Skille seg eller fortsette for barnas skyld?

[AnonymBruker]

Har vært gift i litt over fem år, og vi har to små barn sammen (3 og 5 år). Problemet er at jeg ikke elsker han, respekterer han ikke engang.

Situasjonen er at jeg jobber fulltid, mens han flyttet hit fra Canada og valgte å pensjonere seg tidlig(han er tidlig i 50-årene, jeg er 36). Han forventer at jeg skal betale for alt, og han bidrar med veldig lite. Jeg kjøper bl.a. alle klær og bursdagsgaver og julegaver til barna, søskenbarn etc. Når han iblant bruker sine penger til å kjøpe matvarer forventer han at jeg er takknemlig, og gjør stort nummer ut av at han betalte for noe - slik er det omtrent hver gang han kjøper noe til husholdningen og barna.

Han får jo bare ca. 7000 kroner i måneden, og bruker kanskje anslagsvis 1500 til diverse i måneden. Når vi snakkker om det, og jeg ber ham om å få seg jobb slik at han kan bidra mer, svarer han at han har jobbet i 30 år og at han derfor "fortjener" å ikke jobbe nå. Synes det er utrolig egoistisk fordi barna er små nå, og med en inntekt er jo f.eks. sjansene for at vi kan kjøpe hus minimale!

I tillegg til alt dette er han ganske lat, og klarer f.eks. ikke å holde det ryddig og rent hjemme, selv om barna har 60% barnehageplass. Må spørre han om han kan vaske gulvet f.eks., fordi han klager over at det er skittent - men gjør aldri noe med det av egen vilje. Han vasker egne klær, men jeg må som regel ordne med klærne til barna. Han forventer også at jeg skal finne frem klærne barna skal ha på seg den dagen før jeg går på jobb, og det gjør jeg jo hvis ikke risikerer jeg jo at har på dem for lite og helt gale klær til anledningen. Iblant når de er hjemme fra barnehagen, hender det også at de går rundt hjemme i barne undertøyet fordi han rett og slett ikke har giddet å ta på dem klær (selv om han alltid påstår at de "ville ikke" ha klær på).

Han tar så og si aldri intiativ til at vi skal gjøre noe med ungene på ettermidag/kveldstid og i helgene, ferier. I sommer reiste vi til Spania i to uker, og han gjorde oppholdet til et helvete for meg ved at han først og fremst påpekte flere ganger at det var bortkastet og han ikke hadde lyst til å begynne med, at det var altfor varmt, solen var for sterk og ungene burde ikke gå ut før i 13.-tiden etc. etc.

Han liker ikke familien min noe særlig, og klager over at vi ikke reiser til Canada i ferier for å besøke hans familie. Da sier jeg at vi kan gjerne dra, men da må han selv betale billettene. Blir som regel ikke noe mer snakk om dette da.

Alt i alt kjenner jeg at han tar fra meg så mye energi at jeg knapt orker noe lenger, føler at livet mitt er helt ødelagt, og innser at jeg kanskje hovedsaklig giftet meg med han av medlidenhet -syntes synd på ham og tenkte at han kunne bli e god far og ektemann - men hadde ikke regnet med at han var så ekstremt lat, tiltaksløs og ufattelig negativ og kritisk til alt.

Men, om vi skilles flytter han jo tilbake til Candada og jeg blir alenemor - ikke noen drømmesituasjon. Han har sagt at om vi skilles, kan han tenke seg å ha heltidsomsorg for dem og bo i Canada med dem. Jeg tviler på at det vil være bra for barna, for han finner jo aldri på noe med dem, og påpeker potensielle negative ting ved ALLE situasjoner og foretrekker å bare sitte ved laptopen i timesvis hver eneste dag -selv iblant når barna er hjemme og er våkne.

Et annet alternativ er å ha dem et halvår her, og et der, eller at jeg får heltidsomsorg og at han eventuelt møter dem i sommerferien.

Mest av alt skulle jeg ønske jeg kunne finne en mann jeg kan elske, en mann som er normalt aktiv, som jobber og bidrar til husholdningen på en normal måte. Men går det an å finne kjærlighet, finne noen som vil ha meg selv om jeg har to små barn? Jeg kjenner at jeg snart ikke makter mer, for det føles som om jeg har tre barn. To normale barn, og et barn som oppfører seg som en bortskjemt drittunge og klager og syter hele tiden. :-(

Noen som har forslag eller tanker om hva som kan være den beste løsningen i en slik situasjon?

