Kjæresten min lyver....

[tumbler]

Hei!

Jeg har vært samboer med en fantastisk kvinne de siste to årene, som jeg har trodd jeg kjente. Men ting begynner å falle fra hverandre fordi jeg ikke kan stole på henne.

Gang på gang tar jeg henne i hvite "uvesentlige" løgner og andre ganger i mer alvorlige løgner. For å konkretisere litt forteller hun ofte en ting om noen, som jeg senere finner ut ikke stemmer. At den og den skal eller har opplevd sånn og sånn, så viser det seg at det bare er oppspinn. Hun kan gjerne fortelle meg at hun har møtt den og den på butikken og at hun skal hilse, men det stemmer heller ikke. Ting som det er helt meningsløst å lyve om, ikke ting som stiller henne f.eks i bedre lys, bare hverdagslige ting.

Jeg har konfrontert henne med dette, og spurt om det er noe hun sliter med, om hun vil vi skal snakke med noen, men hun bare avfeier det. Hun er heller ikke annerledes (utad) i oppførselen enn hun var da vi møttes. Det er bare de siste månedene hun har begynt å lyve om alt mulig. Først tenkte jeg kanskje hun skjulte noe, som f.eks utroskap, men det føles som det er noe annet. Hun er jo der hun sier (antar jeg) og går på jobb, fungerer godt med venner (som jeg ser) og har orden både på det personlige, sosiale og arbeidsmessige. Men til meg, så lyver hun altså. Jeg kan nevne noen løgner jeg har tatt henne i det siste:

- Jeg møtte X på butikken, skulle hilse og si gratulerer med vel overstått, - Sendte melding til X og sa takk, og at jeg var overrasket over at x visste jeg fylte år. Fikk bare spørsmålstegn tilbake.

- Det har vært en bilulykke på den og den veien, du må kjøre rundt - Ingen bilulykke der.

- Naboen sin katt er borte, har du sett den? Ingen katt var savnet.

- De ringte fra RiksTV regningen var ikke betalt - Regningen var betalt, ingen hadde ringt

Jeg lurer på om noen har formening eller erfaring med lignende?

[Kråkesaks]

Sånt hadde jeg ikke orket. Hadde mannen min holdt på sånn hadde han ikke vært mannen min lenge. Alle lyver av og til, men folk som gjør det til en livsstil er umulige å forholde seg til.

[Gjest Gjest]

Dette er noe jeg kanskje syns beveger seg over d normale. Veldig vanskelig for oss å svare på, annet enn at det er noe som er i hodet hennes, og neppe forårsaket av deg eller miljøet. Derfor blir det vanskelig for oss å svare på. Jeg vet ikke hvor trygge dere er på hverandre, men forsøk å spørre henne hva hun tenker når hun gir deg disse løgnene, og si også at det gjør deg litt urolig og at du syns det er litt ekkelt.

[AnonymBruker]

Har ingen erfaring med lignende, men hadde jeg vært deg hadde jeg insistert på en tur til psykolog. Den kan være at dette er noe hun ikke lyver om med vilje.

[AnonymBruker]

Dette hørtes merkelig ut, men samtidig så kjente jeg meg igjen i noen av delene. Jeg har tatt meg selv i å lyve om at jeg har møtt folk og at de skal hilse og sånn til kjæresten min. Dette bunner nok i at jeg er ekstremt lite sosial og ikke har så mange gode venner og venninner. Men jeg syns det er flaut, og vil ikke at kjæresten min skal "tro det" om meg. Har også diktet opp at jeg er invitert på ting som ikke skjer i virkeligheten.

Jeg gjør det veldig ubevisst, og blir flau av meg selv etterpå. Kan jo hende at det er noe i den duren med kjæresten din og!?

[Gjest Gjest]

Kan ikke si annet enn at det minner om en Eller annen type schizofreni. Korte eller vedvarende virkelighetsforstyrrelser virker det jo som hun har. Det er faktisk ganske vanlig at folk har psykiske lidelser -også type alvorlige som ulike arter av schizofreni uten at man alltid kan merke det annet enn i små trekk.

[tumbler]

Takk for svar. Vi er egentlig veldig tett på hverandre, men jeg merker at hun sklir bort fra meg når hun holder på sånn. Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette flere ganger. Jeg anklager henne ikke for noe, men jeg sier at det er rart at hun gjør dette. Jeg har forsøkt å finne hendelser (som jeg vet om) som kan ha utløst dette, men greier ikke å sette fingen på noe.

