Klarer ikke være selvstendig!

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for å leve at jeg bor hjemme i kjelleren til mamma. Jeg er så redd for å ta egne avgjørelser. Leve eget liv! At jeg skal våkne opp i min egen leilighet HEEELT alene, og lage min egen frokost, og gå på jobb eller skolen. Og deretter skal jeg hjem og lage egen middag og kanskje være med på ting - sosiale ting og fritidssyssler.

Jeg klarer ikke dette, jeg!

Jeg dagdrømmer om at jeg skal ta steget ut og ta egne valg i livet. At jeg skal være selvstendig og litt selvsikker, og kaste på håret og gå elegant bortover på en vei jeg vil gå. Jeg er 30, så jeg burde klare dette nå???

Neida! Jeg sitter her fortsatt, uten jobb, utdannelse, kjæreste, og håper at jeg skal bli trygded. Men samtidig vil jeg jo ikke være her. Jeg vil UT! Men jeg klarer det ikke.

Burde kanskje prate med en psykolog eller noe, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

PS: Jeg er ikke tykk og lat. Jeg er høy og slank og er opptatt av å spise sunt og ta vare på meg selv, men det er noe galt i hodet mitt. Håper stadig at det skal komme en ridder i skinnende rustning på hest og ri meg vekk herifra.

[Gjest Gjest]

Ja, det er noe galt i hodet ditt. De fleste andre kan ikke komme seg fort nok hjemmefra når de er 16.

Lykke til, siden du trenger mer enn psykolog.

[altflyter]

Hm... Du bør oppsøke en psykolog, slik at du får energi og mulighet til å ta tak i livet ditt.. Det virker som om du har sosialangst, og det tar tid, men er slikt som går seg til om du tar tiden til hjelp... Det må jo være slitsomt for moren din at du fortsatt bor hos henne....

Men ikke vent lengre. Ring en psykolog.

Lykke til!

[Gjest Marregutt]

Jeg er så redd for å leve at jeg bor hjemme i kjelleren til mamma. Jeg er så redd for å ta egne avgjørelser. Leve eget liv! At jeg skal våkne opp i min egen leilighet HEEELT alene, og lage min egen frokost, og gå på jobb eller skolen. Og deretter skal jeg hjem og lage egen middag og kanskje være med på ting - sosiale ting og fritidssyssler.

Jeg klarer ikke dette, jeg!

Jeg dagdrømmer om at jeg skal ta steget ut og ta egne valg i livet. At jeg skal være selvstendig og litt selvsikker, og kaste på håret og gå elegant bortover på en vei jeg vil gå. Jeg er 30, så jeg burde klare dette nå???

Neida! Jeg sitter her fortsatt, uten jobb, utdannelse, kjæreste, og håper at jeg skal bli trygded. Men samtidig vil jeg jo ikke være her. Jeg vil UT! Men jeg klarer det ikke.

Burde kanskje prate med en psykolog eller noe, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

PS: Jeg er ikke tykk og lat. Jeg er høy og slank og er opptatt av å spise sunt og ta vare på meg selv, men det er noe galt i hodet mitt. Håper stadig at det skal komme en ridder i skinnende rustning på hest og ri meg vekk herifra.

Er det en form for sosial angst?

[AnonymBruker]

Ja, det er noe galt i hodet ditt. De fleste andre kan ikke komme seg fort nok hjemmefra når de er 16.

Lykke til, siden du trenger mer enn psykolog.

Sånn tenkte jeg også da jeg var ferdig på vgs. Da gledet jeg meg til å flytte hjemmefra og prøve noe nytt. Prøve å leve på egenhånd, og å få meg mitt eget liv.

Bodde med venninner og studerte og jobbet i noen år, og var med på livet,

men nå har jeg bodd hjemme noen år og jeg merker at det er vanskeligere å komme seg ut igjen.

Hva mer trenger jeg enn en psykolog?

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt i hodet ditt, men du sitter og venter på at noen andre skal ta tak i livet ditt for deg? Lykke til med den...

[AnonymBruker]

Kan godt hende jeg ha sosial angst. Kan det blir værre med årene?

Jeg tror jeg alltid har hatt det, men har aldri fått hjelp med det.

Vet ikke hvordan man får hjelp med det heller ...

[altflyter]

Sånn tenkte jeg også da jeg var ferdig på vgs. Da gledet jeg meg til å flytte hjemmefra og prøve noe nytt. Prøve å leve på egenhånd, og å få meg mitt eget liv.

Bodde med venninner og studerte og jobbet i noen år, og var med på livet,

men nå har jeg bodd hjemme noen år og jeg merker at det er vanskeligere å komme seg ut igjen.

Hva mer trenger jeg enn en psykolog?

psykolog er en god begynnelse, så kan h*n avgjøre hva dere gjør videre. Oppsøk fastlegen din og få ham til å henvise deg til en psykolog! Lykke til

[Viljaa]

Du kan jo høre med nav og få en praksisplass et sted. Der vil du jo få et litt tilrettelagt opplegg, og slipper de forventningene arbeidsplassen har til deg når du er vanlig ansatt, kanskje det klarer å ta vekk litt av presset og dytte deg ut i verden? Jeg har heller aldri higet etter å bli voksen, flytte hjemmefra, jobbe osv. Har nok noe av de samme følelsene som du har, men når man kommer seg litt ut i det går det bedre. Du trenger nok bare å bevise for deg selv at du faktisk kan!

