Klarer ikke være selvstendig!

[Viljaa]

Og de var i et aktivt attføringsopplegg.

Du skjønner at TS må ha en diagnose før de begynner med sånt?

Og at hun må ha vært i jobb før som hun har gått sykmeldt fra i så lang tid at hun ikke lenger har krav på sykepenger, men er for frisk ut fra sin diagnose til å bli uføretrygdet.

NAV deler ikke ut praksisplasser til folk. De må man skaffe seg sjøl.

Det kalles å søke jobb...

Det er normen, men ikke regelen. IA-avtalen er ment for å hjelpe alle som kan/vil arbeide ut i arbeidslivet, og ikke alle som har vært hos oss har vært tygdet. Men sannsynligheten for at TS kan få seg en praksisplass vet jeg lite om, mulig han må melde seg som arbeidsledig en periode forut. Men å ta kontakt med NAV er uansett et utgangspunkt som kan være altuell i denne situasjonen.

[Gjest Gjest]

Altså, jeg jobbet og studerte før. Så sluttet jeg i studiene fordi jeg ikke klarte mer, men jobbet bare.

Tilslutt ble jeg sykmeldt fra jobben, og er idag under AAP. Vi ut av dette, virkelig!

Hvis du finner ut grunnen til at du ikke klarte mer så kan det hjelpe deg å lykkes neste gang.

[Gjest Gjest]

Dess lenger du venter dess vanskeligere blir det. Det verste som kan skje er vel at du ikke prøver og ikke får opplevd alle de tingene du vil oppleve i livet, enn at du prøver og ting ikke blir helt som tenkt? Du kan jo alltids besøke moren din og sove der om du skulle ha behov for det innimellom til du føler deg tryggere. Det viktigste er at du finner ut hva du vil, hvordan du skal få det til og at du gjør ting i ditt tempo (så lenge det går fremover).

[Gjeste_Gjest]

Ja, jeg har virkelig lyst til å leve normalt, studere, få en jobb og tjene penger, kjøpe mitt eget sted, møte noen ...

Men det sosiale er så slitsomt! Jeg klarer det ikke! Og jeg klarer ikke hevde meg selv og ta plassen min overfor andre, eller være stolt av meg selv!

Har et dårlig selvbilde og selvtilliten er nærmest ikke-eksisterende...

Gud bedre hvor negativ du var da!

Har du noen gang laget en "vektskål" over positive og negative sider ved deg selv, for så å eliminere det negative??

Har du forsøkt "selv-hypnoes", se deg selv i speilet og fortalt deg selv mål/delmål i livet og hvordan de skal oppnås??

Når du har utført noe, gir du deg selv ros??

Ikke tenk for mye, noen ganger er det like greit å bare "følge strømen".

Se på deg selv i speilet og si - Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid.

[Gjest Gjest]

Hva har du gjort disse 30 årene da? Hvordan har det utartet seg slik som situasjonen din er nå?

[Gjest hardtarbeidende]

Du venter på å bli trygdet???

Kjenner at jeg ble forbannet på deg nå. Ta deg sammen, TS!

Hva er det som gir deg en gratisbillett, egentlig? Hva er det som gir deg retten til å melde pass og forlange forsørgelse gjennom det offentlige?

Hva har du i det hele tatt gjort for å førsøke å overkomme problemene dine? Skjønner du at DU må selv ta i et tak for å stable livet ditt på beina?

Nei, jeg lister meg ut før jeg sier noe jeg angrer på...

[Gjest Purple Haze]

Du har sittet hjemme hos mamma til du ble 30 år uten at noen har tatt tak i problemene, verken du selv eller din mor? Du begynner først nå å tenke på psykolog og muligheter til å leve annerledes? Det synes jeg er det mest skremmende. Hva har du gjort de siste 12 årene? Hva har du levd av?

Første bud, du må komme deg til en psykolog. Ta kontakt med fastlegen din som kan henvise deg videre. Punkt to, du må presse deg selv til å gjøre en ny ting hver dag. Det trenger ikke være store ting, men det viktige er at du gjør noe aktivt selv.