Jeg har forsøkt å få henne til å forstå at jeg ikke er sint, men overrasket og blir skuffet når hun forteller usannheter som egentlig er helt merkelig og usammenhengende. Men hun skyver det bort, og kommer med halvforklaringer som egentlig bare er svada.

[Viljaa]

Jeg kjenner ei som er litt lystløgner. Hun lyver ikke for å bedrage folk, men det er mer enn helt hvite løgner eller å "legge på" litt også. Har konfrontert henne med det flere ganger, oftest blir hun bare stresset og prøver å ro seg bort. Jeg har kjent henne lenge, og vet at det er lite som ellers feiler henne, og jeg tror ikke det er ment personlig mot den hun lyver til eller om, for det virker helt tilfeldig og prosaisk. Jeg tror hun bare mangler litt impulskontroll når hun åpner munnen, flink til å la historier leve sitt eget liv.

Det er sikkert litt håpløst å leve med et slikt menneske, og jeg skjønner godt at det ikke funker slik i lengden, men jeg tror så absolutt det er mulig å endre atferd. Da jeg endelig tok en prat med min venninne om det ble det til at hun begynte å gråte, hun aner ikke hvorfor hun gjør dette, det er rett og slett ren impuls/vane. Men å forandre seg krever gjerne mye motivasjon fra vedkommende, og man må vel innrømme det før det kan bli bedre også.

Endret 8. oktober 2011 av Viljaa

[Gjest Gjest]

Dette hørtes merkelig ut, men samtidig så kjente jeg meg igjen i noen av delene. Jeg har tatt meg selv i å lyve om at jeg har møtt folk og at de skal hilse og sånn til kjæresten min. Dette bunner nok i at jeg er ekstremt lite sosial og ikke har så mange gode venner og venninner. Men jeg syns det er flaut, og vil ikke at kjæresten min skal "tro det" om meg. Har også diktet opp at jeg er invitert på ting som ikke skjer i virkeligheten.

Jeg gjør det veldig ubevisst, og blir flau av meg selv etterpå. Kan jo hende at det er noe i den duren med kjæresten din og!?

kanskje det; men regninger, omkjøringer og forsvunnet katt blir litt vanskeligere å rasjonslisere syns nå jeg.

[kaprifolen]

Med slike ting som du nevner der, så ville jeg faktisk tatt henne med til legen... Jeg blir litt bekymret på dine vegne, men ikke nødvendigvis psykisk sykdom. Min første tanken var faktisk en negativ påvirkning på hjernen av noe slag. Kan være alt fra en ufarlig, men plagsom vanncyste til noe verre...

Det er ikke normalt å lyve om slik ting. Husker hun/anerkjenner hun at hun har løyet når du konfronterer henne med det?

[Gjest Psystud]

Du som kjenner henne - har DU følelsen at hun tror på det hun selv sier eller at hun blir flau og forvirret når du tar det opp. Hva er magefølelsen din på det. Det er litt vesentlig. For slik jeg ser det kan det dreie seg om å spille deg puss som resultat av mulig usikkerhet, har lett for å lyve og tyr ofte til det osv, men kan også dreie seg om virkelighetsforstyrrelser som andre har nevnt. Hva du tenker er viktig her.

[Gjest BettyBoop28]

Hei!

Jeg har vært samboer med en fantastisk kvinne de siste to årene, som jeg har trodd jeg kjente. Men ting begynner å falle fra hverandre fordi jeg ikke kan stole på henne.

Gang på gang tar jeg henne i hvite "uvesentlige" løgner og andre ganger i mer alvorlige løgner. For å konkretisere litt forteller hun ofte en ting om noen, som jeg senere finner ut ikke stemmer. At den og den skal eller har opplevd sånn og sånn, så viser det seg at det bare er oppspinn. Hun kan gjerne fortelle meg at hun har møtt den og den på butikken og at hun skal hilse, men det stemmer heller ikke. Ting som det er helt meningsløst å lyve om, ikke ting som stiller henne f.eks i bedre lys, bare hverdagslige ting.