[Berentsens]

Skill deg og bli ferdig med slasken.

[Gjest Gjest]

Skill dere, for barnas skyld..

[Gjest Gjest]

Kjedelig å ha det sånn da!

Du får sette foten ned og kreve at han enten får seg en jobb og bidrar mer i hjemmet, eller hiver han på hodet ut.

Siden han er økonomisk avhengig av deg, kommer han sikkert til å danse etter din pipe om ikke alt for lenge.

[Gjest Purple Haze]

Du giftet deg av medlidenhet? Den har jeg ikke hørt før. Det harmonerer jo egentlig med resten av innlegget, for du må jo ha en selvutslettende side ved deg, som finner deg i dette. Ikke for å være slem, men du trenger kanskje å få et lite spark bak

Jeg hadde ikke orket å leve sånn. Bedre å være tilfreds alenemamma enn ulykkelig gift.

[AnonymBruker]

Du giftet deg av medlidenhet? Den har jeg ikke hørt før. Det harmonerer jo egentlig med resten av innlegget, for du må jo ha en selvutslettende side ved deg, som finner deg i dette. Ikke for å være slem, men du trenger kanskje å få et lite spark bak

Jeg hadde ikke orket å leve sånn. Bedre å være tilfreds alenemamma enn ulykkelig gift.

Ja, jeg var nok også veldig naiv, pluss at han sa/sier jeg er vanskelig og at han er den eneste som kan finne seg i det (at jeg er vanskelig, litt hissig et.). Når jeg tenker på det er det faktisk veldig stygt å si noe slkt til noen.

Trenger sikkert et spark bak ja, men er så fortvilet for uansett utfall er jo livet mitt ødelagt, og så tenker jeg på hvorvidt barna får det bra og kan bli lykkelige om de vokser opp med skilte foreldre.

[AnonymBruker]

Les gjennom innlegget ditt en gang til. Lat som det er en god venninne eller en søster som har skrevet det. Hva vil du råde henne til? Hva vil du svare henne på de spørsmålene hun stiller?

Lykke til med avgjørelsen. Husk at det sjelden blir så ille og vanskelig som man forestiller seg på forhånd.

[tingeling]

Er barna født i Norge? Eldste begynner jo snart på skolen og kan ikke akkurat pendle mellom to land...

[Gjest Purple Haze]

Ja, jeg var nok også veldig naiv, pluss at han sa/sier jeg er vanskelig og at han er den eneste som kan finne seg i det (at jeg er vanskelig, litt hissig et.). Når jeg tenker på det er det faktisk veldig stygt å si noe slkt til noen.

Trenger sikkert et spark bak ja, men er så fortvilet for uansett utfall er jo livet mitt ødelagt, og så tenker jeg på hvorvidt barna får det bra og kan bli lykkelige om de vokser opp med skilte foreldre.

Det var veldig stygt sagt, ja.

Livet ditt er ikke ødelagt om du blir skilt. I så fall er livet mitt ødelagt, men jeg sitter nå her og skriver til deg

Klart barn kan få det bra selv om foreldrene er skilte. Det aller viktigste er at de opplever at foreldrene kan samarbeide. De er slett ikke tjent med en ulykkelig mor som sliter seg ut, i hvert fall.

[silimilo]

Skill deg og bli kvitt hele mannen. Høres ut som en som ønsker full kontroll på deg og barna, og forventer å få alt i henda uten å gi noe tilbake.

Hadde aldri orket å leve med en mann med holdningene som din mann har.

Barna lider mer under ett sånt forhold, eller med skilte foreldre. Barn idag med skilte foreldre lider langt ifra noen nåd, og jeg er sikker på att du klarer deg helt fint alene

[Yogamann]