Å føle mestring er kjempeviktig, og hvis du enda ikke har opplevd det, må du jobbe for å finne ting du mestrer.

Til slutt, det er ingen andre som kan endre din situasjon enn du selv. Du kan jo ikke sitte og vente på drømmeprinsen på den hvite hesten som skal redde deg. Du må ha noe å bidra med og tilføre et forhold du også. Ingen kan redde deg fra deg selv.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Kråkesaks.

[Gjest evo6]

skal komme og redde deg jeg:)

nei da...

men ja du burde ta noen valg... ikke sikkert du trenger psykolog. men ett spark bak og hei.det er ikke skummelt. og du kan klare det....

for du vil få så mye mer igjen av livet ved og tøre og face det du synes er skummelt ...

[Gjest Gjest]

Forklar?

Fordi du velger å bli sittende hjemme hos din mamma i stedenfor å ta kontakt med folk som kunne hjulpet deg for 10-12 år siden.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har virkelig lyst til å leve normalt, studere, få en jobb og tjene penger, kjøpe mitt eget sted, møte noen ...

Men det sosiale er så slitsomt! Jeg klarer det ikke! Og jeg klarer ikke hevde meg selv og ta plassen min overfor andre, eller være stolt av meg selv!

Har et dårlig selvbilde og selvtilliten er nærmest ikke-eksisterende...

Kan du lide av seperasjonsangst for voksne? Det er langt mer vanlig enn man tror og en kjent diagnose blant fagfolk, men enda lite kjent blant vanlige legfolk. I tillegg kan du ha sosial angst, men du må ta kontakt med legen og få henvisning til psykolog.

[Cata]

Ut med seg!

Jeg var akkurat som deg da jeg var 19, men sparket meg selv ut av huset for jeg ville gi meg selv sjansen til utdannelse.

Det gikk over all forventning.

Jeg skjønner at det er vanskeligere for deg siden du er eldre og har fått "satt" deg bedre fast hjemme hos mor, men her er det "bare" to ting å gjøre - enten kontakter du en psykolog som kan hjelpe deg med det som evt. måtte være av underliggende problemer, eller du sparker deg selv ut av døra, kontakter en yrkesveileder og begynner å undersøke hva som skal til for at du skal kunne utdanne deg til ditt drømmeyrke. Eller du begynner å søke jobber hvis det er det du innerst inne helst vil.

Det er en grunn til at jeg skriver "bare" . Det er "bare" for meg å skrive at du skal gjøre det sånn og slik, men det er ikke "bare" for deg å gjøre det etter såpass mange år. Derfor tror jeg nok drahjelp i form av psykolog kan være smart.

Jeg er for øvrig veldig enig med Purple Haze i innlegget litt lenger opp her.

[AnonymBruker]

Altså, som barn var jeg med på alt mulig fra teater til å spille piano og fiolin til å synge i kor. Jeg tegnet mye og danset. Var vel livsglad, men jeg var samtidig veldig forsiktig og stille av meg. Klarte aldri å sette på plass andre, og lot de være slemme mot meg.

I tenåren ble jeg veldig sjenert og angstfull og deprimert, og jeg kuttet gradvis ut alle aktivitetene jeg var med på. Da jeg var ferdig på vgs føltes det ut som om stod ved et stup. Tok jeg et steg ut, så ville jeg dø.

Heldigvis hadde jeg gode venninner, og jeg bodde med to av de da jeg begynte å studere. Bodde med de til jeg ble 23 år, da flyttet jeg hjem til moren min.

Grunnen til at jeg flyttet hjem var at studiene gikk dårlig. Klarte meg dårlig sosialt på jobben. Alle sosiale sammenhenger gikk dårlig.

Følte meg trygg med venninnene mine, og hadde mange gode venninner i den byen jeg studerte, men alle fremmede gjorde meg redd. Jeg klarte ikke leve normal.

