Jeg takler ikke hverdagen i et forhold.

[Gjest evo6]

Jeg er voksen, 30 år, og de få gangene jeg har hatt kjæreste, har det vært rosenrødt og fint først, men når hverdagen kommer, så takler ikke jeg den.

Jeg blir såret når han viser sin stressa og irriterte side, der han kan være litt brå og sint mot meg. Jeg tar det innover meg, og etterpå sitter jeg der helt apatisk og har det veldig vondt inni meg.

Jeg takler ikke at han f.eks drar på jobb i sinne, for da blir hele dagen min ødelagt.

Jeg takler ikke at vi legger oss som uvenner, for da får jeg ikke sove.

Jeg klarer ikke legge sånne dagligdagse ting bak meg, jeg sitter å kverner på det i en evighet og det går utover livskvaliteten min.

Når det er helt i begynnelsen av et forhold, og vi ikke bor sammen, så går det greit, MEN når vi flytter sammen og bor oppå hverandre, så viser man mer sitt sanne jeg, og det gjør vondt ...

Ligger ofte og gråter bare fordi han var litt gretten når han kom sliten hjem fra jobb en dag. Eller at ... uff, håper noen forstår.

Jeg vil være kjærester, men det blir vanskelig når jeg ikke takler alle de negative følelsene det medfører.

lik meg du.å det er ikke lett og finne de som er lik oss....

fatter ikke hvordan man kan legge seg sure på hverandre jeg...

[I Grosny]

Ja, jeg sliter med sinte mannestemmer da jeg vokste opp med en far som var både rasende og sint - og han var ofte rasende og sint for ting normale mennesker ikke ville være sint for.

Jeg lærte meg å gå på tå-hev, og legge alt til rette for at faren min ikke skulle bli sint.

Jeg brukte timene da jeg kom hjem fra skolen, og før faren min kom hjem fra jobb, med å se til at alt var iorden i huset slik at han ikke fikk raseriutbrudd. Det kunne være bagateller...

Jeg var en veldig snill og pliktoppfyllende tenåring, aldri problem med meg. Perfekt!

Jeg har utviklet en angst for singe stemmer. Jeg blir helt dårlig om en mann, uansett hvem det er, blir irritert eller sur eller gretten. Da vet jeg at nå er det like før det eksploderer...

Jeg er litt bedre som voksen, men merker at jeg sliter litt. Har aldri følt meg komfertabel med menn. De jeg har vært kjæreste med har behandlet meg pent, men så vise de jo irritasjon, sinne og frustrasjon iblant og det gjør så vondt.

Jeg vet at det ikke er min skyld, men det sliter på meg likevel.

Jeg har vært gift med dame med aggressiv stemme, så jeg tåler heller ikke mye. Jeg har bevisst senere blitt med damer med behagelig stemme. Det er helt sikkert at det er forskjell på menn. Jeg kjefter ikke, og jeg er ikke alene om det.

Å flytte sammen er verre enn å bo alene. Da har man plutselig ingen fristeder lenger. Noen takler dette ved hjelp av hytte eller annet krypinn. Mange menn tar med seg telt og fiskestang og drar til skogs. Noen trenger sitt eget fristed innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg har det på akkurat samme måte som du TS, men jeg er noen år yngre. Jeg hadde en bror som kjeftet og var sur gjennom hele barndommen min. Pappa er en flott person som nesten aldri hev stemmen når jeg var liten, men broren min hev stemmen over alt og ingenting. Han kunne finne på å kaste ting etter meg når vi var alene hjemme og kjeftet uansett hva jeg gjorde. Det har gjort at jeg er veldig sårbar som person og reagerer med å gråte hvis noen kjefter på meg. Jeg takler bare ikke menn som kjefter og er forbannet. Det gjør at jeg blir nesten redd og får en ubehagelig følelse.