Snakk med advokat med en gang og faa avklart hvordan situasjonen vil bli med omsrogsfordeling. Du kan risikere at han tar dem med til canada fordi han er saa mye hjemme. Men fordi moren stort sett far omsorgen, han tjener latterlig lite og det er best for dem aa bli varende I norge far nok du den. Sa ville jeg tatt kontakt med en barnepsykolog og fatt rad om hvordan barn best klarer seg ved en skilsmisse slik at du kan redusere skaden mest mulig. Sa ville jeg begynt a trene mest mulig og spise bedre og forbedre garderoben og gatt pa aktiv mannejakt. Du er 36 og utseendet ditt taper seg raskt na sa finner lettere en bra mann naa en naar du er 40. Ut fra ditt forrige darlige valg vil jeg tro du bor se etter en mann som har de seriose kvalitetene mannen din mangler og noe mere seksuell tiltrekning. Men, ikke let for lenge fordi markedet blir verre jo eldre du blir. Du kan ogsa ga til bloggen marriedmansexlife.com. Der har flere kvinner blitt veiledet med suksess I aa faa orden pa en udugelig mann. Bloggen har ogsa gode rad for hvordan du kan ta en god serios beta mann og fa ham til a bli mere alpha og dermed seksuelt tiltrekkende for deg.

[AnonymBruker]

Snakk med advokat med en gang og faa avklart hvordan situasjonen vil bli med omsrogsfordeling. Du kan risikere at han tar dem med til canada fordi han er saa mye hjemme. Men fordi moren stort sett far omsorgen, han tjener latterlig lite og det er best for dem aa bli varende I norge far nok du den. Sa ville jeg tatt kontakt med en barnepsykolog og fatt rad om hvordan barn best klarer seg ved en skilsmisse slik at du kan redusere skaden mest mulig. Sa ville jeg begynt a trene mest mulig og spise bedre og forbedre garderoben og gatt pa aktiv mannejakt. Du er 36 og utseendet ditt taper seg raskt na sa finner lettere en bra mann naa en naar du er 40. Ut fra ditt forrige darlige valg vil jeg tro du bor se etter en mann som har de seriose kvalitetene mannen din mangler og noe mere seksuell tiltrekning. Men, ikke let for lenge fordi markedet blir verre jo eldre du blir. Du kan ogsa ga til bloggen marriedmansexlife.com. Der har flere kvinner blitt veiledet med suksess I aa faa orden pa en udugelig mann. Bloggen har ogsa gode rad for hvordan du kan ta en god serios beta mann og fa ham til a bli mere alpha og dermed seksuelt tiltrekkende for deg.

Hei og takk for innspill, alle sammen.

Tror ikke det er aktuelt å prøve med forbedring angående mannen min, han er som han er og jeg elsker ham ikke så motivasjonen for å prøve på en endring er ikke tilstede. Er ikke engang seksuelt tiltrukket av ham. Vet det høres fælt ut, men jeg er bare helt ferdig for tiden, og det blir ikke bedre av at han aldri finner på noe, aldri lager middag, aldri prøver å lette stemningen når barna er i dårlig humør etc.

Men ærlig talt, er det realistisk at jeg kan finne en mann å elske, og som vil elske og leve med meg, når jeg har to små barn med en annen? Er ikke det altfor mye å kreve av en mann? Det hele virker så håpløst, og jeg kjenner at jeg tenker mer og mer på selvmord for jeg orker ikke tanken på å være så så mislykket.

[2shy]

Men ærlig talt, er det realistisk at jeg kan finne en mann å elske, og som vil elske og leve med meg, når jeg har to små barn med en annen? Er ikke det altfor mye å kreve av en mann? Det hele virker så håpløst, og jeg kjenner at jeg tenker mer og mer på selvmord for jeg orker ikke tanken på å være så så mislykket.

Min store kjaerlighet har 4 barn med en annen, saa det skal du absolutt ikke tenke paa. Selvmord, hva tror du det vil gjoere med barna dine? Har du slike tanker saa gaa og faa hjelp og snakk om det.

[Mr.Omg]

For barnas og din egen skyld: SKILL DEG!

[AnonymBruker]

Min store kjaerlighet har 4 barn med en annen, saa det skal du absolutt ikke tenke paa. Selvmord, hva tror du det vil gjoere med barna dine? Har du slike tanker saa gaa og faa hjelp og snakk om det.

Har han fulltidsomsorgen for disse barna, og er de fortsatt små? Uansett, han er heldig siden du ville ha han selv om han har barn! Hyggelig å høre om slike historier, men føler likevel at kvinner som blir alene med barn har et dårlig stempel på seg, at menn kanskje helst bare vil møte dem for å ha sex, men ikke vil ha noe seriøst fordi de takler ikke at de har ansvar for barn. Sjansen for å treffe på et av unntakene virker så liten. :-(

[Gutt83]

Tja, uten å ha lest det hele tråden...

