den ene jobbe fra 7-15 og den andre 9-17. Eller tilogmed den ene 8-16 og den andre 9-17. Et ikke usannsynlig scenario:

Scenario 1

Foreldre A og B jobber begge 90 % stilling så de får mer tid til barnet. De tjener omtrent like mye, så begge får litt mer fri heller enn at en jobber 80% og den andre 100%.

A

jobber 10-17

Dropper barnet i bhg 9.45

kanskje handler på vei hjem

lager middag noen ganger

B

jobber 8-15

henter barnet i bhg kl 15

er ofte trøtt om morran, men får fine ettermiddager med sneipen

Sneipen

våkner rundt 7

spiser frokost, leker, kler på seg

leveres i bhg 9.45 av A, som legger sneipen på hvilerommet med koseteppet

Kubber kl 10 som vanlig

Våkner 11.30-12

lunsj 12-13

Leker inne og ute 13-15

hentes av B kl 15

Og mitt inntrykk og erfaring er at arbeidslivet heller mot mer fleksible arbeidsordninger over hele linja. Sålenge man tilpasser dagen til avtaler og møter som gjelder flere + arbeidet blir gjort, så er alt greit. Og selv om kjernetiden er 9-15, så kan man da spørre sjefen om å få begynne 10 siden man har lite barn. Det betyr ingen møter kl 9, men resten av dagen er da åpen for slikt. Og det med 80% stilling er også lurt. Det utgjør gjerne en fridag i uken eller 2 timer kortere dag hver dag.

Og til slutt, jeg dømmer ingen for deres løsninger. Jeg bare fortalte om mine tanker.

[Gjest Anonymous]

Jeg vet at det er mange som tar ungen sin ut av barnehagen når de får barn. Selv om ungen stortrives gjør de det for å spare penger.

For min del har det vært helt uaktuelt. Da jeg fikk nr 2 var den største 5. Han ville kjedet seg ihjel hjemme hos mamma når han var vant til å gå i barnehage. Det er ingen unger rundt her vi bor på dagtid.

[Gjest Tex]

Det er forskjell på femåringer og ettåringer.

Femåringer som er vant til å ha barnehageplass ville gått på veggen hjemme med en mor som hadde en baby å ta seg av.

Da jeg fikk nummer to var nummer en fire. Hun hadde ofte fridager, og var aldri i bhg før halv ti eller etter halv fire.

Men det de fleste glemmer her er at barnehagen har rutiner som det er lurt å forholde seg til. Å alltid komme elleve i barnehagen er ikke bra for barnet. H*n vil ha problemer med å komme inn i barnegruppen, og vanskelig for å få venner. De andre er rett og slett ikke vant til å regne med h*n.

Det meste som skjer av tilrettelagte aktiviteter skjer midt på dagen.

De dagene det er tur, ønsker bhg gjerne at barna er i bhg klokka halv ti, for da går de.

Vi har et barn hos oss som ofte kommer på de merkeligste tider. H*n kan fint bli levert havl tre om ettermiddagen, og bli hentet fem på fem. Hvor sunt er dette tror dere? Regner ikke med at det skjer så mange barn, men det er noe i at de dagene barnet skal i barnehagen bør det være der mellom halv ti og halv tre..... Rett og slett for at barnet skal få delta i barnegruppeleken.

[Gjest Anonymous]

Og Merete - jeg blir litt arg når mødrebataljonen kommer og klasker alle i hodet for at de våger å uttale seg om praktiske refleksjoner rundt egen fremtid når det ikke er 100% sikkert at det vil slå til. Kanskje ikke barnet mitt vil sove 2 timer på formiddagen. Likevel er min erfaring at ettåringer flest gjør det, og de er også mottagelige for å etablere faste rutiner. De jeg kjenner (og de jeg har passet) sovnet omtrent på klokka. Dagen ble planlagt rundt deres sovetid fordi de alltid tok luren sin. Er det å foretrekke at alt blir ad hoc løsninger fordi man kan da ikke planlegge noe??