Jeg har konfrontert henne med dette, og spurt om det er noe hun sliter med, om hun vil vi skal snakke med noen, men hun bare avfeier det. Hun er heller ikke annerledes (utad) i oppførselen enn hun var da vi møttes. Det er bare de siste månedene hun har begynt å lyve om alt mulig. Først tenkte jeg kanskje hun skjulte noe, som f.eks utroskap, men det føles som det er noe annet. Hun er jo der hun sier (antar jeg) og går på jobb, fungerer godt med venner (som jeg ser) og har orden både på det personlige, sosiale og arbeidsmessige. Men til meg, så lyver hun altså. Jeg kan nevne noen løgner jeg har tatt henne i det siste:

- Jeg møtte X på butikken, skulle hilse og si gratulerer med vel overstått, - Sendte melding til X og sa takk, og at jeg var overrasket over at x visste jeg fylte år. Fikk bare spørsmålstegn tilbake.

- Det har vært en bilulykke på den og den veien, du må kjøre rundt - Ingen bilulykke der.

- Naboen sin katt er borte, har du sett den? Ingen katt var savnet.

- De ringte fra RiksTV regningen var ikke betalt - Regningen var betalt, ingen hadde ringt

Jeg lurer på om noen har formening eller erfaring med lignende?

Hmm merkelig. Høres ut som en lystløgner rett og slett.. Hun bare må lyve liksom. Som en kleptoman som bare må stjele, bare at hun stjeler ikke, men lyver.

[AnonymBruker]

kanskje det; men regninger, omkjøringer og forsvunnet katt blir litt vanskeligere å rasjonslisere syns nå jeg.

Ja, var derfor jeg sa jeg syntes det var litt merkelig.

[AnonymBruker]

http://no.wikipedia.org/wiki/Mytoman

[tumbler]

Nei, hun nekter faktisk for at hun har sagt disse tingene. Mener spesifikt at jeg husker feil, og bortforklarer det med min tåpelighet.

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken at hun faktisk ikke husker det hvis det er noe som forstyrrer. Fordi hun er ganske overbevisende når hun sier hun ikke husker at hun har sagt disse tingene.

Det skal anføres at jeg aldri har tatt henne i løgn de årene vi har vært kjærester før den siste tiden, ei heller alle de årene jeg har kjent henne.

[Gjest BettyBoop28]

Nei, hun nekter faktisk for at hun har sagt disse tingene. Mener spesifikt at jeg husker feil, og bortforklarer det med min tåpelighet.

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken at hun faktisk ikke husker det hvis det er noe som forstyrrer. Fordi hun er ganske overbevisende når hun sier hun ikke husker at hun har sagt disse tingene.

Det skal anføres at jeg aldri har tatt henne i løgn de årene vi har vært kjærester før den siste tiden, ei heller alle de årene jeg har kjent henne.

Hmm da høres det ut som at hun vet at hun lyver. Merkelig. Og vanskelig å ta opp når hun nekter for det. Du har ikke noen felles venner med henne som kanskje har opplevd det samme fra henne? Om dere er flere som konfronterer henne om det samme kan hun ikke like godt nekte for det hun sier lengre.

[kaprifolen]

Nei, hun nekter faktisk for at hun har sagt disse tingene. Mener spesifikt at jeg husker feil, og bortforklarer det med min tåpelighet.

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken at hun faktisk ikke husker det hvis det er noe som forstyrrer. Fordi hun er ganske overbevisende når hun sier hun ikke husker at hun har sagt disse tingene.

Det skal anføres at jeg aldri har tatt henne i løgn de årene vi har vært kjærester før den siste tiden, ei heller alle de årene jeg har kjent henne.

Jeg kan bare si at var det min mann som hadde oppført seg slik, hadde jeg tatt han med til legen for sikkerhets skyld....

[Gjest BettyBoop28]

Jeg kan bare si at var det min mann som hadde oppført seg slik, hadde jeg tatt han med til legen for sikkerhets skyld....

Skal han tvinge henne til legen da når hun nekter for alt?

[Gjest Psystudent]

Det at hun virker så overbevisende er vel en indikator på at hun faktisk ikke husker, som igjen KAN bety at det foreligger en forstyrrelse. Et alternativ for deg kan være å ta dette opp med din fastlege. Vedkommende vil kunne hjelpe deg videre hva enn dere velger å gjøre. Uansett kan det være fornuftig å snakke med en fagperson om dette, og få litt råd. Regner med du kan da fortelle mer utfyllende enn man klarer på et forum også. Lykke til!

[tumbler]

Jeg kommer nok ikke til å bære henne til fastlegen eller noen andre leger. Jeg vil forsøke å unngå å ta dette opp med fellesvenner ettersom det kan skape litt merkelige situasjoner hvis de ikke har opplevd det samme som meg.

Jeg kommer nok til å forsøke å snakke med min egen lege, i tillegg til å snakke med henne en gang til.