å ha skilte foreldre er ikke verdens undergang... spesielt ikke når det skjer når dem er så små...

Mine foreldre gikk fra hverandre rett før jeg fylte åtte, lillesøsteren min var da snart fem. Vi husker egentlig lite av dette, mens storesøsteren min som var 12 husker en del mer av det...

Jeg har ingen "ubehagelige" minner av at de flyttet fra hverandre, jeg tror nok det var det beste...

Så om du har slike følelser for han nå, og det ikke er utsikter til at det blir bedre... bør du etter mitt skjønn gå fra han.

[Yogamann]

Ja det er realistisk. Folk gjor jo det hele tiden. Tross alt skiller jo 50% seg her I landet. I tillegg sa far folk barn naar de ikke er I forhold og samboere far barn de ogsa og flytter fra hverandre langt oftere enn gifte saa det er for det forste et enormt marked av single menn med barn og fordi det er sa vanlig med alenemodre er langt flere menn villig til akseptere barn fra for. Jeg kjenner flere som har blitt stefedre til andres barn. Jeg sier ikke at det ikke reduserer anntallet villige.menn, det gjoer det. Jeg sier at muligetene er mere enn gode nok. Dessuten er du 36 ikke 46 og det gjor det hele mye lettere. Jeg ville trent samye, gjort det jeg kunne for a utvikle min feminitet, kledt.meg bedre og I ditt tilfelle tatt en tur til psykolog for a jobbe med slevtilliten. Sa ville jeg brukt nettdating aktivt og jeg ville vaert klar pa at du venter med sex til du foler deg trygg pa at ting gaar mot et forhold.for a luke ut menn som bare vil ha sex. Jeg ville.ogsa oppsokt en stilkonsulent eller personlig shopper faar a fa det beste ut av hvordan du kler deg. Som trening annbefaller jeg sterkt yoga fordi det hjelper spesielt pa psyken og gjor mere for kroppsholdning og utstraling enn det meste annen trening

[2shy]

Har han fulltidsomsorgen for disse barna, og er de fortsatt små? Uansett, han er heldig siden du ville ha han selv om han har barn! Hyggelig å høre om slike historier, men føler likevel at kvinner som blir alene med barn har et dårlig stempel på seg, at menn kanskje helst bare vil møte dem for å ha sex, men ikke vil ha noe seriøst fordi de takler ikke at de har ansvar for barn. Sjansen for å treffe på et av unntakene virker så liten. :-(

Det spiller ingen rolle, naar man moeter noen man vil vaere sammen med saa vil han ha barna dine like mye som deg. Dere er en pakke. Det er veldig vanlig (dessverre) at folk skiller seg, og det er bra at folk velger aa gaa fra hverandre fremfor aa lide i et forhold. Ei jeg kjenner skilte seg da barna var 3 og 5, naa er hun samboer med en mann som ogsaa har 2 barn.

Se mulighetene, ikke problemene.

[Gjest BettyBoop28]

Har vært gift i litt over fem år, og vi har to små barn sammen (3 og 5 år). Problemet er at jeg ikke elsker han, respekterer han ikke engang.

Situasjonen er at jeg jobber fulltid, mens han flyttet hit fra Canada og valgte å pensjonere seg tidlig(han er tidlig i 50-årene, jeg er 36). Han forventer at jeg skal betale for alt, og han bidrar med veldig lite. Jeg kjøper bl.a. alle klær og bursdagsgaver og julegaver til barna, søskenbarn etc. Når han iblant bruker sine penger til å kjøpe matvarer forventer han at jeg er takknemlig, og gjør stort nummer ut av at han betalte for noe - slik er det omtrent hver gang han kjøper noe til husholdningen og barna.

Han får jo bare ca. 7000 kroner i måneden, og bruker kanskje anslagsvis 1500 til diverse i måneden. Når vi snakkker om det, og jeg ber ham om å få seg jobb slik at han kan bidra mer, svarer han at han har jobbet i 30 år og at han derfor "fortjener" å ikke jobbe nå. Synes det er utrolig egoistisk fordi barna er små nå, og med en inntekt er jo f.eks. sjansene for at vi kan kjøpe hus minimale!