Det handler ikke om å våge å utale seg om praktiske refleksjoner ang. andres framtid. Men å argumentere mot det som er blitt skrevet.

Jeg snakker faktisk om egen erfaring, og jeg også har sittet å fortalt meg selv at sånn og sånn skal vi ha det og ikke ha det. Men uansett så er det vanskelig å sette konkrete planer før en evt har fått barn, og en ser egentlig hvordan ditt barn er. Da kan man begynne å forme livet. En har no et helt års permisjon til å blir kjent med barnet og lære det å kjenne.

Jeg har tre forskjellige barn. Førstemann sov to ganger i døgnet på max 30 min han, mens jenta sov i tre timer. Så derfor er det så vanskelig å forutsi hvordan barna blir.

Og når det gjelder fleksibel arbeidstid, så er det faktisk ikke alle som har det. Jeg jobber f.eks på et legekontor med faktisk åpningstid fra 08.30 til 15.00 og når jeg kommer halvtime før og en halvtime etter, så er det ikke mye jeg kan justere der i gården.

Min mann jobber turnus, men i hovedsak på dagtid da han ønsker å tilbringe ettermiddagene med familien.

Jeg synes faktisk forholdet mellom voksne også er svært viktig samtidlig som en skal ha et forhold til sine barn.

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke barn selv, men har selv vært ett ..

Jeg begynte i Barnehage før jeg hadde fyllt 3 mnd. Min mor jobbet 8-4, og hentet og leverte meg. Jeg gikk full tid i Barnehage til jeg begynte på skolen. Nesten alle vennene mine hadde mødre som var hjemme,- men det var altså ikke en aktuell situasjon for mine foreldre.

Har av og til ertet min mor om hvordan hun kunne utsette meg for noe som i dagens samfunn nesten blir sett på som "barnemishandling".

Hun påstår at jeg trivdes veldig godt, - og hadde det som plommen i egget. Og jeg har ingen problemer med å tro på henne. Jeg har ikke tatt skade av dette, og karakteriserer min barndom dom lykkelig, selv om jeg gikk 6 år i barnehage på full tid.

Dersom jeg selv får barn, er jeg ganske overbevist om at det blir barnehage når permisjonen er slutt. Kan ikke tenke meg at jeg vi i all overskuelig fremtid kan leve på en inntekt.

[Gjest Tex]

Man trenger ikke leve på en inntekt i all overskuelig fremtid. Det dreier seg om å være litt mer bevisst når man planlegger sine fødsler, og at man ikke setter ett- og toåringer på fulltid i barnehage.

Har null problem med treåringer på fulltid..... Men det er klart at hvis en har mulighet vil barnet ha godt av litt redusert opphold også etter tre år, slik voksne trives i 80% jobb.......

[Tatum]

Man trenger ikke leve på en inntekt i all overskuelig fremtid. Det dreier seg om å være litt mer bevisst når man planlegger sine fødsler, og at man ikke setter ett- og toåringer på fulltid i barnehage.  

Har null problem med treåringer på fulltid..... Men det er klart at hvis en har mulighet vil barnet ha godt av litt redusert opphold også etter tre år, slik voksne trives i 80% jobb.......

Det er ikke bare å planlegge barnefødsler. Personlig har jeg prøvd i over 3 år,- og det lar fortsatt vente på seg.

For det andre så skjønner jeg ikke helt hva man skal planlegge. Det er ikke alle arbeidsgivere som er veldig fleksible på dette. Jeg kan vanskelig se at min nåværende arbeidsgiver ville gått med på at jeg reduserte min stilling. Hvis jeg er heldig ville jeg kanskje få 90%. Å si opp en trygg jobb for å være hjemme i ett-to år (derom man kan klare det økonomisk),- kan vise seg å være skjebnesvangert. Arbeidsmarkedet er beintøft. Og småbarnsmødre står ofte ikke øverst på lista hos arbeidsgivere. Særlig ikke de i 30 åra som bare har ett barn. Hvem vet hvor lang tid det tar før nestemann kommer ....