Det gjorde vondt å sitte hjemme og gjemme seg, mens venninnene mine ble kjent med nye mennesker gjennom studier og aktiviteter de var med på.

De begynte etterhvert å få seg kjærester, og jeg bare satt i bakgrunnen - livredd!

Da jeg flyttet hjem, jobbet jeg bare, og gikk til fastlege og psykolog. For 4 år siden ble jeg sykmeldt, og er idag under AAP.

Jeg har ikke fått noen hjelp, og havnet derfor under nav ...

Lurte på om jeg skulle prøve å leve en gang til før jeg gir opp...Prate med fastlegen? Prøve en psykolog igjen? Skulle virkelig ønske jeg fikk den hjelpen jeg trengte for flere år siden ..

Hva er seperasjonsangst? Jeg har fått diagnosen sosial angst, men har ikke fått noe hjelp med det. Jeg har også ADD.

Ja, evo6, jeg skulle ønske du kunne komme å redde meg. Iblant tror jeg at en kjæreste skulle fått meg ut av dette. Kanskje jeg ville følt meg trygg og fått litt selvtillit.

Hardtarbeidende gjest, jeg har gjort noe hele tiden frem til jeg kom under nav ...

[AnonymBruker]

Problemet er også at folk blir så lett slemme mot meg. Skulle gjerne vært med på noe sosialt, jeg, men hver gang er andre jenter og damer ekle og dumme mot meg, psykisk...

Akkurat som omde hevder seg på meg, og føler seg sååå mye bedre enn meg. Hjelper veldig på selvtilliten min det, da...

[AnonymBruker]

Buhuhuhuhu! Verden, hjelp meg, for ingen bryr seg om meg. Ikke vær dum. Du må be om hjelp for å få hjelp. Slutt å klage over at alle andre gjør det bra. Livet er ikke lett for noen. du må bare innse at det ikke kommer til å komme noen å hjelpe deg

[Gjest evo6]

Altså, som barn var jeg med på alt mulig fra teater til å spille piano og fiolin til å synge i kor. Jeg tegnet mye og danset. Var vel livsglad, men jeg var samtidig veldig forsiktig og stille av meg. Klarte aldri å sette på plass andre, og lot de være slemme mot meg.

I tenåren ble jeg veldig sjenert og angstfull og deprimert, og jeg kuttet gradvis ut alle aktivitetene jeg var med på. Da jeg var ferdig på vgs føltes det ut som om stod ved et stup. Tok jeg et steg ut, så ville jeg dø.

Heldigvis hadde jeg gode venninner, og jeg bodde med to av de da jeg begynte å studere. Bodde med de til jeg ble 23 år, da flyttet jeg hjem til moren min.

Grunnen til at jeg flyttet hjem var at studiene gikk dårlig. Klarte meg dårlig sosialt på jobben. Alle sosiale sammenhenger gikk dårlig.

Følte meg trygg med venninnene mine, og hadde mange gode venninner i den byen jeg studerte, men alle fremmede gjorde meg redd. Jeg klarte ikke leve normal.

Det gjorde vondt å sitte hjemme og gjemme seg, mens venninnene mine ble kjent med nye mennesker gjennom studier og aktiviteter de var med på.

De begynte etterhvert å få seg kjærester, og jeg bare satt i bakgrunnen - livredd!

Da jeg flyttet hjem, jobbet jeg bare, og gikk til fastlege og psykolog. For 4 år siden ble jeg sykmeldt, og er idag under AAP.

Jeg har ikke fått noen hjelp, og havnet derfor under nav ...

Lurte på om jeg skulle prøve å leve en gang til før jeg gir opp...Prate med fastlegen? Prøve en psykolog igjen? Skulle virkelig ønske jeg fikk den hjelpen jeg trengte for flere år siden ..

Hva er seperasjonsangst? Jeg har fått diagnosen sosial angst, men har ikke fått noe hjelp med det. Jeg har også ADD.

Ja, evo6, jeg skulle ønske du kunne komme å redde meg. Iblant tror jeg at en kjæreste skulle fått meg ut av dette. Kanskje jeg ville følt meg trygg og fått litt selvtillit.