Jeg synes absolutt ikke du burde sette deg ned og vente på trygd, det burde være siste utvei, i alle fall i din situasjon. De fleste mennesker må ut i arbeidslivet og realisere seg som selvstendige personer før de blir lykkelige.

[Gjest LonelyAngel]

Du trenger ikke psykolog til 500 kr timen.

Du trenger bare et lite spark bak!

Hva er det verste som kan skje?

[AnonymBruker]

Du trenger ikke psykolog til 500 kr timen.

Du trenger bare et lite spark bak!

Hva er det verste som kan skje?

det tør jeg ikke tenke på ... hva er det værste som kan skje?

[AnonymBruker]

Du kan jo høre med nav og få en praksisplass et sted. Der vil du jo få et litt tilrettelagt opplegg, og slipper de forventningene arbeidsplassen har til deg når du er vanlig ansatt, kanskje det klarer å ta vekk litt av presset og dytte deg ut i verden? Jeg har heller aldri higet etter å bli voksen, flytte hjemmefra, jobbe osv. Har nok noe av de samme følelsene som du har, men når man kommer seg litt ut i det går det bedre. Du trenger nok bare å bevise for deg selv at du faktisk kan!

Jeg synes absolutt ikke du burde sette deg ned og vente på trygd, det burde være siste utvei, i alle fall i din situasjon. De fleste mennesker må ut i arbeidslivet og realisere seg som selvstendige personer før de blir lykkelige.

Dette har du nok rett i, men jeg klarer det ikke likevel.

Jeg ser vennene mine etablere seg og at de får til livet slik de vil, mens jeg bare sitter her og ser på at alt flyter forbi meg ...

[Gjest Gjest]

Du kan jo høre med nav og få en praksisplass et sted. Der vil du jo få et litt tilrettelagt opplegg, og slipper de forventningene arbeidsplassen har til deg når du er vanlig ansatt,

Så du mener det

Har du noen sinne vært i kontakt med NAV??

[Gjest Gjest]

det tør jeg ikke tenke på ... hva er det værste som kan skje?

At du blir voksen, får jobb og tjener dine egne penger.

Og folkens ei på 30 som ikke tør flytte hjemmefra er ikke normalt skrudd sammen og trenger psykiater.

[Viljaa]

Nei. Men har flere ganger jobbet med personer som har vært innom arbeidsplassen min på vei ut i jobb.

[Gjest Gjest]

Dette har du nok rett i, men jeg klarer det ikke likevel.

Jeg ser vennene mine etablere seg og at de får til livet slik de vil, mens jeg bare sitter her og ser på at alt flyter forbi meg ...

Vel, det er din egen feil. Det er du som velger å la dette skje.

[Gjest Gjest]

Nei. Men har flere ganger jobbet med personer som har vært innom arbeidsplassen min på vei ut i jobb.

Og de var i et aktivt attføringsopplegg.

Du skjønner at TS må ha en diagnose før de begynner med sånt?

Og at hun må ha vært i jobb før som hun har gått sykmeldt fra i så lang tid at hun ikke lenger har krav på sykepenger, men er for frisk ut fra sin diagnose til å bli uføretrygdet.

NAV deler ikke ut praksisplasser til folk. De må man skaffe seg sjøl.

Det kalles å søke jobb...

[AnonymBruker]

At du blir voksen, får jobb og tjener dine egne penger.

Og folkens ei på 30 som ikke tør flytte hjemmefra er ikke normalt skrudd sammen og trenger psykiater.

Ja, jeg har virkelig lyst til å leve normalt, studere, få en jobb og tjene penger, kjøpe mitt eget sted, møte noen ...

Men det sosiale er så slitsomt! Jeg klarer det ikke! Og jeg klarer ikke hevde meg selv og ta plassen min overfor andre, eller være stolt av meg selv!

Har et dårlig selvbilde og selvtilliten er nærmest ikke-eksisterende...

[AnonymBruker]

Vel, det er din egen feil. Det er du som velger å la dette skje.

Forklar?

[AnonymBruker]

Og de var i et aktivt attføringsopplegg.

Du skjønner at TS må ha en diagnose før de begynner med sånt?

Og at hun må ha vært i jobb før som hun har gått sykmeldt fra i så lang tid at hun ikke lenger har krav på sykepenger, men er for frisk ut fra sin diagnose til å bli uføretrygdet.

NAV deler ikke ut praksisplasser til folk. De må man skaffe seg sjøl.

Det kalles å søke jobb...

Altså, jeg jobbet og studerte før. Så sluttet jeg i studiene fordi jeg ikke klarte mer, men jobbet bare.

Tilslutt ble jeg sykmeldt fra jobben, og er idag under AAP. Vi ut av dette, virkelig!