[Gjest Tex]

Du har krav på ett års barselpermisjon med enten 42 uker og 100% lønn eller 52 uker og 80% lønn. Etter dette har du krav på ett års permisjon uten lønn. Dessuten er det noe som heter tidskonto.

[Seraphine]

[Liza]

når jeg en gang får barn vil jeg VELDIG gjerne være hjemme med dem til de er tre, men det er lite trolig at det går.

mamma var hjemme med oss til jeg gikk i sjuende klasse, synes det var kjempeflott jeg! samtidig kan jeg ikke skjønne hvordan de fikk det til; faren min jobbet, mens moren min var hjemme, fikk ikke arb.ledighetstrygd eller noe, kun barnetrygd. men det gikk da.

nå har vi lån på nesten 2mill da, og skal betale på det i 30år framover, så å være hjemme i mange år med barn blir dessverre uaktuelt.

men jeg synes det er litt fælt å sette en unge på 10mnd i barnehage...

[Augustine]

Er det ingen pappaer inne i bildet her da? Behøver det bli 8,5 timer+?

Jeg mener: mange har mulighet til fleksitid. Hos oss leverer pappaen. Han tar seg god tid, ungene får sove til de våkner av seg selv - småbarn våkner tidlig. Så kommer han seg på jobb som regel til 0900, noen ganger før, noen ganger senere. Jeg roter meg opp av senga 0530 og begynner å jobbe 0630, så kan jeg dra fra jobben før 1500 og henter småtassene ca.1500-1530. Det blir 6-7 timer inkludert 2 timers søvn for den minste på 1 1/2år.

I tillegg har vi begge skåret andre aktiviteter ned på et minimum slik at vi er mye sammen med barna. Det går så fint, vi har det bra alle sammen.

De er dessuten flinkere med barna i barnehagen enn det jeg ville vært hvis jeg bare skulle gått hjemme.

[VesleBråka]

Jeg snakker faktisk om egen erfaring, og jeg også har sittet å fortalt meg selv at sånn og sånn skal vi ha det og ikke ha det. Men uansett så er det vanskelig å sette konkrete planer før en evt har fått barn, og en ser egentlig hvordan ditt barn er.

At ikke alt blir som man håper, er selvfølgeligheter for meg. Jeg trenger ikke å høre det fra de som allerede er mødre. Men spesielt på denne siden, har man liksom ikke lov å uttale seg uten et par knotter under beltet. Og det irriterer meg, men det har vært diskutert før. Uansett, skulle jeg ha latt være å utdanne meg, fordi jeg ikke kan vite hvordan arbeidsmarkedet er når jeg er ferdig? Skal noen la være å studere jus fordi de ikke vet om de får bli dommer? Det er mye i livet man kan ha sine tanker om, men aldri vil få vite på forhånd. Likevel synes jeg det er positivt at man gjør seg sine tanker, og ikke bare surrer helt planløst rundt.

Og når det gjelder fleksibel arbeidstid, så er det faktisk ikke alle som har det.

Det er jeg klar over, men tror det er mange nok til at det kan nevnes her.

[missfidget]

Tenk på at i USA har de seks ukers perisjon og i England 18 uker.

Det er bare her i Norge vi er så bortsjemte!!

Jeg er amerikansk selv, og vil bare nevne at for det første får man ikke betalte permisjon, og for det andre det er mange som får det ikke i det hele tatt. Man kan miste jobben sin hvis du er vekk for lenge....

Da kan du tenke at jeg ble sjokkerte hvordan det er her i Norge for å si det sånn....Og ikke minst at du får sommerferie....Har aldri hørt om sommerferie før....Jo, vi får fri fra barneskolen men ellers er det svært få som reiser vekk eller får betalt og fri....Masse rare greier....Dere er heldige på denne måte.