I tillegg til alt dette er han ganske lat, og klarer f.eks. ikke å holde det ryddig og rent hjemme, selv om barna har 60% barnehageplass. Må spørre han om han kan vaske gulvet f.eks., fordi han klager over at det er skittent - men gjør aldri noe med det av egen vilje. Han vasker egne klær, men jeg må som regel ordne med klærne til barna. Han forventer også at jeg skal finne frem klærne barna skal ha på seg den dagen før jeg går på jobb, og det gjør jeg jo hvis ikke risikerer jeg jo at har på dem for lite og helt gale klær til anledningen. Iblant når de er hjemme fra barnehagen, hender det også at de går rundt hjemme i barne undertøyet fordi han rett og slett ikke har giddet å ta på dem klær (selv om han alltid påstår at de "ville ikke" ha klær på).

Han tar så og si aldri intiativ til at vi skal gjøre noe med ungene på ettermidag/kveldstid og i helgene, ferier. I sommer reiste vi til Spania i to uker, og han gjorde oppholdet til et helvete for meg ved at han først og fremst påpekte flere ganger at det var bortkastet og han ikke hadde lyst til å begynne med, at det var altfor varmt, solen var for sterk og ungene burde ikke gå ut før i 13.-tiden etc. etc.

Han liker ikke familien min noe særlig, og klager over at vi ikke reiser til Canada i ferier for å besøke hans familie. Da sier jeg at vi kan gjerne dra, men da må han selv betale billettene. Blir som regel ikke noe mer snakk om dette da.

Alt i alt kjenner jeg at han tar fra meg så mye energi at jeg knapt orker noe lenger, føler at livet mitt er helt ødelagt, og innser at jeg kanskje hovedsaklig giftet meg med han av medlidenhet -syntes synd på ham og tenkte at han kunne bli e god far og ektemann - men hadde ikke regnet med at han var så ekstremt lat, tiltaksløs og ufattelig negativ og kritisk til alt.

Men, om vi skilles flytter han jo tilbake til Candada og jeg blir alenemor - ikke noen drømmesituasjon. Han har sagt at om vi skilles, kan han tenke seg å ha heltidsomsorg for dem og bo i Canada med dem. Jeg tviler på at det vil være bra for barna, for han finner jo aldri på noe med dem, og påpeker potensielle negative ting ved ALLE situasjoner og foretrekker å bare sitte ved laptopen i timesvis hver eneste dag -selv iblant når barna er hjemme og er våkne.

Et annet alternativ er å ha dem et halvår her, og et der, eller at jeg får heltidsomsorg og at han eventuelt møter dem i sommerferien.

Mest av alt skulle jeg ønske jeg kunne finne en mann jeg kan elske, en mann som er normalt aktiv, som jobber og bidrar til husholdningen på en normal måte. Men går det an å finne kjærlighet, finne noen som vil ha meg selv om jeg har to små barn? Jeg kjenner at jeg snart ikke makter mer, for det føles som om jeg har tre barn. To normale barn, og et barn som oppfører seg som en bortskjemt drittunge og klager og syter hele tiden. :-(

Noen som har forslag eller tanker om hva som kan være den beste løsningen i en slik situasjon?

Sånn som jeg lesre det du skriver så er du jo allerede i praksis en alenemor. Du er jo praktisk talt mor for han også siden han ikke gjør noen ting. Om du skiller deg så får du ett "barn" mindre å ta deg av.. Tenk på det.

En så tiltaksløs far kommer aldri til å få hovedomsorgen for dine unger uansett.

Endret 8. oktober 2011 av BettyBoop28

[Gjest Purple Haze]

Har han fulltidsomsorgen for disse barna, og er de fortsatt små? Uansett, han er heldig siden du ville ha han selv om han har barn! Hyggelig å høre om slike historier, men føler likevel at kvinner som blir alene med barn har et dårlig stempel på seg, at menn kanskje helst bare vil møte dem for å ha sex, men ikke vil ha noe seriøst fordi de takler ikke at de har ansvar for barn. Sjansen for å treffe på et av unntakene virker så liten. :-(

Hvor har du dette fra? Mennesker går inn i forhold hvor det er barn fra før hele tiden, så det skal du da ikke bekymre deg for. Og hvorfor tenke på det nå? Fokuset ditt bør være på å få et bedre liv for deg selv og barna dine. En ny kjæreste kommer når tiden er inne.

Jeg var alenemamma for to små barn i rundt 15 år, og på den tiden var jeg i to seriøse forhold, så du skal se kjærligheten kommer til deg etter hvert også