Hardtarbeidende gjest, jeg har gjort noe hele tiden frem til jeg kom under nav ...

må ikke si sånt. kunne gjort det jeg vettu:)

men seriøst da... seperasjonsangst er vell at man er livredd for å feks separeres fra foreldre da. man klarer ikke løsrive seg....

jeg har vært igjennom det med sosial angst før. jeg har også add. hadde adhd..

mitt tilfelle så var jeg sammen med ei dame som gjorde meg syk. hun truet med og ta livet sitt osv.når jeg var på jobb.så jeg dro frem og tilbake i 1 år. så plutselig ble jeg slått ut. og fikk da sosialangst. i følge en psykolog. pga jeg hadde slitt meg ut på den dama og hennes problemer da...

endte med at dama ble lagt inn på psykriatisk.

jeg synes du skal snakke med fastlegen din og få en henvisning. pga dette er langt fra enkelt.

husker jeg ikke turte dra på butikken annet enn rett ved åpningstider/stengetider. kom jeg plutselig i store folkemengder så fikk jeg nærmest panikk. og måtte hjem.

jeg kom meg ut av det.med tid og lykkepiller.

mange som er i mot lykkepiller. jeg også var det. helt til det hjalp.... men man blir /kan bli avhengi. jeg gikk på det i 3 år. og slutte var så utrolig vanskelig. men man klarer det også...

så ikke gi opp. men lag deg selv en plan.

feks.

skal ringe og få en henvisning til psykolog.

å ha ett mål. du skal ta småskritt men du klarer det....

ikke tro du blir frisk i løpet av feks 6 mnd. for da vil du bli skuffe om du ikke blir.

men du må gå inn for det også da. må jobbe mye med deg selv...

[AnonymBruker]

Buhuhuhuhu! Verden, hjelp meg, for ingen bryr seg om meg. Ikke vær dum. Du må be om hjelp for å få hjelp. Slutt å klage over at alle andre gjør det bra. Livet er ikke lett for noen. du må bare innse at det ikke kommer til å komme noen å hjelpe deg

Skjønner godt at TS er redd for fremmede når det finnes sånne som deg. Null empati for andre mennesker som har problemer.

[AnonymBruker]

Buhuhuhuhu! Verden, hjelp meg, for ingen bryr seg om meg. Ikke vær dum. Du må be om hjelp for å få hjelp. Slutt å klage over at alle andre gjør det bra. Livet er ikke lett for noen. du må bare innse at det ikke kommer til å komme noen å hjelpe deg

Ja, du høres ut som en av de som pleier å mobbe meg...

[AnonymBruker]

Seperasjonsangst: http://www.doktoronline.no/news/NONAME-1437.html

[Gjest Mandalas]

Jeg føler det veldig likt som deg, og tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært uten min fantastiske samboer. Uten han hadde jeg antakelig vært omtrent der du er. Jeg har holdt ut i jobber maks ett år. Nå har jeg faktisk vært i den siste jobben i et år og to mnd, men sitter altså her og planlegger studier..

Jeg detter alltid, uten unntak, utenfor sosialt. Utenom med mine to gode venner. Med dem kan jeg være tilnærmet normal hvertfall. Med andre mennesker klarer jeg nesten ikke prate, stokker om på ord, glemmer ord etc. Klarer ikke å hevde meg og blir så sinnsykt sliten av det sosiale med relativt ukjente mennesker.

Jeg vet ikke hvilke råd jeg har til deg. Tenkte nemlig foreslå utredning selvom det er fyfy, men ser jo at du har diagnose allerede. Jeg skal også utredes snart (når jeg får levert henvisningen fra legen, har hatt den liggende i over en mnd nå). Alt er tiltak,alt er slit... Jeg hadde også følt det veldig trygt å få bli trygdet. Men den muligheten finnes ikke. Jeg må bare prøve å stå på. Velge jobber der det sosiale ikke er så utpreget etc..