Når vi er alle samlet hos foreldrene mine og broren min starter med kjefting sin, merker jeg at jeg får en stor klump i halsen og kjemper med å holde tårene tilbake. Nå har jeg bare vært i et forhold og han jeg var sammen med var utrolig snill og kjeftet meg aldri, men er redd for hvordan jeg reagerer når jeg finner meg en ny kjæreste, vet ikke hvordan jeg skal takle sure miner...

Kom gjerne med råd, hvis noen har det...

[AnonymBruker]

Jeg selv sliter med litt sånt. Men det har blitt bedre. Er mye bedre den dag i dag, selv om de små "anfallene" plutselig kan komme tilbake en sjeldent gang. Men altså, før ble jeg veeeldig lei meg når kjæresten min ble sur på meg. Kjeftet eller når jeg ikke følte meg forstått av han. Da følte jeg meg så forferdelig alene og ville bare at han skulle komme til meg og holde rundt meg osv. Jeg følte meg fæl, som om det var jeg som gjorde noe forferdelig selv om krangelen egentlig bare handlet om en pølse eller noe annet bagatell. Det var en stund der jeg trodde jeg slet noe psykisk...

Ikke mistforstå meg, kjæresten min har alltid vært en snill og god mann. Trøstet meg i dårlige stunder osv. Men det er når vi har kranglet og begge er sure, der jeg har grått og følt meg helt forferdelig bare fordi han er sur på meg. Jeg overreagerte.

Og det kan fortsatt skje i dag også. Men veldig sjeldent. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn egentlig. Tror ikke jeg sliter noe psysisk, for dette har jeg aldri hatt problemer med. Jeg har alltid vært den minst dramatiske i familien og av vennene. Jeg var den som alltid var litt tøff. Jeg brydde meg ikke særlig om ting før og tok alt litt for lett. Men så fort det gjelder kjæresten min, blir jeg helt motsatt. Eller BLE.

Som sagt: Jeg er bedre nå. Og hvordan jeg ble bedre? Jeg bare... holdt ut. Måtte gå gjennom tusen vonde stunder og har grått mer enn jeg noengang har gjort i hele mitt liv tilsammen tror jeg? Men så lenge jeg vet at kjæresten min ellers gjør meg veldig lykkelig osv. så har jeg bare... gitt det tid og jobbet med meg selv. I dag klarer jeg å skille mellom ting osv. Og når han blir sur på meg, prøver jeg å overse det litt og la han være litt i fred før han er blid igjen og vi kan bli venner igjen. Men prøver fortsatt å finne et svar på hvorfor jeg reagerer sånn med kjæresten min. Lurer litt på hva som er "galt". Men så er jeg også veldig ung da og han er min første ordentlige kjærlighet... så har ikke så mye erfaring.

Men det hjelper å snakke med kjæresten din om det! Det gjorde jeg.

[Kråkesaks]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Kråkesaks.

[Gjest bolla]

HVORFOR er kvinner sammen med menn som drar på "jobb i sinne"?

Hvor ble det av respekten for andre? Nei, det er ikke vanlig å ha det slik, TS. Det er ikke vanlig at man skal krangle, legge seg sure eller er gretten, eller at mannen går sur på jobb.

Er han så gretten at du griner av det, er det noe galt. Det er helt vanlig å krangle, gjøre opp og så være venner igjen. Dersom du føler dere har noe "usnakket", så har dere det. Du må tørre å kreve at han står på for at du skal ha det bra, også.

Hva sier han når du gråter, da?

[Gjest TS]

Han vet ikke at jeg gråter, fordi jeg gjemmer meg da ... eller jeg gråter når han har gått.

Tror jeg vil få det bedre som singel, så vurderer sterkt å bare dra fra han og flytte tilbake til min egen leilighet.

[absinthia]

Han vet ikke at jeg gråter, fordi jeg gjemmer meg da ... eller jeg gråter når han har gått.

Tror jeg vil få det bedre som singel, så vurderer sterkt å bare dra fra han og flytte tilbake til min egen leilighet.

Det er ikke sikkert, da lykke ikke er det samme som fravær av vansker eller bekymringer.